Gå til innhold
Hundesonen.no

Med håp for fremtiden?


Guest Bølla
 Share

Recommended Posts

Inspirert av boken jeg har brukt de siste 2 månedene på legger jeg meg frivillig til i skytsilden her. Om man ser bort fra sin egen rasekjærlighet (som vi alle sliter med) så tror jeg ikke at så mange har problemer med å se hvilke problemer man har avlet seg inn i når man har selektert oss frem til over 400 forskjellige hunderaser, og flere vil det sikkert bli.

Fremfor å avle på spesifikke eksteriøre egenskaper så tenker jeg at et fornuftig avl vil være å differensiere mellom bruksegenskaper, noe som er veldig likt hva man gjorde på 17-1800 tallet. Selv da klarte mennesker å føre stambøker over det vi i dag kaller blandingsavl, men funksjonen til hundene var såpass lik at de ble kategorisert i samme grupper selv om de hadde utseendemessige forskjeller (dog sikkert mindre enn hva de har i dag)

Det å bare blande to raser i håp om å få en frisk hund kan være like korttenkt som å gå til innkjøp av en svært sykdomsbefengt renraset hund, men jeg har tro på at kartlagt, planlagt og målbevisst blandingsavl av hunder innenfor samme funksjonsområde er det som kommer til å redde hunden i fremtiden, og ikke minst vårt og våre forhold til disse fantastiske dyrene. Det skjer kanskje ikke iløpet av undertegnedes levetid (jeg begynner å bli ulovlig voksen), men det er lov å håpe.

Noen spesifikke eksempler på raser som kan smeltes sammen;

Terrieren;

erlsog.jpg

Annet forslag;

2epqceg.jpg

Ser vi hva vi gjør?

Gjeterhunden;

Den belgiske;

eaglud.jpg

Trenger vi 39 forskjellige raser med akkurat samme funksjon? Hva med differensieringen liten-mellom-stor? Hadde vi klart å få antallet ned og samtidig økt muligheten for økt genpopulasjon innad i gruppene betraktelig? (Se bort fra at alle land tviholder på "sine" nasjonalraser, ingen snakker jo om at nabofienden i sør også har en nasjonalrase som har akkurat samme funksjon, bare litt annerledes pelslengde og pelsfarge, og kanskje har de blitt avlet frem en anelse skarpere/mykere).

Sennehunden;

Raser fra et lite land med relativt lav utbredelse og utfordringer ift genpopulasjon;

2zfineu.jpg

Vannhunder;

35mr79y.jpg

Hva med retrieverne og min hjerterase?

30tp36o.jpg

Vi kan fortsette i det uendelige; dachshundene, selskapshunder, toyhunder, sporhunder, stående fuglehunder osv.

Hadde vi selektert på funksjon fremfor eksteriør hadde vi vært nede i 19 grupper. Hva hadde det gjort med hundenes mulighet til å øke genpopulasjonen og samtidig beholde bruksegenskaper? Hva hadde det gjort med hundenes helse, velvære og muligheten til et langt og godt liv?

Ps; beklager noen dårlige bilder, men mor i familien er ikke IT-utdannet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 127
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Det gjør vi hele tiden? For du mener vel ikke at alt av "ting" på avlshunder er kartlagt før de settes i avl? La oss nå ikke male det som et minefelt å parre to hunder. Jo, noen gang går det riktig

Bare en kjapp kommentar. Elghunder deles gjerne opp i bandhunder og løshunder, og så er det en stor diskusjon i miljøet om det er veldig heldig å blande disse to. Noen har hatt lite problemer med å ti

Jeg er litt i tvil om hvor mye genetisk variasjon man ville sittet igjen med etter noen generasjoners avl om man slår sammen dagens raser til et relativt lite antall grupper... Jeg leste en gang e

[--]

Helt sikkert mye fornuftig, men hvorfor grupper i det hele tatt? Det er jo en haug av dagens raser som ikke har noen "bruksegenskaper" i f t hva jeg tenker på som "bruks". Hvorfor ikke plassere disse i haugen med "kjelehunder" og de andre i gruppen for "bruksrelaterte hunder". Etter min mening ville mitt forslag forenklet avlen betydelig og alle oppdrettere kunne kalt seg seriøse.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Helt sikkert mye fornuftig, men hvorfor grupper i det hele tatt? Det er jo en haug av dagens raser som ikke har noen "bruksegenskaper" i f t hva jeg tenker på som "bruks". Hvorfor ikke plassere disse i haugen med "kjelehunder" og de andre i gruppen for "bruksrelaterte hunder". Etter min mening ville mitt forslag forenklet avlen betydelig og alle oppdrettere kunne kalt seg seriøse.

Det er en gruppe som heter selskapshunder. Har man en brukshund så iveratar man bruksområdene til hunden dersom man er seriøs.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Den belgiske er jo allerede en rase da :P De blir registrert etter det hårlaget de blir født med. Utvikler de seg til å få ett annet hårlag når de vokser opp kan de omregistreres (f.eks. malle/lakke). Flere av variantene kan også krysses fritt i noen lang og etter søknad til klubben her i Norge.

