Gå til innhold
Hundesonen.no

Sjokket av å miste dyr


Tyfonia
 Share

Recommended Posts

Som alle andre dyreeiere har jeg vært borti det å miste dyr.

Det største sjokket er å måtte kvitte seg med et dyr man er spesielt glad i.

For to år siden forsvant den yngste katten min i april, i juli, samme år måtte den andre katten min avlives på grunn av kreft, i november samme år ble den tredje katten min påkjørt, i oktober i år ble den fjerde katten vår avlivet grunnet alderdom, samme måned måtte vi omplassere DC- en grunnet slossing og krangling og i går måtte Staffen min avlives grunnet årevis med adferdsproblemer jeg ikke fikk bukt i.

Nå sitter vi igjen med en hund. Den hunden har jeg overhodet ikke noe dypt forhold til og huset kjennes tomt, ensomt og kaldt.

Jeg måtte ta "hobbyhunden" min og sitter igjen med en kosegris som ikke har lyst til å gjøre noe som helst annet enn å snorke på sofaen og det å løpe løs, helst for seg selv, i skogen. Kunne like gjerne hatt et marsvin.

Savnet er så inderlig stort og sårt en hobbyhund/ sportshund. Hadde tenkt å ta opp igjen blodsportreninga igjen etter en periode med pause, men dengang ei. Han jeg har igjen er liksom overhodet ikke interessert. En pinne er gøy, om han får ligge og tygge på den.

Noen somhar opplevd det samme?

Er det håp for å på magisk vis forvandle "marsvinet" om til en hobbyhund?

image.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har fortsatt et stort savn etter min forrige hund, Dina, som ble avlivet i 2008. Hun var min aller beste venn og min once-in -a-lifetime hund :heart: Jeg vil aldri få en hund som henne igjen.... 

Jeg er selvfølgelig veldig glad i han jeg har nå, men han vil aldri få den samme plassen i hjertet mitt som Dina hadde. Jeg tar meg selv i å tenke på alle de fine stundene jeg hadde med Dina og innimellom dukker det opp tanker om jeg kanskje skulle prøvd litt mer, før hun ble avlivet. Den tlf til dyrlegen for å bestille avliving, er noe av det tøffeste jeg har gjort..... Men så var det med dette med å tenke rasjonelt og tenke på hunden sitt beste oppi alt. Men jaggu gikk jeg mange runder med meg selv, før jeg måtte bestemme meg. Jeg var egentlig ikke klar for å gi slipp på henne, men hun var 12 år, kreftsjuk(sannsynligvis) og rett og slett mett av dage.... :( 

Sender deg uansett en klem, oppi denne tunge tiden :hug:

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så trist å høre at du har mistet så mange på så kort tid!

Vi har heller ikke hatt særlig hell når det kommer til hunder. Den første valpen vi skulle ha ble avlivet pga hjertefeil. Nestemann ble 9mnd før han måtte avlives pga medfødt nyresvikt. En vi skulle få som omplasseringshund slo løs kneskåla dagen før vi skulle hente han og ble senere avlivet pga adferdsproblemene han fikk grunnet vondt kne. Nå sitter vi med hund nummer fire på ett år, som har sterk HD med forkalkninger to år gammel. Dette ble oppdaget ikke lenge etter vi overtok henne. Vi har flere ganger tenkt tanken at det kanskje ikke er meningen vi skal ha hund, men jeg merker så inderlig godt at jeg trenger det både for fysisk og psykisk helse.

Jeg har dessverre ingen tips til hvordan å få hunden din mer motivert, men ønsker deg lykke til! :) 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huffda, det ble veldig mange tap på kort tid.

Jeg har ikke noe tro på å endre en hund på det viset du beskriver. Er han ikke interessert, så er han ikke interessert. Du kan selvfølgelig prøve å motivere og teste forskjellige typer trening og øvelser. kanskje du finner noe han synes er gøy? Men å forvente at han skal begynne å like noe han ikke har interesse for kan du nok legge fra deg. Selv hvis du klarer å bygge han litt opp, så vil det nok føles ganske kjipt for dere begge, og vil nok føles mer som et nederlag enn noe gøy.

