Hvordan trener du og hvorfor valgte du akkurat denne metoden/formen?

[Avani]

Jeg har trent 2,5 hund tradisjonelt altså ved hjelp av ris og ros og lokking. Og 1,5 hund kun positivt som i klikketrening.
Den første hunden var ren familiehund og der krevde jeg kun hverdagsdressur, dette var en hund som fikk mye korreks og hvor belønning ikke betydde så mye da forsterkeren aldri ble trent opp. Hund nr.2 hadde mye drifter i seg og med denne begynte jeg å trene bruks. Hun "tålte" i og for seg korreksene i bruksen da driftene var så sterke at hun klarte å riste de av seg, men i lydighet falt metoden igjennom og jeg ga opp å trene henne i det.
Hund nr. 3 ble kjøpt inn med tanke på bruks/redning og hun ble trent tradisjonelt. Men hun opplevde den type trening som svært uforutsigbar da hun aldri viste når det ble en korreks. Hun turte aldri helt ut gi av seg selv. Vi hadde trent noen år og plutselig begynte det 2 i gruppa vår som klikkertrente og når jeg så hvor godt samspill de hadde med sine hunder og at de aldri tok det personlig om hunden feilet var jeg "solgt".
Begynte da å trene min hund med klikker og den filosofien, hun ble en cross-overhund og fikk stor fremgang i spesielt rundering Hun er en nå en gammel freidig hund
Sistemann er klikkertrent fra start og jeg trives enormt godt med å trene slik, selv om kunnskapen min blir litt for liten innimellom. Jeg har ikke kurset meg eller lest all teori, men jeg trener på og søker info på nettet.
Der fant jeg også navn som Siv Svendsen, Maria Brandell og Peder Z. Disse gir meg mye inspirasjon og jeg henter hjelp fra de vha filmsnutter de har lagt ut.

[Snorken]

Jeg trener klikkersk, både med og uten klikker

I hverdagen prøver jeg å tilrettelegge så hunden tar rett valg, det vil si at jeg roser og gir oppmerksomhet for god oppførsel og ignorerer uønsket atferd. Gjør hunden noe som er potensielt farlig eller ødeleggende (feks tygger på tepper, ledninger, listverk) benytter jeg meg av en positivt innlært stopp/neikommando, som jeg da etterfølger av en annen oppgave/kommando.

Hvis dette ikke funker og hunden fortsetter med den uønskede atferden, settes han i bånd. Altså negativ straff.

Når vi trener på øvelser, momenter og delmomenter bruker jeg klikker for presisjonen sin del. I passeringstrening det samme. I hilsesituasjoner benytter jeg meg av «bra» som betinger.

Jeg stiller krav i treningen når hunden er sikker i øvelsen. Å stille krav, betyr for meg at jeg for eksempel gjør miljøet rundt gradvis vanskeligere eller at jeg har lavere belønningsfrekvens. Dersom hunden gjør feil, endrer jeg kravene mine, eller belønner oftere.

Hovedsaklig gir jeg mye av meg selv i treningen. Det skal være gøy å trene hund og hunden skal også ha det gøy!

Noen av fremgangsmetodene for hverdagen er noen ganger fremmed for mange. De synes det er rart at jeg ikke snakker til hunden min, eller gir han strenge beskjeder, men så snart jeg forklarer hvorfor jeg ikke benytter meg av slike tilbakemeldinger til hunden min blir det mer klart. Ett aspekt er at hunden kan bli usikker, men det handler like mye om at jeg ikke ønsker å «hive bensin på bålet». Mitt største ønske er rett og slett et positivt og hyggelig hundehold, der hunden blir med fordi den vil og ikke fordi den må

[Tabris]

@Snorken - det du beskriver er nøyaktig slik jeg tenker også.

[Sprettballen]

Men vi stiller disse berømte kravene om han velger å gjøre noe annet enn det vi holder på med når han egentlig vet hva som kreves. Det vil jo ikke si at vi ikke trener positivt.