Jeg ser helt klart poenget med at noen raser er så like både utseendemessig og gemyttmessig at de like gjerne kunne vært slått sammen. Allikevel er det ikke alle rasene du nevner her som egner seg til å slå sammen. Sennenhundene er ganske forskjellige. Grossen og berner er forsåvidt litt i samme liga, men folk pleier ikke være likegyldige til om de får langhåra eller korthåra hund. De mindre sveitsiske rasene skiller seg fullstendig fra de store i gemytt og størrelse. Så selv om de har samme farger er det ikke spesielt liknende raser. Du må se på mer enn farge og opprinnelsesland om man skal begynne å snakke om raser som kan slås sammen :lol: Bernern ligger forøvrig med ett høyt registreringstall hvert år her i Norge

Edit:

Og landseern har fint lite til felles med lagottoen. Både gemyttmessig, størrelsesmessig og ifht bruksområde. Den veier jo 4 ganger så mye.

Når det gjelder brukshund er det på ingen måte likgyldig for meg om jeg får en hund med en bruksschäfers kroppsbygning eller en belger sin kroppsbygning. Du må nok ha ganske mange forskjellige grupper. En kelpie har grei fart og kroppsbygning, men er for liten. Hva med de stakkars kelpieeierne som da må ta til takke med en dobbelt så høy og tung hund? Det er ikke sikkert den egner seg til det de skal bruke den til.

Endret av Snusmumrikk
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ser helt klart poenget med at noen raser er så like både utseendemessig og gemyttmessig at de like gjerne kunne vært slått sammen. Allikevel er det ikke alle rasene du nevner her som egner seg til å slå sammen. Sennenhundene er ganske forskjellige. Grossen og berner er forsåvidt litt i samme liga, men folk pleier ikke være likegyldige til om de får langhåra eller korthåra hund. De mindre sveitsiske rasene skiller seg fullstendig fra de store i gemytt og størrelse. Så selv om de har samme farger er det ikke spesielt liknende raser. Du må se på mer enn farge og opprinnelsesland om man skal begynne å snakke om raser som kan slås sammen :lol:

Men har de blitt slik eller har de alltid vært slik? Om jeg skulle kjøpt meg en ny vakthund (nå har vi en ganske bra en i molosseren vår) så hadde jeg ikke kjøpt meg en berner. I sin tid var jo berner sennenhunden en hund som var en skikkelig allround-hund med ansvar for både gjeting, vokt og diverse oppgaver. Jeg kan liksom ikke helt se at de er der i dag.. De andre tre, derimot, har jeg mer tro på der.

Edit; jeg sier i åpningsinnlegget at vi kan differensiere på 1) bruksområde og 2) størrelse. Bildene er bare eksempler.

Registeringstallet sier heller ingenting om genpopulasjonen, dessverre.

Edit 2; Landseeren er ikke med på bildene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå hadde ikke alle terrierne hovedoppgave i å fange rotter nødvendigvis men jeg skjønner hva du mener. Jeg synes det er et interessant spørsmål. Kanskje litt OT og tullete men jeg synes jeg ser paralleller til kommunismen/kapitalismen, man klarer seg jo greit med det begrenset utvalg men mennesker foretrekker jo stor valgmulighet og godt utvalg? Er det egentlig så rart at man også vil ha det hos hundene sine?

Det man må spørre seg om er om det egentlig vil hjelpe å skifte fokus fra eksteriør til bruks når vi mennesker har en iboende trang til å fremelske det ekstreme? Hvis vi samler alle rottefangerene/skadedyrkontrollørene i en hund tror du ikke man vil ende opp med en type som er best til å fange mus og en som er best på rev og en som tar grevling og en som tar rotter og... osv osv. Og dermed i praksis ender opp med det samme differensieringa, selv om noe annet enn eksteriør ligger til grunn.

Er det største problemet at rasene har mista kontakten med det orginale bruksområdet eller at vi har skillt ut så mange raser? Eller mener du dette er samme problem?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå hadde ikke alle terrierne hovedoppgave i å fange rotter nødvendigvis men jeg skjønner hva du mener. Jeg synes det er et interessant spørsmål. Kanskje litt OT og tullete men jeg synes jeg ser paralleller til kommunismen/kapitalismen, man klarer seg jo greit med det begrenset utvalg men mennesker foretrekker jo stor valgmulighet og godt utvalg? Er det egentlig så rart at man også vil ha det hos hundene sine?

Det man må spørre seg om er om det egentlig vil hjelpe å skifte fokus fra eksteriør til bruks når vi mennesker har en iboende trang til å frem elske det ekstreme? Hvis vi samler alle rottefangerene/skadedyrkontrollørene i en hund tror du ikke man vil ende opp med en type som er best til å fange mus og en som er best på rev og en som tar grevling og en som tar rotter og... osv osv. Og dermed i praksis ender opp med det samme differensieringa, selv om noe annet enn eksteriør ligger til grunn.

