Med håp for fremtiden?

[Guest Bølla]

Inspirert av boken jeg har brukt de siste 2 månedene på legger jeg meg frivillig til i skytsilden her. Om man ser bort fra sin egen rasekjærlighet (som vi alle sliter med) så tror jeg ikke at så mange har problemer med å se hvilke problemer man har avlet seg inn i når man har selektert oss frem til over 400 forskjellige hunderaser, og flere vil det sikkert bli.

Fremfor å avle på spesifikke eksteriøre egenskaper så tenker jeg at et fornuftig avl vil være å differensiere mellom bruksegenskaper, noe som er veldig likt hva man gjorde på 17-1800 tallet. Selv da klarte mennesker å føre stambøker over det vi i dag kaller blandingsavl, men funksjonen til hundene var såpass lik at de ble kategorisert i samme grupper selv om de hadde utseendemessige forskjeller (dog sikkert mindre enn hva de har i dag)

Det å bare blande to raser i håp om å få en frisk hund kan være like korttenkt som å gå til innkjøp av en svært sykdomsbefengt renraset hund, men jeg har tro på at kartlagt, planlagt og målbevisst blandingsavl av hunder innenfor samme funksjonsområde er det som kommer til å redde hunden i fremtiden, og ikke minst vårt og våre forhold til disse fantastiske dyrene. Det skjer kanskje ikke iløpet av undertegnedes levetid (jeg begynner å bli ulovlig voksen), men det er lov å håpe.

Noen spesifikke eksempler på raser som kan smeltes sammen;

Terrieren;

Annet forslag;

Ser vi hva vi gjør?

Gjeterhunden;

Den belgiske;

Trenger vi 39 forskjellige raser med akkurat samme funksjon? Hva med differensieringen liten-mellom-stor? Hadde vi klart å få antallet ned og samtidig økt muligheten for økt genpopulasjon innad i gruppene betraktelig? (Se bort fra at alle land tviholder på "sine" nasjonalraser, ingen snakker jo om at nabofienden i sør også har en nasjonalrase som har akkurat samme funksjon, bare litt annerledes pelslengde og pelsfarge, og kanskje har de blitt avlet frem en anelse skarpere/mykere).

Sennehunden;

Raser fra et lite land med relativt lav utbredelse og utfordringer ift genpopulasjon;

Vannhunder;

Hva med retrieverne og min hjerterase?

Vi kan fortsette i det uendelige; dachshundene, selskapshunder, toyhunder, sporhunder, stående fuglehunder osv.

Hadde vi selektert på funksjon fremfor eksteriør hadde vi vært nede i 19 grupper. Hva hadde det gjort med hundenes mulighet til å øke genpopulasjonen og samtidig beholde bruksegenskaper? Hva hadde det gjort med hundenes helse, velvære og muligheten til et langt og godt liv?

Ps; beklager noen dårlige bilder, men mor i familien er ikke IT-utdannet.

[Guest vivere]

[--]

Helt sikkert mye fornuftig, men hvorfor grupper i det hele tatt? Det er jo en haug av dagens raser som ikke har noen "bruksegenskaper" i f t hva jeg tenker på som "bruks". Hvorfor ikke plassere disse i haugen med "kjelehunder" og de andre i gruppen for "bruksrelaterte hunder". Etter min mening ville mitt forslag forenklet avlen betydelig og alle oppdrettere kunne kalt seg seriøse.

[Guest Bølla]

Helt sikkert mye fornuftig, men hvorfor grupper i det hele tatt? Det er jo en haug av dagens raser som ikke har noen "bruksegenskaper" i f t hva jeg tenker på som "bruks". Hvorfor ikke plassere disse i haugen med "kjelehunder" og de andre i gruppen for "bruksrelaterte hunder". Etter min mening ville mitt forslag forenklet avlen betydelig og alle oppdrettere kunne kalt seg seriøse.

Det er en gruppe som heter selskapshunder. Har man en brukshund så iveratar man bruksområdene til hunden dersom man er seriøs.

