Egoistisk å sette bort en hund som ikke henger med pga sykdom?

[Mud]

Som sagt så har ikke jeg noen av de samme opplevelsene som deg, verken med barn eller gamle hunder og våre hunder har vært rett for oss, både gammel og ung.

Hva er det egentlig du vil frem til? At det er dårlig dyrevelferd å klare å ta seg av gamle hunder samtidig som man tilfredsstiller både andre dyr, barn og mann? Her skal man jammen høre mye.

Nope. At det er dårlig dyrevelferd å tviholde på hunder som sannsynligvis hadde hatt det bedre andre steder bare fordi man på et tidspunkt har anskaffet seg bikkja.

Folk må slutte å tro at hunder er like knyttet til familien som vi er til dem.

De er ikke det .

De er stort sett glade i eierne og alt det der, men for de aller fleste hunder er bytte av hjem uproblematisk.

Så hva i alle dager kan være galt med å la en hund flytte til et sted den passer bedre inn?

Jeg forstår virkelig ikke tankegangen.

[Titovn]

Signerer Mud jeg. Og har ikke det inntrykket overhodet at TS her ikke har den typiske bruk-og-kast opplegget heller.

[Guest Bølla]

Nope. At det er dårlig dyrevelferd å tviholde på hunder som sannsynligvis hadde hatt det bedre andre steder bare fordi man på et tidspunkt har anskaffet seg bikkja.

Folk må slutte å tro at hunder er like knyttet til familien som vi er til dem.

De er ikke det .

De er stort sett glade i eierne og alt det der, men for de aller fleste hunder er bytte av hjem uproblematisk.

Så hva i alle dager kan være galt med å la en hund flytte til et sted den passer bedre inn?

Jeg forstår virkelig ikke tankegangen.

Som sagt, vi "tvilholder" aldri på en hund, hos oss blir hunder gamle med den største selvfølgelighet. Jeg har jo sagt at det fremstår som om TS er svært ansvarlig og jeg ser på ingen måte på denne saken som bruk og kast, men det er nå likevel veldig mange som gjør det, og jeg har personlig aldri måtte forholde meg til en slik problemstilling.

Vel, du får det til å fremstå som at det å ha en gammel hund med andre behov er et problem og en byrde. En gammel hund er med all sin visdom og kløkt en veldig stor ressurs og jeg aldri i løpet av alle mine år som hundeeier tenkt en eneste negativ tanke over å ha et aldrende dyr i hus.

[Malamuten]

De fleste har ikke 10 år eller mer å vente fordi man kan være uheldig med valg av hund, skriver du, og det er nettopp et slikt syn jeg er uenig i. Når man kjøper en hund vet man aldri nøyaktig hva man ender opp med, og iallefall ikke ved kjøp av en valp.

Det er ikke en gjenstand man bare skal bytte ut fordi det ikke levde helt opp til forventningene.

Og om jeg dermed mangler massiv forståelse av hvordan et liv fungerer, så får det være din mening. Jeg derimot mener at det er det motsatte, at det er jeg som har forståelse av liv og levende vesener her.

Og jeg har presisert tidligere at det viktigste er hvordan hunden har det, og at det nettopp derfor også i dette tilfellet virker helt greit, fordi det virker som om hunden vil komme til et godt hjem og hunden også allerede kjenner vedkommende. Det jeg derimot mener er at eier selv kunne tilrettelagt for at hunden kunne hatt det like fint i sitt gamle hjem, bare man går inn for det.

Her virker det ikke som om det er andre problemer enn viljen, og at man rett og slett bare ønsker noe annet, og ikke mangel på muligheter eller ting man ikke kan rå over.