Er det største problemet at rasene har mista kontakten med det orginale bruksområdet eller at vi har skillt ut så mange raser? Eller mener du dette er samme problem?

Hva mennesker ønsker og hva naturen og dyrene har godt av er ikke alltid to sider av samme sak. Mennesker i dag definerer seg selv med hårfrisyrer og farger, klær, interesser, politiske standpunkt, tatovering og dyr. Det viktige for meg er her at den siste gruppen er levende individer med egenverdi, og med den avlen vi fører i dag ødelegger vi hundene som vi kjenner dem, i verste fall kommer mange til å forsvinne på grunn av dette.

Det er x-antall rottehunder i dag, det er utrolig viktige dyr og de utgjør en massive forskjeller der dette er problemer. Ingen kan si at vi ikke vil oppleve en tid der dette vil bli et problem også for oss.

Selv om jeg elsker labradoren av hele mitt hjerte så innser jeg jo at en apporterende hund er en apporterende hund. Raseentusiastene påpeker gjerne forskjeller i apportering og jobbemønster, men hva er viktig? Hvordan en hund svømmer inn for å ta en fugl eller at jegeren får fuglen og fuglen ligger ikke igjen skadeskutt bak en sten?

At vi fremelsker ekstremer må vi takke utstillingsverdenen for, også det er en arena for å skinne for mennesker, og det er ekstremt mange mennesker som bare elsker denne absurde underholdningen. Nettopp derfor må man ta mange skritt tilbake og tenke over hva det er vi er med på å fremelske.

Raseantallet er et problem, og det blir et sekundært problem at man velger seg en rase på bakgrunn av eksteriør, "alle" ønsker seg bare et kjæledyr, men man velger seg gjerne et dyr som skal speile sin personlighet og mange velger raser som ikke alle andre har i et ubevisst håp om oppmerksomhet og muligheten til å skille seg ut. Hvorfor skaffer for eksempel du deg en rottehund eller vakthund?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva mennesker ønsker og hva naturen og dyrene har godt av er ikke alltid to sider av samme sak. Mennesker i dag definerer seg selv med hårfrisyrer og farger, klær, interesser, politiske standpunkt, tatovering og dyr. Det viktige for meg er her at den siste gruppen er levende individer med egenverdi, og med den avlen vi fører i dag ødelegger vi hundene som vi kjenner dem, i verste fall kommer mange til å forsvinne på grunn av dette.

Det er x-antall rottehunder i dag, det er utrolig viktige dyr og de utgjør en massive forskjeller der dette er problemer. Ingen kan si at vi ikke vil oppleve en tid der dette vil bli et problem også for oss.

Selv om jeg elsker labradoren av hele mitt hjerte så innser jeg jo at en apporterende hund er en apporterende hund. Raseentusiastene påpeker gjerne forskjeller i apportering og jobbemønster, men hva er viktig? Hvordan en hund svømmer inn for å ta en fugl eller at jegeren får fuglen og fuglen ligger ikke igjen skadeskutt bak en sten?

At vi fremelsker ekstremer må vi takke utstillingsverdenen for, også det er en arena for å skinne for mennesker, og det er ekstremt mange mennesker som bare elsker denne absurde underholdningen. Nettopp derfor må man ta mange skritt tilbake og tenke over hva det er vi er med på å fremelske.

Raseantallet er et problem, og det blir et sekundært problem at man velger seg en rase på bakgrunn av eksteriør, "alle" ønsker seg bare et kjæledyr, men man velger seg gjerne et dyr som skal speile sin personlighet og mange velger raser som ikke alle andre har i et ubevisst håp om oppmerksomhet og muligheten til å skille seg ut. Hvorfor skaffer for eksempel du deg en rottehund eller vakthund?

Den første kommentaren min var litt flåsete altså, jeg er jo selvsagt helt enig med deg i at hunder ikke skal være som en hårfrisyre eller bli et accessoriar.

Jeg er ikke helt enig med deg at ekstrem avl er noe som bare utsillingsverdenen alene må ta ansvar for (ikke dermed sagt at jeg ikke mener at showringen har ført med seg mye lidelse). Det finnes da flere gode eksempler på framelsking av det ekstreme i brukshund miljøer også? Eks. innen for "jakt"-varianter finner man ikke nødvendigvis alltid bedre konsturerte linjer eller sterkere hoder, mennesker finner alltid arenaer å konkurrere på og det kommer desverre alltid til å være noen som drar strikken for langt. Som du sier når det blir en arena der menneskene kan skinne blir det problemer, men en slik arena kan man finne også andre steder enn i utsillingsringen. Men jeg er helt enig i at det i mange tilfeller er særlig i utsiliingsringen ting har gått for langt.