Han høres ut som en helt perfekt hund, synes jeg! Kanskje du heller kan se på han som en maskot hund, og heller skaffe en hobbyhund når du blir klar for det?

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, her har det vært mye uflaks i det siste. Kanskje det blir ny hund om et par år ettersom mannen og jeg ønsker jakthund og jeg ønsker en jeg kan trene spor med utenom jaktsesongen. Men vi tenker jo å vente til han her også er borte, mtp sjansen for at hunder adopterer hverandres uvaner. Selv om den hundeløse tiden imellom rett og slett ikke er sunn for meg. Det kan fort ta noen år på venteliste hos utvalgte oppdretter som har akkurat den typen og de linjene vi ønsker ifra. Men så tenker jeg også at jeg ønsker ikke at nåværende hund skal føle seg tilsidesatt på grunn av ny valp. Vi får heller bare ta den tiden vi eventuelt har og ser hva som er det beste. Kanskje ikke så lurt å gjøre marsvinet om til noe han ikke er...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, det er nok lettere å endre tankegang hos seg selv enn å endre hundens personlighet. Det lille du skrev om han fikk meg egentlig bare til å tenke på oksen Anton som går rundt og lukter på blomstene og har det ganske fint i sin egen lille verden.

Men disse uvanene hans, hvor alvorlige er de, og er det ting som lett smitter av til nestemann? Jeg er av typen som vil ha ny hund med en gang når jeg mister. Det høres kynisk ut, men det handler ikke om å erstatte individet som gikk bort, men å se til fremtiden. Starte med noe nytt. Der er vi alle forskjellige, og dere må selv finne ut hva som er rett for dere.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så trist å lese om tapene dine!

Jeg selv har mistet en god del dyr; har hatt egentlig altfor mange (ler litt) igjennom årene, og det verste hittil har vært å miste rottene mine, og pusen min. Rotter har jo en utrolig kort levetid, og jeg har mistet min once-in-a-lifetime-rotte, vil aldri få en så kul "barte" som henne igjen :heart: Jeg har også nylig mistet min once-in-a-life-time-katt, som ble syk grunnet alderen og vi måtte ta det tunge valget. Hun hadde jeg 3/4 av livet mitt og det var mildt sagt veldig vondt. Men jeg har enda ikke mistet min once-in-a-lifetie-hund, men han blir 11 til sommeren, så selv om jeg håper på mange mange år til, vet jeg at timeglasset renner mot slutten. Det er en vond tanke, og selv om jeg har vært igjennom uttale dyretap tror jeg nok han kommer til å bli det verste over alle dyretap.

Ang anskaffelse av ny hund, syns jeg også det høres lurt ut med en ny en! Hvis det bare er det at dere er engstelige for at "uvanene" til den dere har nå skal smitte over på valpen, tror jeg det ikke er noe grunn til bekymring; passer det og vil dere ha ny hund, kjør på! Slike "uvaner" som du beskriver hunden er egentlig ikke noe jeg vil kalle uvane; kanskje mer enn personlighet på hunden. Jeg tror også derfor det vil være liten sjanse for at hunden deres vil bli interessert, hvis han ikke er det fra før av liksom - slik jeg føler han er ut i fra beskrivelsen din. Det kan godt være dere finner noe liksom, så det skader kanskje ikke å prøve? Men uansett, så tror jeg absolutt ikke det at han er uinteressert og umotivert til trening, vil smitte over på den nye hunden; der vil jeg tro det handler mer om genetikken :)  Jeg hadde kjørt på, hvis dere føler det er det riktige!

