Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan trener du og hvorfor valgte du akkurat denne metoden/formen?


Helianthus
 Share

Recommended Posts

Hæh? Positiv straff? :lol: Positiv og straff... gladvold eller? :teehe:

Positiv betyr å tilføre noe i læringsteori. Å tilføre straff (ubehag), altså - som et rykk i båndet.

Negativ straff er å fjerne noe, som f.eks å holde tilbake godbit hvis det ikke er atferden man ønsker.

.. hvis jeg har forstått det riktig. :)

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 59
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Skitt... må jeg? . Ja, nei, altså... Jeg skal jo liksom være litt boklærd, jeg da, på en måte, men sannheten er at jeg har lest to hundebøker i mitt liv: Nordenstams "Du er sjefen" og Turid Rugaa

Det er når man napper hunden i nakkeskinnet men har veldig snill stemme! ... sorry, skal ikke tulle mer.

... ... og jeg detter ut når folk begynner å snakke om positiv og negativ straff og alle slike læringsteoretiske begreper. Joda, jeg skjønner hva de betyr, men det blir bare ord uten betydning fo

Jeg trener positivt, men hvilke metoder innenfor det jeg bruker varierer veldig ut fra hvilken hund jeg trener, hvilken øvelse det er snakk om osv. Jeg bruker det jeg får til å funke, enten det er lokking (deriblant regner jeg også bruk av target) eller shaping. Jeg stiller krav hele veien, men bak kravene mine ligger kun "trussel" om uteblitt belønning eller å ikke få lov til å fortsette å trene, og ikke at jeg går inn med noe ubehag. Jeg korrigerer også, bortsett fra i innlæringen. Korrigeringen min er bare et signal om at det der fører ikke til noe belønning. Jeg syns det er viktig å gi beskjed til hunden når den gjør feil, og så gi den en sjanse til å gjøre det rett etterpå. Noen ganger innebærer det å hjelpe hunden litt, andre ganger bare å gå tilbake til der det var rett og så prøve på nytt. Alt etter hvor vi er i treningen. I innlæringen overser jeg bare det jeg ikke vil ha, og belønner det jeg vil ha. For meg blir det feil å bruke positiv straff i treningen av mine hunder, både fordi hundene er som de er og fordi jeg er en følsom og myk sjel som ikke fikser å bruke positiv straff på en korrekt måte. Jeg trente noe på den måten med første hunden jeg trente selv, men fant fort ut at jeg ble for urettferdig. Jeg ble enten for utydelig og gikk inn for svakt så hunden ikke lærte noe av det, eller for hardt - og alltid for tregt. Jeg la for mye følelser i det, og nølte dermed og det ble bare helt feil. Det fikk jeg tydelig beskjed om hos hunden også (snakk om å bli fryst ut etterpå!), godt han var mentalt sterk og tålte å bli gjort mye feil med. Lærte meg veldig mye om hvor mine styrker og svakheter som hundetrener ligger for å si det sånn. Det har disse myke tollerne jeg har hatt etterpå nytt godt av. :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Siri - hehe, jeg er stikk motsatt. Jeg er veldig glad i akademia, systemer, organisering og forklaringsmodeller basert på forskning. Det var når jeg virkelig forsto alt dette med operant betinging, innlæringsteknikker og konsekvenser av dette at hundetrening virkelig klikket på plass for meg. Jeg elsker det faktum at alt jeg gjør i hundetrening, og hvorfor det fungerer som det gjør, kan forklares utfra vitenskapelige modeller.

I alle andre settinger - spesielt på jobb selvsagt, så er jeg også det faktisk :). Alt som har med faget mitt å gjøre vil jeg helst ha systematisert og alt skal være basert på forskning og statistisk signifikante resultater etc etc - men når jeg skal gjøre noe praktisk, så faller alt sånt i fisk for meg :lol:.

Der er jeg helt lik som deg.

