Gå til innhold
Hundesonen.no

Chow Chow


Taz
 Share

Recommended Posts

Chow Chow er rasen i mitt hjerte, en absolutt herlig rase som anbefales på det sterkest for spesielt interesserte.

Litt om rasen:

En meget gammel kinesisk spisshund.

Eneste rase med definert krav i standarden om blåfarget tunge.

Opprinnelig asiat, nå naturalisert engelskmann

Egenrådig rase, slett ingen enmannshund, men ei heller noen allemannshund!

Det finnes flere teorier om Chow Chow'ens opprinnelse. Fra noen hold menes at Chow Chow'en kan spore sine aner helt tilbake til Mioceneperioden (ca. 50 millioner år tilbake), til en liten bjørneart med blåsort tunge. Kanskje begynte det med en blanding av tibetansk mastiff og sibirsk samojedhund? Kanskje er det tvert om slik at Chow Chow-lignende hunder fra ishavskanten er stamfar til de fleste av de spisshunder vi kjenner i dag?

Det er arkeologisk kjent at en kortsnutet, bredbrystet hund fantes i den sibirske bronsealder. Denne ble etter hvert domestisert og finnes meget senere i bl.a. Tibet. Dyrene var kraftige, fryktinngytende og beskrives som løvelignende med en hunds hode. En keramisk figur fra Han-dynastiet (206 t. Kr. til 220 e. Kr.) viser utpreget likhet med vår Chow Chow av idag: kraftig hode, rette bakben, høyt ansatt hale, løve-lignende kompakt utseende. Slike figurer er vanlige i par og kalles Foo-hunder

Første gang vi hører beskrevet en hund som kan være Chow Chow, er i England i 1785. Hundene var høyst sannsynlig smuglet ut av Kina eller Tibet ettersom de ble regnet som hellige og ikke skulle eies av andre enn klostre og rike mandariner

Interessen for Chow Chow i Europa begynte for alvor etter 1850 med flere importer til England. Rasen var heldig, hva de rike og adelige kjøperne ikke selv visste om hundeoppdrett, hadde de råd til å betale andre for å vite. Slik fikk Chow Chow en "flying start" i England. Den første utstilte Chow Chow var Chinese Puzzle. Hun ble utstilt i 1880 i Crystal Palace. I 1895 ble verdens første raseklubb for Chow Chow stiftet, "The Chow Chow Club" i England. Denne hadde således 100 års jubileum i 1995. I dag regnes Chow Chow'ens hjemland å være England, selv om opprinnelseslandet må sies å være Kina.

Til Norge kom Chow Chow første gang i 1880 med seilskuteskipperne fra England. Det fantes utstilte Chow Chow i rnellomkrigsårene, men krigen satte en stopp for disse dyrs reproduksjon. På 50-tallet engasjerte Gerd Hermansen, kennel Ågerd, seg i Chow Chow rasen og importerte fra England og Sverige. Fra da av gikk det bare en vei for rasen i Norge.

Chow Chow er en ektefødet østens sønn, rolig, avbalansert, selvstendig, kanskje litt katteaktig overlegen. Le aldri av en Chow Chow, som den østens sønn den er, liker den ikke å tape ansikt. Rasen omtales ofte som enmannshund, men den burde vel heller kalles en "enfarniliehund". Den kan virke noe reservert, men dette er ofte fordi den ønsker å se et menneske an før den gir sin tillit. Finner ikke vedkommende nåde etter Chow Chow'ens vurdering, så går hunden bare sin vei. En skal behandle en Chow Chow vennlig, men bestemt, vise at en er leder i flokken med rolig selvfølgelighet. En Chow Chow har intet til overs for mennesker som brøler, skriker og tar hardt i den. Vedkommende har tapt ansikt og bør ikke respekteres. En Chow Chow er glad i barn, har en engels tålmodighet så lenge den finner det formålstjenlig, men går og legger seg et annet sted når den har fått nok av oppmerksomheten. Ingen hund uansett rase må kjøpes som leketøy for barn.

Chow Chow'en finner seg en soveplass i huset hvor den har best mulig oversikt over alt som foregår innen husets 4 vegger. Den er en utmerket vakthund og en veldig rolig hund å ha i huset. Som trekkhund, jakthund eller til annet bruksarbeide egner den seg bare unntaksvis. Rasen er vennlig ovenfor andre hunder og starter sjelden en fight, men blir den provosert kan den meget effektivt forsvare seg. En Chow Chow kan lære det meste - når den selv vil! Chow Chow elskere sier den er meget intelligent fordi den kun gjør det den vil, når den selv vil, andre uten forståelse for rasens særpreg vil være tilbøyelig til å kalle den dum og dorsk. Men la deg ikke lure, rasen er uhyre rask over korte distanser og kan eksplodere i et fyrverkeri av fart om den ser noe interessant den vil undersøke. Vanlig oppdragelse er selvfølgelig nødvendig for at rasen skal fungere som familiehund.

