Gå til innhold
Hundesonen.no

Sjokket av å miste dyr


Tyfonia
 Share

Recommended Posts

Som alle andre dyreeiere har jeg vært borti det å miste dyr.

Det største sjokket er å måtte kvitte seg med et dyr man er spesielt glad i.

For to år siden forsvant den yngste katten min i april, i juli, samme år måtte den andre katten min avlives på grunn av kreft, i november samme år ble den tredje katten min påkjørt, i oktober i år ble den fjerde katten vår avlivet grunnet alderdom, samme måned måtte vi omplassere DC- en grunnet slossing og krangling og i går måtte Staffen min avlives grunnet årevis med adferdsproblemer jeg ikke fikk bukt i.

Nå sitter vi igjen med en hund. Den hunden har jeg overhodet ikke noe dypt forhold til og huset kjennes tomt, ensomt og kaldt.

Jeg måtte ta "hobbyhunden" min og sitter igjen med en kosegris som ikke har lyst til å gjøre noe som helst annet enn å snorke på sofaen og det å løpe løs, helst for seg selv, i skogen. Kunne like gjerne hatt et marsvin.

Savnet er så inderlig stort og sårt en hobbyhund/ sportshund. Hadde tenkt å ta opp igjen blodsportreninga igjen etter en periode med pause, men dengang ei. Han jeg har igjen er liksom overhodet ikke interessert. En pinne er gøy, om han får ligge og tygge på den.

Noen somhar opplevd det samme?

Er det håp for å på magisk vis forvandle "marsvinet" om til en hobbyhund?

image.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har fortsatt et stort savn etter min forrige hund, Dina, som ble avlivet i 2008. Hun var min aller beste venn og min once-in -a-lifetime hund :heart: Jeg vil aldri få en hund som henne igjen.... 

Jeg er selvfølgelig veldig glad i han jeg har nå, men han vil aldri få den samme plassen i hjertet mitt som Dina hadde. Jeg tar meg selv i å tenke på alle de fine stundene jeg hadde med Dina og innimellom dukker det opp tanker om jeg kanskje skulle prøvd litt mer, før hun ble avlivet. Den tlf til dyrlegen for å bestille avliving, er noe av det tøffeste jeg har gjort..... Men så var det med dette med å tenke rasjonelt og tenke på hunden sitt beste oppi alt. Men jaggu gikk jeg mange runder med meg selv, før jeg måtte bestemme meg. Jeg var egentlig ikke klar for å gi slipp på henne, men hun var 12 år, kreftsjuk(sannsynligvis) og rett og slett mett av dage.... :( 

Sender deg uansett en klem, oppi denne tunge tiden :hug:

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så trist å høre at du har mistet så mange på så kort tid!

Vi har heller ikke hatt særlig hell når det kommer til hunder. Den første valpen vi skulle ha ble avlivet pga hjertefeil. Nestemann ble 9mnd før han måtte avlives pga medfødt nyresvikt. En vi skulle få som omplasseringshund slo løs kneskåla dagen før vi skulle hente han og ble senere avlivet pga adferdsproblemene han fikk grunnet vondt kne. Nå sitter vi med hund nummer fire på ett år, som har sterk HD med forkalkninger to år gammel. Dette ble oppdaget ikke lenge etter vi overtok henne. Vi har flere ganger tenkt tanken at det kanskje ikke er meningen vi skal ha hund, men jeg merker så inderlig godt at jeg trenger det både for fysisk og psykisk helse.

Jeg har dessverre ingen tips til hvordan å få hunden din mer motivert, men ønsker deg lykke til! :) 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huffda, det ble veldig mange tap på kort tid.

Jeg har ikke noe tro på å endre en hund på det viset du beskriver. Er han ikke interessert, så er han ikke interessert. Du kan selvfølgelig prøve å motivere og teste forskjellige typer trening og øvelser. kanskje du finner noe han synes er gøy? Men å forvente at han skal begynne å like noe han ikke har interesse for kan du nok legge fra deg. Selv hvis du klarer å bygge han litt opp, så vil det nok føles ganske kjipt for dere begge, og vil nok føles mer som et nederlag enn noe gøy.

Han høres ut som en helt perfekt hund, synes jeg! Kanskje du heller kan se på han som en maskot hund, og heller skaffe en hobbyhund når du blir klar for det?