Selv prøver jeg liksom å ha en tanke om hvordan jeg vil trene valpen min som kommer etterhvert. Men det er liksom så mye å prøve å holde styr på, at jeg tror jeg bare må ta det litt som det kommer. Jeg er veldig glad i boken 100% positiv hverdagslydighet og har også lest "klikkertrening for din hund". Likevel blir det nok hverken 100% positiv eller ren klikkertrening jeg kommer til å bruke, da jeg syns det blir så tungvindt å prøve å holde seg til en oppskrift, og det er liksom ikke i alle situasjoner det er gjennomførbart. Da skal man ihvertfall ha veldig god peiling på hva man driver med, og jeg er ikke en så flink hundetrener at jeg har store ambisjoner om det. Det blir nok mer en blanding hvor jeg bruker klikker for å lære inn og prøve å være mer presis, mens jeg fremdeles kanskje både lokker i noen situasjoner og sier nei eller gjør andre ting for å korrigere (som et lite dult for å fange oppmerksomheten, men aldri noe tak i nakkeskinnet og den slags), dersom atferden er uønsket. Jeg tror rett og slett jeg kommer til å se ann hunden litt, akkurat som jeg måtte med min forrige. Hvem vet, kanskje finner jeg ut at ren klikkertrening er veien å gå likevel?

Da jeg fikk Willy i hus, så hadde jeg bestemt meg for at på innkalling skulle jeg faktisk ha innsitt i front. Jeg var kjempebestemt på det, for jeg tenkte at bikkja blir diger og lang, og vil aldri få noen kjapp direkte innsitt som ser fin og fjong ut. I tillegg tenkte jeg at det sikkert også fort kunne bli belastningsskader dersom han kom i full fart og skulle bråstoppe i svingbevegelse. Så jeg startet da med innsitt i front.... Funket dårlig. Kanskje fordi jeg ikke var så god på å trene det inn også, men mest fordi det faktisk var mer naturlig for hunden å komme i full fart og slenge rumpa si inn på plass :lol:. Så da var det bare å endre målet og bare bygge videre på det som åpenbart var mest naturlig for ham :D. Jeg hadde aldri trent noen hund på direkte innsitt heller, men det funket jo kjempebra når jeg utnyttet hundens naturlige tilbøyeligheter, så han har alltid hatt fin og kjapp innsitt :).

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har trent 2,5 hund tradisjonelt altså ved hjelp av ris og ros og lokking. Og 1,5 hund kun positivt som i klikketrening.
Den første hunden var ren familiehund og der krevde jeg kun hverdagsdressur, dette var en hund som fikk mye korreks og hvor belønning ikke betydde så mye da forsterkeren aldri ble trent opp. Hund nr.2 hadde mye drifter i seg og med denne begynte jeg å trene bruks. Hun "tålte" i og for seg korreksene i bruksen da driftene var så sterke at hun klarte å riste de av seg, men i lydighet falt metoden igjennom og jeg ga opp å trene henne i det.
Hund nr. 3 ble kjøpt inn med tanke på bruks/redning og hun ble trent tradisjonelt. Men hun opplevde den type trening som svært uforutsigbar da hun aldri viste når det ble en korreks. Hun turte aldri helt ut gi av seg selv. Vi hadde trent noen år og plutselig begynte det 2 i gruppa vår som klikkertrente og når jeg så hvor godt samspill de hadde med sine hunder og at de aldri tok det personlig om hunden feilet var jeg "solgt".
Begynte da å trene min hund med klikker og den filosofien, hun ble en cross-overhund og fikk stor fremgang i spesielt rundering :) Hun er en nå en gammel freidig hund :)
Sistemann er klikkertrent fra start og jeg trives enormt godt med å trene slik, selv om kunnskapen min blir litt for liten innimellom. Jeg har ikke kurset meg eller lest all teori, men jeg trener på og søker info på nettet.
Der fant jeg også navn som Siv Svendsen, Maria Brandell og Peder Z. Disse gir meg mye inspirasjon og jeg henter hjelp fra de vha filmsnutter de har lagt ut.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg trener klikkersk, både med og uten klikker ;)

I hverdagen prøver jeg å tilrettelegge så hunden tar rett valg, det vil si at jeg roser og gir oppmerksomhet for god oppførsel og ignorerer uønsket atferd. Gjør hunden noe som er potensielt farlig eller ødeleggende (feks tygger på tepper, ledninger, listverk) benytter jeg meg av en positivt innlært stopp/neikommando, som jeg da etterfølger av en annen oppgave/kommando.

