Gå til innhold
Hundesonen.no

Unghund som slår seg vrang på tur


Guest Liquorice
 Share

Recommended Posts

Guest Liquorice
Hei!
Jeg har et lite problem med hunden min når vi er ute på tur- Han begynner å bite på båndet sitt, bjeffer og hopper på meg/samboer/den som går tur med han. (Noen ganger har det eskalert til at han spinner rundt oss, bjeffer, knurrer og er helt vill-og-gal, men det har ikke skjedd på ganske lenge nå, så tror det har roet seg litt.) Disse "raptusene" inntreffer som regel på begynnelsen eller slutten av turen, når energinivået er ganske høyt. Det kan skje når han er løs også, bare at han da hopper og napper etter klærne og hendene våre i stedet for båndet.
Tidligere holdt det å si strengt nei, så gav han seg- Nå "kjefter" han tilbake og blir enda værre, så det hjelper ihvertfall ikke. Det vi har prøvd å gjøre er å få han i sitt, evt holde han i sela/halsbåndet til han er rolig. Noen ganger hjelper det, men ofte begynner han bare på igjen med en gang vi beveger oss videre (-kanskje vi ikke venter lenge nok?)
Han er en ung hannhund (11 mnd) av en aktiv rase. Utenom dette problemet på tur, så er han en veldig harmonisk og grei hund å ha med å gjøre, så jeg kjenner han liksom ikke helt igjen når han klikker på denne måten :blink: Håper dette bare er puberteten som har slått til (det har vel stått på i et par-tre mnd, minst) og at det ikke blir et varig problem...?
Er det er noen som har gode tips til hvordan vi kan håndtere/roe han ned når han slår seg vrang? (evt forebygge at det skjer i det hele tatt?)
Alle innspill mottas med takk! :)
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Typisk stress/overtrøtt/giret oppførsel. Noen hunder lar seg lettere stresse opp enn andre, har man en slik er det bare en ting som gjelder og det er å hjelpe hunden å roe ned. Flere måter å gjøre det på, blant annet som du nevner med å holde fast, eller man kan binde hunden, avlede med godbit eller hva som nå måtte fungere. Å vente lenge nok er viktig, altså ikke bare til hunden står stille, men til man ser at den "senker skuldrene" og endrer kroppsholdning og virkelig slapper av igjen, da går man videre, helst uten å si versågod eller noe slikt, da det gjerne bare er å hive bensin på bålet til ivrige hunder. Har dere en lettstresset hund, evt en som er påvirket av pubertet eller noe midlertidig så må dere nok regne med og gjenta dette ganske mange ganger, men det blir bedre og etter en stund så har man igjen for tålmodigheten man legger ned. Og nei, hunden kommer nok ikke til å være sånn for resten av livet, det er en unghundgreie som går over av seg selv eller med trening, alt ettersom. :) Og kjefte eller slikt virker ofte mot sin hensikt i slike situasjoner, som dere har erfart så bedre og ikke si noe og utstråle ro selv så det forhåpentligvis smitter over på hunden :)

Edit: Ang forebygging så kan dere jo forsøke å se etter mønster på når det skjer og dermed prøve å unngå de situasjonene, eller dere kan forsøke å skape en lyd eller komando som hunden har stor forventning til, slik at når dere ser at han begynner å stresse så er dere på med en gang, feks "se her" (med litt spennende stemme) og drar frem en godbit eller tre. Det kan være nok til å holde han opptatt til hodet roer seg, ihvertfall om dere rekker å være tidlig nok ute, og dere kan gå videre uten tull.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Liquorice

Takk for svar! Det bekreftet egentlig mye av det vi har tenkt :)

Edit: Ang forebygging så kan dere jo forsøke å se etter mønster på når det skjer og dermed prøve å unngå de situasjonene, eller dere kan forsøke å skape en lyd eller komando som hunden har stor forventning til, slik at når dere ser at han begynner å stresse så er dere på med en gang, feks "se her" (med litt spennende stemme) og drar frem en godbit eller tre. Det kan være nok til å holde han opptatt til hodet roer seg, ihvertfall om dere rekker å være tidlig nok ute, og dere kan gå videre uten tull.

Så lurt! Det skal vi prøve.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min 6mnd gamle hannhund får også slike raptuser noen ganger på tur. Han biter ikke eller hopper på oss, men løper rundt og drar som en gal mens han knurrer. Jeg pleier bare å stoppe og korte båndet helt slik at han ikke får løpt rundt og holder han fast helt til han har roet seg helt. Om han begynner å løpe igjen når jeg begynner å gå igjen stopper jeg opp igjen og venter. Når han har roet seg og går fint igjen går vi videre og han får godbit!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min BC på 17mnd har også lett for å komme høyt i stress, han gjør ikke sånn som din, men han låser seg helt. Svaret her har vært å trappe veldig ned på trening og ikke forlange så mye. Han har mer enn nok med å tenke på seg selv akkurat nå. Vi fokuserer på ro og så trener vi i små doser uten store forventninger, ellers går vi turer som normalt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...