For meg er tradisjonell trening nettopp nakkeristingen, slenge de i bakken, hunder som jobber for å unngå straff.

Jeg sier ikke at man ikke stiller krav når man trener positivt. Jeg sier bare at man ikke har denne "kravfasen" hvor man bruker PS for å korrigere hunden når den gjør feil. Kravene(eller kriteriene, målene) har man jo hele tiden når man trener positivt. Korrigering må ikke være bruk av PS eller NF. Man korrigerer jo også hunden når man trener utelukkende positivt.

[Caroline]

Positiv betyr å tilføre noe i læringsteori. Å tilføre straff (ubehag), altså - som et rykk i båndet.

Negativ straff er å fjerne noe, som f.eks å holde tilbake godbit hvis det ikke er atferden man ønsker.

.. hvis jeg har forstått det riktig.

Nesten - men å holde tilbake godbit (forsterker) er negativ forsterker. Negativ straff betyr at straff/ubehag/whatever uteblir.

[Sprettballen]

Nesten - men å holde tilbake godbit (forsterker) er negativ forsterker. Negativ straff betyr at straff/ubehag/whatever uteblir.

Det er feil.

Positiv forsterkning: Tilføre noe som øker sannsynligheten for at atferden gjentas(gi godbit når hunden sitter)

Positiv straff: Tilføre noe som minsker sannsynligheten for at atferden gjentas(rykke i kobbelet når hunden drar i båndet)

Negativ forsterkning: Ta bort noe som øker sannsynligheten for at atferden gjentas(klype i øret til hunden åpner munnen og holder apporten, slipper så fort hunden holder apporten)

Negativ straff: Fjerner noe som minsker sannsynligheten for at atferden gjentas(snu ryggen til hunden når den hopper på deg, snu ryggen=hunden mister muligheten til å oppnå oppmerksomhet, som er det den søker ved å hoppe.)

[Gjest]

Jeg har gått ganske mange kurs etterhvert. Inkludert diverse klikkekurs/positiv trening.
Men aldri lært så mye matnyttig som kursene jeg har gått med Siv Svendsen. Der ble det snakket lite om lærings-teorier og trenings-filosofier og desto mer om "hva gjør jeg nå for å løse DETTE problemet slik at bikkja lærer DENNE øvelsen/adferden".
Det inkluderte selvfølgelig mye lek og positiv forsterkning, men også at bikkja ble "feilmeldt". Altså - at den fikk vite når den feilet. På en "ikke-voldelig" måte, må jeg bare presisere, så ingen mistolker utsagnet. Feks ved å si tydelig fra: "nei-nei-nei - nå gjorde du feil, nå blir det ingen belønning", sammen med kroppsspråk som viste en litt "oppgitt" fører (feks ved at belønningen ble demonstrativt fjernet/putta i lomma uten at hunden fikk tilgang til den), for deretter å ta hunden tilbake til start og begynne på nytt. Om nødvendig med en annen innfallsvinkel. Det å prøve og feile litt ift hva man kunne gjøre for å få hunden til å forstå ble ufarliggjort. Det handlet mye om å forstå egen hund - finne ut hva som trigget, hva som motiverte, ble regnet som god betaling for innsatsen. Og ikke minst fant man ut hva bikkja overhodet ikke brydde seg om, reagerte negativt på, opplevde som kjedelig osv.
MYE mer inspirerende og lærerrikt enn samtlige "klikke-kurs" og "canis-kurs" jeg har deltatt på, sammenlagt

[Guest vivere]

I motsetning til @Siri som er ustoppelig for en 150-lapp skal jeg være veldig kortfattet, og det helt gratis

Vokst opp med blandingshund. En amstaff-lignende sak med svart flekk over ene øyet. Prikk lik bikkja i Rakkerungane som gikk på TV en gang i fortiden. Verdensmester i å trikse med hund blant ungene i gata.

Hadde ikke planer om hund før jeg så schäferhunden til Per som var hjemme på ferie. Per var overkonstabel (heter det vel?) og hundefører i politiet. Penere hund hadde jeg ikke sett og en slik pen og lydig hund ville jeg ha når jeg ble større.