Hvis dette ikke funker og hunden fortsetter med den uønskede atferden, settes han i bånd. Altså negativ straff.

Når vi trener på øvelser, momenter og delmomenter bruker jeg klikker for presisjonen sin del. I passeringstrening det samme. I hilsesituasjoner benytter jeg meg av «bra» som betinger.

Jeg stiller krav i treningen når hunden er sikker i øvelsen. Å stille krav, betyr for meg at jeg for eksempel gjør miljøet rundt gradvis vanskeligere eller at jeg har lavere belønningsfrekvens. Dersom hunden gjør feil, endrer jeg kravene mine, eller belønner oftere.

Hovedsaklig gir jeg mye av meg selv i treningen. Det skal være gøy å trene hund og hunden skal også ha det gøy!

Noen av fremgangsmetodene for hverdagen er noen ganger fremmed for mange. De synes det er rart at jeg ikke snakker til hunden min, eller gir han strenge beskjeder, men så snart jeg forklarer hvorfor jeg ikke benytter meg av slike tilbakemeldinger til hunden min blir det mer klart. Ett aspekt er at hunden kan bli usikker, men det handler like mye om at jeg ikke ønsker å «hive bensin på bålet». Mitt største ønske er rett og slett et positivt og hyggelig hundehold, der hunden blir med fordi den vil og ikke fordi den må :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men vi stiller disse berømte kravene om han velger å gjøre noe annet enn det vi holder på med når han egentlig vet hva som kreves. Det vil jo ikke si at vi ikke trener positivt.

For meg er tradisjonell trening nettopp nakkeristingen, slenge de i bakken, hunder som jobber for å unngå straff.

Jeg sier ikke at man ikke stiller krav når man trener positivt. Jeg sier bare at man ikke har denne "kravfasen" hvor man bruker PS for å korrigere hunden når den gjør feil. Kravene(eller kriteriene, målene) har man jo hele tiden når man trener positivt. Korrigering må ikke være bruk av PS eller NF. Man korrigerer jo også hunden når man trener utelukkende positivt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Positiv betyr å tilføre noe i læringsteori. Å tilføre straff (ubehag), altså - som et rykk i båndet.

Negativ straff er å fjerne noe, som f.eks å holde tilbake godbit hvis det ikke er atferden man ønsker.

.. hvis jeg har forstått det riktig. :)

Nesten - men å holde tilbake godbit (forsterker) er negativ forsterker. Negativ straff betyr at straff/ubehag/whatever uteblir.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nesten - men å holde tilbake godbit (forsterker) er negativ forsterker. Negativ straff betyr at straff/ubehag/whatever uteblir.

Det er feil.

Positiv forsterkning: Tilføre noe som øker sannsynligheten for at atferden gjentas(gi godbit når hunden sitter)

Positiv straff: Tilføre noe som minsker sannsynligheten for at atferden gjentas(rykke i kobbelet når hunden drar i båndet)

Negativ forsterkning: Ta bort noe som øker sannsynligheten for at atferden gjentas(klype i øret til hunden åpner munnen og holder apporten, slipper så fort hunden holder apporten)