Rasens vakre utseende sammen med dens selvsikre, egenrådige og kattaktige peronlighet passer enkelte hundeeiere som hånd i hanske, mens denne form for oppførsel er en rød klut i fjeset på andre. En Chow Chow passer best for rolige avbalanserte mennesker som har sans for rasens spesielle natur. "Life in the fast lane" er så visst ikke noe for en Chow Chow.

Rasens store pels trenger regelmessig greing og børsting. Hunden bør bades 2-4 ganger i året. Før en utstilling må det legges ekstra stor vekt på pelspleie ettersom pelsen er en så viktig del av Chow Chow'ens helhetsinntrykk. Rasen trenger ikke store mengder fysisk mosjon, men setter pris på et inngjerdet område og i hvert fall en god tur om dagen. Chow Chow'en er forholdsvis tung i bygningen og en skal være forsiktig med for mye mosjon av valper og unge dyr, unngå sterkt kupert terreng den første tiden.

Chow Chow'ens levealder i Norge er ca. 12-15 år. Rasen kan være følsom for bedøvelse, så selv om de fleste veterinærer i dag er kjent med dette, skader det ikke med en påminnelse om hunden skal dopes ned. Chow Chow'en kan gjerne snø ned og har heller ingen problem med varme, men fysisk aktivitet på meget varme dager bør begrenses slik at heteslag unngås. Chow Chow er ikke mer utsatt enn andre tilsvarende raser for HD, AD, kneleddsfeil og hudproblemer. Korsbåndskade på grunn av rasens rette bakben kan være et problem spesielt om hunden mosjoneres for mye på ujevnt underlag i ung alder. Entropion kan forekomme. Chow Chow klubbene internasjonalt er meget opptatt av de to sistnevnte problem, og standarden for rasen ble på bakgrunn av verdenskongress i Giessen i Tyskland i 1980, endret i 1987 for å redusere mulighetene for korsbåndskade og entropion.

Rasebeskrivelsen:

Chow Chow'en er spesiell med sine rette bakben, blå tunge og sitt katteaktige vesen.

De rette bakbeina er med på å gi rasen dens karak­teristiske styltete gange.

Manken som spesielt hannhunder har, gir et løvelignende inntrykk.

Chow Chow skal være kort, kompakt, aktiv og med god benstamme.

God nakke og reisning er viktig for å få det rette selvsikre utseendet.

Skulderhøyde for hanhunder 48-56 cm, tisper 46-51 cm.

Hodet er stort i forhold til kroppen, med kraftig bred skalle, små tykke ører avrundet i spissen, ansatt langt fremme og langt i fra hverandre.

Snuten skal være bred og godt utfylt under øynene for å gi dette rette fryktinngytende inntrykk av å kunne skremme onde ånder.

Øynene forholdsvis små, tørre og mandelformede.

Uttrykket i hodet skal ikke oppnås ved hjelp av løst, rynkete skinn.

Blåsort tunge og helst også gummer i samme farge, saksebitt.

Fargen kan være rød, blå, sort, fawn eller krem med eller uten lyse avskygninger på hale og buksenes bakside. (Også hvit, men den er som regel ikke ren)

Chow Chow finnes i to pelsvarianter: Langhåret som er mest vanlig, og korthåret. Begge pelsvarianter konkurrerer sammen i ringen.

Også noen bilder. :(

IMG_3203litebilde.jpg

IMG_2710litebilde.jpg

IMG_3206litebilde.jpg

Rasebeskrivelsen er hentet fra www.ncck.no

Men bildene er av min egen Chow.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 years later...

Jeg har bare møtt en chow chow på nært hold, møtte den flere ganger på tur, og den diltet alltid flere meter bak eieren, ruslet liksom på tur den, snuste ikke noe særlig, og brydde seg ikke om andre hunder :rolleyes2:

Hvorfor er tungen blå egentlig, hva kommer det av? er det flere raser som har det?