[Guest Snusmumrikk]

Den belgiske er jo allerede en rase da De blir registrert etter det hårlaget de blir født med. Utvikler de seg til å få ett annet hårlag når de vokser opp kan de omregistreres (f.eks. malle/lakke). Flere av variantene kan også krysses fritt i noen lang og etter søknad til klubben her i Norge.

Jeg ser helt klart poenget med at noen raser er så like både utseendemessig og gemyttmessig at de like gjerne kunne vært slått sammen. Allikevel er det ikke alle rasene du nevner her som egner seg til å slå sammen. Sennenhundene er ganske forskjellige. Grossen og berner er forsåvidt litt i samme liga, men folk pleier ikke være likegyldige til om de får langhåra eller korthåra hund. De mindre sveitsiske rasene skiller seg fullstendig fra de store i gemytt og størrelse. Så selv om de har samme farger er det ikke spesielt liknende raser. Du må se på mer enn farge og opprinnelsesland om man skal begynne å snakke om raser som kan slås sammen Bernern ligger forøvrig med ett høyt registreringstall hvert år her i Norge

Edit:

Og landseern har fint lite til felles med lagottoen. Både gemyttmessig, størrelsesmessig og ifht bruksområde. Den veier jo 4 ganger så mye.

Når det gjelder brukshund er det på ingen måte likgyldig for meg om jeg får en hund med en bruksschäfers kroppsbygning eller en belger sin kroppsbygning. Du må nok ha ganske mange forskjellige grupper. En kelpie har grei fart og kroppsbygning, men er for liten. Hva med de stakkars kelpieeierne som da må ta til takke med en dobbelt så høy og tung hund? Det er ikke sikkert den egner seg til det de skal bruke den til.

Endret 12. Oktober 2014 av Snusmumrikk

[Guest Bølla]

Jeg ser helt klart poenget med at noen raser er så like både utseendemessig og gemyttmessig at de like gjerne kunne vært slått sammen. Allikevel er det ikke alle rasene du nevner her som egner seg til å slå sammen. Sennenhundene er ganske forskjellige. Grossen og berner er forsåvidt litt i samme liga, men folk pleier ikke være likegyldige til om de får langhåra eller korthåra hund. De mindre sveitsiske rasene skiller seg fullstendig fra de store i gemytt og størrelse. Så selv om de har samme farger er det ikke spesielt liknende raser. Du må se på mer enn farge og opprinnelsesland om man skal begynne å snakke om raser som kan slås sammen

Men har de blitt slik eller har de alltid vært slik? Om jeg skulle kjøpt meg en ny vakthund (nå har vi en ganske bra en i molosseren vår) så hadde jeg ikke kjøpt meg en berner. I sin tid var jo berner sennenhunden en hund som var en skikkelig allround-hund med ansvar for både gjeting, vokt og diverse oppgaver. Jeg kan liksom ikke helt se at de er der i dag.. De andre tre, derimot, har jeg mer tro på der.

Edit; jeg sier i åpningsinnlegget at vi kan differensiere på 1) bruksområde og 2) størrelse. Bildene er bare eksempler.

Registeringstallet sier heller ingenting om genpopulasjonen, dessverre.

Edit 2; Landseeren er ikke med på bildene.

[Trillian]

Nå hadde ikke alle terrierne hovedoppgave i å fange rotter nødvendigvis men jeg skjønner hva du mener. Jeg synes det er et interessant spørsmål. Kanskje litt OT og tullete men jeg synes jeg ser paralleller til kommunismen/kapitalismen, man klarer seg jo greit med det begrenset utvalg men mennesker foretrekker jo stor valgmulighet og godt utvalg? Er det egentlig så rart at man også vil ha det hos hundene sine?

Det man må spørre seg om er om det egentlig vil hjelpe å skifte fokus fra eksteriør til bruks når vi mennesker har en iboende trang til å fremelske det ekstreme? Hvis vi samler alle rottefangerene/skadedyrkontrollørene i en hund tror du ikke man vil ende opp med en type som er best til å fange mus og en som er best på rev og en som tar grevling og en som tar rotter og... osv osv. Og dermed i praksis ender opp med det samme differensieringa, selv om noe annet enn eksteriør ligger til grunn.