Negativ straff: Fjerner noe som minsker sannsynligheten for at atferden gjentas(snu ryggen til hunden når den hopper på deg, snu ryggen=hunden mister muligheten til å oppnå oppmerksomhet, som er det den søker ved å hoppe.)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har gått ganske mange kurs etterhvert. Inkludert diverse klikkekurs/positiv trening.
Men aldri lært så mye matnyttig som kursene jeg har gått med Siv Svendsen. Der ble det snakket lite om lærings-teorier og trenings-filosofier og desto mer om "hva gjør jeg nå for å løse DETTE problemet slik at bikkja lærer DENNE øvelsen/adferden".
Det inkluderte selvfølgelig mye lek og positiv forsterkning, men også at bikkja ble "feilmeldt". Altså - at den fikk vite når den feilet. På en "ikke-voldelig" måte, må jeg bare presisere, så ingen mistolker utsagnet. Feks ved å si tydelig fra: "nei-nei-nei - nå gjorde du feil, nå blir det ingen belønning", sammen med kroppsspråk som viste en litt "oppgitt" fører (feks ved at belønningen ble demonstrativt fjernet/putta i lomma uten at hunden fikk tilgang til den), for deretter å ta hunden tilbake til start og begynne på nytt. Om nødvendig med en annen innfallsvinkel. Det å prøve og feile litt ift hva man kunne gjøre for å få hunden til å forstå ble ufarliggjort. Det handlet mye om å forstå egen hund - finne ut hva som trigget, hva som motiverte, ble regnet som god betaling for innsatsen. Og ikke minst fant man ut hva bikkja overhodet ikke brydde seg om, reagerte negativt på, opplevde som kjedelig osv.
MYE mer inspirerende og lærerrikt enn samtlige "klikke-kurs" og "canis-kurs" jeg har deltatt på, sammenlagt :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I motsetning til @Siri som er ustoppelig for en 150-lapp skal jeg være veldig kortfattet, og det helt gratis :)

Vokst opp med blandingshund. En amstaff-lignende sak med svart flekk over ene øyet. Prikk lik bikkja i Rakkerungane som gikk på TV en gang i fortiden. Verdensmester i å trikse med hund blant ungene i gata.

Hadde ikke planer om hund før jeg så schäferhunden til Per som var hjemme på ferie. Per var overkonstabel (heter det vel?) og hundefører i politiet. Penere hund hadde jeg ikke sett og en slik pen og lydig hund ville jeg ha når jeg ble større.

Da jeg ble større fikk jeg min første schäfer som jeg egentlig ikke hadde noen planer for. Hentet den utenlands og fikk samtidig trene med lånt hund i noen måneder før jeg dro tilbake til Norge. Tilfeldighetene gjorde at jeg kom med på et hundekurs i regi av det som senere ble norske redningshunder og hovedinstruktør var samme politioverkonstabel Per som hadde foreldrene sine der jeg vokste opp. Så ble det flere kurs enn jeg husker tallet på, både i regi av redningshundforeningen og lokale hundeklubber. Etter et par - tre schäferhunder skiftet jeg til tervueren og hadde to av dem før jeg fikk min siste hund. Stort sett har jeg trent tradisjonelt med positiv forsterkning. Har vært innom et 10-talls klikkerkurs uten at jeg syntes at jeg fikk noe sving på treningen og gikk tilbake til lokking og lek, ros og godbiter slik jeg var vant til fra tidligere. Klikkerboksen fulgte selvfølgelig med men ikke den "klikkerske" treningsmetoden.

På en måte har jeg vel lest noen bøker om hund. Startet med noen som jeg i dag ikke husker forfatterne av, så kom Nordenstam, Jerverud, Hallgren og Felt og etter har det blitt noen hyllemeter med hundestoff. Har deltatt på kurs og seminarer med ulike "prominsenser" innenfor ulike emner innenfor hund.

I likhet med @Siri og @Frk.Nesevis er jeg idag mer opptatt av hund enn av bøker. Idag har jeg bare ei bok igjen av hele "samlingen", resten er for det meste gitt bort. Og det er vel det hele.

O shit - jeg har ikke skrevet noe om hvorfor jeg trener. Sansynligvis fordi jeg synes det er interessant og moro og at jeg hver gang lærer noe nytt. Finns det andre grunner?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har gått ganske mange kurs etterhvert. Inkludert diverse klikkekurs/positiv trening.

Men aldri lært så mye matnyttig som kursene jeg har gått med Siv Svendsen. Der ble det snakket lite om lærings-teorier og trenings-filosofier og desto mer om "hva gjør jeg nå for å løse DETTE problemet slik at bikkja lærer DENNE øvelsen/adferden".