Jeg valgte foreksempel min rase ikke fordi jeg syntes den var så pen (jeg synes det nå, men da jeg kjøpte han hadde jeg store planer om å klippe han helt ned. Hvertfall ikke ha de sinna øyenbryna og langt ekkelt skjegg) men fordi jeg virkelig elsker lynnet på Schnauzerne og dvergen var den beste størrelsen for meg i min livssituasjon. Skulle jeg valgt på utseende hadde det blitt bullmastiff liksom. Som du så vidt er inne på synes jeg det er et større problem at fler og fler hunder blir sofapoteter uten tæl og piff. Jeg synes hunden blir avlet ut av hunden, hvis du skjønner hva jeg mener. Jeg møter desverre fler og fler dverger som bare er gneldrete og stressa. Her er faktisk utstillingslinjene bedre enn "familiehund"linjene for i utsillingesringen blir en uforferdet attitude veldig attraktiv og viktig for å nå opp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den første kommentaren min var litt flåsete altså, jeg er jo selvsagt helt enig med deg i at hunder ikke skal være som en hårfrisyre eller bli et accessoriar.

Jeg er ikke helt enig med deg at ekstrem avl er noe som bare utsillingsverdenen alene må ta ansvar for (ikke dermed sagt at jeg ikke mener at showringen har ført med seg mye lidelse). Det finnes da flere gode eksempler på framelsking av det ekstreme i brukshund miljøer også? Eks. innen for "jakt"-varianter finner man ikke nødvendigvis alltid bedre konsturerte linjer eller sterkere hoder, mennesker finner alltid arenaer å konkurrere på og det kommer desverre alltid til å være noen som drar strikken for langt. Som du sier når det blir en arena der menneskene kan skinne blir det problemer, men en slik arena kan man finne også andre steder enn i utsillingsringen. Men jeg er helt enig i at det i mange tilfeller er særlig i utsiliingsringen ting har gått for langt.

Jeg valgte foreksempel min rase ikke fordi jeg syntes den var så pen (jeg synes det nå, men da jeg kjøpte han hadde jeg store planer om å klippe han helt ned. Hvertfall ikke ha de sinna øyenbryna og langt ekkelt skjegg) men fordi jeg virkelig elsker lynnet på Schnauzerne og dvergen var den beste størrelsen for meg i min livssituasjon. Skulle jeg valgt på utseende hadde det blitt bullmastiff liksom. Som du så vidt er inne på synes jeg det er et større problem at fler og fler hunder blir sofapoteter uten tæl og piff. Jeg synes hunden blir avlet ut av hunden, hvis du skjønner hva jeg mener. Jeg møter desverre fler og fler dverger som bare er gneldrete og stressa. Her er faktisk utstillingslinjene bedre enn "familiehund"linjene for i utsillingesringen blir en uforferdet attitude veldig attraktiv og viktig for å nå opp.

All form for ekstremisme evner å skade hundene. Men jeg tenker likevel at utdanning og mer tilgjengelig info vil være med på å øke folks kunnskap om dyr og dyrevelferd. Det er ikke greit at jakthunder er dårlig konstruerte, og det er heller ikke greit å avle på apporterende vannhunder som ikke tør å gå i vann. Fellesnevneren er at konkurranse ødelegger hunder. Før brukte man også stoppeklokke på jaktprøver for retrievere, og dette er snakk om raser som overhodet ikke apporterer med enorm fart (sammenlignet med f eks mynder på jakt), de skal apportere jevnt og målbevisst. Resultatet var at man fikk inn litt annet blod for å øke fart, spenst og evnen til å apportere kjappere på prøver foretatt på land.

Til det siste; hvordan tror du en genuin rottehund er da? Tror du den er pislete og veik? En rottehund er ikke det perfekte valget for en familie, men om man velger en versjon som er avlet frem nettopp for å være en familiehund stiller det seg annerledes. Skulle man avlet på de iboende egenskapene i disse hundene hadde man valgt å se på de utgavene som faktisk tør å fly rett i nakken på en rotte på x-antall kilo (da må man gjerne være litt høy i pitch og lite sedat). Når du da får en rolig, lite verbal og fin familiehund av hvilken som helst rottehund - hvordan har da oppdretterne iveratatt rasens iboende egenskaper?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Er verden = Norge? Jeg vil tippe at ca 4-5 milliarder mennesker setter pris på rottehunder.

Hehe nei, men jeg tviler sterkt på at de som sliter med rotter kjøper seg en dyr rasehund istedenfor å få seg ett par gratis katter eller blandingshunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

All form for ekstremisme evner å skade hundene. Men jeg tenker likevel at utdanning og mer tilgjengelig info vil være med på å øke folks kunnskap om dyr og dyrevelferd. Det er ikke greit at jakthunder er dårlig konstruerte, og det er heller ikke greit å avle på apporterende vannhunder som ikke tør å gå i vann. Fellesnevneren er at konkurranse ødelegger hunder. Før brukte man også stoppeklokke på jaktprøver for retrievere, og dette er snakk om raser som overhodet ikke apporterer med enorm fart (sammenlignet med f eks mynder på jakt), de skal apportere jevnt og målbevisst. Resultatet var at man fikk inn litt annet blod for å øke fart, spenst og evnen til å apportere kjappere på prøver foretatt på land.