Er det største problemet at rasene har mista kontakten med det orginale bruksområdet eller at vi har skillt ut så mange raser? Eller mener du dette er samme problem?

[Guest Bølla]

Nå hadde ikke alle terrierne hovedoppgave i å fange rotter nødvendigvis men jeg skjønner hva du mener. Jeg synes det er et interessant spørsmål. Kanskje litt OT og tullete men jeg synes jeg ser paralleller til kommunismen/kapitalismen, man klarer seg jo greit med det begrenset utvalg men mennesker foretrekker jo stor valgmulighet og godt utvalg? Er det egentlig så rart at man også vil ha det hos hundene sine?

Det man må spørre seg om er om det egentlig vil hjelpe å skifte fokus fra eksteriør til bruks når vi mennesker har en iboende trang til å frem elske det ekstreme? Hvis vi samler alle rottefangerene/skadedyrkontrollørene i en hund tror du ikke man vil ende opp med en type som er best til å fange mus og en som er best på rev og en som tar grevling og en som tar rotter og... osv osv. Og dermed i praksis ender opp med det samme differensieringa, selv om noe annet enn eksteriør ligger til grunn.

Er det største problemet at rasene har mista kontakten med det orginale bruksområdet eller at vi har skillt ut så mange raser? Eller mener du dette er samme problem?

Hva mennesker ønsker og hva naturen og dyrene har godt av er ikke alltid to sider av samme sak. Mennesker i dag definerer seg selv med hårfrisyrer og farger, klær, interesser, politiske standpunkt, tatovering og dyr. Det viktige for meg er her at den siste gruppen er levende individer med egenverdi, og med den avlen vi fører i dag ødelegger vi hundene som vi kjenner dem, i verste fall kommer mange til å forsvinne på grunn av dette.

Det er x-antall rottehunder i dag, det er utrolig viktige dyr og de utgjør en massive forskjeller der dette er problemer. Ingen kan si at vi ikke vil oppleve en tid der dette vil bli et problem også for oss.

Selv om jeg elsker labradoren av hele mitt hjerte så innser jeg jo at en apporterende hund er en apporterende hund. Raseentusiastene påpeker gjerne forskjeller i apportering og jobbemønster, men hva er viktig? Hvordan en hund svømmer inn for å ta en fugl eller at jegeren får fuglen og fuglen ligger ikke igjen skadeskutt bak en sten?

At vi fremelsker ekstremer må vi takke utstillingsverdenen for, også det er en arena for å skinne for mennesker, og det er ekstremt mange mennesker som bare elsker denne absurde underholdningen. Nettopp derfor må man ta mange skritt tilbake og tenke over hva det er vi er med på å fremelske.

Raseantallet er et problem, og det blir et sekundært problem at man velger seg en rase på bakgrunn av eksteriør, "alle" ønsker seg bare et kjæledyr, men man velger seg gjerne et dyr som skal speile sin personlighet og mange velger raser som ikke alle andre har i et ubevisst håp om oppmerksomhet og muligheten til å skille seg ut. Hvorfor skaffer for eksempel du deg en rottehund eller vakthund?

[Trillian]

Hva mennesker ønsker og hva naturen og dyrene har godt av er ikke alltid to sider av samme sak. Mennesker i dag definerer seg selv med hårfrisyrer og farger, klær, interesser, politiske standpunkt, tatovering og dyr. Det viktige for meg er her at den siste gruppen er levende individer med egenverdi, og med den avlen vi fører i dag ødelegger vi hundene som vi kjenner dem, i verste fall kommer mange til å forsvinne på grunn av dette.

Det er x-antall rottehunder i dag, det er utrolig viktige dyr og de utgjør en massive forskjeller der dette er problemer. Ingen kan si at vi ikke vil oppleve en tid der dette vil bli et problem også for oss.