Nei, du mangler forståelse, forståelse for at "uheldig" kan komme i mange former og fassonger. Mange ting man ikke rår over, som påvirker hunder og deres eiere forskjellig. Forståelse for at andre opplever ting annerledes. Medfølelse når man sier/skriver ting. Det går an å være uenig men alikevell ha et fnugg av medfølelse eller forståelse for at folk befinner seg i en vanskelig situasjon. Og kanskje også innse at du ikke vet alt som ligger bak, heller enn å bare anta at her byttes ut gamelt med nytt fordi mor vil ha et nytt leketøy.

Jeg er jo av de som nok har over gjennomsnittet vanskelig for å omplassere/avlive så lenge ikke det er eneste mulighet. For et par år siden så hadde argumentene mine vært bruk og kast, ikke det beste for hunden, man har påtatt seg et ansvar osv, nå er det langt i fra det, selv om jeg fortsatt har over gjennomsnitlig vondt for slike ting. Men jeg har innsett fakta, mye av det er mine egne egoistiske følelser, jeg har separasjonsangst, nevnte argumenter er stort sett bare veldig fine unnskyldninger for hvorfor man skal beholde hunden i en situasjon hvor man kanskje heller burde la vær. For all del, jeg mener fortsatt at man skal ta ansvar for den hunden man har å at man når man kjøper seg valp (eller voksen) selvsagt ikke skal forvente at alt bare går på skinner hele tiden, man må kunne jobbe litt for det å gjøre det som kreves, men jeg har vell lært meg å være litt mer realistisk underveis i livet, kommet meg ut av regnbueland og forstått, sett og erfart at det ikke er så sort/hvit som man kanskje ønsker (ihvertfall jeg ønsket da jeg var 16 og skulle redde alle dyr).

I løpet av mitt liv som hundeeier har jeg sett langt flere dårlige utfall av folk som "skal ha hunden samme hva", folk som oppriktig tror og mener de gjør det beste for hunden, som nekter å se på omplassering eller evt avliving, enn de som omplasserer og gir hunden et nytt, perfekt hjem. Så mange hunder hvor jeg går med vondt i magen på deres vegne fordi eier skal være så himla politisk korrekt å gjøre "det beste" for hunden.

Jeg har ingen behov for at folk skal være enige i alt, men jeg synes det er greit å være realistisk om ikke annet, se helheten og ikke bare en perfekt drømmeverden. Hunder er individer, man kan være uheldig, skikkelig uheldig på så mange plan, ikke alt lar seg løse på perfekt vis, hverken for hund eller eier, og det er lov å forsøke å sette seg inn i andre situasjoner enn dem man selv har opplevd, å ha det i bakhodet, det at du selv ikke har opplevd ting enda eller i det hele tatt greier å se det for deg, betyr ikke at det ikke kan skje, det betyr kanskje bare at du er heldig som har sluppet å oppleve det..

[Guest Klematis]

Innspill er fint, det, at man er uenige er greit det, men hvis jeg hadde drevet med bruk og kast, så hadde jeg nok avlivet bikkja lenge før operasjon nummer fire. Det har aldri vært noe annet alternativ enn å ta meg av han, og planen var å ta meg av han til den dagen han ikke har livskvalitet lenger. Uansett hvilke begrensninger han måtte få, både nå og i fremtiden. Så var det noen som meldte seg med en annen livssituasjon, som ser ut til å passe midt i blinken for den lille pasienten. Jeg tror ikke jeg er så veldig egoistisk når jeg da nesten må vurdere den muligheten som da dukket opp.

Det kan godt være at jeg prøver å ha to hunder, har uansett tatt en avgjørelse på at jeg skal ha en ny hund. Det er klart at jeg kan vente til mini må avlives pga helseproblemene sine med å skaffe en hund som er frisk og som kan være med på aktiviteter lillepelsen ikke kan eller bør være med på, men jeg ønsker også en velfungerende hund. Og mini vil aldri, noensinne, bli frisk. Uansett hvor hardt jeg ønsker det, uansett hvor mange ganger han opereres, eller uansett hvor mange bøtter med tårer jeg produserer før jeg innser at dette kommer til å gå strake veien til *******,så er det toget gått. Dette vil gå èn vei, og det er ikke fremover. Han er liten og lett, og det gjør at dette forhåpentligvis vil ta lenger tid enn om han var stor og tung. Å leve med uvissheten er en påkjenning når man er veldig glad i hunden sin, og det gjør vondt i hjertet mitt når han så gjerne vil være en aktiv hund som vil leke, løpe, rase rundt og gå lange turer, mens jeg vet at jeg må begrense han, for hans egen del. Han kan dessverre ikke fortelle meg hvor vondt han har eller når det er for mye for han, og det er trist å se de bedende øynene som så gjerne vil, mens han egentlig bør hvile.

