Gå til innhold
Hundesonen.no

Døv valp


stinis
 Share

Recommended Posts

@stinis

Kjøpte dere en registrert valp med tilhørende helseattest? I så fall kan dere kreve store deler av beløpet tilbake helt likegyldig av at dere beholder henne. De pengene kan dere jo med fordel bruke på vibrasjonsbånd og andre hjelpemidler, og ikke minst veterinærutgifter ifb med testing av hørsel. Av hva jeg vet, så skal vel dette gjøres både i våken og sovende tilstand for å kartlegge det fullstendig, og det krever noen timer på dyreklinikken. Men det kan kanskje andre svare mer utfyllende på.

@Tuvane

Jeg vet om flere oppdrettere som har solgt valper som senere har vist seg å være døve, de ante ingenting og går under kategorien seriøse.. (Iallefall selvutnevnte). Det er nok ikke det enkleste å oppdage, det er jo en grunn til at dalmatineren gikk et halvt århundre og bare ble oppfattet som litt dum og uinteressert. I tillegg har man jo både unilaterial og bilateral døvhet, og fenomenet nedsatt hørsel. Så det må uansett testes ut.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker at vi må se an saken litt. Akkurat nå tror og håper jeg at det vil gå bra med henne, men jeg vet jo ikke hvordan fremtida vil bli. Dessverre.

Takk! Planen er at vi skal bruke håndsignaler først og fremst, og så kanskje utvide med vibrerende halsbånd etterhvert. Trente du opp den døve hunden fra han var valp? I så fall, hva trente du på først?

Jeg begynte såvidt med han da han var 4 mnd. Der hadde de heller ikke oppdaget at han var døv, hverken eiere eller oppdretter, så mulig han hadde noe hørsel i starten. Men de tenke liksom ikke over at han ikke reagerte når det ringte på og kunne sove videre når folk kom inn. Det var også eneste måten man merket det på inne. Vi begynte med inkalling - hadde inkallingssignal at vi satte oss ned da han var på vei til oss, så fikk han gobit der. Ellers var det helt vanlige ting som sitt, dekk, bli osv. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har aldri trent eller hatt mye kontakt med døve hunder, men jeg tenker jo at det er mye lettere å takle døvhet -for hundens del- hvis den er født med det, og at det ikke har kommet over tid. Da er den vant med det fra starten, og den kjenner ikke til en annen virkelighet. Hvis de andre sansene er gode så ser jeg ikke hvorfor manglende hørsel skal være et så stort problem i hverdagen. Det eneste som kan være problematisk og vanskelig er jo innkallingen.

Jeg ville startet med innkallingstrening og kontakt. Tren masse på at hunden skal følge deg/dere, se på dere på tur og belønn all frivillig kontakt. Finn et håndsignal hunden kan se godt på avstand, selv om den er snudd litt fra deg. Typ vifte armene over hodet.

Kontakt og innkalling er nok det viktigste å trene på i starten. Så kan du jo trene litt basic ting som sitt, dekk, o.l. Bare finn håndsignaler som ikke er altfor like :)

Og så må jeg jo si at hunden er heldig som har kommet til dere. Den innstillingen er så god! Heldige hund :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@stinis

Kjøpte dere en registrert valp med tilhørende helseattest? I så fall kan dere kreve store deler av beløpet tilbake helt likegyldig av at dere beholder henne. De pengene kan dere jo med fordel bruke på vibrasjonsbånd og andre hjelpemidler, og ikke minst veterinærutgifter ifb med testing av hørsel. Av hva jeg vet, så skal vel dette gjøres både i våken og sovende tilstand for å kartlegge det fullstendig, og det krever noen timer på dyreklinikken. Men det kan kanskje andre svare mer utfyllende på.

@Tuvane

Jeg vet om flere oppdrettere som har solgt valper som senere har vist seg å være døve, de ante ingenting og går under kategorien seriøse.. (Iallefall selvutnevnte). Det er nok ikke det enkleste å oppdage, det er jo en grunn til at dalmatineren gikk et halvt århundre og bare ble oppfattet som litt dum og uinteressert. I tillegg har man jo både unilaterial og bilateral døvhet, og fenomenet nedsatt hørsel. Så det må uansett testes ut.

@Bølla

Ja, hun er registrert og hele pakka. Oppdretter har allerede sagt at vi får tilbake pengene vi kjøpte valpen for hvis hun er døv.