Selv om jeg elsker labradoren av hele mitt hjerte så innser jeg jo at en apporterende hund er en apporterende hund. Raseentusiastene påpeker gjerne forskjeller i apportering og jobbemønster, men hva er viktig? Hvordan en hund svømmer inn for å ta en fugl eller at jegeren får fuglen og fuglen ligger ikke igjen skadeskutt bak en sten?

At vi fremelsker ekstremer må vi takke utstillingsverdenen for, også det er en arena for å skinne for mennesker, og det er ekstremt mange mennesker som bare elsker denne absurde underholdningen. Nettopp derfor må man ta mange skritt tilbake og tenke over hva det er vi er med på å fremelske.

Raseantallet er et problem, og det blir et sekundært problem at man velger seg en rase på bakgrunn av eksteriør, "alle" ønsker seg bare et kjæledyr, men man velger seg gjerne et dyr som skal speile sin personlighet og mange velger raser som ikke alle andre har i et ubevisst håp om oppmerksomhet og muligheten til å skille seg ut. Hvorfor skaffer for eksempel du deg en rottehund eller vakthund?

Den første kommentaren min var litt flåsete altså, jeg er jo selvsagt helt enig med deg i at hunder ikke skal være som en hårfrisyre eller bli et accessoriar.

Jeg er ikke helt enig med deg at ekstrem avl er noe som bare utsillingsverdenen alene må ta ansvar for (ikke dermed sagt at jeg ikke mener at showringen har ført med seg mye lidelse). Det finnes da flere gode eksempler på framelsking av det ekstreme i brukshund miljøer også? Eks. innen for "jakt"-varianter finner man ikke nødvendigvis alltid bedre konsturerte linjer eller sterkere hoder, mennesker finner alltid arenaer å konkurrere på og det kommer desverre alltid til å være noen som drar strikken for langt. Som du sier når det blir en arena der menneskene kan skinne blir det problemer, men en slik arena kan man finne også andre steder enn i utsillingsringen. Men jeg er helt enig i at det i mange tilfeller er særlig i utsiliingsringen ting har gått for langt.

Jeg valgte foreksempel min rase ikke fordi jeg syntes den var så pen (jeg synes det nå, men da jeg kjøpte han hadde jeg store planer om å klippe han helt ned. Hvertfall ikke ha de sinna øyenbryna og langt ekkelt skjegg) men fordi jeg virkelig elsker lynnet på Schnauzerne og dvergen var den beste størrelsen for meg i min livssituasjon. Skulle jeg valgt på utseende hadde det blitt bullmastiff liksom. Som du så vidt er inne på synes jeg det er et større problem at fler og fler hunder blir sofapoteter uten tæl og piff. Jeg synes hunden blir avlet ut av hunden, hvis du skjønner hva jeg mener. Jeg møter desverre fler og fler dverger som bare er gneldrete og stressa. Her er faktisk utstillingslinjene bedre enn "familiehund"linjene for i utsillingesringen blir en uforferdet attitude veldig attraktiv og viktig for å nå opp.

[Guest Bølla]

Den første kommentaren min var litt flåsete altså, jeg er jo selvsagt helt enig med deg i at hunder ikke skal være som en hårfrisyre eller bli et accessoriar.

Jeg er ikke helt enig med deg at ekstrem avl er noe som bare utsillingsverdenen alene må ta ansvar for (ikke dermed sagt at jeg ikke mener at showringen har ført med seg mye lidelse). Det finnes da flere gode eksempler på framelsking av det ekstreme i brukshund miljøer også? Eks. innen for "jakt"-varianter finner man ikke nødvendigvis alltid bedre konsturerte linjer eller sterkere hoder, mennesker finner alltid arenaer å konkurrere på og det kommer desverre alltid til å være noen som drar strikken for langt. Som du sier når det blir en arena der menneskene kan skinne blir det problemer, men en slik arena kan man finne også andre steder enn i utsillingsringen. Men jeg er helt enig i at det i mange tilfeller er særlig i utsiliingsringen ting har gått for langt.