Jeg vet at tilbudet om å la mini bo hos kameraten og sønnen alltid vil være stående, så det forsvinner ikke om jeg er i tvil og må finne ut av om det fungerer i praksis med to hunder med forskjellig kapasitet og behov.

Mulig det fungerer, men jeg vet ikke om det er best for mini. Og jeg tenker ikke bare på meg selv og mine behov, men på en liten pelsdott som ikke fikk utdelt det livet vi håpet på, og som er tvunget til å leve på en annen måte enn han selv vil.

Jeg blir egentlig på gråten bare ved tanken på å skulle skilles fra han, men det kan hende jeg må se forbi mine egne følelser, og se litt fremover. For selv om han er greit velfungerende nå, og henger med på ganske mye foreløpig, vet jeg at fremtiden ikke vil se slik ut.

[Mud]

Som sagt, vi "tvilholder" aldri på en hund, hos oss blir hunder gamle med den største selvfølgelighet. Jeg har jo sagt at det fremstår som om TS er svært ansvarlig og jeg ser på ingen måte på denne saken som bruk og kast, men det er nå likevel veldig mange som gjør det, og jeg har personlig aldri måtte forholde meg til en slik problemstilling.

Vel, du får det til å fremstå som at det å ha en gammel hund med andre behov er et problem og en byrde. En gammel hund er med all sin visdom og kløkt en veldig stor ressurs og jeg aldri i løpet av alle mine år som hundeeier tenkt en eneste negativ tanke over å ha et aldrende dyr i hus.

Vel, nå er ikke Jonas en aldrende hund, han ble 16 i februar. Han er gammel. Hadde jeg beholdt han så hadde han vært avlivet nå fordi han ville lidd under vanlig aktivt familieliv.

Skal man være realistiske så er det ikke til å unngå at en så gammel hund lider hvis den må leve slik vi lever.

Det er altså ikke av hensyn til familien eller meg jeg synes det er en bedre løsning, det er for HUNDEN. Det er en byrde for HUNDEN å være i en aktiv småbarnsfamilie når den er såpass gammel.

Men heldigvis har han det helt utmerket der han er og får leve til han dør til tross for at døvhet og dårlig syn har gjort han litt for løs med tenna.

[Guest Bølla]

@Mud

Vel, vi har nokså vidt forskjellige syn på dyrehold, jeg lar ingen av mine hunder lide fordi det er forskjeller innad i gruppen behovsmessig. Tror du at alle oppdrettere kvitter seg med sine gamle dyr selv om de alltid har en eller to valper på gang, noen unghunder og noen midt i livet? Mange av dem har små barn i tillegg, det ene utelukker ikke det andre.

[Mud]

@Mud

Vel, vi har nokså vidt forskjellige syn på dyrehold, jeg lar ingen av mine hunder lide fordi det er forskjeller innad i gruppen behovsmessig. Tror du at alle oppdrettere kvitter seg med sine gamle dyr selv om de alltid har en eller to valper på gang, noen unghunder og noen midt i livet? Mange av dem har små barn i tillegg, det ene utelukker ikke det andre.

Hvordan unngår du det lurer jeg på?