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har virkelig lyst på ny hund, til sporing og jakt. Er litt leit å måtte vente 6-7 år før jeg får nummer to... Gørrkjedelig fordi jeg har så lyst til å reise på hundeutstillingroadtrip med venninnene mine, eller drive med noe en rase er skapt for. Marsvinet er blanding av Dogo Canario og Staffordshire Bull Terrier, så ingen utstilling, ingen viltsporchampion, ingen jaktchampion. Er imot hundekamper, så det orker jeg ikke å tenke på... Han er skvetten og skuddredd som en jaget hare og hadde ikke likt jakttrening, stakkars :no:

Uvanene jeg tenker er større sjans for at smitter når de er sammen enn hver for seg, er bjeffing på biler på veien. Selv om marsvinet begynte å bjeffe uten at hund nummer 1 gjorde det. Men hund nummer 3 gjorde det og da hendte det at hund nummer 1 hang seg på... Jippi... Jeg skvetter så lett :P Har fått saft ut nesa flere enn tre ganger på en kveld, i hvertfall. Jakthunder har jo ofte lyd i seg, da, så sjansen er der jo uansett... Også er det en annen ting: trekking i kobbelet... Dette er visst smittsomt hos oss uansett hvor iherdig vi har trent, liksom. En siste ting er at jeg er livredd for at han ikke skal godta den nye hunden, what so ever. Jeg har jo hatt sånn uflaks med at det endte opp med at ingen av mine gikk overens til slutt. Jeg ønsker jo ikke noen reprise. Siden jeg er på bølgen av uflaks og ufortjent dårlig karma for tida.