Da jeg ble større fikk jeg min første schäfer som jeg egentlig ikke hadde noen planer for. Hentet den utenlands og fikk samtidig trene med lånt hund i noen måneder før jeg dro tilbake til Norge. Tilfeldighetene gjorde at jeg kom med på et hundekurs i regi av det som senere ble norske redningshunder og hovedinstruktør var samme politioverkonstabel Per som hadde foreldrene sine der jeg vokste opp. Så ble det flere kurs enn jeg husker tallet på, både i regi av redningshundforeningen og lokale hundeklubber. Etter et par - tre schäferhunder skiftet jeg til tervueren og hadde to av dem før jeg fikk min siste hund. Stort sett har jeg trent tradisjonelt med positiv forsterkning. Har vært innom et 10-talls klikkerkurs uten at jeg syntes at jeg fikk noe sving på treningen og gikk tilbake til lokking og lek, ros og godbiter slik jeg var vant til fra tidligere. Klikkerboksen fulgte selvfølgelig med men ikke den "klikkerske" treningsmetoden.

På en måte har jeg vel lest noen bøker om hund. Startet med noen som jeg i dag ikke husker forfatterne av, så kom Nordenstam, Jerverud, Hallgren og Felt og etter har det blitt noen hyllemeter med hundestoff. Har deltatt på kurs og seminarer med ulike "prominsenser" innenfor ulike emner innenfor hund.

I likhet med @Siri og @Frk.Nesevis er jeg idag mer opptatt av hund enn av bøker. Idag har jeg bare ei bok igjen av hele "samlingen", resten er for det meste gitt bort. Og det er vel det hele.

O shit - jeg har ikke skrevet noe om hvorfor jeg trener. Sansynligvis fordi jeg synes det er interessant og moro og at jeg hver gang lærer noe nytt. Finns det andre grunner?

[Margrete]

Jeg har gått ganske mange kurs etterhvert. Inkludert diverse klikkekurs/positiv trening.

Men aldri lært så mye matnyttig som kursene jeg har gått med Siv Svendsen. Der ble det snakket lite om lærings-teorier og trenings-filosofier og desto mer om "hva gjør jeg nå for å løse DETTE problemet slik at bikkja lærer DENNE øvelsen/adferden".

Det inkluderte selvfølgelig mye lek og positiv forsterkning, men også at bikkja ble "feilmeldt". Altså - at den fikk vite når den feilet. På en "ikke-voldelig" måte, må jeg bare presisere, så ingen mistolker utsagnet. Feks ved å si tydelig fra: "nei-nei-nei - nå gjorde du feil, nå blir det ingen belønning", sammen med kroppsspråk som viste en litt "oppgitt" fører (feks ved at belønningen ble demonstrativt fjernet/putta i lomma uten at hunden fikk tilgang til den), for deretter å ta hunden tilbake til start og begynne på nytt. Om nødvendig med en annen innfallsvinkel. Det å prøve og feile litt ift hva man kunne gjøre for å få hunden til å forstå ble ufarliggjort. Det handlet mye om å forstå egen hund - finne ut hva som trigget, hva som motiverte, ble regnet som god betaling for innsatsen. Og ikke minst fant man ut hva bikkja overhodet ikke brydde seg om, reagerte negativt på, opplevde som kjedelig osv.

MYE mer inspirerende og lærerrikt enn samtlige "klikke-kurs" og "canis-kurs" jeg har deltatt på, sammenlagt

SÅNN trener jeg hund! Hvorfor sa du ikke dette med en gang, så slapp jeg å knote meg vekk i rot Da hadde det holdt å sitere deg

I likhet med @Siri og @Frk.Nesevis er jeg idag mer opptatt av hund enn av bøker. Idag har jeg bare ei bok igjen av hele "samlingen", resten er for det meste gitt bort. Og det er vel det hele.

Og meg! Jeg vil å leke med dere!