Hva gjør du når ungen har venner på besøk og de herjer rundt? Hvordan gjør du det når ungen herjer rundt? Hva gjør du når dere er på skogsturer, turer i byen, på skiturer etc alt det den gamle hunden ikke orker noe særlig av lengre? Hva gjør du om morgenen før jobb og barnehage når ungen slår seg vrang og kaster klærne rundt seg i mens han løper rundt i huset? Når ungen leker og lekene havner bort hos den gamle hunden? Når ungen skal på sykletur etc etc. Alt dette som faktisk hører med når man har småbarn. Alt dette som er normaltilstand når man har småbarn?

"Min" gamle hund hadde lidd under det. Jeg har ingen problemer med å se det.

Ting han hadde stortrives med som ung og voksen hadde vært belastende å leve med som gammel.

Så per dags dato hadde jeg måttet avlive han for hans egen skyld hvis han bodde her.

[Raksha]

@Klematis Fra en som har hatt syke hunder omtrent konstant siden 2005.

Jeg har en som ikke fungerer, men for oss er alternativet avlivning, jeg tror ikke det finnes et slikt hjem til den. Desverre - så det får gå så lenge det går. Helsa som krangler der og.

[Guest Bølla]

Hvordan unngår du det lurer jeg på?

Hva gjør du når ungen har venner på besøk og de herjer rundt? Hvordan gjør du det når ungen herjer rundt? Hva gjør du når dere er på skogsturer, turer i byen, på skiturer alt det den gamle hunden ikke orker noe særlig av lengre? Hva gjør du om morgenen før jobb og barnehage når ungen slår seg vrang og kaster klærne rundt seg i mens han løper rundt i huset? Når ungen leker og lekene havner bort hos den gamle hunden? Når ungen skal på sykletur etc etc. Alt dette som faktisk hører med når man har småbarn. Alt dette som er normaltilstand når man har småbarn?

"Min" gamle hund hadde lidd under det. Jeg har ingen problemer med å se det.

Ting han hadde stortrives med som ung og voksen hadde vært belastende å leve med som gammel.

Så per dags dato hadde jeg måttet avlive han for hans egen skyld hvis han bodde her.

Veldig enkelt; ungene får ikke leke der den eldste hunden er. En gammel hund er med på den det klarer så lenge den selv viser glede ved å være med, hvis ikke får den kose seg på gårdsplassen, snuse på blomster og snorke i skyggen. Problemet ditt om morgenen har jeg ikke, vi jobber ikke 8-4 med normale arbeidsdager og det er et bevisst valg både for å ta hensyn til oss selv, dyrene og barna. Noe av grunnen til at vi bor som vi bor er nettopp for å slippe å bo i et kott med hylende unger hvor ingen kan få plass eller tid for seg selv, jeg hadde aldri hatt flere hunder dersom jeg hadde bodd trangt og hatt et så stressende liv. I tillegg er vi nå to om det, hvis mannen har lyst til å gå på en rolig sopptur eller ta et bedagelig blodsporsøk med en hund fremfor å leke i sandkassen med unger får han lov til det. Hvis han har lyst til å drikke pils alene hjemme med bikkjene rundt seg får han også lov til det mens jeg og barna er på badeland. Man samarbeider, det er jo det livet handler om.

Du måtte ha avlivet en helt normal og frisk hund ja, bare fordi den var gammel og ikke passet inn i deres livsstil? Hva med å flytte til et sted med bedre plass? Seriøst, akkurat det der klarer jeg ikke relatere meg til i det hele tatt.

[Guest Klematis]

@Raksha: Å se at det nærmer seg, og å måtte vurdere når tiden er inne, må være meget høyt på lista over en dyreeiers verste avgjørelse.

[Mackenzie]

Du måtte ha avlivet en helt normal og frisk hund ja, bare fordi den var gammel og ikke passet inn i deres livsstil? Hva med å flytte til et sted med bedre plass? Seriøst, akkurat det der klarer jeg ikke relatere meg til i det hele tatt.