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • På jakt etter bærbar høyttaler til å sprite opp dørgende kjedelig vei å gå til brukshundklubbens treningsbaner. Grei gang og sykkelvei med en mykere jordsti på siden, men den har stor støyforurensning fra tett trafikk i høy hastighet.  Trenger en høyttaler som er nett nok til å bære, som samtidig klarer hevde seg i trafikken så vi har musikk tel ærbe, eller heelwork, som det også kalles, på de turene der.  Noen som har erfaring med hvor mange watt output vi må opp i for å få en god opplevelse i sammenhengen?
    • Ny dag, ny hund. Det er vel greia med valp. I går var han plutselig kjempesint på meg for å ha nerver til å spise mat. All mat er nå hans mat, ifølge et nytt vedtak jeg ikke ble invitert med i noen forhandlinger eller beslutningsprosess om. Det viser seg at jeg ikke skulle ha noen behov for å spise lenger. Ufattelig frekt av meg å begå et sånt brudd på nye regler, så fikk meg en velfortjent skjennepreken. På gårsdagens tur ble jeg hoppet opp på så mange ganger, jeg brukte sikkert en time på å febrilsk søke internett etter klarsignal for å vaske membranjakke med vanlig vaskemiddel. No luck. Nikwax utilgjengelig på lørdag kveld, så ble pent nødt til å gå ut, midt under ridestevne med masse fremmede på tunet og rundtomkring på en søndag, iført The Jacket of Shame som flagget min latskap/udugelighet som hundefører. Den har så mange poteavtrykk, foran, bak, på armene og begge sidene, den kunne passert som kamofarget hadde den vært grønn. Kan angre på å ha kjøpt svart, eller ta meg sammen og begynne gi Ede mer tydelig kjipe konsekvenser for å hoppe opp, tenkte jeg. Det var kanskje nok å tenke på det, for i dag hoppet han opp færre enn fem ganger i løpet av over en time tur, og de få gangene han gjorde det bare forstod han at dette ble veldig feil fra måten jeg IKKE reagerte på, fordi jeg taust og med steinansikt samlet meg til en indre diskusjon med me, myself and I om hvordan jeg skulle reagere. Ga meg antakelig et ansiktsuttrykk og en utstråling Ede forstod at ikke var til å kødde med. Satte ikke potene på meg mer enn to ganger de første 10 min av turen, og bare avbrøt på tur opp de neste få gangene. Mutteren er sååå glad for å mestre den kommunikasjonen der i dag. Vi gikk oss også plutselig på et par turgåere han ikke viste noen interesse for å hilse på. Kjempelettelse, der jeg instantly fikk skuldrene under ørene, klar til å kaste meg på langlina for drakamp på livet, fordi jeg bare hadde tørrfor i lommene og han var ikke sulten. Impulsiv hilseiver har vært den største adferdsutfordringen hittil. Han elsker mennesker! Nå viste han ingen interesse verken for å oppsøke dem, eller gira på å innkassere godis for passering. Bare så på dem og spaserte nonchalant og ledig og avslappet forbi sammen med meg, med hengende langline, uten bestikkelser. Føltes som å score et fotballmål. Han er stadig ivrig på å komme fortere hjem når vi nærmer oss hva han oppfatter som eget territorium, hvor det virker som han er keen på å inspisere og kontrollere ASAP når han husker at vi har forlatt det ubevoktet, men på langt lavere stressnivå enn før. Kun noen få byks fremover, som han selv synes straffet seg med de ubehagelige rykkene i selen - det liker han ikke - så han korrigerer seg selv mot trekking og byks. Alt i alt, den nest beste turen vi har gått sammen til nå. Minus for å vimse for mye foran meg, type snublefelle. Usikker på om det går an å kommunisere til ham at det bare er ok å passere rett foran meg på god avstand. I min verden er det enkle det beste når det kommer til å lage regler for hunden. Å tillate ham å vimse rundt foran meg, bare ikke krysse min bane nærmere enn to meter foran, det er komplisert å kommunisere tydelig. Å bare tillate ham å bevege seg på siden og krysse bak meg på langline i øde områder er kjipt. Usikker på hvordan løse problemet med snublefella. Han har så liten radius, han gjør det ganske ofte, og det irriterer vettet av meg. Ikke usannsynlig at det fører til en skade. Trenger råd og tips og triks og hjelp med den der.  Å fotografere ham er stadig like vanskelig. Det er koselig at nærheten til meg overgår verdien av lønn for vel utført sitt, men det hadde vært fint om han kunne bli sittende sånn plutselig, ikke bare i hva han oppfatter som treningssessions Her klasket han ned i dekk for å vise at han kan bedre enn jeg ba ham om.. ..og her viser han hvilken lynkjapp innkalling han har. Kanskje ikke kjappere enn lynet, men han er kjappere enn lyden, ikke verst: Håndsignal for "Bli" og "Bli nå for **** sittende denne gangen!" ser ganske like ut, så lett å forstå at Ede tolket denne som: "Kom!" Det er en oppgitt og resignert hånd en ser synke til bakken i nok et skuffende nederlag: Å bli ***** sittende er noe vi trenger trene mer på i mer ulike situasjoner for å generalisere mer. Han er god på det innendørs, ikke bare hjemme. Sentralstasjonen, med masse lyder og folk og greier er ok med både sittende, liggende og stående mens jeg går ganske langt unna. Har dog store problemer utendørs, og ikke pga distraksjoner, men fordi han kommer til meg. Mulig vindpust er en trigger for minner om å bli forlatt for alltid alene sammen med nabo og storebror utenfor butikker. Antakelig.  Minne selv på å senke forventningene og jobbe med det som om det er nyinnlæring utendørs. 
