Gå til innhold
Hundesonen.no

Staffe oppdretter?


ruby13
 Share

Recommended Posts

Hei!

Jeg har ei venninne som endelig har fått "godkjent" av huseieren at hun får lov til å ha hund i leiligheten hun bor i! :icon_clapping:

Hun har alltid hatt lyst på en Blå Engelsk Staffordshire Bull terrier, men vet ikke hvilken oppdretter hun skal velge.

Har dere noen oppdrettere å anbefale? Hun reiser gjerne for å få "kvalitet". :P Og hun kan gjerne vente 1år på ett kull med supre små blå valper.

Hun har ingen spesielle krav annet at den må være blå, og at den må komme fra friske linjer, så helst en oppdretteren som avler på helse forran eksteriør. Valpen vil vokse opp å bli en familiehund. Hun vil gjerne prøve seg på utstilling og spor, men har ingen mål hun ønsker å nå.

Håper det er noen staffe experter her! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er ikke blått en uønska farge på staff? Det er i alle fall ikke mange av dem? Mulig jeg tar feil altså, men jeg tenker uansett at dersom hun starter med å bestemme farge og det er viktigst, og oppdretterne fargeavler, så er jo eksteriør førsteprioritet, ikke helsa.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det ikke noe helsegreier som går på blå staffer? Må jo være en grunn til at det nå nylig ble vedtatt avlsretningslinjer på staff, som innebar at det ikke er lov å parre blå mot blå. noen av staffefolket her kan sikkert vise hvor det står.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Blå er tillatt men den er IKKE sjelden, det er faktisk den fargen som er registrert mest av i UK. I Finland så er det ikke lov å parre blå X blå, og heldigvis i Norge har det kommet restriksjoner for å annonsere valper på rg sine sider :) Det er vel mer eller mindre det samme som å parre merle med merle, de kan også få en hudsykdom som jeg selvfølgelig ikke husker hva heter nå :P Den er visstnok "vanlig" på blå Dobermann også. Veldig mange har gule øyne og lyse klør/snute (som dem ikke skal ha ifølge standarden) mange er også fryktelig tunge og bullete, de pleier som regel å ha en høy innavlsgrad også. Det virker som om avlen har bedret seg litt de siste årene, jeg har sett flere ok Norske eksemplarer (bare ok fordi jeg ikke kan fordra fargen :P ) så det finnes, men jeg hadde vært ytterst forsiktig med å kjøpe en blå da det har blitt en mote farge og mange avler bare for å få frem fargen og litt mer penger i kassa (endel tar faktisk mer for blå valper)

Red: CDA heter hudsykdommen.

Her er en nyttig link fra rasegruppen http://www.norskterrierklub.no/Userfiles/Sites/files/Gode%20r%C3%A5d%20til%20deg%20som%20%C3%B8nsker%20%C3%A5%20kj%C3%B8pe%20en%20Staffordshire%20Bull%20Terrier.pdf

Endret av Stine
  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men blå er jo ikke vanlig i Norge? Så tenker når alle plutselig vil ha avkom etter en Staff bare fordi den har den fargen, så er der jo virkelig ikke bra, når det ikke er mange å velge av.

Veldig mye useriøs avl på Staff generelt blitt, så ville fått venninnen din til å legge farge langt bak i prioriteringen om hun ikke ønsker å importere valp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Blått er ganske vanlig ja. Poppisfarge det.

Jeg hadde lagt farge helt på hylla og fokusert på mentalitet og helse. Det er vanskelig å finne friske linjer på staff og jeg personlig synes også det er utfordringer når det kommer til mentalitet. Staffen er en rase som lider avå ha blitt veldig populær på kort tid.

Litt OT, men er det litt selvmotsigende at blå er ønsket farge når rasestandard sier at nesefargen skal være sort? En blå hund kan jo ikke ha sort nese. Ikke noen biggie for min del, liker mangfold jeg. :)

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar alle sammen.