Det inkluderte selvfølgelig mye lek og positiv forsterkning, men også at bikkja ble "feilmeldt". Altså - at den fikk vite når den feilet. På en "ikke-voldelig" måte, må jeg bare presisere, så ingen mistolker utsagnet. Feks ved å si tydelig fra: "nei-nei-nei - nå gjorde du feil, nå blir det ingen belønning", sammen med kroppsspråk som viste en litt "oppgitt" fører (feks ved at belønningen ble demonstrativt fjernet/putta i lomma uten at hunden fikk tilgang til den), for deretter å ta hunden tilbake til start og begynne på nytt. Om nødvendig med en annen innfallsvinkel. Det å prøve og feile litt ift hva man kunne gjøre for å få hunden til å forstå ble ufarliggjort. Det handlet mye om å forstå egen hund - finne ut hva som trigget, hva som motiverte, ble regnet som god betaling for innsatsen. Og ikke minst fant man ut hva bikkja overhodet ikke brydde seg om, reagerte negativt på, opplevde som kjedelig osv.

MYE mer inspirerende og lærerrikt enn samtlige "klikke-kurs" og "canis-kurs" jeg har deltatt på, sammenlagt :ahappy:

SÅNN trener jeg hund! Hvorfor sa du ikke dette med en gang, så slapp jeg å knote meg vekk i rot :P:ahappy: Da hadde det holdt å sitere deg :D

I likhet med @Siri og @Frk.Nesevis er jeg idag mer opptatt av hund enn av bøker. Idag har jeg bare ei bok igjen av hele "samlingen", resten er for det meste gitt bort. Og det er vel det hele.

Og meg! Jeg vil å leke med dere!

Endret av Margrete
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Slik som @ beskriver treningen sin, er ganske likt hvordan jeg trener :) Det er lite matnyttig å gå kurs om det bare er hvordan ting fungerer i teorien. Om jeg går kurs, så vil jeg vite gode måter å løse de problemene vi har. Og det har jeg fått på de kursene jeg har gått. Både for "traddis", klikkertrenere og "lokkere".

Jeg tror det er veldig viktig å feile hunden for å deretter belønne hva som er riktig, sånn at hunden skjønner både hva som er feil, og hva som er riktig. For å gjøre feil gir også læring. Og feiling må ikke være ved bruk av (positiv)straff, det finnes mange måter å feile en hund på!

Jeg har feilkommando på min hund, og den er veldig effektiv. I tillegg gjør den henne bare MER oppsatt på å tjene belønningen sin, om hun blir feila et par ganger. Dog, viktig at det blir mer riktig enn det blir feil. Men bruk av ekstinksjon i treningen er jo i utgangspunktet veldig effektivt når det brukes riktig.

Ang. teorien bak, så er det jo fair at ikke alle er like interessert i den. Jeg synes det er spennende, men jeg driver ikke og tenker læringsteori når jeg trener hund.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Begynte først med å klikkertrene hest og det fungerte bra på hesten min som ble mye gladere i treningen og kom ut av skallet sitt. Det var ikke like "rigid" eller hva jeg skal kalle det på hest, vi brukte belønningsord og det var lov å hyle av glede (istedet for bare et tamt klikk liksom). Da jeg gikk over på hund falt jeg ikke helt for canis opplegget, syntes det er litt livløst, og at man er for opptatt av grunnferdighetene og ikke av helheten.
Jeg har også gått endel kurs hos Siv Svendsen og det var hun som satte fart på LP karrieren vår (min og Balrogs). Ved å leke oss til ting, og å begynne å trene kjeder fra starten av. Jeg var heldig å ha en hund som var vill etter leken, så det var bare å holde den igjen hvis noe ble feil. Da gav jeg også beskjed om det, med et "oisann" = vi prøver igjen. Hittil ser det ut til at jeg blir like heldig med min nye valp. :)

Et sitat jeg liker godt er fra Maria Brandel og lyder: "Varje uns av tvång plockar procent från kapaciteten."

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Begynte først med å klikkertrene hest og det fungerte bra på hesten min som ble mye gladere i treningen og kom ut av skallet sitt. Det var ikke like "rigid" eller hva jeg skal kalle det på hest, vi brukte belønningsord og det var lov å hyle av glede (istedet for bare et tamt klikk liksom). [..]

Et sitat jeg liker godt er fra Maria Brandel og lyder: "Varje uns av tvång plockar procent från kapaciteten."

