Gå til innhold
Hundesonen.no

Sjokket av å miste dyr


Tyfonia
 Share

Recommended Posts

Som alle andre dyreeiere har jeg vært borti det å miste dyr.

Det største sjokket er å måtte kvitte seg med et dyr man er spesielt glad i.

For to år siden forsvant den yngste katten min i april, i juli, samme år måtte den andre katten min avlives på grunn av kreft, i november samme år ble den tredje katten min påkjørt, i oktober i år ble den fjerde katten vår avlivet grunnet alderdom, samme måned måtte vi omplassere DC- en grunnet slossing og krangling og i går måtte Staffen min avlives grunnet årevis med adferdsproblemer jeg ikke fikk bukt i.

Nå sitter vi igjen med en hund. Den hunden har jeg overhodet ikke noe dypt forhold til og huset kjennes tomt, ensomt og kaldt.

Jeg måtte ta "hobbyhunden" min og sitter igjen med en kosegris som ikke har lyst til å gjøre noe som helst annet enn å snorke på sofaen og det å løpe løs, helst for seg selv, i skogen. Kunne like gjerne hatt et marsvin.

Savnet er så inderlig stort og sårt en hobbyhund/ sportshund. Hadde tenkt å ta opp igjen blodsportreninga igjen etter en periode med pause, men dengang ei. Han jeg har igjen er liksom overhodet ikke interessert. En pinne er gøy, om han får ligge og tygge på den.

Noen somhar opplevd det samme?

Er det håp for å på magisk vis forvandle "marsvinet" om til en hobbyhund?

image.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har fortsatt et stort savn etter min forrige hund, Dina, som ble avlivet i 2008. Hun var min aller beste venn og min once-in -a-lifetime hund :heart: Jeg vil aldri få en hund som henne igjen.... 

Jeg er selvfølgelig veldig glad i han jeg har nå, men han vil aldri få den samme plassen i hjertet mitt som Dina hadde. Jeg tar meg selv i å tenke på alle de fine stundene jeg hadde med Dina og innimellom dukker det opp tanker om jeg kanskje skulle prøvd litt mer, før hun ble avlivet. Den tlf til dyrlegen for å bestille avliving, er noe av det tøffeste jeg har gjort..... Men så var det med dette med å tenke rasjonelt og tenke på hunden sitt beste oppi alt. Men jaggu gikk jeg mange runder med meg selv, før jeg måtte bestemme meg. Jeg var egentlig ikke klar for å gi slipp på henne, men hun var 12 år, kreftsjuk(sannsynligvis) og rett og slett mett av dage.... :( 

Sender deg uansett en klem, oppi denne tunge tiden :hug:

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så trist å høre at du har mistet så mange på så kort tid!

Vi har heller ikke hatt særlig hell når det kommer til hunder. Den første valpen vi skulle ha ble avlivet pga hjertefeil. Nestemann ble 9mnd før han måtte avlives pga medfødt nyresvikt. En vi skulle få som omplasseringshund slo løs kneskåla dagen før vi skulle hente han og ble senere avlivet pga adferdsproblemene han fikk grunnet vondt kne. Nå sitter vi med hund nummer fire på ett år, som har sterk HD med forkalkninger to år gammel. Dette ble oppdaget ikke lenge etter vi overtok henne. Vi har flere ganger tenkt tanken at det kanskje ikke er meningen vi skal ha hund, men jeg merker så inderlig godt at jeg trenger det både for fysisk og psykisk helse.

Jeg har dessverre ingen tips til hvordan å få hunden din mer motivert, men ønsker deg lykke til! :) 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huffda, det ble veldig mange tap på kort tid.

Jeg har ikke noe tro på å endre en hund på det viset du beskriver. Er han ikke interessert, så er han ikke interessert. Du kan selvfølgelig prøve å motivere og teste forskjellige typer trening og øvelser. kanskje du finner noe han synes er gøy? Men å forvente at han skal begynne å like noe han ikke har interesse for kan du nok legge fra deg. Selv hvis du klarer å bygge han litt opp, så vil det nok føles ganske kjipt for dere begge, og vil nok føles mer som et nederlag enn noe gøy.

Han høres ut som en helt perfekt hund, synes jeg! Kanskje du heller kan se på han som en maskot hund, og heller skaffe en hobbyhund når du blir klar for det?

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, her har det vært mye uflaks i det siste. Kanskje det blir ny hund om et par år ettersom mannen og jeg ønsker jakthund og jeg ønsker en jeg kan trene spor med utenom jaktsesongen. Men vi tenker jo å vente til han her også er borte, mtp sjansen for at hunder adopterer hverandres uvaner. Selv om den hundeløse tiden imellom rett og slett ikke er sunn for meg. Det kan fort ta noen år på venteliste hos utvalgte oppdretter som har akkurat den typen og de linjene vi ønsker ifra. Men så tenker jeg også at jeg ønsker ikke at nåværende hund skal føle seg tilsidesatt på grunn av ny valp. Vi får heller bare ta den tiden vi eventuelt har og ser hva som er det beste. Kanskje ikke så lurt å gjøre marsvinet om til noe han ikke er...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, det er nok lettere å endre tankegang hos seg selv enn å endre hundens personlighet. Det lille du skrev om han fikk meg egentlig bare til å tenke på oksen Anton som går rundt og lukter på blomstene og har det ganske fint i sin egen lille verden.

Men disse uvanene hans, hvor alvorlige er de, og er det ting som lett smitter av til nestemann? Jeg er av typen som vil ha ny hund med en gang når jeg mister. Det høres kynisk ut, men det handler ikke om å erstatte individet som gikk bort, men å se til fremtiden. Starte med noe nytt. Der er vi alle forskjellige, og dere må selv finne ut hva som er rett for dere.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så trist å lese om tapene dine!