Endret 22. Oktober 2014 av Margrete

[Sprettballen]

Slik som @ beskriver treningen sin, er ganske likt hvordan jeg trener Det er lite matnyttig å gå kurs om det bare er hvordan ting fungerer i teorien. Om jeg går kurs, så vil jeg vite gode måter å løse de problemene vi har. Og det har jeg fått på de kursene jeg har gått. Både for "traddis", klikkertrenere og "lokkere".

Jeg tror det er veldig viktig å feile hunden for å deretter belønne hva som er riktig, sånn at hunden skjønner både hva som er feil, og hva som er riktig. For å gjøre feil gir også læring. Og feiling må ikke være ved bruk av (positiv)straff, det finnes mange måter å feile en hund på!

Jeg har feilkommando på min hund, og den er veldig effektiv. I tillegg gjør den henne bare MER oppsatt på å tjene belønningen sin, om hun blir feila et par ganger. Dog, viktig at det blir mer riktig enn det blir feil. Men bruk av ekstinksjon i treningen er jo i utgangspunktet veldig effektivt når det brukes riktig.

Ang. teorien bak, så er det jo fair at ikke alle er like interessert i den. Jeg synes det er spennende, men jeg driver ikke og tenker læringsteori når jeg trener hund.

[Gjest]

Begynte først med å klikkertrene hest og det fungerte bra på hesten min som ble mye gladere i treningen og kom ut av skallet sitt. Det var ikke like "rigid" eller hva jeg skal kalle det på hest, vi brukte belønningsord og det var lov å hyle av glede (istedet for bare et tamt klikk liksom). Da jeg gikk over på hund falt jeg ikke helt for canis opplegget, syntes det er litt livløst, og at man er for opptatt av grunnferdighetene og ikke av helheten.
Jeg har også gått endel kurs hos Siv Svendsen og det var hun som satte fart på LP karrieren vår (min og Balrogs). Ved å leke oss til ting, og å begynne å trene kjeder fra starten av. Jeg var heldig å ha en hund som var vill etter leken, så det var bare å holde den igjen hvis noe ble feil. Da gav jeg også beskjed om det, med et "oisann" = vi prøver igjen. Hittil ser det ut til at jeg blir like heldig med min nye valp.

Et sitat jeg liker godt er fra Maria Brandel og lyder: "Varje uns av tvång plockar procent från kapaciteten."

[Helianthus]

Begynte først med å klikkertrene hest og det fungerte bra på hesten min som ble mye gladere i treningen og kom ut av skallet sitt. Det var ikke like "rigid" eller hva jeg skal kalle det på hest, vi brukte belønningsord og det var lov å hyle av glede (istedet for bare et tamt klikk liksom). [..]

Et sitat jeg liker godt er fra Maria Brandel og lyder: "Varje uns av tvång plockar procent från kapaciteten."

Bra sitat! Fra en av mine favorittinstruktører som jeg håper å få komme på kurs til en gang. Siv Svendsen også

Jeg må bare kommentere det med "å la klikket snakke" og å ikke vise følelser i klikkertrening av hund, det eneste stedet jeg har hørt det er her på Hundesonen, så jeg lurer litt på hvor det kommer fra. Det eneste jeg prøver å være nøye på er å ikke hyle av glede FØR klikket, men en brøkdels sekund etter klikket kan man gjøre hva som helst. Og skal jeg være helt ærlig så glemmer jeg meg bort innimellom når jeg bare ikke klarer å la være å juble i stedet for å klikke, men det går helt fint

[Tabris]

Jeg må bare kommentere det med "å la klikket snakke" og å ikke vise følelser i klikkertrening av hund, det eneste stedet jeg har hørt det er her på Hundesonen, så jeg lurer litt på hvor det kommer fra. Det eneste jeg prøver å være nøye på er å ikke hyle av glede FØR klikket, men en brøkdels sekund etter klikket kan man gjøre hva som helst. Og skal jeg være helt ærlig så glemmer jeg meg bort innimellom når jeg bare ikke klarer å la være å juble i stedet for å klikke, men det går helt fint

Jeg gjør det samme- noen ganger også i stedet for klikker hvis jeg ikke har den med. Hvis Ozu gjør noe spesielt bra så blir jeg så oppriktig glad at jeg strekker armene i været, jubler og hopper - og Ozu hopper med meg.

