Gå til innhold
Hundesonen.no

Jaktgolden


SoppenCamilla
 Share

Recommended Posts

@charlotte

Så med det sier du at de ikke klarer å håndtere stresset det er å bli belønnet med lek? Alle hunder trenger en balanse og regler. Om man bare hauser opp, så kan man få de aller fleste hunder stressa. Men gode gjeterhunder har ikke noe problem med å bli belønnet med baller, pipeballer, draleker osv om eier er bevisst på balansen mellom ro og å dra dem opp og lar hundene lære seg å veksle "modus". Mener du at jaktgolden har dårligere evne til dette?

Det er neppe det hun mener, for en stor del av retrieverjakt-arbeidet avhenger av at hunden raskt kan veksle mellom ro og aktivitet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 55
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg har jo ikke hatt rasen i mer enn 1,5 år, men jeg er solgt. Jeg har fått det jeg ville i en hund. Selv om det var et utrolig sjokk å gå fra en middelaldrende, syk dalmis til turboen jeg har nå.

Føler jeg kan bidra med litt her. For det første kjenner jeg ikke en eneste jaktgolden som ikke også er familiehund. Litt av sjarmen med retrieverne er jo at de lett skrur seg av når det ikke skjer n

Jeg kommer sterkere tilbake over helgen, men klarer ikke la være å kommentere på dette med familiehunder. Jeg kjenner MANGE golden fra jaktlinjer som helt fint fungerer som vanlige familiehunder i lit

Guest Snusmumrikk

@MarieR (sitering funker ikke her nå)

Det er ikke min erfaring heller, at de ikke taklerbelønning med ball/pipeball, men det virka som det var det @charotte mente, så da må man jo spørre. De (hannene) jeg kjenner om stresser i trening blir veldig sjelden belønnet med lek fordi de ligger for høyt i stress utgangspunktet. De mangler konsentrasjon og fokus. De har akkurat samme problem ifht jakt (eller støre fordi apporter/dummyer drar dem mye mer opp enn godbitbeløninger). Men de er fine familiehunde (uten å trenge absurde mengder trening).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har jeg svært liten kjennskap til jaktgolden, men om jeg skal sammenligne med tolleren så er problemet ofte at de ikke får lære det med å veksle mellom ro og action. For enkelte faller det seg helt naturlig, og eier/trener trenger ikke å tenke over det i spesielt stor grad. De hundene som derimot trenger hjelp til å beherske/ lære seg denne vekslingen blir fort "drittbikkjer" om de kun blir dratt opp og ikke får til å roe seg igjen. Hos enkelte må det faktisk læres, og det er det kanskje en del som ikke tenker over. Da ser jeg for meg at man også opplever en hund som styrer og stresser mye i hverdagen, og som kanskje også oppfattes som vanskelige og uhåndterlige for uerfarne eiere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En hund som er høy på apporter er jo i 90% av tilfellene feiltrent i form av at fører har latt hunden bygge opp store forventninger uten å bryte av i treningen og gjøre ting mer uforutsigbart, tvinge hunden til å følge med deg for å få apportere. Hvis man jakter med hundene så får de en helt naturlig erfaring med å veksle mellom jobb og hvile. Men veldig mange trener bare på å jakte, og tenker ikke naturlig jaktsituasjoner når de legger opp øvelser, noen treninger ser ut som en konkurranse i å apportere flest mulige dummyer og skyte flest mulig skudd med 6millimetern.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 weeks later...

Jeg trener sammen med 5-6 jaktgolden på rundt 1 år, og 2-3 som er eldre. Det jeg ser er at de trenger mye trening, men at de er lettrente, og samarbeider godt med eier.

Jeg har ikke sett mye stress, men ja, det er fart i dem, og de må av og til begrenses litt og lære seg å ta det med ro. Likevel er det nok lettere å begrense en ivrig hund enn å jobbe opp en hund med lite fart og dårlig interesse. En 1-årig hannhund i klubben min fikk nettopp opprykk til elite i lydighet. Det er godt jobbet av både hund og eier, men de har brukt adskillige timer med trening for å komme dit, og eier er erfaren og målbevisst. Det er også en annen hannhund fra samme kull som har startet i lydighet. Sånn sett har ikke hannene vært verre enn tispene, heller bedre. Han fungerer også godt i jakttrening, men det har mye å si at eier har god kontroll og har mye innlært lydighet fra før.

Som jeg ser det, så krever en jaktgolden mye mer i hverdagen enn en vanlig golden. Og mye mer enn en vanlig Labrador også. Derfor bør ikke travle barnefamilier/personer anskaffe seg en hund som krever såpass mye, med mindre de har tid og energi til å gi hunden det den trenger. Jeg tror at disse hundene lett kunne blitt rastløse og stresset av å ikke ha nok å gjøre.

Jeg har en hund som er ganske lat, og kan sove mesteparten av dagen. Hun krever en liten tur for å være fornøyd. Så har jeg Labradoren, som aldri får nok trening. Han sover i 3 timer etter trening/tur, og da er han klar for mer. Etter 8 timers jaktkurs der han måtte konsentrere seg max, sov han også i 3 timer og våknet opp og ville ha mer. Det fikk han ikke, jeg var ferdig for dagen. Men det sier litt om kapasiteten til en vanlig Labrador, og en kan plusse på en hel del, så har man en jaktgolden. Det sier også mye om raseforskjeller. Tispa jeg har er listet som middels aktivitetsbehov, mens Labradoren er listet som høyt aktivitetsbehov. Det er noe jeg ser hver dag, for han har mye større behov for aktivitet enn hun har.

Han er en vanlig labrador, og han er rimelig aktiv. (Ikke si at en Labrador er lat og treg, for det er langt fra min erfaring) Han har mye fart i seg, og fungerer veldig bra på all slags trening, og særlig jakttrening. Men han krever langt fra så mye som en jaktgolden gjør, og han er lettere å begrense, for han har ikke like mye energi som må ut, ser det ut som.

Har også inntrykk av at jaktgolden krever mer enn jaktlabrador gjør. Så etter min mening er jaktgolden for spesielt interesserte, og ikke noen vanlig familiehund. Selvsagt KAN den være det, men den BØR ikke være det.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...