Nå er ikke dette spørsmålet rettet til meg, men jeg ønsker å svare likevel. Mener du virkelig at man bør flytte, heller enn å omplassere en hund som åpenbart ikke passer inn i en normal hverdag? At man bør styre hverdagen og livet etter hunden til de grader at man flytter på hele familien pga en hund? Ja, hunder er en del av familien, men alvorlig talt. Passer det ikke med den hverdagen man har, så gjør det ikke det. Det er synd og veldig leit, men alt kan ikke forutsees. Da er det bedre å la hunden få leve et optimalt liv hos noen som kan gi den det, enn å tviholde på den og bare gi den et middelmådig liv. Det er faktisk ikke så enkelt, som å bare flytte.

[Guest Bølla]

Nå er ikke dette spørsmålet rettet til meg, men jeg ønsker å svare likevel. Mener du virkelig at man bør flytte, heller enn å omplassere en hund som åpenbart ikke passer inn i en normal hverdag? At man bør styre hverdagen og livet etter hunden til de grader at man flytter på hele familien pga en hund? Ja, hunder er en del av familien, men alvorlig talt. Passer det ikke med den hverdagen man har, så gjør det ikke det. Det er synd og veldig leit, men alt kan ikke forutsees. Da er det bedre å la hunden få leve et optimalt liv hos noen som kan gi den det, enn å tviholde på den og bare gi den et middelmådig liv. Det er faktisk ikke så enkelt, som å bare flytte.

Nå skal jeg faktisk være så ærlig som jeg har lyst til her; klarer man ikke å ta vare på en helt normal, eldre eller gammel hund samtidig som man absolutt må ta til seg hund nummer 2 eller 3, så burde man ikke fått nummer 2 eller 3 i utgangspunktet. Da får man heller vurdere å flytte på seg eller jobbe annerledes for å få det til å gå rundt.

Ha en hund så lenge det passer deg - ja, det kaller jeg bruk og kast. (Og nei, TS dette er ikke rettet mot deg).

Edit; man tar da vitterlig hensyn når man har en valp, og for meg er det akkurat like naturlig å ta hensyn når man har en gammel hund.

[Enits]

 

Nå skal jeg faktisk være så ærlig som jeg har lyst til her; klarer man ikke å ta vare på en helt normal, eldre eller gammel hund samtidig som man absolutt må ta til seg hund nummer 2 eller 3, så burde man ikke fått nummer 2 eller 3 i utgangspunktet. Da får man heller vurdere å flytte på seg eller jobbe annerledes for å få det til å gå rundt. 

 

Ha en hund så lenge det passer deg - ja, det kaller jeg bruk og kast. (Og nei, TS dette er ikke rettet mot deg).

 

Edit; man tar da vitterlig hensyn når man har en valp, og for meg er det akkurat like naturlig å ta hensyn når man har en gammel hund. 

Nå er nå ikke livet så sort hvitt som du fremstiller det

[Mackenzie]

 

Nå skal jeg faktisk være så ærlig som jeg har lyst til her; klarer man ikke å ta vare på en helt normal, eldre eller gammel hund samtidig som man absolutt må ta til seg hund nummer 2 eller 3, så burde man ikke fått nummer 2 eller 3 i utgangspunktet. Da får man heller vurdere å flytte på seg eller jobbe annerledes for å få det til å gå rundt. 

 

Ha en hund så lenge det passer deg - ja, det kaller jeg bruk og kast. (Og nei, TS dette er ikke rettet mot deg).

 

Edit; man tar da vitterlig hensyn når man har en valp, og for meg er det akkurat like naturlig å ta hensyn når man har en gammel hund. 

Så det du sier er at man må være overmenneskelig, eller ha en hverdag utenfor det normale for å kunne ha en hund?