Bra sitat! Fra en av mine favorittinstruktører som jeg håper å få komme på kurs til en gang. Siv Svendsen også :)

Jeg må bare kommentere det med "å la klikket snakke" og å ikke vise følelser i klikkertrening av hund, det eneste stedet jeg har hørt det er her på Hundesonen, så jeg lurer litt på hvor det kommer fra. Det eneste jeg prøver å være nøye på er å ikke hyle av glede FØR klikket, men en brøkdels sekund etter klikket kan man gjøre hva som helst. Og skal jeg være helt ærlig så glemmer jeg meg bort innimellom når jeg bare ikke klarer å la være å juble i stedet for å klikke, men det går helt fint :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må bare kommentere det med "å la klikket snakke" og å ikke vise følelser i klikkertrening av hund, det eneste stedet jeg har hørt det er her på Hundesonen, så jeg lurer litt på hvor det kommer fra. Det eneste jeg prøver å være nøye på er å ikke hyle av glede FØR klikket, men en brøkdels sekund etter klikket kan man gjøre hva som helst. Og skal jeg være helt ærlig så glemmer jeg meg bort innimellom når jeg bare ikke klarer å la være å juble i stedet for å klikke, men det går helt fint :)

Jeg gjør det samme- noen ganger også i stedet for klikker hvis jeg ikke har den med. Hvis Ozu gjør noe spesielt bra så blir jeg så oppriktig glad at jeg strekker armene i været, jubler og hopper - og Ozu hopper med meg.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har også en litt diffus treningsfilosofi. Jeg trente ganske Nordenstamsk med fuglehunden min, så ren klikkertrening med den første Border Collien, og etter det har jeg liksom lagt meg til en treningsform som går ut på at jeg gjør det som føles naturlig og riktig for meg, og som jeg vet at fungerer. I innlæring av øvelser og lydighetstrening, sportrening og lignende trener jeg veldig positivt. Shaper for det meste inn øvelser og bruker klikkertreningsfilosofiene. Når det gjelder mer hverdagslydighet bruker jeg i større grad korreksjon i form av muntlige korrekser, kroppsspråk og innimellom lette fysiske korrekser. Det vil si - atferd som er direkte farlig for hunden, eller hvor jeg er fullstendig kompromissløs kan jeg "ta" hunden litt - men aldri sånn at jeg røsker i ører, nakkeskinn eller lignende - det går som regel på et kraftig nei, og at jeg stopper atferden fysisk.

Eksempel - det er superviktig for meg at hundene aldri, aldri hopper ut av bilen før de får lov. Jeg kjørte mye stavanger-oslo før, og pleide å lufte på busslommer og rasteplasser på veien. Hvis hundene hopper ut av bilen før de får lov får de et kraftig nei og må hoppe inn igjen, og vente på kommando. Det samme gjelder gjeting av biler. Der har jeg prøvd å trene det inn fullstendig positivt, med blandet resultat, og jeg har prøvd den mer brutale metoden - å ta valpen en gang når den gjeter biler. Sistnevnte har vært veldig effektivt, og senere har det holdt med et nei eller en kremting. Den atferden er såpass farlig og uønsket, og ikke minst - ekstremt selvforsterkende - så der har jeg kjørt en hardere linje. Det samme gjelder gjeting av hester. Dette kombineres med heftig belønning når hunden passerer hester eller biler uten å gjete, eller når de blir i bilen til de får kommando.

Jeg føler at jeg kommuniserer med hundene mine, og stiller meg inn på deres "frekvens". I all hovedsak trener jeg etter prinsippet "belønn all atferd du vil øke".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må bare kommentere det med "å la klikket snakke" og å ikke vise følelser i klikkertrening av hund, det eneste stedet jeg har hørt det er her på Hundesonen, så jeg lurer litt på hvor det kommer fra.