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, her har det vært mye uflaks i det siste. Kanskje det blir ny hund om et par år ettersom mannen og jeg ønsker jakthund og jeg ønsker en jeg kan trene spor med utenom jaktsesongen. Men vi tenker jo å vente til han her også er borte, mtp sjansen for at hunder adopterer hverandres uvaner. Selv om den hundeløse tiden imellom rett og slett ikke er sunn for meg. Det kan fort ta noen år på venteliste hos utvalgte oppdretter som har akkurat den typen og de linjene vi ønsker ifra. Men så tenker jeg også at jeg ønsker ikke at nåværende hund skal føle seg tilsidesatt på grunn av ny valp. Vi får heller bare ta den tiden vi eventuelt har og ser hva som er det beste. Kanskje ikke så lurt å gjøre marsvinet om til noe han ikke er...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, det er nok lettere å endre tankegang hos seg selv enn å endre hundens personlighet. Det lille du skrev om han fikk meg egentlig bare til å tenke på oksen Anton som går rundt og lukter på blomstene og har det ganske fint i sin egen lille verden.

Men disse uvanene hans, hvor alvorlige er de, og er det ting som lett smitter av til nestemann? Jeg er av typen som vil ha ny hund med en gang når jeg mister. Det høres kynisk ut, men det handler ikke om å erstatte individet som gikk bort, men å se til fremtiden. Starte med noe nytt. Der er vi alle forskjellige, og dere må selv finne ut hva som er rett for dere.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så trist å lese om tapene dine!

Jeg selv har mistet en god del dyr; har hatt egentlig altfor mange (ler litt) igjennom årene, og det verste hittil har vært å miste rottene mine, og pusen min. Rotter har jo en utrolig kort levetid, og jeg har mistet min once-in-a-lifetime-rotte, vil aldri få en så kul "barte" som henne igjen :heart: Jeg har også nylig mistet min once-in-a-life-time-katt, som ble syk grunnet alderen og vi måtte ta det tunge valget. Hun hadde jeg 3/4 av livet mitt og det var mildt sagt veldig vondt. Men jeg har enda ikke mistet min once-in-a-lifetie-hund, men han blir 11 til sommeren, så selv om jeg håper på mange mange år til, vet jeg at timeglasset renner mot slutten. Det er en vond tanke, og selv om jeg har vært igjennom uttale dyretap tror jeg nok han kommer til å bli det verste over alle dyretap.

Ang anskaffelse av ny hund, syns jeg også det høres lurt ut med en ny en! Hvis det bare er det at dere er engstelige for at "uvanene" til den dere har nå skal smitte over på valpen, tror jeg det ikke er noe grunn til bekymring; passer det og vil dere ha ny hund, kjør på! Slike "uvaner" som du beskriver hunden er egentlig ikke noe jeg vil kalle uvane; kanskje mer enn personlighet på hunden. Jeg tror også derfor det vil være liten sjanse for at hunden deres vil bli interessert, hvis han ikke er det fra før av liksom - slik jeg føler han er ut i fra beskrivelsen din. Det kan godt være dere finner noe liksom, så det skader kanskje ikke å prøve? Men uansett, så tror jeg absolutt ikke det at han er uinteressert og umotivert til trening, vil smitte over på den nye hunden; der vil jeg tro det handler mer om genetikken :)  Jeg hadde kjørt på, hvis dere føler det er det riktige!

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har virkelig lyst på ny hund, til sporing og jakt. Er litt leit å måtte vente 6-7 år før jeg får nummer to... Gørrkjedelig fordi jeg har så lyst til å reise på hundeutstillingroadtrip med venninnene mine, eller drive med noe en rase er skapt for. Marsvinet er blanding av Dogo Canario og Staffordshire Bull Terrier, så ingen utstilling, ingen viltsporchampion, ingen jaktchampion. Er imot hundekamper, så det orker jeg ikke å tenke på... Han er skvetten og skuddredd som en jaget hare og hadde ikke likt jakttrening, stakkars :no:

Uvanene jeg tenker er større sjans for at smitter når de er sammen enn hver for seg, er bjeffing på biler på veien. Selv om marsvinet begynte å bjeffe uten at hund nummer 1 gjorde det. Men hund nummer 3 gjorde det og da hendte det at hund nummer 1 hang seg på... Jippi... Jeg skvetter så lett :P Har fått saft ut nesa flere enn tre ganger på en kveld, i hvertfall. Jakthunder har jo ofte lyd i seg, da, så sjansen er der jo uansett... Også er det en annen ting: trekking i kobbelet... Dette er visst smittsomt hos oss uansett hvor iherdig vi har trent, liksom. En siste ting er at jeg er livredd for at han ikke skal godta den nye hunden, what so ever. Jeg har jo hatt sånn uflaks med at det endte opp med at ingen av mine gikk overens til slutt. Jeg ønsker jo ikke noen reprise. Siden jeg er på bølgen av uflaks og ufortjent dårlig karma for tida.

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Aha, takk for utfyllende svar! Kanskje jeg skal prøve ut dibaq da, gir diverse brusk som tygg så det burde gå fint. Eller prøve med farmina. Dyrere for, men man gir vel kanskje mindre mengder av det? Valpen her vokste enormt fort på vom, men vet jo ikke om det var pga. maten eller tilfeldig, valper vokser jo fort. Var såpass at hundeluftere i nabolaget kommenterte på veksten 😅
    • Dibaq, ja. Jeg er godt fornøyd med kombinasjonen av pris og kvalitet, med unntak av manglende kondroitinsulfat. Det er noe de fleste for (inkludert mer kjente og anerkjente for som Vom og Alpha Spirit) har altfor lite av. Stoffet finnes rikelig i brusk, så gir tilskudd av rå frosset eller tørket hals/føtter fra kylling/kalkun og ører/haler fra diverse dyr for å kompensere. Ellers er jeg veldig begeistret for Farmina, men en må være litt forsiktig for å unngå voldsom vekst av det. Min fikk en skremmende, massiv growth spur da jeg foret bare på det en ukes tid. Skjøt i været og la på seg. Veldig høy næringstetthet og kaloririkt, så lite slingringsmonn før det blir for mye av det. Pga DCM-skandalen i forbindelse med kornfrie for, hvor det å fore på f.eks. Acana -ansett som et premium høykvalitetsfor, rost opp i skyene for kvaliteten - medførte strukturell hjertefeil på en mengde hunder, så har jeg valgt å kombinere flere ulike typer for å gardere meg bedre dersom det i ettertid skulle vise seg å ha vært noe gærnt med noen av dem.  Farmina har kornfrie varianter, til forveksling lik skandaleforene, men har også tilstrekkelig med carnitin/taurin/metionin, og de inneholder ikke hele belgfrukter eller belgfruktproteiner - mistenkt for å være anti næringsstoffer som hemmer opptak eller syntese av andre aminosyrer og proteiner. Farmina inneholder kun stivelsen fra erter, og ekstrahert og isolert stivelse skal være bare stivelse, uavhengig av om det kommer fra hvete, ris eller erter. Nødvendig for å kunne holde de andre ingrediensene bundet sammen til kibble.  Om den voksne hunden ender på perfekt størrelse med perfekt leddet perfekt skjelett, perfekte organer og perfekt pels vet jeg jo ikke ennå, men avføringen er ihvertfall perfekt :)
    • Takk for godt tips om godbitpung! Skal se om jeg finner noe liknende. Hadde samme erfaring som deg med vom, veldig hard avføring som virket ubehagelig å trykke ut. Tørrfor fra Dilaq, er det Dibaq du mener? Vurderte nemlig dette foret selv. Kan ikke så mye om hundeernæring, men syntes ingrendiensene så ganske bra ut og foret er rimelig. Men kunne ikke lese noen erfaringer med det på nett, og det føltes skummelt å prøve et så ukjent formerke. Du er fornøyd altså?