Jeg valgte foreksempel min rase ikke fordi jeg syntes den var så pen (jeg synes det nå, men da jeg kjøpte han hadde jeg store planer om å klippe han helt ned. Hvertfall ikke ha de sinna øyenbryna og langt ekkelt skjegg) men fordi jeg virkelig elsker lynnet på Schnauzerne og dvergen var den beste størrelsen for meg i min livssituasjon. Skulle jeg valgt på utseende hadde det blitt bullmastiff liksom. Som du så vidt er inne på synes jeg det er et større problem at fler og fler hunder blir sofapoteter uten tæl og piff. Jeg synes hunden blir avlet ut av hunden, hvis du skjønner hva jeg mener. Jeg møter desverre fler og fler dverger som bare er gneldrete og stressa. Her er faktisk utstillingslinjene bedre enn "familiehund"linjene for i utsillingesringen blir en uforferdet attitude veldig attraktiv og viktig for å nå opp.

All form for ekstremisme evner å skade hundene. Men jeg tenker likevel at utdanning og mer tilgjengelig info vil være med på å øke folks kunnskap om dyr og dyrevelferd. Det er ikke greit at jakthunder er dårlig konstruerte, og det er heller ikke greit å avle på apporterende vannhunder som ikke tør å gå i vann. Fellesnevneren er at konkurranse ødelegger hunder. Før brukte man også stoppeklokke på jaktprøver for retrievere, og dette er snakk om raser som overhodet ikke apporterer med enorm fart (sammenlignet med f eks mynder på jakt), de skal apportere jevnt og målbevisst. Resultatet var at man fikk inn litt annet blod for å øke fart, spenst og evnen til å apportere kjappere på prøver foretatt på land.

Til det siste; hvordan tror du en genuin rottehund er da? Tror du den er pislete og veik? En rottehund er ikke det perfekte valget for en familie, men om man velger en versjon som er avlet frem nettopp for å være en familiehund stiller det seg annerledes. Skulle man avlet på de iboende egenskapene i disse hundene hadde man valgt å se på de utgavene som faktisk tør å fly rett i nakken på en rotte på x-antall kilo (da må man gjerne være litt høy i pitch og lite sedat). Når du da får en rolig, lite verbal og fin familiehund av hvilken som helst rottehund - hvordan har da oppdretterne iveratatt rasens iboende egenskaper?

[Guest Snusmumrikk]

Men trenger vi rottehunder i dag?

[Guest Bølla]

Men trenger vi rottehunder i dag?

Er verden = Norge? Jeg vil tippe at ca 4-5 milliarder mennesker setter pris på rottehunder.

[Guest Snusmumrikk]

Er verden = Norge? Jeg vil tippe at ca 4-5 milliarder mennesker setter pris på rottehunder.

Hehe nei, men jeg tviler sterkt på at de som sliter med rotter kjøper seg en dyr rasehund istedenfor å få seg ett par gratis katter eller blandingshunder.

[Trillian]

All form for ekstremisme evner å skade hundene. Men jeg tenker likevel at utdanning og mer tilgjengelig info vil være med på å øke folks kunnskap om dyr og dyrevelferd. Det er ikke greit at jakthunder er dårlig konstruerte, og det er heller ikke greit å avle på apporterende vannhunder som ikke tør å gå i vann. Fellesnevneren er at konkurranse ødelegger hunder. Før brukte man også stoppeklokke på jaktprøver for retrievere, og dette er snakk om raser som overhodet ikke apporterer med enorm fart (sammenlignet med f eks mynder på jakt), de skal apportere jevnt og målbevisst. Resultatet var at man fikk inn litt annet blod for å øke fart, spenst og evnen til å apportere kjappere på prøver foretatt på land.