Nuvel :) Jeg har vært innom tre klikkerskoler inkl Canis sitt langkurs over en hel høst.Det var ikke mye jubel og følelser verken før eller etter klikket for å si det på min måte. For meg ble det veldig mye klikk og godbit og lite engasjement i f t å rose eller å "feilmelde" hunden slik jeg var vant til fra andre kurs. Sånn sett er jeg veldig på linje med @Frk.Nesevis. Det betyr ikke at kursene var dårlige men at de ikke passet min måte å trene på og at jeg hadde forventet noe annet. Jeg vet ikke riktig hva - men noe annet :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nuvel :) Jeg har vært innom tre klikkerskoler inkl Canis sitt langkurs over en hel høst.Det var ikke mye jubel og følelser verken før eller etter klikket for å si det på min måte. For meg ble det veldig mye klikk og godbit og lite engasjement i f t å rose eller å "feilmelde" hunden slik jeg var vant til fra andre kurs. Sånn sett er jeg veldig på linje med @Frk.Nesevis. Det betyr ikke at kursene var dårlige men at de ikke passet min måte å trene på og at jeg hadde forventet noe annet. Jeg vet ikke riktig hva - men noe annet :)

Hm. Det med at man mest klikker og ikke gir uttrykk for følelser eller har noen "interaction" når man klikkertrener med sin hund var mest vanlig i klikkermetodens spede begynnelse her i Norge sik jeg har oppfattet det. De siste årene jeg har vært på kurs eller treningssamlinger arrangert av klikkertrenere så har det alltid blitt gjort et nummer av at man kan juble, ta bølgen, gjøre kollbøtte, ta en brytekamp med bikkja (om den liker det); you name it. Men som Helle sier, man venter til ETTER klikket. Og det er ikke minst Canis sin indre klikker-trener/instruktør-kjerne (inkludert sjefene sjøl) som oppfordrer til jubel og å "bruke seg selv" etter klikket. Så slik jeg ser det er det en seiglivet myte at klikkertrenere ikke kan eller skal engasjere seg følelsesmessig under trening :P

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hm. Det med at man mest klikker og ikke gir uttrykk for følelser eller har noen "interaction" når man klikkertrener med sin hund var mest vanlig i klikkermetodens spede begynnelse her i Norge sik jeg har oppfattet det. De siste årene jeg har vært på kurs eller treningssamlinger arrangert av klikkertrenere så har det alltid blitt gjort et nummer av at man kan juble, ta bølgen, gjøre kollbøtte, ta en brytekamp med bikkja (om den liker det); you name it. Men som Helle sier, man venter til ETTER klikket. Og det er ikke minst Canis sin indre klikker-trener/instruktør-kjerne (inkludert sjefene sjøl) som oppfordrer til jubel og å "bruke seg selv" etter klikket. Så slik jeg ser det er det en seiglivet myte at klikkertrenere ikke kan eller skal engasjere seg følelsesmessig under trening :P

Jeg tror du er inne på noe vesentlig her altså. For jeg har hørt det samme. Man skulle ikke "forstyrre" klikket med masse snakk og ros, det var liksom ikke nødvendig.

Nå skal ikke jeg påstå å ha gått i så mange forskjellige klikkermiljøer, men der jeg trener, så er det ingenting i veien for å juble litt. Ofte jubler både eier og medhjelper(vi trener to og to) når hunden gjør det bra. Vi presterte faktisk å bryte ut i så høy og ivrig jubel, både jeg instruktøren og hundeeieren da hunden gjorde et kjempeframskitt i treningen. Såpass at bikkja ble skremt et øyeblikk. Det er vel det man kaller "litt for mye av det gode" :innocent:

Jeg for min del er ikke så snakkesalig av meg når jeg er konsentrert om noe, så når vi trener, så kan ting virke litt kjedelig når vi ikke bryter ut i jackpot-belønning med en heftig dralek. Skal jeg bare gi godbiter så blir det ofte ganske stille fra min side. Litt fordi jeg ikke kommer på å rose i tillegg og kanskje litt fordi poenget er å spise fort, og kommer i posisjon fort til videre trening. Men her er folk forskjellige. Men jeg måtte tone ned litt i leken og kommanderingen fordi jeg gjorde bikkja hyper og gærn, såh, jeg vet nå ikke jeg :D

