Gå til innhold
Hundesonen.no

Lydredd/skuddredd(?) hund til ettersøk - test?


Aya
 Share

Recommended Posts

Okey, først av alt - beklager den vanvittig dårlig formulerte overskriften. Jeg skal forklare litt nærmere. Jeg har en blandingstispe, tre år, BC/lapphund. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å trene henne til å bli ettersøkshund på skadeskutt vilt, både av egen interesse og fordi vi trenger flere ettersøkshunder i området. Hun ELSKER å gå blodspor og treningen har gått veldig bra. Jeg sluttet å trene blodspor i vår fordi det viste seg at hun er rimelig lydberørt. Hun er redd for blant annet torden og brannvarsler (ikke at det siste er noe man skal "blame" henne - det er jeg og :P). Jeg har bare lagt fra meg hele treningsbiten, fordi hun så tydelig blir redd ved sånne lyder. Hun har også opplevd skudd på avstand innimellom, men det har ikke vært i en setting hvor jeg egentlig har fått observert hvordan hun har reagert - hun har stoppet opp og kikket, trukket seg litt vekk - men det har ikke vært noe initiativ fra meg for å f.eks. få henne opptatt med noe annet heller.

Det jeg lurer litt på er ... Er det ekstremt dårlig gjort av meg å teste henne litt rundt skudd for å se hvor berørt hun faktisk er? Hvis hun egentlig ikke er mer berørt enn at hun raskt tar opp igjen en aktivitet eller avreagerer kjapt så er det noe annet enn om hun er livredd og bare vil vekk liksom. Samtidig er det jo en hund jeg vet er lydberørt, og det er kanskje ikke så veldig greit å utsette henne for mer lyd enn nødvendig. Men jeg kjenner at jeg gjerne skulle visst hvordan hun faktisk reagerer på dette i en reell situasjon før jeg faktisk legger hele ettersøksprosjektet på hylla for alltid.

Så hva tenker dere? Bare å begrave tanken om ettersøk og skjerme henne fra slikt? Eller prøve å sette opp et realistisk scenario for å se hvor redd hun faktisk er i praksis? Og hvordan ville dere i så fall gjort det?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men har bikkja nok jaktlyst til å fullføre reelle ettersøk? Blodspor gir desværre ingen god pekepinn på det. Spor vilt over tid/avstander og se om bikkja holder mål... Skuddet i seg selv er ikke avgjørende. I jobb vil de fleste hunder ha mye høyere terskel for diller...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men har bikkja nok jaktlyst til å fullføre reelle ettersøk? Blodspor gir desværre ingen god pekepinn på det. Spor vilt over tid/avstander og se om bikkja holder mål... Skuddet i seg selv er ikke avgjørende. I jobb vil de fleste hunder ha mye høyere terskel for diller...

Det vet vi jo ikke før vi har prøvd, men hun har stor viltinteresse og sporer både hjort, rådyr og elg (ferskspor). Hun har også vært med som "driver" på jakt med gps, og da følger hun tett og lenge. Dessuten så er det jo ikke egentlig nødvendig med jaktlyst for å trene ettersøk, det er nødvendig med en hund som sporer godt (hun skal ikke brukes som løshund selvsagt). Så lenge hun blir lært opp i hva slags spor hun skal følge ser jeg i grunn ingen forskjell mellom å gå menneskespor og viltspor. Jeg tror nok absolutt hun kunne blitt en god sporhund/ettersøkshund, men jeg er skeptisk til skuddbiten altså.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

At hunden reagerer på raketter og torden betyr ikke automatisk at den reagerer på skudd, eller omvent :)

Jeg ville ikke "testet" på skudd, hunden forstår fort at det skjer noe når vi skal teste og sjekke alt mulig. Gå tur ved skytebanen og bare gå som vanlig :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde ikke hatt noen betenkeligheter med å prøve, er du usikker på hvor ille det er så starter du jo bare langt unna slik at du slipper å utsette henne for noe voldsomt stress, skulle det vise seg at hun er veldig berørt. Så tar du det derfra, gradvis nærmere om det går bra eller la det være om det ikke går bra :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det vet vi jo ikke før vi har prøvd, men hun har stor viltinteresse og sporer både hjort, rådyr og elg (ferskspor). Hun har også vært med som "driver" på jakt med gps, og da følger hun tett og lenge. Dessuten så er det jo ikke egentlig nødvendig med jaktlyst for å trene ettersøk, det er nødvendig med en hund som sporer godt (hun skal ikke brukes som løshund selvsagt). Så lenge hun blir lært opp i hva slags spor hun skal følge ser jeg i grunn ingen forskjell mellom å gå menneskespor og viltspor. Jeg tror nok absolutt hun kunne blitt en god sporhund/ettersøkshund, men jeg er skeptisk til skuddbiten altså.

Hvis du mener hun vil ha nok vilje til å henge på lenge nok ved reellt ettersøk, så bør du ikke la det stoppe ved skuddbiten. Når smellet kommer i en reell situasjon, er hunden i et helt annet modus enn ved tilfeldige skudd og raketter i hverdagen. Tren til ettersøk, og la det stå til ;)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min skuddberørte hund reagerer ikke på skudd når hun sporer, da er hun alt for opptatt av jobben hun skal utføre. Så jeg ville helt klart forsøkt med skudd i forbindelse med spor, for det kan godt hende at motivasjonen hennes for å spore trumfer redselen for skuddet. Kan jo godt begynne med litt avstand mellom hund og skytter i begynnelsen, men hun vil ganske fort forbinde skuddet med sporslutt/belønning, i alle fall så lenge hun ikke er ekstremt redd skudd i alle fall :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...