Til det siste; hvordan tror du en genuin rottehund er da? Tror du den er pislete og veik? En rottehund er ikke det perfekte valget for en familie, men om man velger en versjon som er avlet frem nettopp for å være en familiehund stiller det seg annerledes. Skulle man avlet på de iboende egenskapene i disse hundene hadde man valgt å se på de utgavene som faktisk tør å fly rett i nakken på en rotte på x-antall kilo (da må man gjerne være litt høy i pitch og lite sedat). Når du da får en rolig, lite verbal og fin familiehund av hvilken som helst rottehund - hvordan har da oppdretterne iveratatt rasens iboende egenskaper?

Veldig enig med mye av det du skriver, men jeg synes det blir for lett å skylde på konkurranse som roten til alt ondt. Jeg mener det fraskriver menneksene bak ansvaret, det er vi som driver med hund som må være med på å ta ansvaret for hundens framtid. Det blir for enkelt at alle med blandingshund skylder på raseval, at alle med brukshund skylder på utstillling og at alle med rasehund skylder på valpefabrikker. Alle har et felles ansvar og jeg tror som du skriver mye handler om utdanning og kunnskap.

Så til det siste du skriver: Jeg tror en genuin rottehund er en hund med mye vlije, mot og tæl. Som tør gå på og ikke gir seg, som jeg sier ikke veik og redd eller forsikig. Som jeg sa jeg synes det er et problem at flere hunderaser blir enklere og enklere, og fler og fler ds blir mer og mer forsikige hunder.

Dette blir jo litt OT og min personlige mening, men jeg synes det går ann å ha to tanker i hodet samtidig. Selv om rottehundene i dagens vestlige samfunn ikke skal brukes til å fange rotter og i stor grad bare brukes som familiehunder synes jeg det er synd om de skal miste motet og vilja si. Jeg kjenner flere dverger som uten problemer (men selvsagt ikke uten dressur) fungerer som gode familiehunder selv om de har også hadde klart å ta knekken på ei rotte eller to. Men det at fler blir mer og mer forsiktige, mener jeg ikke er ønskelig. Jeg synes man skal kunne merke forskjellen på en terrier og en italiensk mynde. Selv om de kanskje idagens samfunn i brunn og grunn har samme bruksområde. Begrepet familiehunder er jo et vidt begrep da, for det er vel ikke sånn at alle familier ønsker seg det samme.

[Trillian]

Hehe nei, men jeg tviler sterkt på at de som sliter med rotter kjøper seg en dyr rasehund istedenfor å få seg ett par gratis katter eller blandingshunder.

Det er jeg helt enig med deg i, men det er vel ikke dermed sagt at alle tidligere rottehunder burde strømlinjeformes til enkle selskapshunder?

[Guest Snusmumrikk]

Det er jeg helt enig med deg i, men det er vel ikke dermed sagt at alle tidligere rottehunder burde strømlinjeformes til enkle selskapshunder?

Nei, selvfølgelig ikke. Det er mange av disse gamle egenskapene som gjorde dem til gode rottehunder som vi setter pris på i dag og som har forma dem til å ha det gemyttet vi ønsker. Men siden vi ikke bruker dem til rottehunder lenger, så blir det litt kunstig å skulle slå sammen raser til en god rottehund.

[Red Merle]

Dette med avl på funksjon er viktig.

Men hvilke funksjoner trenger vi sånn egentlig? Hvor mange jobber har vi til hundene våre?

De fleste hunder aktive familiehunder, som på hobbybasis driver med en hundesport. Det er få hunder som faktisk har en jobb, i samme skala som tidligere...

Kanskje man skulle avlspålegge alle hunder en ferdsels prøve? Det er jo det de fleste hunder gjør, er på tur med eieren sin i div miljøer.

[Guest Bølla]

Nei, selvfølgelig ikke. Det er mange av disse gamle egenskapene som gjorde dem til gode rottehunder som vi setter pris på i dag og som har forma dem til å ha det gemyttet vi ønsker. Men siden vi ikke bruker dem til rottehunder lenger, så blir det litt kunstig å skulle slå sammen raser til en god rottehund.

Er det ikke mer kunstig å ha delt dem opp i x-antall raser? Jeg vet ikke hvor mange hunder det er per i dag som er en rottehund, men jeg vil anslå at det er mer enn 5? Det gagner jo ikke hundene å holde på som vi gjør.