Til det siste; hvordan tror du en genuin rottehund er da? Tror du den er pislete og veik? En rottehund er ikke det perfekte valget for en familie, men om man velger en versjon som er avlet frem nettopp for å være en familiehund stiller det seg annerledes. Skulle man avlet på de iboende egenskapene i disse hundene hadde man valgt å se på de utgavene som faktisk tør å fly rett i nakken på en rotte på x-antall kilo (da må man gjerne være litt høy i pitch og lite sedat). Når du da får en rolig, lite verbal og fin familiehund av hvilken som helst rottehund - hvordan har da oppdretterne iveratatt rasens iboende egenskaper?

Veldig enig med mye av det du skriver, men jeg synes det blir for lett å skylde på konkurranse som roten til alt ondt. Jeg mener det fraskriver menneksene bak ansvaret, det er vi som driver med hund som må være med på å ta ansvaret for hundens framtid. Det blir for enkelt at alle med blandingshund skylder på raseval, at alle med brukshund skylder på utstillling og at alle med rasehund skylder på valpefabrikker. Alle har et felles ansvar og jeg tror som du skriver mye handler om utdanning og kunnskap.

Så til det siste du skriver: Jeg tror en genuin rottehund er en hund med mye vlije, mot og tæl. Som tør gå på og ikke gir seg, som jeg sier ikke veik og redd eller forsikig. Som jeg sa jeg synes det er et problem at flere hunderaser blir enklere og enklere, og fler og fler ds blir mer og mer forsikige hunder.

Dette blir jo litt OT og min personlige mening, men jeg synes det går ann å ha to tanker i hodet samtidig. Selv om rottehundene i dagens vestlige samfunn ikke skal brukes til å fange rotter og i stor grad bare brukes som familiehunder synes jeg det er synd om de skal miste motet og vilja si. Jeg kjenner flere dverger som uten problemer (men selvsagt ikke uten dressur) fungerer som gode familiehunder selv om de har også hadde klart å ta knekken på ei rotte eller to. Men det at fler blir mer og mer forsiktige, mener jeg ikke er ønskelig. Jeg synes man skal kunne merke forskjellen på en terrier og en italiensk mynde. Selv om de kanskje idagens samfunn i brunn og grunn har samme bruksområde. Begrepet familiehunder er jo et vidt begrep da, for det er vel ikke sånn at alle familier ønsker seg det samme.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe nei, men jeg tviler sterkt på at de som sliter med rotter kjøper seg en dyr rasehund istedenfor å få seg ett par gratis katter eller blandingshunder.

Det er jeg helt enig med deg i, men det er vel ikke dermed sagt at alle tidligere rottehunder burde strømlinjeformes til enkle selskapshunder?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Det er jeg helt enig med deg i, men det er vel ikke dermed sagt at alle tidligere rottehunder burde strømlinjeformes til enkle selskapshunder?

Nei, selvfølgelig ikke. Det er mange av disse gamle egenskapene som gjorde dem til gode rottehunder som vi setter pris på i dag og som har forma dem til å ha det gemyttet vi ønsker. Men siden vi ikke bruker dem til rottehunder lenger, så blir det litt kunstig å skulle slå sammen raser til en god rottehund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette med avl på funksjon er viktig.

Men hvilke funksjoner trenger vi sånn egentlig? Hvor mange jobber har vi til hundene våre?

De fleste hunder aktive familiehunder, som på hobbybasis driver med en hundesport. Det er få hunder som faktisk har en jobb, i samme skala som tidligere...

Kanskje man skulle avlspålegge alle hunder en ferdsels prøve? Det er jo det de fleste hunder gjør, er på tur med eieren sin i div miljøer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, selvfølgelig ikke. Det er mange av disse gamle egenskapene som gjorde dem til gode rottehunder som vi setter pris på i dag og som har forma dem til å ha det gemyttet vi ønsker. Men siden vi ikke bruker dem til rottehunder lenger, så blir det litt kunstig å skulle slå sammen raser til en god rottehund.

Er det ikke mer kunstig å ha delt dem opp i x-antall raser? Jeg vet ikke hvor mange hunder det er per i dag som er en rottehund, men jeg vil anslå at det er mer enn 5? Det gagner jo ikke hundene å holde på som vi gjør.

Vi har en blanding av to mastiffer, det er fortsatt en mastiff og fortsatt en særs god vakthund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det ikke mer kunstig å ha delt dem opp i x-antall raser? Jeg vet ikke hvor mange hunder det er per i dag som er en rottehund, men jeg vil anslå at det er mer enn 5? Det gagner jo ikke hundene å holde på som vi gjør.

Vi har en blanding av to mastiffer, det er fortsatt en mastiff og fortsatt en særs god vakthund.

Uten at jeg vet spesielt mye om de enkelte rasers egenskaper er det mange grunner til at jeg stiller meg tvilende til raseblanding. Når man blander raser vil man gjerne få effekter som ikke er ønsket for rasene som involvers. Det er vel sjelden at det man vinner oppveier andre og ikke ønskede effekter?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner det sitter langt inni meg å skulle åpne for å besudle drømmerasen med de som har mange likheter, men som alikevel ikke helt når opp. Det vil jeg tro vil være de flestes problem med dette. Det at vi får et romantisk forhold til rasene våre. Vi føler jo at akkurat vår rase er den beste for en selv, den som er aller mest komplett, og det kan være vanskelig å gi slipp på dette. Selv om det jo er en illusjon.