[Aya]

Jeg har også en litt diffus treningsfilosofi. Jeg trente ganske Nordenstamsk med fuglehunden min, så ren klikkertrening med den første Border Collien, og etter det har jeg liksom lagt meg til en treningsform som går ut på at jeg gjør det som føles naturlig og riktig for meg, og som jeg vet at fungerer. I innlæring av øvelser og lydighetstrening, sportrening og lignende trener jeg veldig positivt. Shaper for det meste inn øvelser og bruker klikkertreningsfilosofiene. Når det gjelder mer hverdagslydighet bruker jeg i større grad korreksjon i form av muntlige korrekser, kroppsspråk og innimellom lette fysiske korrekser. Det vil si - atferd som er direkte farlig for hunden, eller hvor jeg er fullstendig kompromissløs kan jeg "ta" hunden litt - men aldri sånn at jeg røsker i ører, nakkeskinn eller lignende - det går som regel på et kraftig nei, og at jeg stopper atferden fysisk.

Eksempel - det er superviktig for meg at hundene aldri, aldri hopper ut av bilen før de får lov. Jeg kjørte mye stavanger-oslo før, og pleide å lufte på busslommer og rasteplasser på veien. Hvis hundene hopper ut av bilen før de får lov får de et kraftig nei og må hoppe inn igjen, og vente på kommando. Det samme gjelder gjeting av biler. Der har jeg prøvd å trene det inn fullstendig positivt, med blandet resultat, og jeg har prøvd den mer brutale metoden - å ta valpen en gang når den gjeter biler. Sistnevnte har vært veldig effektivt, og senere har det holdt med et nei eller en kremting. Den atferden er såpass farlig og uønsket, og ikke minst - ekstremt selvforsterkende - så der har jeg kjørt en hardere linje. Det samme gjelder gjeting av hester. Dette kombineres med heftig belønning når hunden passerer hester eller biler uten å gjete, eller når de blir i bilen til de får kommando.

Jeg føler at jeg kommuniserer med hundene mine, og stiller meg inn på deres "frekvens". I all hovedsak trener jeg etter prinsippet "belønn all atferd du vil øke".

[Guest vivere]

Jeg må bare kommentere det med "å la klikket snakke" og å ikke vise følelser i klikkertrening av hund, det eneste stedet jeg har hørt det er her på Hundesonen, så jeg lurer litt på hvor det kommer fra.

Nuvel Jeg har vært innom tre klikkerskoler inkl Canis sitt langkurs over en hel høst.Det var ikke mye jubel og følelser verken før eller etter klikket for å si det på min måte. For meg ble det veldig mye klikk og godbit og lite engasjement i f t å rose eller å "feilmelde" hunden slik jeg var vant til fra andre kurs. Sånn sett er jeg veldig på linje med @Frk.Nesevis. Det betyr ikke at kursene var dårlige men at de ikke passet min måte å trene på og at jeg hadde forventet noe annet. Jeg vet ikke riktig hva - men noe annet

[Easy]

Nuvel Jeg har vært innom tre klikkerskoler inkl Canis sitt langkurs over en hel høst.Det var ikke mye jubel og følelser verken før eller etter klikket for å si det på min måte. For meg ble det veldig mye klikk og godbit og lite engasjement i f t å rose eller å "feilmelde" hunden slik jeg var vant til fra andre kurs. Sånn sett er jeg veldig på linje med @Frk.Nesevis. Det betyr ikke at kursene var dårlige men at de ikke passet min måte å trene på og at jeg hadde forventet noe annet. Jeg vet ikke riktig hva - men noe annet

