Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Som alle andre dyreeiere har jeg vært borti det å miste dyr.

Det største sjokket er å måtte kvitte seg med et dyr man er spesielt glad i.

For to år siden forsvant den yngste katten min i april, i juli, samme år måtte den andre katten min avlives på grunn av kreft, i november samme år ble den tredje katten min påkjørt, i oktober i år ble den fjerde katten vår avlivet grunnet alderdom, samme måned måtte vi omplassere DC- en grunnet slossing og krangling og i går måtte Staffen min avlives grunnet årevis med adferdsproblemer jeg ikke fikk bukt i.

Nå sitter vi igjen med en hund. Den hunden har jeg overhodet ikke noe dypt forhold til og huset kjennes tomt, ensomt og kaldt.

Jeg måtte ta "hobbyhunden" min og sitter igjen med en kosegris som ikke har lyst til å gjøre noe som helst annet enn å snorke på sofaen og det å løpe løs, helst for seg selv, i skogen. Kunne like gjerne hatt et marsvin.

Savnet er så inderlig stort og sårt en hobbyhund/ sportshund. Hadde tenkt å ta opp igjen blodsportreninga igjen etter en periode med pause, men dengang ei. Han jeg har igjen er liksom overhodet ikke interessert. En pinne er gøy, om han får ligge og tygge på den.

Noen somhar opplevd det samme?

Er det håp for å på magisk vis forvandle "marsvinet" om til en hobbyhund?

image.jpg

Skrevet

Jeg har fortsatt et stort savn etter min forrige hund, Dina, som ble avlivet i 2008. Hun var min aller beste venn og min once-in -a-lifetime hund :heart: Jeg vil aldri få en hund som henne igjen.... 

Jeg er selvfølgelig veldig glad i han jeg har nå, men han vil aldri få den samme plassen i hjertet mitt som Dina hadde. Jeg tar meg selv i å tenke på alle de fine stundene jeg hadde med Dina og innimellom dukker det opp tanker om jeg kanskje skulle prøvd litt mer, før hun ble avlivet. Den tlf til dyrlegen for å bestille avliving, er noe av det tøffeste jeg har gjort..... Men så var det med dette med å tenke rasjonelt og tenke på hunden sitt beste oppi alt. Men jaggu gikk jeg mange runder med meg selv, før jeg måtte bestemme meg. Jeg var egentlig ikke klar for å gi slipp på henne, men hun var 12 år, kreftsjuk(sannsynligvis) og rett og slett mett av dage.... :( 

Sender deg uansett en klem, oppi denne tunge tiden :hug:

  • Like 2
Skrevet

Så trist å høre at du har mistet så mange på så kort tid!

Vi har heller ikke hatt særlig hell når det kommer til hunder. Den første valpen vi skulle ha ble avlivet pga hjertefeil. Nestemann ble 9mnd før han måtte avlives pga medfødt nyresvikt. En vi skulle få som omplasseringshund slo løs kneskåla dagen før vi skulle hente han og ble senere avlivet pga adferdsproblemene han fikk grunnet vondt kne. Nå sitter vi med hund nummer fire på ett år, som har sterk HD med forkalkninger to år gammel. Dette ble oppdaget ikke lenge etter vi overtok henne. Vi har flere ganger tenkt tanken at det kanskje ikke er meningen vi skal ha hund, men jeg merker så inderlig godt at jeg trenger det både for fysisk og psykisk helse.

Jeg har dessverre ingen tips til hvordan å få hunden din mer motivert, men ønsker deg lykke til! :) 

  • Like 1
Skrevet

Huffda, det ble veldig mange tap på kort tid.

Jeg har ikke noe tro på å endre en hund på det viset du beskriver. Er han ikke interessert, så er han ikke interessert. Du kan selvfølgelig prøve å motivere og teste forskjellige typer trening og øvelser. kanskje du finner noe han synes er gøy? Men å forvente at han skal begynne å like noe han ikke har interesse for kan du nok legge fra deg. Selv hvis du klarer å bygge han litt opp, så vil det nok føles ganske kjipt for dere begge, og vil nok føles mer som et nederlag enn noe gøy.

Han høres ut som en helt perfekt hund, synes jeg! Kanskje du heller kan se på han som en maskot hund, og heller skaffe en hobbyhund når du blir klar for det?

  • Like 2
Skrevet

Ja, her har det vært mye uflaks i det siste. Kanskje det blir ny hund om et par år ettersom mannen og jeg ønsker jakthund og jeg ønsker en jeg kan trene spor med utenom jaktsesongen. Men vi tenker jo å vente til han her også er borte, mtp sjansen for at hunder adopterer hverandres uvaner. Selv om den hundeløse tiden imellom rett og slett ikke er sunn for meg. Det kan fort ta noen år på venteliste hos utvalgte oppdretter som har akkurat den typen og de linjene vi ønsker ifra. Men så tenker jeg også at jeg ønsker ikke at nåværende hund skal føle seg tilsidesatt på grunn av ny valp. Vi får heller bare ta den tiden vi eventuelt har og ser hva som er det beste. Kanskje ikke så lurt å gjøre marsvinet om til noe han ikke er...