Blå er tillatt men den er IKKE sjelden, det er faktisk den fargen som er registrert mest av i UK. I Finland så er det ikke lov å parre blå X blå, og heldigvis i Norge har det kommet restriksjoner for å annonsere valper på rg sine sider :) Det er vel mer eller mindre det samme som å parre merle med merle, de kan også få en hudsykdom som jeg selvfølgelig ikke husker hva heter nå :P Den er visstnok "vanlig" på blå Dobermann også. Veldig mange har gule øyne og lyse klør/snute (som dem ikke skal ha ifølge standarden) mange er også fryktelig tunge og bullete, de pleier som regel å ha en høy innavlsgrad også. Det virker som om avlen har bedret seg litt de siste årene, jeg har sett flere ok Norske eksemplarer (bare ok fordi jeg ikke kan fordra fargen :P ) så det finnes, men jeg hadde vært ytterst forsiktig med å kjøpe en blå da det har blitt en mote farge og mange avler bare for å få frem fargen og litt mer penger i kassa (endel tar faktisk mer for blå valper)

Red: CDA heter hudsykdommen.

Her er en nyttig link fra rasegruppen http://www.norskterrierklub.no/Userfiles/Sites/files/Gode%20r%C3%A5d%20til%20deg%20som%20%C3%B8nsker%20%C3%A5%20kj%C3%B8pe%20en%20Staffordshire%20Bull%20Terrier.pdf

Mener du at det slik at Blå staffer er mer sannsynlig å få hudsykdommen CDA? Det viste jeg i hvert fall ikke.

Men blå er jo ikke vanlig i Norge? Så tenker når alle plutselig vil ha avkom etter en Staff bare fordi den har den fargen, så er der jo virkelig ikke bra, når det ikke er mange å velge av.

Veldig mye useriøs avl på Staff generelt blitt, så ville fått venninnen din til å legge farge langt bak i prioriteringen om hun ikke ønsker å importere valp.

Forsto det slik at hun er villig til å importere.

Blått er ganske vanlig ja. Poppisfarge det.

Jeg hadde lagt farge helt på hylla og fokusert på mentalitet og helse. Det er vanskelig å finne friske linjer på staff og jeg personlig synes også det er utfordringer når det kommer til mentalitet. Staffen er en rase som lider avå ha blitt veldig populær på kort tid.

Litt OT, men er det litt selvmotsigende at blå er ønsket farge når rasestandard sier at nesefargen skal være sort? En blå hund kan jo ikke ha sort nese. Ikke noen biggie for min del, liker mangfold jeg. :)

Det er ikke umulig å skaffet seg en frisk blå staff, men det kan jo hende at hun må reise ett stykke eller stå på lang venteliste. Men det er hun vel klar over. Hva som er ettertraktet på utstilling er ikke nøye, da hunden hovedsakelig blir en aktiv familiehund. :)

Men er det ingen som vet av noen oppdrettere hun burde kontakte?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Litt OT, men er det litt selvmotsigende at blå er ønsket farge når rasestandard sier at nesefargen skal være sort? En blå hund kan jo ikke ha sort nese. Ikke noen biggie for min del, liker mangfold jeg. :)

Det er jo nettopp her noe av problemet ligger ;) Så kan man jo se på ordvalg, det er vel mer tillatt enn ønsket farge. Greia med farger på staff er jo nettopp det at de ville bevare mangfoldet av farger når de skrev standarden. Du får en sjelden gang blå med mørk nesebrusk, disse kommer gjerne fra svarte foreldre :)

Til TS: jeg kan dessverre ikke hjelpe deg med oppdrettere som fargeavler. Ville rådet venninnen din til å se bort i fra farge, det er som nevnt over vanskelig nok å finne seg en frisk staff idag. Gå inn på rasegruppens sider, der er liste over oppdrettere som føler rasegruppas retningslinjer for avl.

"Gode råd til deg som ønsker å kjøpe en SBT"

Liste over oppdrettere

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ikke umulig å skaffet seg en frisk blå staff, men det kan jo hende at hun må reise ett stykke eller stå på lang venteliste. Men det er hun vel klar over. Hva som er ettertraktet på utstilling er ikke nøye, da hunden hovedsakelig blir en aktiv familiehund. :)

Men er det ingen som vet av noen oppdrettere hun burde kontakte?

Nei, umulig er det selvsagt ikke. Men er det dét hun ønsker så tror jeg ikke veien til valpen er å spørre om oppdretter-tips på et nettforum. Da må hun ut og møte staffer. Masse staffer.

Lære seg litt om linjer, basic genetikk og nedarving, lære seg varsellampene og fallgruvene. Alle oppdrettere har friske hunder fra friske linjer nemlig, alikevel er det veldig mye sykdom på rasen. Rart med det.

Hun bør lære seg å lese MH diagram og identifisere de mentale bristene som rasen sliter med.