    • Vi har hatt fremgang på flere områder denne uka, bl.a. pelsstell. Tålmodigheten med kamming og raking har økt dramatisk. Han liker det ikke, men det virker som han har forstått at det er et nødvendig onde og en slags act of kindness fra min side, og er mer tålmodig med det. Nå holder det med en utbetaling per kammede og rakede bein, en for ryggen, en for magen og en for brystet, totalt 7 skjeer med Vom for å få kammet og raket hele hunden, unntatt skjegget, som det koster minst fire skjeer Vom å få kammet grundig gjennom.  Ny milepæl er napping. Skal ikke påberope meg å være noen kløpper ennå, men får det da til på et vis, og til min gledelige overraskelse liker han å bli nappet.  Ellers har vi fått mye sosialisering/miljøtrening med hester og fremmedfolk på territoriet denne uka, med camp/landsstevne på gården. Han har roet seg betraktelig ned og er progressivt desensitivert til situasjonen gjennom å få trøkket ansiktet fullt av godis og spise 1-2 måltider om dagen fra gresset rett foran paddockene, mens folk traver rundt med utstyr og for, og leier hester frem og tilbake. Fra å være heftig begeistret og vilter nysgjerrig med mye vokal de første dagene, til å være nær nonchalant nå på slutten - en pen utvikling. En god hjelp var hestenes nedlatende forrakt mot ham da han begynte bjeffe på dem. De gjorde hesteekvivalenten til det menneskelige uttrykket 'himlet med øynene og fnøs foraktelig' mot den lille drittungen som lagde sånn irriterende lyd. Den reaksjonen der fra dem sved på en annen måte enn tilsvarende reaksjon fra meg, som han har reagert på med MER vokal, for å gjøre det tydelig hva slags emosjonell abuse og omsorgssvikt sånt er fra primær omsorgsperson. Å "få" den der fra hestene var noe annet. Den fungerte på en annen måte fordi det ikke kom fra meg. En stor takk til hestene for hjelpen med å utvikle litt manerer. Han fikk til og med hilse snute mot mule med et brødrepar han har vært på nikk med i noen dager. Var veldig forløsende for ham, og roet ham betydelig ned i nærheten av dem.  Han er fortsatt ganske sosialt inkompetent, though. Klønete. Forsøkte kjefte og true seg til å bli hilst på og kost med her om dagen. Kroppsspråket hans var forvirrende. Ledig halvhøy hale i halvhurtig bevegelse. En slags mellomting mellom avventende vurdering, irritasjon og gledesbevegelser. Så satte han i en vokal som fremstod som truende dersom en skulle sammenlignet med mange andre raser. Ikke en dyp og alvorlig morsk voktervokal - det er ingen tvil om hva han mener når han bruker den - men et mer prososialt toneleie ispedd knurrebrumming, mot to unge kvinner som kom for å møkke en paddock. Mens han stod der og tilsynelatende kjeftet litt truende på dem, lett å tolke som territorial for den som ikke har hørt hvordan ekte territorial fra ham høres ut, så vrikket han på rumpa som i genuin gledeslogring, samtidig som han lagde de lydene der. Han forsøkte dundre meg å kjefte og true dem til å komme kose med ham, og hadde en forventning om å lykkes med det. Skjønner hvorfor mange beskriver gruppe 2 raser som: "Kan være dominant." Det er ikke så mange andre ord en kan beskrive det der med enn nettopp 'dominant'. Attitude.  Han fikk ingen uttelling for det der da, og begynte sutre og sytebjeffe da de gikk.  Kortbuksene har blitt kortere, fordi han satte seg i en fersk tyggisklyse på bussholdeplassen. Konsulterte Grok om frisyren og lurte på om den kunne generere et bilde av den optimalt estetiske måten å klippe en riesenschnauzer på, med en 2020 jeansmote silhuett på beina. Dialogen ble lang, men samme hvor omstendelig jeg forklarte, så klarte den ikke forstå at i den virkelige verden..  Så jeg forklarte og forklarte og la ved det eneste bildet tatt denne uka, kun for å vise den AI'em hva jeg mente: Jeg ville se om den kunne komme opp med en kul overall look som passer bedre med de kortbuksene der enn den typiske rasefrisyren. Jeg vet den er godt trent på visuell estetikk. Den KAN former og linjer. I forsøket på å veilede den til å forstå spurte jeg om den kunne vise meg forskjellen på å klippe en hunds naturlige pels til en silhuett av 2020 women's jeans fashion og på å kle en hund i hundeklær av jeansstoff.. ..så inntil videre beholder vi bare Lady og Landstrykeren looken med skjegg og bart og spaniel ører, til de ukonvensjonelle kortbuksene.
    • Leter med lys og lykte etter Mentalitetsboken av Ingalill og Curt Blixt, Kenth Svartberg. Noen som har den? Er også interessert i andre bøker innen språk og adferd - hundepsykologi:)
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...