Hm. Det med at man mest klikker og ikke gir uttrykk for følelser eller har noen "interaction" når man klikkertrener med sin hund var mest vanlig i klikkermetodens spede begynnelse her i Norge sik jeg har oppfattet det. De siste årene jeg har vært på kurs eller treningssamlinger arrangert av klikkertrenere så har det alltid blitt gjort et nummer av at man kan juble, ta bølgen, gjøre kollbøtte, ta en brytekamp med bikkja (om den liker det); you name it. Men som Helle sier, man venter til ETTER klikket. Og det er ikke minst Canis sin indre klikker-trener/instruktør-kjerne (inkludert sjefene sjøl) som oppfordrer til jubel og å "bruke seg selv" etter klikket. Så slik jeg ser det er det en seiglivet myte at klikkertrenere ikke kan eller skal engasjere seg følelsesmessig under trening

[Sprettballen]

Hm. Det med at man mest klikker og ikke gir uttrykk for følelser eller har noen "interaction" når man klikkertrener med sin hund var mest vanlig i klikkermetodens spede begynnelse her i Norge sik jeg har oppfattet det. De siste årene jeg har vært på kurs eller treningssamlinger arrangert av klikkertrenere så har det alltid blitt gjort et nummer av at man kan juble, ta bølgen, gjøre kollbøtte, ta en brytekamp med bikkja (om den liker det); you name it. Men som Helle sier, man venter til ETTER klikket. Og det er ikke minst Canis sin indre klikker-trener/instruktør-kjerne (inkludert sjefene sjøl) som oppfordrer til jubel og å "bruke seg selv" etter klikket. Så slik jeg ser det er det en seiglivet myte at klikkertrenere ikke kan eller skal engasjere seg følelsesmessig under trening

Jeg tror du er inne på noe vesentlig her altså. For jeg har hørt det samme. Man skulle ikke "forstyrre" klikket med masse snakk og ros, det var liksom ikke nødvendig.

Nå skal ikke jeg påstå å ha gått i så mange forskjellige klikkermiljøer, men der jeg trener, så er det ingenting i veien for å juble litt. Ofte jubler både eier og medhjelper(vi trener to og to) når hunden gjør det bra. Vi presterte faktisk å bryte ut i så høy og ivrig jubel, både jeg instruktøren og hundeeieren da hunden gjorde et kjempeframskitt i treningen. Såpass at bikkja ble skremt et øyeblikk. Det er vel det man kaller "litt for mye av det gode"

Jeg for min del er ikke så snakkesalig av meg når jeg er konsentrert om noe, så når vi trener, så kan ting virke litt kjedelig når vi ikke bryter ut i jackpot-belønning med en heftig dralek. Skal jeg bare gi godbiter så blir det ofte ganske stille fra min side. Litt fordi jeg ikke kommer på å rose i tillegg og kanskje litt fordi poenget er å spise fort, og kommer i posisjon fort til videre trening. Men her er folk forskjellige. Men jeg måtte tone ned litt i leken og kommanderingen fordi jeg gjorde bikkja hyper og gærn, såh, jeg vet nå ikke jeg

Poenget er, helt kort at klikkertrening er ikke nødvendigvis stille.

[Guest vivere]

Hm. Det med at man mest klikker og ikke gir uttrykk for følelser eller har noen "interaction" når man klikkertrener med sin hund var mest vanlig i klikkermetodens spede begynnelse her i Norge sik jeg har oppfattet det. De siste årene jeg har vært på kurs eller treningssamlinger arrangert av klikkertrenere så har det alltid blitt gjort et nummer av at man kan juble, ta bølgen, gjøre kollbøtte, ta en brytekamp med bikkja (om den liker det); you name it. Men som Helle sier, man venter til ETTER klikket. Og det er ikke minst Canis sin indre klikker-trener/instruktør-kjerne (inkludert sjefene sjøl) som oppfordrer til jubel og å "bruke seg selv" etter klikket. Så slik jeg ser det er det en seiglivet myte at klikkertrenere ikke kan eller skal engasjere seg følelsesmessig under trening

