Gå til innhold
Hundesonen.no

sadistiske jegere pusser hunden på rev og mink


Gjest
 Share

Recommended Posts

  • Svar 55
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Om du sikter til minken, så er det strengt tatt ikke noe annerledes enn når bikkjer tar et lemen eller en mus (for ikke å snakke om hva katter tar...) Minken er i tillegg et sterkt uønsket dyr i norsk

Åpenbart personer med lav iq dette, flott de lukes ut!! Jegere synes jeg ikke de har rett å kalle seg

Men solskinnshistoriene, de vanlige historiene er sjelden i media å joda, inndragning av våpen og jegerlisens skjer.

Gikk inn å leste tråden på kammeret, ett fora som mange aktive jegere bruker, Er egentlig sjokkert over de fleste som kommenterer der med unntak av noen få.... De forsvarer, bortforklarer og skylder på mangelfull kunnskap hos uteforstående...

Æsj for noen kvalme folk.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Utrolig trist at sånt skjer, og dette man ser her er langt fra det verste. Dessverre er det enda noen skikkelig dårlig miljø hvor mange som bruker metoder som dette for å prøve å tenne en i utgangspunktet lite jaktinteressert hund. I elghundmiljøet er det enkelte som med vilje skamskyter elg hvis de har en hund de ikke syns er heit nok, så den skal få gå til angrep på elgen for å få de mer jaktlystne. Eller som med hunder man jakter gaupe med; av ganske naturlige årsaker får man få muligheter med nærkontakt med gauper for å trene - så hva gjør man da - jo, man trener de på huskatter :no:(snakker såklart om et fåtall her)

Selv er jeg vokst opp på bygda hvor alle jakter og har vært med på jakt nærmest siden man kunne gå, og det er mye rart ute å går som man både opplever og hører etterhvert. Jeg har en far som er aktiv innen flere jaktmiljø, og med enkelte historier jeg hører via dette er jeg jaggu glad for at papsen selv mye heller "førtidspensjonerer" en bikkje som ikke er jaktlysten og lar han bli ren familie- og turhund, enn å ta i bruk diverse kreative metoder, fordi "det er så kjedelig med flere tusen i dass". Men samtidig er det helt klart at flesteparten har et utrolig fornuftig syn når det kommer til jakt og ikke minst etikk og moral, og de aller, aller fleste jegere jeg kjenner er utrolig glad i og har stor respekt for både bikkjer og vilt.

Men jeg skjønner godt at folk kan få et helt forferdelig syn på jegere og jakt generelt, for det er klart at det er historier som dette media er interessert i. Det er vel lite spennende for dem å skrive om hvordan han godhjerta jegeren avlivde elgen/reinsdyret/reven/whatever med stor treffsikkerhet og uten drama ;)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Problemet med rovdyr/byttedyr balansen er at vi mennesker allerede har grepet inn i den for mange, mange år siden. Vi har jo vært en del av denne balansen siden vi begynte å jakte. Jeg tror at vi mennesker har blandet oss så mye inn i naturens gang at vi nå har blitt en del av denne balansegangen selv. Vi satt opp minkfeller hjemme før på grunn av at det ble ekstremt mye mink som spiste opp egg og fugleunger til sjøfugler som det ikke er så mange igjen av, slik som ternen. Etter vi hadde blitt kvitt en del mink så vi at bestanden rundt der vi bodde tok seg opp igjen. Er jo samme med elg og rådyr.. om de ikke jaktes på blir det altfor mange av de, det blir ikke nok mat og de blir gående til de sulter. Det utgjør også en viss fare siden f.eks elgen trekker inn mot mennesker og blir gående i hager, ved veien osv og skaper farlige situasjoner både for elgen og for mennesker.

Det at minken i det hele tatt finnes i norsk natur er jo også på grunn av vår "inngripen" i naturen.

Jeg tror absolutt vi kan forvalte og leve mer i pakt med naturen enn vi gjør, men at vi liksom ikke skulle være en del av balansen i naturen er en veldig fremmed tanke for meg. Gir vi opp jakt fullstendig, vil det skape problemer, som du er inne på. Det er jo bare til å se på enkelte steder hvor det er svært mye hjortedyr, noe som også gjør skader på naturen. Mangel på rovdyr (ikke bare mennesker, men også andre større rovdyr, i særlig grad ulv) utgjør et problem på fauna.

På samme måte har vi mennesker påvirket naturen gjennom vår kultur, og når kulturen faller bort, forsvinner kulturlandskapet, landet gror igjen. Det skaper også problemer, eller ubalanse.

