Skilsmissehund skal til helgepappa

[Guest 2ne]

Nok en grunn til å forbli singel: 

Tingrettens dom: Skilsmissehund skal til helgepappa

Livsløpet og eierskapet til den ti år gamle skilsmissehunden - en belgisk fårehund - er fastsatt av et rettsforlik fra 2008, en dom i forliksrådet fra sist sommer og seinest i en rykende fersk dom fra Follo tingrett.

I et rettsmøte for for åtte år siden ble avtalen om hunden protokollert.

De to tidligere ektefellene - nå i 60-årene - skulle fortsatt ha hunden i sameie og med delt omsorg. Den skulle være hos mor fire dager dager i uka med tilbakelevering av far seinest mellom klokka 20 og 22 på søndager.

Av rettsboka går det også fram at hunden av helsemessige årsaker ikke skal ha mat tilsatt melkestoffer eller sukker. Den skal sitte i bur på biltur, og oppdras og behandles etter belønningsprinsippet.

Alt gikk gikk sin faste gang i sju år - hos mor i uka og hos far i helgen. Fram til sist vår.
 

Problemer med avføring

Da ville mor avbryte avtalen fordi hunden etter hennes beskrivelse hadde problemer med avføringen, klumper i hodet og et hvitt stoff på kroppen.

Helgepappaen brakte omsorgstvisten inn for forliksrådet, som kom med en slik konklusjon i en dom sist sommer: 

«Partene dømmes umiddelbart til å gjenoppta den skriftlige avtalen. Klagemotparten må utlevere hunden til klageren fra fredag til mandag».

Den dommen anket mor inn for Follo tingrett, der partene møtte uten advokater forrige uke.

Og nå er tingretten talt:

«Retten finner det ikke sannsynliggjort at saksakte (mannen, red.anm.) har misligholdt avtalen. Problemer med avføring etter at hunden har vært hos saksøkte kan eksempelvis skyldes at hunden får et annet hundefor enn hos saksøker».

Tingretten har ikke gitt seg inn på ytterligere veterinære vurderinger.

Det var Østlandets Blad som først omtalte dommen.
 

- Blir som et barn

Dagbladet har vært i kontakt med parten som fikk medhold både i forliksrådet og tingretten.

Han har ikke et vondt ord å si om rettsprosessene, men sier uoppfordret at han skjønner hvis folk stusser over at rettsapparatet må brukes  i et slikt tilfelle.

- En hund blir som et barn. Så nå gleder vi oss til å dra på hytta, sier helgepappen til Dagbladet.

Kommunikasjonsansvarlig Stepanka Horakova i Norsk Kennel Klub sier at det har kommet et økende antall henvendelser dit om hvem som skal ha hunder og kjæledyr ved samlivsbrudd.

- Vi gir ikke råd om hvem som skal beholde hunden, men anbefaler juridisk hjelp eller konfliktrådet. Jeg kjenner til flere tilfeller der hund og barn flytter mellom mor og far sammen. Det fungerer bra. Det er som regel de voksnes samarbeidsevne det står på, sier Horakova til Dagbladet.

[xxx12345]

 

[Turb]

Jeg trodde at hunder var en eiendel juridisk, som en sofa eller en bil? Hvem deler biler eller sofaer mellom seg i ukedager og helger? Din tur til å sitte i den nå liksom...  

Flere jeg kjenner som har gått fra hverandre med hund som har delt "omsorg", men oftest har det vært at en har stilt opp som hjelp når den andre skal bort eller hatt den med på hytte/helgeturer osv... 

 

[Guest Maries]

Synes den var litt søt jeg, de er glad i hunden ihvertfall  

[Perfect Image]

Det der var jo ganske fantastisk. 

[Lene_S]

Hvem i svarteste natta går til retten for å omsorgsfordele en hund? Altså, jeg forstår godt at man ved samlivsbrudd kan ha delt omsorg for en hund (ikke en katt, det blir feil for de aller fleste katter), men da ordner man det jo seg i mellom. Klarer man ikke å ha en såpass sivilisert tone at man ikke klarer å fikse opp i hvordan det ordne praktisk, så bør man heller ikke dele omsorgen for et levende vesen uten evner til å snakke selv. Eller, for å si det på en annen måte: Trenger man hjelp av tingretten til å fikse opp i fôrproblemer for en hund, så bør man rett og slett droppe den delte omsorgen. 