Er det BEAR-testing du tenker på? Jeg har inntrykk av nærmeste sted man får utført den testen er Sverige, men jeg er ikke sikker. Skal til veterinærhøgskolen neste uke for en "vanlig" time hos dyrlegen før vi kan bli henvist til spesialist.

Jeg begynte såvidt med han da han var 4 mnd. Der hadde de heller ikke oppdaget at han var døv, hverken eiere eller oppdretter, så mulig han hadde noe hørsel i starten. Men de tenke liksom ikke over at han ikke reagerte når det ringte på og kunne sove videre når folk kom inn. Det var også eneste måten man merket det på inne. Vi begynte med inkalling - hadde inkallingssignal at vi satte oss ned da han var på vei til oss, så fikk han gobit der. Ellers var det helt vanlige ting som sitt, dekk, bli osv. :)

Ja, innkalling har vi også drevet litt med når vi er ute og lufter henne! Hun kommer fykende med en gang vi setter oss ned på huk :) Har tenkt å knytte det til et håndsignal også.

Jeg har aldri trent eller hatt mye kontakt med døve hunder, men jeg tenker jo at det er mye lettere å takle døvhet -for hundens del- hvis den er født med det, og at det ikke har kommet over tid. Da er den vant med det fra starten, og den kjenner ikke til en annen virkelighet. Hvis de andre sansene er gode så ser jeg ikke hvorfor manglende hørsel skal være et så stort problem i hverdagen. Det eneste som kan være problematisk og vanskelig er jo innkallingen.

Jeg ville startet med innkallingstrening og kontakt. Tren masse på at hunden skal følge deg/dere, se på dere på tur og belønn all frivillig kontakt. Finn et håndsignal hunden kan se godt på avstand, selv om den er snudd litt fra deg. Typ vifte armene over hodet.

Kontakt og innkalling er nok det viktigste å trene på i starten. Så kan du jo trene litt basic ting som sitt, dekk, o.l. Bare finn håndsignaler som ikke er altfor like :)

Og så må jeg jo si at hunden er heldig som har kommet til dere. Den innstillingen er så god! Heldige hund :wub:

Takk for tips og fine ord! Tror jeg og samboer må sette oss ned en kveld for å bli enige om hvilke signaler vi vil bruke og andre "spilleregler".

Jeg håper jo at vi vil klare det og at det kommer til å gå bra, men frykten for å mislykkes gnager noe enormt på meg :hmm:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Har en hund som er blitt døv på ene øret og viser tegn til å være "tunghørt" på andre siden. Hun går eliteklasse jakt, har funnet noen triks for å trene videre. Ikke alltid like lett å få kontakt på avstand, men f.eks har jeg lært henne å snu seg og se etter om jeg holder opp en hvit notisblokk/lapp. Da stopper hun og kan ta tegn for hvor hun skal jakte, evt komme inn igjen. Det er en prøvelse men veldig givende!

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg traff en fyr med to døve hunder på fotballbanen på Abildsø for noen år siden. Kan det ha vært tibbene @Mari nevnte? Det var to viktige ting han nevnte. Det ene var å lære hundene å ha visuell kontakt med eier rimelig konstant, eller mulighet for dette. Altså titte opp og orientere seg, før de skiftet retning, etc. Fordi du ikke kan ha ordinær innkalling på hunden, må hunden være tilgjengelig for visuell innkalling, ikke sant.

Det andre var å aldri la fremmede hunder (eller mennesker) komme overraskende på hundene. All hilsing forgikk på hundenes premisser og alle skulle "presentere" seg, før de fikk hilse på noen måte.

Han slapp derfor hundene helst løs på oversiktlige plasser, slik at de hadde mulighet til å ha kontroll på omgivelsene. Veldig trivelige hunder og trivelig eier :)

Det er ikke noe i veien for å trene en hund med håndsignaler. Det gjør vi da hele tiden med hørende hunder, også :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har en døv Cavalier, han fikk gradvis nedsatt hørsel og har ikke hørt noe som helst de siste tre årene. Har øvd inn diverse hånd- og armveive-signaler - gikk kjempefort :) Så kom, sitt, ligg, bli, værsågod og nei er ikke noe problem. Det tok litt lengre tid å øve inn at han skulle følge med på oss på tur, men det lar seg ordne det også - han løper masse løs på tur i skogen, kommer og sjekker hvor vi er med jevne mellomrom.

Det skumleste med en døv hund er ting som kommer fort bakfra når de går løs - som syklister og skigåere - det må dere huske på!

Og lykke til - det går helt sikkert fint (og dessuten er dere så heldige å ha en hund som ikke blir redd på nyttårsaften :) )

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...