Husker jeg hørte som barn at chow chow betød mat, og at den var som matvare å regne før i kina. Eller var det kanskje shar pei? Eller sikkert ingen av dem :rolleyes2:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har også sett noen Chows tusle bak eieren på tur, men de har som regel ikke sett friske ut, sett ut som om de har problemer med hofter eller albuer.

Men en Chow skal ikke være sånn, eneste gangen Chow'en min gikk bak var på slutten når han hadde veldig vondt i albuene/skuldre/ryggen.

Fargen kommer av melanin, men hvorfor akkurat denne rasen har blå tunge vet ingen.

Shar pei kan ha blå flekker på tunge, men Chow'en er eneste rase med krav om heldekkende blå tunge.

Isbjørner har også blå tunge. :rolleyes2:

Navnet er noe engelskmenn ga rasen når de ble fraktet over til England, men tror ikke rasen ble brukt mer til mat enn andre raser.

Det sies jo at rasen var hellig, og man spiser da ikke ett hellig dyr? :)

De spiser vel det meste der borte. :rolleyes2:

Quote: Første gang vi hører beskrevet en hund som kan være Chow Chow, er i England i 1785. Hundene var høyst sannsynlig smuglet ut av Kina eller Tibet ettersom de ble regnet som hellige og ikke skulle eies av andre enn klostre og rike mandariner

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Chow chowen är en smart hund som från början användes av munkar i Kina för att hålla onda andar borta från templen.

Det finns många myter om chow chowen. Ett påstående är att chow chowen ska vara resultatet av kärleken mellan en björnhona och en lejonhanne. Den ska ha uppstått i förhistorisk tid då det ännu fanns små bergslejon i Kinas bergstrakter. Ett annat att chow chowen är nära släkt med björnen, då den har en del gemensamma detaljer: de raka bakbenen, den blå tungan, som man kan finna hos björnar i samma del som chow chowen kommer ifrån.

En annan myt är att rasen fick den blå tungan av att slicka upp alla små flagor av himlen som ramlade ner på jorden då stjärnorna skapades :rolleyes2:

...chow på kinesiska betyder ”stor, kraftig hund”?

Ja, det med att chowen diltade bakom sin matte på tur är nog inte så vanligt hos friska, unga chowar. Min är väldigt ivrig, älskar att springa och busa :rolleyes2: Vill hälsa på alla hundar han ser haha. MEN om det är något han är oenig i och inte har lust att gå in igen DÅ går han efter mig haha eller stoppar totalt för att visa att han inte vill.

Älskar min Chow chow :) Leo

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nydelig Chow Chow du har. :rolleyes2:

Hvilket oppdrett er han fra?

Songshi Quan som rasen kalles/ble kalt i Kina betyr Puffy-lion dog.

Chow Chow betyr Spiselig på kinesisk eller mat på engelsk, og det er engelskmenn som har gitt rasen navnet, men ikke pga

rasen er spiselig men pga de ble fraktet sammen med mat tilbake til England.

Men det er mange teorier om hvordan og hvorfor rasen fikk dette navnet, men det som er ganske sikkert er at det ikke er pga de var mat, ettersom de ble smuglet ut av Kina. (hellig rase vet du, skremmer vekk onde ånder. :rolleyes2:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nydelig Chow Chow du har. :blink:

Hvilket oppdrett er han fra?

Songshi Quan som rasen kalles/ble kalt i Kina betyr Puffy-lion dog.

Chow Chow betyr Spiselig på kinesisk eller mat på engelsk, og det er engelskmenn som har gitt rasen navnet, men ikke pga

rasen er spiselig men pga de ble fraktet sammen med mat tilbake til England.

Men det er mange teorier om hvordan og hvorfor rasen fikk dette navnet, men det som er ganske sikkert er at det ikke er pga de var mat, ettersom de ble smuglet ut av Kina. (hellig rase vet du, skremmer vekk onde ånder. ;))

Tack hihi det värmer att höra :) far till Leo är en Lai-Troll´s och mor är en Pizzicato´s ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Familien til ei venninne av meg har hatt chow chow i 30 år, og Akito, den siste, døde 14 år gammel av alderdom hjemme foran peisen for 1 måned eller så siden.

Jeg var på besøk der i fjor sommer, og blei regelrett oversett av Akito det første døgnet. Hvis jeg forsøkte å få kontakt, gikk han bare sin vei, hehe. Men dagen etter kom han ruslende bort til meg og stilte seg opp inntil leggen min for å få kos, og etter det fikk jeg nærmest ikke være i fred. Sjelden har jeg blitt så glad og stolt av at en hund vil ha kontakt med meg! :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...