Vi har en blanding av to mastiffer, det er fortsatt en mastiff og fortsatt en særs god vakthund.

[Guest vivere]

Er det ikke mer kunstig å ha delt dem opp i x-antall raser? Jeg vet ikke hvor mange hunder det er per i dag som er en rottehund, men jeg vil anslå at det er mer enn 5? Det gagner jo ikke hundene å holde på som vi gjør.

Vi har en blanding av to mastiffer, det er fortsatt en mastiff og fortsatt en særs god vakthund.

Uten at jeg vet spesielt mye om de enkelte rasers egenskaper er det mange grunner til at jeg stiller meg tvilende til raseblanding. Når man blander raser vil man gjerne få effekter som ikke er ønsket for rasene som involvers. Det er vel sjelden at det man vinner oppveier andre og ikke ønskede effekter?

[Mari]

Jeg kjenner det sitter langt inni meg å skulle åpne for å besudle drømmerasen med de som har mange likheter, men som alikevel ikke helt når opp. Det vil jeg tro vil være de flestes problem med dette. Det at vi får et romantisk forhold til rasene våre. Vi føler jo at akkurat vår rase er den beste for en selv, den som er aller mest komplett, og det kan være vanskelig å gi slipp på dette. Selv om det jo er en illusjon.

Men diskusjonen er jo kjempeinteressant og ikke minst viktig, så jeg leker absolutt med jeg, og introduserer Bullehunden;

(miniversjonen)

Det er forskjeller på disse rasene, men de er ikke så store. Tipper de er mest framtredende for oss som elsker de, mens for de fleste andre så er det mer eller mindre samme bikkja.

edit: Det er minst like store forskjeller innad i disse rasene som mellom dem.

Hele rasebegrepet er egentlig ganske arbitrært.

[Guest Bølla]

Uten at jeg vet spesielt mye om de enkelte rasers egenskaper er det mange grunner til at jeg stiller meg tvilende til raseblanding. Når man blander raser vil man gjerne få effekter som ikke er ønsket for rasene som involvers. Det er vel sjelden at det man vinner oppveier andre og ikke ønskede effekter?

Og hvilke uønskede effekter ville det ha vært? Jeg ser her for meg at avlen hadde vært like ansvarlig her som man ønsker ellers.

[Guest vivere]

Og hvilke uønskede effekter ville det ha vært? Jeg ser her for meg at avlen hadde vært like ansvarlig her som man ønsker ellers.

Om avlen blir like ansvarlig skal jeg ikke uttale meg om, slik jeg ser det består avlen pr idag av kanskje mer enn 50% uansvarlighet i f m tilfeldige uønskede blandinger. Samtidig tror jeg at de mentale karakteristika vil forandre seg, - og ikke nødvendigvis til det positive. Norsk elghund grå og norsk elghund sort er forskjellige og jeg tror ikke at blandinger mellom disse nødvendigvis berike noen av dem. Belgiske fårehunder er ulike både av utseende og gemytt. Schäferhundrasene har ulikt gemytt selv om de er bygget rundt samme form. Fabulere rundt tema kan man saktens gjøre på et forum, men jeg tror av avgjørelsen ligger vesentlig høyere opp og da mellom fagfolk som har genetikk som spesiale.

[Mari]

Uten at jeg vet spesielt mye om de enkelte rasers egenskaper er det mange grunner til at jeg stiller meg tvilende til raseblanding. Når man blander raser vil man gjerne få effekter som ikke er ønsket for rasene som involvers. Det er vel sjelden at det man vinner oppveier andre og ikke ønskede effekter?