Ja, jeg har alltid trodd at belønningen eller jubelen skulle komme etter at hunden har vist at den kan

Etter min mening er det ingen myte at klikkertrening er/var "mekanisk". Jeg gikk mitt siste klikkerkurs for ca. 6 - 7 år siden og da var den "mekaniske" treningen fortsatt en realitet. At det i dag er hurramegrundt er jo veldig bra, det viser vel bare at klikkertreningen har omstilt seg til å nærme seg det jeg vil kalle tradisjonell positiv trening. "Pølsetrening" og "pølsetanter" var inntil ikke for svært mange år siden et negativt utrykk som ble/blir brukt i enkelte hundemiljøer om klikkertrening og folk som trente med klikker, nettopp fordi treningen besto av klikk + godbit istedet for den "hurramegrundt"-spontaniteten som var vanlig i annen hundetrening.

[Margrete]

Etter min mening er det ingen myte at klikkertrening er/var "mekanisk". Jeg gikk mitt siste klikkerkurs for ca. 6 - 7 år siden og da var den "mekaniske" treningen fortsatt en realitet. At det i dag er hurramegrundt er jo veldig bra, det viser vel bare at klikkertreningen har omstilt seg til å nærme seg det jeg vil kalle tradisjonell positiv trening. "Pølsetrening" og "pølsetanter" var inntil ikke for svært mange år siden et negativt utrykk som ble/blir brukt i enkelte hundemiljøer om klikkertrening og folk som trente med klikker, nettopp fordi treningen besto av klikk + godbit istedet for den "hurramegrundt"-spontaniteten som var vanlig i annen hundetrening.

Støtter Viviere her. Jeg også har tatt diverse klikkerkurs, og nei, det er ingen myte at det skulle være "mekanisk". Derfor sluttet jeg, mekanisk lå liksom ikke helt for meg når bikkja var flink

[Avani]

Når jeg shaper inn ett nytt moment og bruker godbiter så er jeg ganske så taus. Det har sammenheng med at jeg ønsker hyppige repetisjoner og det vil de ikke bli om jeg skal kjøre på med full belønning for hvert minste steg i riktig retning.
Hadde jeg lokket ville det gått fint.

Så som klikkertrener er jeg stille i startfasen på innlæring av nytt moment men når det er innlært lager jeg mer støy

[Tabris]

Jeg ser ikke problemet med å være stille når man klikker og gir belønning for innlæring og vanlig trening. Men jeg kjenner ikke igjen at det skal være mekanisk og uten jubel og følelser. På de ukentlige treningene hører jeg ofte jubelrop, ivrig bjeffing og folk som hopper og løper hit og dit når de leker med hunden som belønning. Og som sagt - jeg hopper av glede selv når Ozu gjør noe ordentlig bra. Og som Sprettballen nevnte, så hylte både hun, jeg og instruktøren så høyt av glede da Ozu gjorde et stort fremskritt på klossen at vi skremte av hele gutten.

Jeg hopper, jubler, leker med godbiten, kaster leken og løper etter Ozu, ligger i grøfta og har drakamp - men jeg vet jo ikke hvordan det var for 6-7 år siden eller hvordan det er andre steder i landet. Men jeg kjenner det i hvertfall ikke igjen der jeg trener og går på kurs.

[Guest vivere]

Jeg ser ikke problemet med å være stille når man klikker og gir belønning for innlæring og vanlig trening. Men jeg kjenner ikke igjen at det skal være mekanisk og uten jubel og følelser. På de ukentlige treningene hører jeg ofte jubelrop, ivrig bjeffing og folk som hopper og løper hit og dit når de leker med hunden som belønning. Og som sagt - jeg hopper av glede selv når Ozu gjør noe ordentlig bra. Og som Sprettballen nevnte, så hylte både hun, jeg og instruktøren så høyt av glede da Ozu gjorde et stort fremskritt på klossen at vi skremte av hele gutten.