Jeg selv har mistet en god del dyr; har hatt egentlig altfor mange (ler litt) igjennom årene, og det verste hittil har vært å miste rottene mine, og pusen min. Rotter har jo en utrolig kort levetid, og jeg har mistet min once-in-a-lifetime-rotte, vil aldri få en så kul "barte" som henne igjen :heart: Jeg har også nylig mistet min once-in-a-life-time-katt, som ble syk grunnet alderen og vi måtte ta det tunge valget. Hun hadde jeg 3/4 av livet mitt og det var mildt sagt veldig vondt. Men jeg har enda ikke mistet min once-in-a-lifetie-hund, men han blir 11 til sommeren, så selv om jeg håper på mange mange år til, vet jeg at timeglasset renner mot slutten. Det er en vond tanke, og selv om jeg har vært igjennom uttale dyretap tror jeg nok han kommer til å bli det verste over alle dyretap.

Ang anskaffelse av ny hund, syns jeg også det høres lurt ut med en ny en! Hvis det bare er det at dere er engstelige for at "uvanene" til den dere har nå skal smitte over på valpen, tror jeg det ikke er noe grunn til bekymring; passer det og vil dere ha ny hund, kjør på! Slike "uvaner" som du beskriver hunden er egentlig ikke noe jeg vil kalle uvane; kanskje mer enn personlighet på hunden. Jeg tror også derfor det vil være liten sjanse for at hunden deres vil bli interessert, hvis han ikke er det fra før av liksom - slik jeg føler han er ut i fra beskrivelsen din. Det kan godt være dere finner noe liksom, så det skader kanskje ikke å prøve? Men uansett, så tror jeg absolutt ikke det at han er uinteressert og umotivert til trening, vil smitte over på den nye hunden; der vil jeg tro det handler mer om genetikken :)  Jeg hadde kjørt på, hvis dere føler det er det riktige!

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har virkelig lyst på ny hund, til sporing og jakt. Er litt leit å måtte vente 6-7 år før jeg får nummer to... Gørrkjedelig fordi jeg har så lyst til å reise på hundeutstillingroadtrip med venninnene mine, eller drive med noe en rase er skapt for. Marsvinet er blanding av Dogo Canario og Staffordshire Bull Terrier, så ingen utstilling, ingen viltsporchampion, ingen jaktchampion. Er imot hundekamper, så det orker jeg ikke å tenke på... Han er skvetten og skuddredd som en jaget hare og hadde ikke likt jakttrening, stakkars :no:

Uvanene jeg tenker er større sjans for at smitter når de er sammen enn hver for seg, er bjeffing på biler på veien. Selv om marsvinet begynte å bjeffe uten at hund nummer 1 gjorde det. Men hund nummer 3 gjorde det og da hendte det at hund nummer 1 hang seg på... Jippi... Jeg skvetter så lett :P Har fått saft ut nesa flere enn tre ganger på en kveld, i hvertfall. Jakthunder har jo ofte lyd i seg, da, så sjansen er der jo uansett... Også er det en annen ting: trekking i kobbelet... Dette er visst smittsomt hos oss uansett hvor iherdig vi har trent, liksom. En siste ting er at jeg er livredd for at han ikke skal godta den nye hunden, what so ever. Jeg har jo hatt sånn uflaks med at det endte opp med at ingen av mine gikk overens til slutt. Jeg ønsker jo ikke noen reprise. Siden jeg er på bølgen av uflaks og ufortjent dårlig karma for tida.

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Men sist så ville ikke vetrinæren ta biopsi fordi de da kan stikke akkurat på det området som det ikke er ondartet. Og motsatt. Måtte operere den bort også vet man om den er godarta eller ondartet.
    • Hei og hopp. jeg skal bytte for til min 10 mnd gamle finske lapphund. Hun er ekstremt sensitiv i magen, får lett diare. Ønsker et skånsomt og selvfølgelig næringstett for. Har per nå Purizon, og har vært fornøyd med det. Men tenker å prøve noe annet og se om magen blir mer stabil da. Vurderer enten Markus Muhle eller Købers. Har noen noen erfaringer med disse formerkene til sensitive hunder? setter pris på alle svar!:)
    • Nå tviler jeg på at det er spesielt farlig, hvis det var vanlige, små muffinspapir. Bare følg med på allmentilstanden. MEN, når det gjelder slike medisinske spørsmål om ting som kan være farlige så bør du alltid kontakte veterinær heller enn et tilfeldig nettforum, facebook, eller tilfeldige folk. Ta en telefon og spør, det kan redde livet til hunden din.
    • Hunden min klarte å spise tre muffinspapir i går når jeg var på toalettet.. papiret var soggy og mykt, men jeg blir jo bekymret. Hun har ikke kastet opp og bæsjet to fine bæsjer i dag . Formen hennes er også helt normal. Men hun hikket både i går og i dag, og jeg har aldri lagt merke til at hun har hikket før. Noen her som har erfaring med hund som har spist muffins/bakepapir😅 er det noe som pleier å komme ut av seg selv? Eller løses lett opp i magen? kan legge til at hun er bare 3.7 kg så ikke den største hunden.
    • Mitt inntrykk med working cocker er at de er slitsomme arbeidsjern med lite ro i kroppen. De vibrerer av energi. Kjøp deg en vanlig cocker og klipp den ned/ikke barber. Men vil ikke du ha en pelshund er det ganske safe å ikke kjøpe pelshund..  Vil ikke du ha jakthund... ikke kjøp en jakthund.  Ganske enkel matte    
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...