Jeg skjønner hva du mener og er enig når man snakker om raser som er nokså forskjellige, men i mitt eksempel - bare for å ta et - så er rasene ganske like i både temperament og fysikk. Den amerikanske bulldoggen introduserer potensielt litt skarphet, men jeg vet også at det finnes pit buller som har en dæsj, og mentaltesten av min egen amstaff viste det samme. I det store bildet er forskjellene ned på nyansenivå, disse rasene glir over i hverandre. Det er kun oss nerder hvor forskjellene blir klare, men også her er det mye confirmation bias ute og går garantert. Vi ser det vi vil de, som jeg skrevl engre opp, rasenes unikhet er i stor grad en illusjon. Jeg har selv sagt mange ganger at vi ikke kan skille en amstaff - pit bull - staff - amerikansk bulldog fra hverandre bare ved å se på dem. Til det er det for store forskjeller i rasene og for lite forskjell mellom dem. Det er et av problemene med raseforbud som du vet.

De er i stor variasjoner av hverandre, selv om det på en måte smerter meg å si det. Den smerten kommer av lojalitet og kjærlighet tror jeg, ikke så mye rasjonell tanke.

Et problem er at man hadde mistet størrelsen på bulldoggen, noe som de som bruker dem på jakt ikke ville likt så godt. De må ha substans og stor fysisk styrke, samt være svært atletiske for å fungere godt på villsvinjakt. Ellers får man plutselig stort svinn av arbeidshunder, det er ingen interessert i. Og mulig amstaffen er blitt for veik. Tipper vi hadde fått spesialiserte linjer etterhvert, basert på hva det er man ønsker, noen skal bruke de på jakt, andre til bitearbeid, andre igjen ønsker å beholde USAs mest populære selskapshund til tur og kos. Så vil man jo selektere på det. Da er man kanskje like langt etter en stund?

[Guest Bølla]

Om avlen blir like ansvarlig skal jeg ikke uttale meg om, slik jeg ser det består avlen pr idag av kanskje mer enn 50% uansvarlighet i f m tilfeldige uønskede blandinger. Samtidig tror jeg at de mentale karakteristika vil forandre seg, - og ikke nødvendigvis til det positive. Norsk elghund grå og norsk elghund sort er forskjellige og jeg tror ikke at blandinger mellom disse nødvendigvis berike noen av dem. Belgiske fårehunder er ulike både av utseende og gemytt. Schäferhundrasene har ulikt gemytt selv om de er bygget rundt samme form. Fabulere rundt tema kan man saktens gjøre på et forum, men jeg tror av avgjørelsen ligger vesentlig høyere opp og da mellom fagfolk som har genetikk som spesiale.

Hele poenget her er at man må la utseendet ligge. Elghunden skal fungere på elgjakt. Hva er forskjellen på grå og sort her? Er det en av dem som ikke kan brukes på jakt?

Er det noen av de belgiske fårehundene som ikke fungerer til nettopp å være fårehunder? I så fall, hva ville kryssing med de andre i så fall skade?

Det fantastiske med forum er at man kan diskutere det man finner interessant.

@Mari ; hva med små - middels - store versjoner? Er det lettere å se for seg?

[Mari]

@Mari ; hva med liten - middels - store versjoner? Er det lettere å se for seg?

Absolutt. Men om vi selekterer på slike ting, vil det ikke det være litt mot sin hensikt?

[Guest Bølla]

Absolutt. Men om vi selekterer på slike ting, vil det ikke det være litt mot sin hensikt?

Både ja og nei, nå kan ikke jeg så mye om bullehundene, men hvis det er bruksområder som tilsier at de trenger å komme i forskjellige størrelser så ja. Hvis ikke er det jo bare kosmetiske grep og unødvendig. Hva angår gjeterhundene så kommer jo de i forskjellige størrelser med gode grunner, og der tror jeg man lett kunne differensiert mellom liten - mellom - stor og stoppet der.

Jeg tror nok det ville blitt ramaskrik om folk plutselig ikke skulle ha staffordshire bull terrier mer, f eks (som med alle andre raser). Men for hunden som art er det viktig at vi begynner å se på mulighetene for å endre på måten vi avler hunder på. Jeg får selv vondt i meg om jeg tenker på labradoren som et avsluttet kapittel, men det er dessverre en av de tingene vi kanskje må begynne å tenke litt på.