Skrevet

Nei, det er nok lettere å endre tankegang hos seg selv enn å endre hundens personlighet. Det lille du skrev om han fikk meg egentlig bare til å tenke på oksen Anton som går rundt og lukter på blomstene og har det ganske fint i sin egen lille verden.

Men disse uvanene hans, hvor alvorlige er de, og er det ting som lett smitter av til nestemann? Jeg er av typen som vil ha ny hund med en gang når jeg mister. Det høres kynisk ut, men det handler ikke om å erstatte individet som gikk bort, men å se til fremtiden. Starte med noe nytt. Der er vi alle forskjellige, og dere må selv finne ut hva som er rett for dere.

  • Like 2
Skrevet

Så trist!

Jeg tenker at ny hund er en god ide! Med mindre hunden du har nå har noen helt spesifikke uvaner tror jeg ikke det at han er umotivert og ikke vil trene, smitter over på en ny valp :-)

  • Like 1
Skrevet

Så trist å lese om tapene dine!

Jeg selv har mistet en god del dyr; har hatt egentlig altfor mange (ler litt) igjennom årene, og det verste hittil har vært å miste rottene mine, og pusen min. Rotter har jo en utrolig kort levetid, og jeg har mistet min once-in-a-lifetime-rotte, vil aldri få en så kul "barte" som henne igjen :heart: Jeg har også nylig mistet min once-in-a-life-time-katt, som ble syk grunnet alderen og vi måtte ta det tunge valget. Hun hadde jeg 3/4 av livet mitt og det var mildt sagt veldig vondt. Men jeg har enda ikke mistet min once-in-a-lifetie-hund, men han blir 11 til sommeren, så selv om jeg håper på mange mange år til, vet jeg at timeglasset renner mot slutten. Det er en vond tanke, og selv om jeg har vært igjennom uttale dyretap tror jeg nok han kommer til å bli det verste over alle dyretap.

Ang anskaffelse av ny hund, syns jeg også det høres lurt ut med en ny en! Hvis det bare er det at dere er engstelige for at "uvanene" til den dere har nå skal smitte over på valpen, tror jeg det ikke er noe grunn til bekymring; passer det og vil dere ha ny hund, kjør på! Slike "uvaner" som du beskriver hunden er egentlig ikke noe jeg vil kalle uvane; kanskje mer enn personlighet på hunden. Jeg tror også derfor det vil være liten sjanse for at hunden deres vil bli interessert, hvis han ikke er det fra før av liksom - slik jeg føler han er ut i fra beskrivelsen din. Det kan godt være dere finner noe liksom, så det skader kanskje ikke å prøve? Men uansett, så tror jeg absolutt ikke det at han er uinteressert og umotivert til trening, vil smitte over på den nye hunden; der vil jeg tro det handler mer om genetikken :)  Jeg hadde kjørt på, hvis dere føler det er det riktige!

  • Like 2
Skrevet

Jeg har virkelig lyst på ny hund, til sporing og jakt. Er litt leit å måtte vente 6-7 år før jeg får nummer to... Gørrkjedelig fordi jeg har så lyst til å reise på hundeutstillingroadtrip med venninnene mine, eller drive med noe en rase er skapt for. Marsvinet er blanding av Dogo Canario og Staffordshire Bull Terrier, så ingen utstilling, ingen viltsporchampion, ingen jaktchampion. Er imot hundekamper, så det orker jeg ikke å tenke på... Han er skvetten og skuddredd som en jaget hare og hadde ikke likt jakttrening, stakkars :no:

Uvanene jeg tenker er større sjans for at smitter når de er sammen enn hver for seg, er bjeffing på biler på veien. Selv om marsvinet begynte å bjeffe uten at hund nummer 1 gjorde det. Men hund nummer 3 gjorde det og da hendte det at hund nummer 1 hang seg på... Jippi... Jeg skvetter så lett :P Har fått saft ut nesa flere enn tre ganger på en kveld, i hvertfall. Jakthunder har jo ofte lyd i seg, da, så sjansen er der jo uansett... Også er det en annen ting: trekking i kobbelet... Dette er visst smittsomt hos oss uansett hvor iherdig vi har trent, liksom. En siste ting er at jeg er livredd for at han ikke skal godta den nye hunden, what so ever. Jeg har jo hatt sånn uflaks med at det endte opp med at ingen av mine gikk overens til slutt. Jeg ønsker jo ikke noen reprise. Siden jeg er på bølgen av uflaks og ufortjent dårlig karma for tida.

 

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
    • Han trenger ikke å være løs, men jeg lurer på om balansen mellom mental og fysisk trening er riktig for ham. Har dere prøvd å kutte ned på søksarbeidet og løpe eller sykle med ham, eller lengre turer i langline? Bare 5-7 meter langt bånd gir mye mer frihet samtidig som du har kontroll på om han kommer over noe. Hvis han har god nok innkalling så kan jo evt munnkurv være et verktøy mot å spise alt. Det er det eneste jeg kan komme på å ta tak i, hva slags, hvor mye og riktig balanse mellom type aktivitet.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...