Men diskusjonen er jo kjempeinteressant og ikke minst viktig, så jeg leker absolutt med jeg, og introduserer Bullehunden;

275354473_b4da03182e_z.jpg?zz=1

GrChUwpPrMatrixTrinityofBraveheartC.jpg

2390124910_00839613af_o.jpg

5854118818_e586f8c6db_o.jpg

kaisernov08010.jpg

9384944745_83a0c34659_o.jpg

(miniversjonen)

Det er forskjeller på disse rasene, men de er ikke så store. Tipper de er mest framtredende for oss som elsker de, mens for de fleste andre så er det mer eller mindre samme bikkja.

edit: Det er minst like store forskjeller innad i disse rasene som mellom dem.

Hele rasebegrepet er egentlig ganske arbitrært.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uten at jeg vet spesielt mye om de enkelte rasers egenskaper er det mange grunner til at jeg stiller meg tvilende til raseblanding. Når man blander raser vil man gjerne få effekter som ikke er ønsket for rasene som involvers. Det er vel sjelden at det man vinner oppveier andre og ikke ønskede effekter?

Og hvilke uønskede effekter ville det ha vært? Jeg ser her for meg at avlen hadde vært like ansvarlig her som man ønsker ellers.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og hvilke uønskede effekter ville det ha vært? Jeg ser her for meg at avlen hadde vært like ansvarlig her som man ønsker ellers.

Om avlen blir like ansvarlig skal jeg ikke uttale meg om, slik jeg ser det består avlen pr idag av kanskje mer enn 50% uansvarlighet i f m tilfeldige uønskede blandinger. Samtidig tror jeg at de mentale karakteristika vil forandre seg, - og ikke nødvendigvis til det positive. Norsk elghund grå og norsk elghund sort er forskjellige og jeg tror ikke at blandinger mellom disse nødvendigvis berike noen av dem. Belgiske fårehunder er ulike både av utseende og gemytt. Schäferhundrasene har ulikt gemytt selv om de er bygget rundt samme form. Fabulere rundt tema kan man saktens gjøre på et forum, men jeg tror av avgjørelsen ligger vesentlig høyere opp og da mellom fagfolk som har genetikk som spesiale.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uten at jeg vet spesielt mye om de enkelte rasers egenskaper er det mange grunner til at jeg stiller meg tvilende til raseblanding. Når man blander raser vil man gjerne få effekter som ikke er ønsket for rasene som involvers. Det er vel sjelden at det man vinner oppveier andre og ikke ønskede effekter?

Jeg skjønner hva du mener og er enig når man snakker om raser som er nokså forskjellige, men i mitt eksempel - bare for å ta et - så er rasene ganske like i både temperament og fysikk. Den amerikanske bulldoggen introduserer potensielt litt skarphet, men jeg vet også at det finnes pit buller som har en dæsj, og mentaltesten av min egen amstaff viste det samme. I det store bildet er forskjellene ned på nyansenivå, disse rasene glir over i hverandre. Det er kun oss nerder hvor forskjellene blir klare, men også her er det mye confirmation bias ute og går garantert. Vi ser det vi vil de, som jeg skrevl engre opp, rasenes unikhet er i stor grad en illusjon. Jeg har selv sagt mange ganger at vi ikke kan skille en amstaff - pit bull - staff - amerikansk bulldog fra hverandre bare ved å se på dem. Til det er det for store forskjeller i rasene og for lite forskjell mellom dem. Det er et av problemene med raseforbud som du vet.

De er i stor variasjoner av hverandre, selv om det på en måte smerter meg å si det. Den smerten kommer av lojalitet og kjærlighet tror jeg, ikke så mye rasjonell tanke.

Et problem er at man hadde mistet størrelsen på bulldoggen, noe som de som bruker dem på jakt ikke ville likt så godt. De må ha substans og stor fysisk styrke, samt være svært atletiske for å fungere godt på villsvinjakt. Ellers får man plutselig stort svinn av arbeidshunder, det er ingen interessert i. Og mulig amstaffen er blitt for veik. Tipper vi hadde fått spesialiserte linjer etterhvert, basert på hva det er man ønsker, noen skal bruke de på jakt, andre til bitearbeid, andre igjen ønsker å beholde USAs mest populære selskapshund til tur og kos. Så vil man jo selektere på det. Da er man kanskje like langt etter en stund?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om avlen blir like ansvarlig skal jeg ikke uttale meg om, slik jeg ser det består avlen pr idag av kanskje mer enn 50% uansvarlighet i f m tilfeldige uønskede blandinger. Samtidig tror jeg at de mentale karakteristika vil forandre seg, - og ikke nødvendigvis til det positive. Norsk elghund grå og norsk elghund sort er forskjellige og jeg tror ikke at blandinger mellom disse nødvendigvis berike noen av dem. Belgiske fårehunder er ulike både av utseende og gemytt. Schäferhundrasene har ulikt gemytt selv om de er bygget rundt samme form. Fabulere rundt tema kan man saktens gjøre på et forum, men jeg tror av avgjørelsen ligger vesentlig høyere opp og da mellom fagfolk som har genetikk som spesiale.