Altså bør hun ikke sitte passivt og vente på å bli fôret med denne valpen. Hun bør ta en aktiv og kritisk rolle. Jeg sier ikke at det er det første hun gjør, men med en rase som staffen er det ikke nok å være villig til å importere og/eller vente i et år. Da bør man aktivt gå inn og grave og å lære seg hva man skal grave etter i den rasen hun er interessert i.

Mitt tips er å reise rundt og møte masse hunder først og fremst. Snakk med oppdrettere, ta på hundene deres og kontakt valpekjøperene deres. Ikke kjøp fra første oppdretter, eller andre eller tredje hun møter. Møt nok til at hun finner ut hva det er hun liker innen rasen, hva hun synes er viktigst og hvilke hunder som passer inn i livet hun vil leve med den. Ender hun alikevel opp med oppdretter nummer en, helt supert, for da er det et informert valg.

Blir man kjent med rasen slik den er i dag så vil nok fleste sette farge ganske langt ned på prioriteringslista. Jeg tror den er på bedringens vei, men om det var jeg som var i hennes sko så er det iallfall veien jeg ville gått. Det tror jeg hun vil høste frukter av også.

Lykke til på jakten! :)

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo nettopp her noe av problemet ligger ;) Så kan man jo se på ordvalg, det er vel mer tillatt enn ønsket farge. Greia med farger på staff er jo nettopp det at de ville bevare mangfoldet av farger når de skrev standarden. Du får en sjelden gang blå med mørk nesebrusk, disse kommer gjerne fra svarte foreldre :)

Men den vil aldri ha sort nesebrusk. :) Det er det samme på amstaffen, de godtar blå men vil ha sort nese.

Meh, ain't no big. Noen dommere vil vel trekke for det, andre ikke. Det er ikke så farlig. :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 11 months later...

Personlig skjønner jeg ikke at folk ønsker dette. Det er en dilute farge, det er utvaskede pigmenter... De blå staffene har mye helseproblemer. Allergi, øyne, osv. En utvikling i gal retning å avle på dilute gener etter mitt syn. Iallfall burde D e som søker blå staff burde sette seg mye mer inn helse i forbindelse med dilute-color hunder så de vet hva de går til før de kjøper. Jeg har ingen mening om hvorvidt fargen er pen eller ikke, det er først og fremst helsen og genene jeg er opptatt av.

Feks:

Color Dilution Alopecia

Teri Dickinson, DVM

Alopecia (hair loss) related to dilute coat color is a recognized condition in dogs. The currently accepted medical terminology for this condition is Color Dilution Alopecia (CDA). The condition may affect any dilutely pigmented dog, regardless of coat color. This condition was previously known as Blue Balding Syndrome, Blue Doberman Syndrome, Color Mutant Alopecia, Congenital Alopecia, etc. The term Color Mutant Alopecia arose because dilutes were at one time mutations from the deep pigment occurring in wild canines. Dilutes are now a regularly occurring form of pigmentation in many breeds and have been for hundreds of years. The term mutation is therefore not applicable to dilute individuals. References to Doberman Pinschers or blue hair coats arose because the condition is common in blue individuals of this breed, but it is not limited to either blue dogs or Dobermans. The term congenital means present at birth, but CDA affected dogs are born with normal hair coats.

The dilute (also known as Maltese) gene also appears in both mice and cats, and interestingly enough, is not associated with any abnormal coat conditions in those species.(1) Color Dilution Alopecia (CDA) has been recognized in dilute individuals of many breeds of dogs including Chow Chows, Dachshunds, Doberman Pinschers, Great Danes, Irish Setters, Italian Greyhounds, Standard Poodles, Salukis, Whippets, and Yorkshire Terriers.((2),(3),(4),(5)) Dilute individuals carry a recessive genotype of dd and are characterized by blue, bluish-grey, lavender or flesh-colored noses, lips and eye rims. The coat colors may include blue, fawn, blue-fawn, bronze, taupe or some variation of these. These dogs are usually easily distinguished from their deeply (non-dilute) pigmented counterparts. Deeply pigmented individuals carry a dominant genotype of Dd or DD and have black or liver noses, lips and eye rims. Coat colors may include black, red, red-fawn, liver or variations thereof.