[Tyfonia]

Tja, hvorfor ikke?

Dersom de føler at hunden blir som et barn for dem, får jeg jo en liten anelse om hvordan de føler det mtp. hvem som skal ha omsorgsretten på hunden og hvor viktig dette føles for dem. Ikke at jeg har vært igjennom samlivsbrudd med barn involvert, men de må bare gjøre det de føler er best for alle parter

[Guest Maries]

Jeg hadde kjempet om det var min hund! Nå er heldigvis hunden min, hun var hos meg før vi ble sammen, så det blir ikke et problem hos oss. Har venninner hvor hunden(e) er tatt med i samboeravtaler, det er ikke så dumt  

[Stine]

Det der har vi avklart for lengst, det går igjen i kjøpskontrakten og hvem som er hvems

[tonjek]

Hund som står på meg, er min hund. Veldig enkelt. Så da jeg flyttet fra samboer, ble hunden med meg.

Skjønner at det kan bli vanskelig hvis man har vært gift i åresvis og skaffer seg hund sammen, da.

[Guest Yellow]

Synes det er veldig useriøst å ikke ha en plan angående hvem som overtar dyr ved evt. brudd, jeg, da, spesielt om det liksom ikke er en selvfølge hvem det er. 

[Mud]

29 minutter siden, Yellow skrev:

Synes det er veldig useriøst å ikke ha en plan angående hvem som overtar dyr ved evt. brudd, jeg, da, spesielt om det liksom ikke er en selvfølge hvem det er. 

Jeg synes ikke det er noe useriøst faktisk.  De fleste tegner ikke opp samværsplan i tilfelle samlivsbrudd når de får barn og ting kan forandre seg. Den som egentlig skulle ha hunden er kanskje ikke den som er mest knyttet til hunden etc..  

Vi har ikke satt opp noen plan, men huskien blir med meg og pulien blir igjen sannsynligvis.  Rett og slett fordi jeg ville ha huskien og han pulien,  og fordi hundene har valgt hver sin eier.  Begge står i mitt navn forøvrig.  

[Guest Yellow]

20 minutter siden, Mud skrev:

Jeg synes ikke det er noe useriøst faktisk.  De fleste tegner ikke opp samværsplan i tilfelle samlivsbrudd når de får barn og ting kan forandre seg. Den som egentlig skulle ha hunden er kanskje ikke den som er mest knyttet til hunden etc..  

Vi har ikke satt opp noen plan, men huskien blir med meg og pulien blir igjen sannsynligvis.  Rett og slett fordi jeg ville ha huskien og han pulien,  og fordi hundene har valgt hver sin eier.  Begge står i mitt navn forøvrig.  

Personlig synes jeg dere hvertfall burde snakke om dette, ikke minst for deres egen del, sjelden nye hyggelig med brudd og greit med alt som er avklart på forhånd.  Men opp til hvert enkelt par hva de gjør såklart, men er jo ikke sjelden det blir uoverensstemmelser ang dyr ift samlivsbrudd. 

[Mud]

2 minutter siden, Yellow skrev:

Personlig synes jeg dere hvertfall burde snakke om dette, ikke minst for deres egen del, sjelden nye hyggelig med brudd og greit med alt som er avklart på forhånd.  Men opp til hvert enkelt par hva de gjør såklart, men er jo ikke sjelden det blir uoverensstemmelser ang dyr ift samlivsbrudd. 

Jeg tror vi klarer det helt fint uansett,  vi har begge samlivsbrudd med barn bak oss og taklet det på en ordentlig måte . Og det er et par hakk mer alvorlig.  

Poenget mitt er at folk flest hverken trenger eller tenker på avtale ang hunden i tilfelle samlivsbrudd,  og det med rette. 

Livet forandrer seg,  det er umulig å forutsi hvem som vil være best egnet til å ta vare på hunden etter et samlivsbrudd lenge før det potensielle samlivsbruddet eventuelt finner sted.  

Skulle jeg og xn avtalt noe sånt for 18 år siden  så hadde sannsynligvis avtalen vært at Jonas ble med meg. Men når samlivsbruddet fant sted passet det bedre for alle parter at Jonas bodde mest hos xn og jeg var hundepasser og hadde samvær i feriene mine etc. 