Hele poenget her er at man må la utseendet ligge. Elghunden skal fungere på elgjakt. Hva er forskjellen på grå og sort her? Er det en av dem som ikke kan brukes på jakt?

Er det noen av de belgiske fårehundene som ikke fungerer til nettopp å være fårehunder? I så fall, hva ville kryssing med de andre i så fall skade?

Det fantastiske med forum er at man kan diskutere det man finner interessant.

@Mari ; hva med små - middels - store versjoner? Er det lettere å se for seg?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Absolutt. Men om vi selekterer på slike ting, vil det ikke det være litt mot sin hensikt?

Både ja og nei, nå kan ikke jeg så mye om bullehundene, men hvis det er bruksområder som tilsier at de trenger å komme i forskjellige størrelser så ja. Hvis ikke er det jo bare kosmetiske grep og unødvendig. Hva angår gjeterhundene så kommer jo de i forskjellige størrelser med gode grunner, og der tror jeg man lett kunne differensiert mellom liten - mellom - stor og stoppet der.

Jeg tror nok det ville blitt ramaskrik om folk plutselig ikke skulle ha staffordshire bull terrier mer, f eks (som med alle andre raser). Men for hunden som art er det viktig at vi begynner å se på mulighetene for å endre på måten vi avler hunder på. Jeg får selv vondt i meg om jeg tenker på labradoren som et avsluttet kapittel, men det er dessverre en av de tingene vi kanskje må begynne å tenke litt på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Bekymringer ifht kronisk stress fra belastning på binyrer i oppvekst er fullstendig forduftet. Bekymringen kom fra kompetente som bare har sett ham i settinger han har høye forventninger til - og var fullstendig legitim gitt hans STRESS i de situasjonene - men jeg selv senker skuldrene fullstendig nå, etter en forholdsvis nydelig dag.  Han er fortsatt ung, vilter, energisk, lav impulskontroll, men fremgang er så tydelig, jeg har ingen bekymringer for å ende med en vanskelig håndterbar voksen. Han hadde i dag ingen problemer med å legge seg ned og slappe helt av på et helt nytt sted med så mange spennende distraksjoner som var mulige å få til på en gang. Fra ankomst travelt turområde med masse folk, masse unger, hunder og skrål og digre plener og lang strand - både strand og plen er noe han av vane forbinder med å få løpe og leke på - og en ujevn strøm av syklister i alle størrelser som passerte tett bak benken vi slo oss ned på - så tok det ham mindre enn 5 minutter å gå fra pesende i helspenn av forventninger til mer avslappet kroppsspråk, til å sniffe litt og så legge seg ned og faktisk slappe av - ikke bare skuespille, men faktisk slappe av - og bare følge nysgjerrig med på omgivelsene, uten noe stress. Han sladret veloppdragent på hver eneste forbipasserende, både på sykkel og til fots. Vidunderlig følelse. Alibiet for turen var verre. Vi skulle hente en pose med bakevarer fra en travel kafe, med en tett strøm av barnefamilier inn og ut, og folk på alle bordene tett utenfor. Jeg kviet, men det måtte gjøres. Ikke så naiv at jeg forventet samme avslappede ro gjennom det oppdraget der. Første stressbjeff kom allerede et par meter fra benken. Lett å håndtere med en sitt-kommando. Første ignorering av sitt-kommando kom ca 5 meter fra bordene. Valgte snu ham rundt en runde et par ganger. Kommunisere at den bjeffingen er uønsket og ikke fører dit han vil. Ventet ham ut på sitt-kommando. Det hadde effekt. Etter noen repetisjoner med full stans og krav om tyst og sitt for fremdrift kom vi oss mellom bordene, opp trappen og til døren. Ikke på slakt bånd, men uten trekking, på det såkalte trafikkhåndtaket. En ny favoritt. Super handy å manøvrere med.  Vi fikk ikke komme inn, men fikk servert på platten utenfor, hvor vi ble stående og stående og stående og stående og stående i halve evigheten. Jeg aner ikke nøyaktig hvor lenge, men antakelig i mer enn 20 minutter totalt. Det ble selvsagt noe bjeffing, og det ble selvsagt noen forsøk på å oppsøke blikkflørtere og vibbere ved bordene nedenfor, men alt i alt er jeg veldig fornøyd med unge Edeward. Det der var verdens mest distraherende miljø for ham. Jeg var kjip med bittesmå tørrforkuler kun servert for sladring og krevde veldig mye selvdisiplin av ham uten annen tilbakemelding enn ros. Han var jevnt over veldig flink til å beherske seg.  