Mennesket er en del av naturen. Vi er ikke noe utenfor, noe "alien", som gjør "inngripen" på naturen. Men det finnes ødeleggelse, og jeg tror mennesket er årsak til mye ødeleggelse.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Utrolig trist at sånt skjer, og dette man ser her er langt fra det verste. Dessverre er det enda noen skikkelig dårlig miljø hvor mange som bruker metoder som dette for å prøve å tenne en i utgangspunktet lite jaktinteressert hund. I elghundmiljøet er det enkelte som med vilje skamskyter elg hvis de har en hund de ikke syns er heit nok, så den skal få gå til angrep på elgen for å få de mer jaktlystne. Eller som med hunder man jakter gaupe med; av ganske naturlige årsaker får man få muligheter med nærkontakt med gauper for å trene - så hva gjør man da - jo, man trener de på huskatter :no:(snakker såklart om et fåtall her)

Selv er jeg vokst opp på bygda hvor alle jakter og har vært med på jakt nærmest siden man kunne gå, og det er mye rart ute å går som man både opplever og hører etterhvert. Jeg har en far som er aktiv innen flere jaktmiljø, og med enkelte historier jeg hører via dette er jeg jaggu glad for at papsen selv mye heller "førtidspensjonerer" en bikkje som ikke er jaktlysten og lar han bli ren familie- og turhund, enn å ta i bruk diverse kreative metoder, fordi "det er så kjedelig med flere tusen i dass". Men samtidig er det helt klart at flesteparten har et utrolig fornuftig syn når det kommer til jakt og ikke minst etikk og moral, og de aller, aller fleste jegere jeg kjenner er utrolig glad i og har stor respekt for både bikkjer og vilt.

Men jeg skjønner godt at folk kan få et helt forferdelig syn på jegere og jakt generelt, for det er klart at det er historier som dette media er interessert i. Det er vel lite spennende for dem å skrive om hvordan han godhjerta jegeren avlivde elgen/reinsdyret/reven/whatever med stor treffsikkerhet og uten drama ;)

Godt innlegg synes jeg! Det er mange gammeldagse holdninger som henger igjen i endel jaktmiljøer, og det er mange som aldri burde vært jegere. Jeg vet om en som har skadeskutt dyr fire-fem ganger (han er i begynnelsen av 20årene), og jeg kan ikke forstå at ikke jaktlaget hans setter inn en eller annen form for reaksjon/sanksjon her - han burde rett og slett ikke få gå alene med våpen på jakt før han viser at han er MYE mer restriktiv på avtrekkeren. Samtidig tror jeg mye er i forandring i jaktmiljøet, og det er veldig bra! Nå kjenner jo ikke jeg alle typer jegere, og jeg kjenner bare til mitt eget miljø, men der er jeg i alle fall trygg. Hundene får god behandling og oppfølging, de blir behandlet som familiehunder og trent på humane måter. Dyrene det jaktes på blir avlivet humant og underliggende er det stor respekt for viltet og viltbestanden hos jegerne jeg kjenner. Jeg vet om flere som har lagt en årelang jaktkarriere på hylla fordi de var uheldige og skadeskjøt en gang - fordi det var så vondt for dem. Men selvsagt, på lik linje med absolutt alt annet, er det sjelden disse historiene som kommer frem i media. Jeg synes jaktmiljøene burde bli flinkere og tøffere til å si fra selv og sette igang lokale sanksjoner i forhold til jegere som oppfører seg uetisk, jeg tror det er mest effektivt. Om man opplever at jaktlaget ditt snur ryggen til deg og viser at sånt ikke aksepteres vil det ha stor betydning tror jeg!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 year later...

Hva er egentlig galt med folk som organiserer seg for å drive med slik grotesk jakt? Hva er problemene deres? Burde de få hjelp fra myndighetene for å bearbeide ting som tydeligvis plager de i livet, siden de ser behov for å plage dyr? Og at de ikke bare lar det være en engangshendelse, men organiserer seg og driver på med dette på en strukturert og planlagt måte? Får ståpels på ryggen av å tenke at jeg deler verden med slike sadistiske mennesker.

"Jegerne skal ha sluppet hunder etter vilt og latt hundene avlive byttet. Nå er de siktet for å ha vært en del av en organisert kriminell gruppe."

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/mafia-siktet-for-ulovlig-jakt-med-hund/a/23578060/

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...