[Pringlen]

1 time siden, Yellow skrev:

Synes det er veldig useriøst å ikke ha en plan angående hvem som overtar dyr ved evt. brudd, jeg, da, spesielt om det liksom ikke er en selvfølge hvem det er. 

Jeg synes det ville være veldig unaturlig og rart å snakke om  

[Guest Yellow]

9 minutter siden, Pringlen skrev:

Jeg synes det ville være veldig unaturlig og rart å snakke om  

Jeg synes det er unaturlig å ikke ha avklart FØR hunden er i hus om man skaffer seg det sammen, jeg, da, før man skriver under på papirer (selv om en situasjon kan endre seg såklart). 

[Sprettballen]

Jeg står som juridisk eier på begge hundene, den ene ble kjøpt før vi ble sammen og den andre kjøpte vi "sammen". Jeg kjøpte hunden, men han var jo enig i det. Han er veldig glad i hundene han også, men pr. nå er det rimelig usannsynlig at han ender opp med noen av dem om vi skulle gått i fra hverandre. Begge hundene er forøvrig mest knytta til meg også.

[Guest 2ne]

Jeg har hatt skilsmissehund. Vi ble enige om at han skulle bo hos eksen fordi eksen var den av oss med best tid og mulighet til å ha hund. Så gikk det noen år, så forandra ting seg, og bikkja flytta tilbake til meg igjen, fordi da var det jeg som hadde best tid og mulighet til å ha hund. Vi klarte å samarbeide såpass om ungene også vi (de er 18 og 21 år gamle, så nå er det ikke så mye å samarbeide om lenger). 

Jeg skjønner ikke at folk ikke klarer å oppføre seg såpass voksent at de kan løse samværsproblemer utenfor rettsystemet jeg da. Jeg skjønner det ikke når det krangles om unger, og jeg skjønner det helt klart ikke når det krangles om bikkjer. En skulle tro at folk som tok på seg ansvaret for annet liv, klarte å være litt modne og bli enige, men det er visst for mye forlangt. 

[Wachita]

Her går hundene til meg hvis vi skulle gått fra hverandre, kun fordi jeg ville ha dem, og jeg som har tid til dem. Om han plutselig skulle fått et litt annen hverdag enn nå, så hadde nok Khal gått til han, kun fordi det er han Khal er mest knyttet til. 

[Raksha]

Den tid, den sorg. Nå har vi småbarn og det hadde vært helt uaktuelt å sitte som alenemor med tre hunder, hvertfall de hundene vi har nå. Så selv om hundene er mine både i teori og praksis så hadde det ikke vært åpenbart at jeg tok alle tre. Før barn hadde de antakeligvis blitt med meg.  Senere så ser kanskje situasjonen vår helt anderledes ut, men jeg ganske overbevist om at vi er voksne nok til å finne en løsning som funker for både oss, barn og eventuelle dyr om det skulle bli nødvendig.  

[Rocket]

Bikkja er mi og det er det ingen tvil om, han ble med meg inn i forholdet og sambo har null nada ønske om å ha ham om det skulle bli slutt. (Noe vi dog håper ikke skjer selvfølgelig.  ) Han er ikke hundemenneske overhodet. Kattene derimot er det værre med, de er alle 3 anskaffet som våre. Men Luna er nok mest knyttet til meg og Taiga liker nok best S. Tokyo er fløtepus mot alle uansett så han kunne forsåvidt bli med hvem som helst av oss, men akkurat de 2 andre er enkle. Luna er "min" og Taiga er "hans". Mest sannsynlig så hadde de to elste pusene blitt hos ham og Luna hadde blitt med meg. Selvom alle 4 står i mitt navn på chippen sin, og jeg selvfølgelig er glad i alle sammen.

Nå har vi ikke barn, så kan godt hende dynamikken hadde blitt annerledes da, men enn så lenge så hadde det vært lett å fordele dyra. Men jeg kan godt forstå at det er vanskelig om ikke dynamikken er så "klar" som det den er hos oss, eller man har færre dyr. Hadde vi f.eks bare hatt Tokyo så hadde vi slitt litt tror jeg for han er begge like glad i og han er like knyttet til oss begge. Da hadde nok boplass avgjort saken tror jeg, tipper S hadde fortsatt å bo her vi bor nå og her er jo katta kjent og trives godt. Jeg derimot hadde nok måtte holdt ham som innekatt en stund til jeg fant noe permanent.