På tur derfra, etter å ha kommet oss litt bort fra bordene fjernet jeg alle krav i noen minutter, på tross av å ha en kaffe latte i hånden. Tenkte han trengte blåse litt ut med litt byks og lek. Tror det var en god vurdering å bare la ham få være i noen minutter, for han oppførte seg aldeles eksemplarisk igjen, helt på eget initiativ, innen et par minutter senere, og resten av turen, som ikke i det hele tatt ble som planlagt. INGENTING ble som planlagt, btw. Det skulle regne og det var helligdag. Vi skulle få både busser og sted for oss selv, trodde jeg, fra værmeldingen. Hadde pakket langline og leker for å ha det gøy sammen på et folketomt friluftsområde i 14 grader og regn. Istedenfor var det sol og ganske varmt og STAPPFULLT på bussen, av gniere med digre kofferter, som synes melkerute rutebuss til Værnes var bedre enn flybuss, så vi stod som sild i tønne på kokeplate. Ede oppførte seg SÅ fint på den kvelende varme og stappfulle bussen. Han imponerte de andre passasjerene. Den settingen der er noe han mestrer med glans. Ikke mange forsøkene på sniffing av underliv og sko jeg trengte: –Æppæpp'e for avbryte. Resten aldeles eksemplarisk adferd.  Ede er trygg på buss og tok seg en blund på turen tilbake til byen, uforstyrret av bussens bevegelser og pratet fra passasjerene. Det var som forventet at han ville blunde etter turen. Det som ikke var forventet var å bli frakjørt av bussen som skulle ta oss hjem. Den DRITTSEKKEN av en bussjåfør så oss komme LØPENDE fra en forsinket buss vi steg av fra holdeplassen RETT FORAN HAM. Han SÅ meg veive med armene i full galopp. Det var MINDRE ENN FEM METER IGJEN da han svingte ut fra holdeplassen og kjørte avgårde. Han trengte ikke å gjøre det der. Han kunne ventet. Den ruta hans har et flere minutter langt stopp i sentrum, bare to holdeplasser lenger frem. Å vente på oss hadde ikke forsinket bussen. Den ***** DRITTSEKKEN av en bussjåfør gjorde det der fordi han ikke ville ha med hunden.  Det var TO TIMER til neste avgang. To laaaange timer med ingenting å gjøre, ikke noe mykt Ede kunne ligge på, det var meldt REGN, og Ede burde få komme hjem og sove. Istedenfor stod vi stuck i sentrum på trangt budsjett uten noe å hvile på. Jeg begynte gråte fortvilet, vel vitende om hvordan overstimulert valp pleier slå ut i ville raptuser, og hva slags dyremishandling jeg synes det er å be en hund legge seg til å sove på steinhardt steingulv inne på sentralstasjonen eller hard asfalt i regnvær utenfor.  Rusletur i sentrum fremstod som det minste ondet, så vi ruslet avgårde. Planen var å få kjøpt oss en softis og finne et sted hvor Ede kunne slappe av. Vi ruslet og ruslet og ruslet og ruslet. Ingensteds hadde noen tilgjengelig servering. Eneste servering vi fant var noen shady og overprisede matvogner uten verken kaffe eller softis, og vi fant heller ikke noen benk med gress tett nok på til at vi begge kunne raste der. Det var enten benk til meg eller gress til ham. Ufattelig lite hundevennlig by. Vi ruslet og ruslet og ruslet som forvirrede hjemløse.  Til min overraskelse kom aldri den raptusen han pleier få om jeg drar strikken for langt hva angår lengde på tur eller mengde inntrykk. Han hadde virkelig fått dosen sin av begge deler, men han var helt rolig og veloppdragen. Fremstod nesten som voksen.  Uinteressert i mer lek, ingen forventninger om godis. Vi bare gikk og koste oss i en forholdsvis folksom by, gitt helligdag og værmelding. Regnet uteble, lik den forventede raptusen.  Vi entret en park med en bråte bråkete duer og måker, ikke engang antydning til byttedrift. Så dem, hørte dem, passerte nonchalant en halvmeter fra dem. Greit nok, han var litt nysgjerrig på dem, men dette er å være avslappet i settingen:   Viser seg altså at Edeward identifiserer seg selv som bygutt. Sentrum er hans komfortsone. Har igjen for miljøtreningen i pregningsperioden.  Vi tuslet rundt i byen i nesten 1.5 timer. Kun få ganger trakk han litt mot noe spennende, ikke mot folk ✅ Som en bonus fikk vi etterpå handlet is på sentralstasjonen uten lyd og uten labber på disken. Han var super tålmodig og flink på *leave it* mens vi spiste den og han gikk pent av bussen på egne bein da vi kom hjem.  En god dag 🥰  
    • Hei jeg er på utkikk etter en hundetrener, som er god på adferd. Det gjelder tilvenning av hund og små barn, og at hunden har veldig eiebehov til eier.  kom gjerne med tips om dere har noen som kan hjelpe til med det, eller om det er noen som har tips. 😊
    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...