    • Noen som har erfaring med et slikt silver shade dekken? Fungerer det?
    • Jeg er veldig glad i pinewood sine vester. Har også en fra Helsitar som jeg liker, men velger nok pinewood over helsitar oftere. Grunnen er at lommene på pinewood sine vester er mye større og rommer mer, så jeg får plass til masse godbiter, leker, bånd og halsbånd i lommene, spesielt baklomma. Vet ikke hvilken størrelse du bruker, men ser pinewood har alt fra XS-3XL. Hvis du er interessert, så vet jeg om en rabattkode hos pinewood på 30% rabatt, som jeg tror fortsatt er aktiv
    • Tiden begynner bli overmoden for å lære some type of nesearbeid. Forventningen var å bare mestre smellerbrettet smooth, som et grunnlag for forstå ID og utvide derfra til romsøk og områdesøk. Det gikk ikke heeeelt etter planen, da Ede heller vil spise det hjemmelagde brettet i papp, og blir sur og klager og protesterer om jeg insisterer på at han må lukte på boksene for å få godis fra hånden. Det har ligget på hylla en stund. Kanskje krype til korset og kjøpe et av metall allikevel, heller enn å smøre tålmodigheten og jobbe videre med det vi har. Gjensidig forsterkning av frustrasjon er ikke gøy å jobbe med.  Vi har gått på en smell med capturing og shaping også. Fått captured mye fint, som f.eks. kryping, men ikke mange nok ganger til å få noe på cue, og han har begynt drite i hva jeg ber om når det er godis fremme, for å heller tilby den adferden han selv tror er av høyest verdi, som dekk istedenfor sitt når jeg ber om sitt, og han er fortsatt fornærmet og protesterer mot å gjøre noe som helst om det ikke er godis fremme når jeg ber ham.  Jeg har også ødelagt treapporten. Baklengskjedet så fint fra utgangsstilling, levering, holde den, plukke den opp. Han var uinteressert i selve apporten, så jeg hypet den litt opp med å bare la han løpe på impuls når jeg kastet og kjørte full fest når han kom løpende tilbake med den. Resultat? Han tror den har så høy verdi nå, han vil IKKE lenger levere den fra seg. Den er mer langt mer verdifull enn kampeleker, pipeleker og kaninpels, som han villig leverer på første forespørsel uten å bølle. Den overgår de godbitene jeg prøver bytte den til meg med.  ..og han TYGGER på den. Legger seg til for å gnage på den etter å ha terget meg med en catch me if you can, som han synes er SÅ gøy med akkurat den apporten, ikke noe annet. Det er KUN den han gjør det med. Alt annet er han helt kewl med å levere fra seg. *facepalm* Flaks at vi har brukt en litt rar treapport, så har vi den generiske i reserve til å trene inn på nytt siden, etter en laaaang periode med bare metallapport, og kanskje også tungapport før vi prøver oss på en ny en av tre.  Her om dagen fikk vi besøk av en diger flokk gjess på gjennomfart. De satt utover to hele jorder. Ede hadde ikke oppdaget dem ennå da jeg satte ham ned for et bilde før det braket løs. Feil vinkel til å få med noe i nærheten av omfanget. De var spredt utover hele åkeren til venstre for bildet. Kjempestor flokk. Stille før stormen, tenkte jeg, og var bekymret for å skremme de opp og jage de slitne langveisfarende avgårde når vi nærmet oss. Kråkene klagde til oss om okkupasjonen av matfatet sitt og ville antagelig ha hjelp med akkurat det. De var opprørte. Endte som moralsk supporter på kråkenes side i den konflikten der da vi kom til Salmonella Street mellom jordene, hvor det var så bombardert med gåsebæsj.. Turen bortover den veien mellom de to okkuperte jordene minnet meg om denne.  https://youtu.be/5iTTNRE-njM?si=Wjg9Rwk2RomhfZlw   Ikke sett dem ennå, og stusser på hva den lukten er: Det lukter virkelig merkelig  Zoom inn mot den smale stripen av dem i bakgrunnen på øverste bildet: Det var en så massiv mengde av dem utenfor bildet, det var dumt å ikke ta et panorama oversiktsbilde til skrekk og advarsel mot å bringe hunder med interesse for andre dyrs ekskrementer til området når gjess trekker gjennom. Den smale stripen av de her er bare en liten gjeng outsidere fra main goose society. Godt vi ikke ser dem igjen før til høsten. Håper på bedre impulskontroll under lineføring til da, eller enda bedre: Matvett. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...