CDA is characterized by loss of hair from dilutely pigmented areas. Coats are normal at birth, and onset of hair loss usually begins between six months and three years of age. Hair loss usually begins along the dorsal midline (middle of the back) and often spares the head, tail and limbs. The pattern seems to vary from breed to breed. It has been suggested(6) that darker colored (steel blue) individuals are less likely to be affected, may be less severely affected or may start to lose hair later in life than lighter colored dogs. This suggests that the severity of the disease may be related to the amount of dilution present. Deeply pigmented or white areas of coat are unaffected. In blue dogs with tan points (Yorkies and Dobermans) the tan areas retain a normal appearance. In piebald (white spotted) individuals, the white areas are unaffected by the hair loss. The hair loss may be total or partial and any remaining hairs are usually sparse, rough and easily broken or removed. The skin in the affected areas is usually scaly and may occasionally develop bacterial infections. Pruritus (itching) is usually absent, unless a bacterial infection has set in.

Diagnosis of CDA requires first ruling out other causes of hair loss. Diagnostic tests should include fungal cultures, skin scrapings to check for parasitic mites, etc. CDA often closely resembles endocrine (hormone related) hair loss and the dog should be carefully examined for any other abnormalities, and tested for normal thyroid function. Presence of dilute pigment and a characteristic course of disease also aid in making the diagnosis. Microscopic examination of hairs and\or skin biopsies can be used to confirm the diagnosis.

There is no cure for CDA. Treatment is limited to controlling the scaliness and any associated pruritus with various shampoos or topical treatments.

The cause of CDA is not clearly understood. Microscopic examination of hairs of dilute individuals reveals that the pigment (melanin) forms large granules (macromelanosomes) which are rarely found in deeply pigmented hairs. In dilute individuals with normal appearing coats, these macromelanosomes are not grouped or clumped and cause no distortion of the cuticle (outer covering) of the hair. Dogs with CDA have many large groups or clumps of macromelanosomes which tend to distort the cuticle of the hair. It is hypothesized that this distortion of the cuticle causes the hairs to break easily, resulting in the short stubby hairs commonly found in affected individuals. (See Drawing). It is further hypothesized that the rupture of the hair releases byproducts of pigment formation, which are toxic to the hair follicles. Regrowth of broken hairs is reduced because of damage to the follicles caused by these toxins.

(http://knightwoodoak-staffies.over-blog.com/pages/Color_Dilution_Alopecia-1291762.html)

Finnes mye annen informasjon også, dette kun et eksempel. Hvis man ser det fra gen-perspektivet er disse genene heller en svakhet. Les gjerne mer om sykdommer, helse, gener og diluted colors før du kjøper en slik..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

http://staffy-bull-terrier.niceboard.com/t17716-colour-dilution-alopecia

http://www.staffy-bull-terrier.com/how_to_buy_a_dilution_colour_dog

Colour Dilution Alopecia. This horrible ailment causes the dog to suffer from itchy skin, hair loss and potentially open sores from scratching to relieve the itching. While all dogs are susceptible to this skin problem, scientific fact is that a Blue pup bred from a long line of Blue and Blue parents are significantly more at risk of developing this problem. This is likened to two white dogs breeding and the pups being deaf, which no one is in dispute about.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns blå staffer er vakre. Jeg syns kuperte dogo canario er vakre.

(Jeg har staff og dogo canario, ingen er blå, ingen er kuperte)

Jeg griner egentlig litt av folk som ønsker seg det ovennevnte.

Ikke fordi jeg ikke ser at det kan være vakkert.

Men fordi begge deler kan innebære en del lidelse, bare fordi jeg - og andre - syns det er vakkert..

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
    • Av praktiske årsaker, skal ha med hunden på flere reiser uten fryser. Tenker å gi blanding av vom og tørrfor på sikt.  I tillegg liker jeg å bruke deler av måltidene til trening på tur, noe som er vanskelig med råfor...  
    • Tispen min er 10 måneder nå.  Meget omgjengelig familiehund. Mjuk pels og gemytt 🤣. Lettlært. Nydelig vakker. Perfekt størrelse.  Vi driver med blodspor og lydighet.  Grua meg mest til pelsstell når jeg vurderte rasen, ja snø i pelsen er irriterende, men jeg må lære meg å huske å bruke riktig tøy 🙈 Koser meg overraskende med å klippe og stelle pelsen.  Jeg har dessverre vært ekstremt uheldig med sykdom på henne, men slik jeg har forstått det er dette en sunn rase med få plager.   
    • Blir spennende å følge med videre!   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...