For virkeligheten er faktisk ikke så svart hvitt som du fremstiller det, som noen før meg nevnte. Ingen klarer å forutse alle eventuelle ting og situasjoner som kan oppstå. Ja, alle vet at hunden vil bli gammel på et tidspunkt. Men en typisk hverdag for nordmenn flest vil etterhvert inkludere barn, og det er faktisk ikke alltid sånn at en gammel hund vil funke perfekt med en slik hverdag. Skal man liksom putte hele livet på vent fordi man har en hund som blir gammel? Har man ikke barn kan man likevel ha en aktiv hverdag som gjør at en gammel hund ikke helt kan følge med i svingene, så prinsippet blir det samme.

Måten du fremstiller ting på tyder på at du sidestiller hund likt med barn, at det skal tas enormt store hensyn til de grader at hele livet legges opp rundt hunden, noe som i mange situasjoner kan bli helt feil i mine øyne. Det vil jeg tørre å påstå at det blir også her. Hunder er ekstremt tilpassningsdyktige og langt mindre bundet til menneskene "sine" enn du later til å mene, og på den måten spiller det fint liten rolle hvilke mennesker den bor hos, en omplassering kommer en normalt fungerende fint over, etter en liten tilpassningsperiode.

Såklart tar man hensyn til en gammel hund, men når det går utover livskvaliteten til både folk og hund så er det det som er et dårlig hundehold - ikke det å finne et nytt hjem til hunden hvor den får leve live som den evner. Du må gjerne fortsette å kalle det bruk og kast, men jeg er så uenig med deg som det går ann å bli.

Sent from my iPhone using Tapatalk

[Mud]

Nå skal jeg faktisk være så ærlig som jeg har lyst til her; klarer man ikke å ta vare på en helt normal, eldre eller gammel hund samtidig som man absolutt må ta til seg hund nummer 2 eller 3, så burde man ikke fått nummer 2 eller 3 i utgangspunktet. Da får man heller vurdere å flytte på seg eller jobbe annerledes for å få det til å gå rundt.

Ha en hund så lenge det passer deg - ja, det kaller jeg bruk og kast. (Og nei, TS dette er ikke rettet mot deg).

Edit; man tar da vitterlig hensyn når man har en valp, og for meg er det akkurat like naturlig å ta hensyn når man har en gammel hund.

Jeg hadde aldri i verden skaffet meg valp hvis jeg hadde en såpass gammel hund samtidig heller jeg.

Uansett hvor stort huset var...

Nei, jeg er ikke villig til å flytte ungen lengre unna faren sin, si opp jobben min og flytte fra nærområdet hvor sønnen min har hele familienettverket sitt så jeg kan få råd til et stort hus så jeg får plass til å stue bort Jonas den lille tiden han har igjen.

Mulig du ikke forstår det, men hos meg kommer ungen først.

Når jeg var helt alene hadde jeg uansett ikke råd til annet enn en trang leilighet.

Jeg kunne forsåvidt tatt abort når jeg ble gravid slik at Jonas kunne eldes problemfritt hos meg og jeg hadde sluppet å ta hensyn til sånt som økonomisk sikkerhet, samvær med far , unger som er..vel...unger osv, men Jonas og Loke var faktisk ikke en gang tungtveiende argumenter når jeg valgte å beholde barnet.

Nå ble ( enda verre ) Jonas i første omgang omplassert pga allergi hos nevnte barn ( Loke ble avlivet da han ikke var like omplasserbar) , men jeg har ikke vurdert å ta han tilbake et sekund.

Han har det bedre der han er, og det hadde han hatt uansett hvor stort hus vi hadde.

Noen av oss lever i den virkelige verden

[Raksha]

@Raksha: Å se at det nærmer seg, og å måtte vurdere når tiden er inne, må være meget høyt på lista over en dyreeiers verste avgjørelse.

Virkelig! Jeg misunner deg muligheten til å kunne vurdere å la han bo en annen plass, hadde nok kastet meg etter en slik mulighet om jeg hadde det selv. Selv om det er du som må ta den vonde avgjørelsen til slutt uansett. Kanskje det er enklere å se når nok er nok, når man får litt avstand og ikke går og studerer hver eneste dag.