Poenget er, helt kort at klikkertrening er ikke nødvendigvis stille.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hm. Det med at man mest klikker og ikke gir uttrykk for følelser eller har noen "interaction" når man klikkertrener med sin hund var mest vanlig i klikkermetodens spede begynnelse her i Norge sik jeg har oppfattet det. De siste årene jeg har vært på kurs eller treningssamlinger arrangert av klikkertrenere så har det alltid blitt gjort et nummer av at man kan juble, ta bølgen, gjøre kollbøtte, ta en brytekamp med bikkja (om den liker det); you name it. Men som Helle sier, man venter til ETTER klikket. Og det er ikke minst Canis sin indre klikker-trener/instruktør-kjerne (inkludert sjefene sjøl) som oppfordrer til jubel og å "bruke seg selv" etter klikket. Så slik jeg ser det er det en seiglivet myte at klikkertrenere ikke kan eller skal engasjere seg følelsesmessig under trening :P

Ja, jeg har alltid trodd at belønningen eller jubelen skulle komme etter at hunden har vist at den kan :)

Etter min mening er det ingen myte at klikkertrening er/var "mekanisk". Jeg gikk mitt siste klikkerkurs for ca. 6 - 7 år siden og da var den "mekaniske" treningen fortsatt en realitet. At det i dag er hurramegrundt er jo veldig bra, det viser vel bare at klikkertreningen har omstilt seg til å nærme seg det jeg vil kalle tradisjonell positiv trening. "Pølsetrening" og "pølsetanter" var inntil ikke for svært mange år siden et negativt utrykk som ble/blir brukt i enkelte hundemiljøer om klikkertrening og folk som trente med klikker, nettopp fordi treningen besto av klikk + godbit istedet for den "hurramegrundt"-spontaniteten som var vanlig i annen hundetrening.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Etter min mening er det ingen myte at klikkertrening er/var "mekanisk". Jeg gikk mitt siste klikkerkurs for ca. 6 - 7 år siden og da var den "mekaniske" treningen fortsatt en realitet. At det i dag er hurramegrundt er jo veldig bra, det viser vel bare at klikkertreningen har omstilt seg til å nærme seg det jeg vil kalle tradisjonell positiv trening. "Pølsetrening" og "pølsetanter" var inntil ikke for svært mange år siden et negativt utrykk som ble/blir brukt i enkelte hundemiljøer om klikkertrening og folk som trente med klikker, nettopp fordi treningen besto av klikk + godbit istedet for den "hurramegrundt"-spontaniteten som var vanlig i annen hundetrening.

Støtter Viviere her. Jeg også har tatt diverse klikkerkurs, og nei, det er ingen myte at det skulle være "mekanisk". Derfor sluttet jeg, mekanisk lå liksom ikke helt for meg når bikkja var flink :icon_redface:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg shaper inn ett nytt moment og bruker godbiter så er jeg ganske så taus. Det har sammenheng med at jeg ønsker hyppige repetisjoner og det vil de ikke bli om jeg skal kjøre på med full belønning for hvert minste steg i riktig retning.
Hadde jeg lokket ville det gått fint.

Så som klikkertrener er jeg stille i startfasen på innlæring av nytt moment men når det er innlært lager jeg mer støy :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ser ikke problemet med å være stille når man klikker og gir belønning for innlæring og vanlig trening. Men jeg kjenner ikke igjen at det skal være mekanisk og uten jubel og følelser. På de ukentlige treningene hører jeg ofte jubelrop, ivrig bjeffing og folk som hopper og løper hit og dit når de leker med hunden som belønning. Og som sagt - jeg hopper av glede selv når Ozu gjør noe ordentlig bra. Og som Sprettballen nevnte, så hylte både hun, jeg og instruktøren så høyt av glede da Ozu gjorde et stort fremskritt på klossen at vi skremte av hele gutten. :teehe:

Jeg hopper, jubler, leker med godbiten, kaster leken og løper etter Ozu, ligger i grøfta og har drakamp - men jeg vet jo ikke hvordan det var for 6-7 år siden eller hvordan det er andre steder i landet. Men jeg kjenner det i hvertfall ikke igjen der jeg trener og går på kurs.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hei jeg er på utkikk etter en hundetrener, som er god på adferd. Det gjelder tilvenning av hund og små barn, og at hunden har veldig eiebehov til eier.  kom gjerne med tips om dere har noen som kan hjelpe til med det, eller om det er noen som har tips. 😊
    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...