Jeg hopper, jubler, leker med godbiten, kaster leken og løper etter Ozu, ligger i grøfta og har drakamp - men jeg vet jo ikke hvordan det var for 6-7 år siden eller hvordan det er andre steder i landet. Men jeg kjenner det i hvertfall ikke igjen der jeg trener og går på kurs.

Jeg synes det er flott at man "gir av seg selv" når man idag belønner i klikkertrening. Det har man gjort i tradisjonell trening så lenge jeg kan huske og har vært "ankepunktet" mot klikkertrening fra det "tradisjonelle" hundemiljøet etter at klikkermetoden ble innført. Treningen var for mye "mekanisk" ble det hevdet og klikk + godbit ble for lite inspirerende og motiverende for hunden.

Jeg har i andre diskusjoner skrevet at enkelte deltakere har vært "historieløse" når de i ulike sammenhenger har skrevet om "fortiden". Etter min mening er ikke 4 - 6 år tilbake "fortid" men i "moderne" hundetrening å sammenligne med det som skjedde i går. Å påstå at klikkertreningen, slik den ble gjennomført "igår" - slik jeg har skrevet ut fra min erfaring er uten rot i virkeligheten - eller en fortelling uten verifiserbart innhold synes jeg er på grensen av "historieløshet".

[Tabris]

Fortell meg hvordan min setning "Men jeg vet jo ikke hvordan det var for 6-7 år siden" er det samme som "å påstå at klikkertreningen, slik den ble gjennomført "i går" er en historie uten rot i virkeligheten - eller en fortelling uten verifiserbart innhold."

[Helianthus]

Hm. Det med at man mest klikker og ikke gir uttrykk for følelser eller har noen "interaction" når man klikkertrener med sin hund var mest vanlig i klikkermetodens spede begynnelse her i Norge sik jeg har oppfattet det. De siste årene jeg har vært på kurs eller treningssamlinger arrangert av klikkertrenere så har det alltid blitt gjort et nummer av at man kan juble, ta bølgen, gjøre kollbøtte, ta en brytekamp med bikkja (om den liker det); you name it. Men som Helle sier, man venter til ETTER klikket. Og det er ikke minst Canis sin indre klikker-trener/instruktør-kjerne (inkludert sjefene sjøl) som oppfordrer til jubel og å "bruke seg selv" etter klikket. Så slik jeg ser det er det en seiglivet myte at klikkertrenere ikke kan eller skal engasjere seg følelsesmessig under trening

Jepp Og selv den mannlige halvdelen av Canisledelsen syntes det var helt greit med glede og følelsesutbrudd allerede i klikkertreningens spede begynnelse

Det er selvfølgelig forskjell på instruktørene, både hva de sier og foretrekker selv. Jeg har ikke vært borti noen som har sagt at jeg skal være stille og mekanisk, men det betyr jo ikke at andre ikke har opplevd det. Enkelte instruktører er kanskje ikke av de mest utadvendte typene, men man får jo ikke belønnet hunden med annet enn godbiter rett i munnen hvis man skal være stille.. og det går jo ikke an i lengden. Så det mekaniske er nok som flere andre har sagt, at det handler om innlæringsfasen når man vil ha en rolig innlæringssituasjon. Og for min egen del så er jeg stille før klikket for ikke å forstyrre hunden, men jeg kan også si "kom igjen, litt til .. " eller lignende, fordi jeg tror hun trenger litt støtte og situasjonen blir litt spent. Så jammen er jeg ikke helt vill og bryter jeg reglene!

[Guest vivere]

Fortell meg hvordan min setning "Men jeg vet jo ikke hvordan det var for 6-7 år siden" er det samme som "å påstå at klikkertreningen, slik den ble gjennomført "i går" er en historie uten rot i virkeligheten - eller en fortelling uten verifiserbart innhold."

Nei, det var det ikke du som skrev, det var det Easy som gjorde "Så slik jeg ser det er det en seiglivet myte at klikkertrenere ikke kan eller skal engasjere seg følelsesmessig under trening"