[Malamuten]

til deg @Klematis Det er ikke enkelt og det blir det aldri, dessverre. En av ulempene med å ha hund å de gledene de fører med seg er at det også innimellom blir tunge vanskelige stunder.


Sånn ellers så tror jeg det snakkes litt rundt hverandre, det er vell ingen som mener at man skal kvitte seg med en normal gammel hund bare fordi den er gammel. De fleste av oss vet jo at det kommer en dag der hunden ikke er ung å sprek på samme måte som vi må tilpasse oss når det kommer valper, men det er vell ikke det det snakkes om, det snakkes om ting utover normalen, når ting ikke fungerer lengre, når ting som tilpasning kanskje fortsatt er mulig, men ikke det beste for hunden å det er jo det som er viktig, hundens beste, hva nå enn det er.

[Pringlen]

@Mud

Vel, vi har nokså vidt forskjellige syn på dyrehold, jeg lar ingen av mine hunder lide fordi det er forskjeller innad i gruppen behovsmessig. Tror du at alle oppdrettere kvitter seg med sine gamle dyr selv om de alltid har en eller to valper på gang, noen unghunder og noen midt i livet? Mange av dem har små barn i tillegg, det ene utelukker ikke det andre.

Og det er greit nok. Vi vet alle at bikkjene blir gamle en dag. Det er en del av livet, og gamle hunder er en berikelse. Men, som malamuten sier, så er det ikke det denne tråden handler om. Men en ung, dysfunksjonell hund... Så lenge den kan tilbys noe bedre, så er det vel ikke snilt en gang å lå den sitte å se på at hund nr.2 lever et aktivt liv, og får være med, når den selv må holdes i ro av helsemessige årsaker.

[Gro]

Til @Bølla og @Havanaislove:

Er det sånn at ingen forklaringer er gode nok for å omplassere en hund? At uansett hvilken vei livet deres tar, så tilrettelegger dere slik at dere fortsatt kan ha hunden(e)?

Eller har jeg misforstått?

[Guest Klematis]

Jeg har aldri sviktet hunde min før i livet,og har ingen planer om å gjøre det nå heller. Om noen mener jeg er egoistisk så prøver jeg bare å finne den beste løsningen,og hva som er aller best for at hunden min skal ha et best mulig liv den tiden han har igjen. Om ikke han har det best hos meg,er det andre som kan tilby han et trygt,godt,supert og tilpasset liv,og det kan umulig være negativt for hunden sin del. Separasjonsangst ble nevnt,og det er det jeg som har,men jeg har nå tro på at andre kan tilby han et like godt liv som meg. Jeg er ikke den eneste i verden hunden min vil være lykkelig hos,selv om tanken på det føles forferdelig akkurat nå. Jeg er så glad i han at det er vanskelig å beskrive det.

[Malamuten]

Jeg har aldri sviktet hunde min før i livet,og har ingen planer om å gjøre det nå heller. Om noen mener jeg er egoistisk så prøver jeg bare å finne den beste løsningen,og hva som er aller best for at hunden min skal ha et best mulig liv den tiden han har igjen. Om ikke han har det best hos meg,er det andre som kan tilby han et trygt,godt,supert og tilpasset liv,og det kan umulig være negativt for hunden sin del. Separasjonsangst ble nevnt,og det er det jeg som har,men jeg har nå tro på at andre kan tilby han et like godt liv som meg. Jeg er ikke den eneste i verden hunden min vil være lykkelig hos,selv om tanken på det føles forferdelig akkurat nå. Jeg er så glad i han at det er vanskelig å beskrive det.

Det eneste som er egoistisk er å ikke gjøre det som er best for hunden i hvert enkelt tilfelle. Det vil alltid være noen som er uenig, blir sinte, sier stygge ting osv, det kommer man ikke unna uansett. Tenk godt igjennom ting å gjør det DU mener er best for hunden bassert på den helhetlige situasjonen, som kun du faktisk ser. Når det er på plass å gjennomtenkt så får du bare holde på det å huske på at dette var gjennomtenkt og uten tvil det riktige, samme hva andre sier etterpå. Hva som faktisk er riktig sier jeg ikke noe om, for det er som sagt helt opp til hver enkelt å avgjøre i de forskjellige situasjonene.

[Guest Bølla]

Til @Bølla og @Havanaislove:

Er det sånn at ingen forklaringer er gode nok for å omplassere en hund? At uansett hvilken vei livet deres tar, så tilrettelegger dere slik at dere fortsatt kan ha hunden(e)?

Eller har jeg misforstått?

Nei og ja. Jeg forstår absolutt TS og hennes situasjon.TS fremstår absolutt ikke som egoistisk, men det er er det ekstremt mange som gjør, også såkalte hundeelskere som er svært flittige her inne. Jeg tilrettelegger mye for hundene, men ikke så mye at livskvaliteten vår forringes. Vi er jo et team, og hundene er en stor del av familien vår, jeg hadde ALDRI vært dem foruten.

Og ja, vi har opplevd harde tider, private utfordringer, sykdom hos oss og sykdom hos dyr, men ingen ble fjernet av den grunn (verken ektemann, barn eller bikkjer :-p). Nå skal det sies at vi er i overkant kresne på hvilke dyr som kommer i hus her, det er få overraskelser hva mentalitet og samspill angår, både med andre dyr, barn, mennesker og miljø generelt.

For min egen del hadde det vært helt utenkelig å omplassere en hund fordi vi måtte ta "hensyn".

[Guest Klematis]

Takk for innspill uansett,uansett synspunkter:-) Akkurat nå virker det som en god ide å ikke ta en avgjørelse på dette før jeg har sett hvordan hverdagen med to hunder med ulike behov fungerer. Uansett så kan lillepelsen alltid komme til min kamerat,både for kortere og lengre perioder,bare en helg,en uke eller to,altså ved behov. Vet jo ikke hvordan helsa utvikler seg,og når beinet blir verre,så jeg prøver å ta en dag av gangen og fokusere på det som er positivt:Det er flere som er glade i hunden min:-)

[Guest Yellow]

@Margrete

Hva får deg til å si at hunden til TS ikke hadde hatt det fint i sitt hjem, dersom TS faktisk hadde ønsket å få det til å fungere?

@Mud

Du skriver at alle hunder tar enkelt på det å bli omplassert og ikke blir knyttet til oss som eiere på samme måte som vi blir knyttet til dem. Det at de fleste hunder takler en omplassering helt greit er sant, men det er helt klart en enorm påkjenning og omstilling, spesielt for eldre hunder. Det er tross alt en grunn til at man alltid bør ha en prøveperiode på flere uker om man skal ha en omplasseringshund, nettopp fordi det tar tid før hunden vil bli seg selv. For noen tar det klart lenger tid, og enkelte omstiller seg faktisk aldri. Sistnevnte vet jeg personlig om et tilfelle av der det faktisk var bedre for hunden å tilslutt få slippe.

Og alle har da vel lest sanne historier om hunder som sørger over et tap.

Å si at det er likt for alle hunder er å leve i en rosa boble heller mener jeg enn å faktisk ikke ta så veldig lett på det. For ja, det går som regel greit, men å slippe å bytte hjem og eier i utgangspunktet er jo såklart det beste.

Ellers er jeg veldig enig med det Bølla har skrevet her nå, vi har tydeligvis et veldig likt syn på dette med hundehold.

Jeg tar på ingen måte lett på det ansvaret og hadde strekket meg langt for å få det til å fungere. Hunden er familie på akkurat samme måte som andre familiemedlemmer, og dermed ikke noen man bare gir opp så fort man møter en motbakke.

Jeg er ikke perfekt, og forventer heller ikke at noen hund skal være det.