Hvordan ta avgjørelse om avliving?

[Snoffe]

Hvordan tok du avgjørelsen om å avlive hunden din?

Jeg sitter i en situasjon der hunden min ikke er frisk. Han har fått påvist artrose i ene hoften, og han skal bli undersøkt for litt andre ting også. iforhold til dette med at han ikke er seg selv helt. Usikker på om jeg tror det er så mye annet som feiler han. Artrose kan være veldig smertefullt (lever med en mor som er full i artrose) så skal ikke se bort ifra at det er "bare" det som er galt.

Jeg vurderer å kanskje la han slippe. For jeg mener at hunden min ikke har det bra. Jeg skal selvfølgelig vente litt med å ta en avgjørelse, og jeg kommer til å snakke med veterinæren om det.

Hunden får nå smertestillende og det ser ut til at de fungerer greit. Han går ikke helt reint (halter til vanlig, ikke mye men det vises), men han er litt piggere.

Sliter litt med at han ikke vil kunne være med på lange turer på fjellet mer, livet han vil bli ganske begrenset. Han er bare 5 år gammel og syntes det er fryktelig trist hvis han skal måtte være hjemme, med bare små turer de neste 10 årene av livet sitt.

Han er ikke sint, men han trekker seg unna. Vil bare ligge alene under trappen. Ønsker ikke å være med resten av familien, og når vi skal ut på tur så må jeg krype under trappen for å dra han med meg. Den siste tiden har jeg latt han bare få gå på do i "hagen" og da syntes han det er helt greit å gå ut.

Han vil ikke lengre leke. Kan hende han løper etter ballen en gang, men så ser man at han får vondt og han løper og gjemmer seg. Dette er en hund som ELSKER å leke med ball og frisbee.

Han vil heller ikke ha noe med mentaltrening å gjøre. Har du noen gang hørt om er border collie som NEKTER all form for mentaltrening?

Før så kunne jeg aldri si ordet tur, da ble han helt vill i nikkersen. Han elsket å leke og trene triks. Vi kunne holde på i flere timer med lek og trikse trening.

Jeg er selv syk, og de smertene og vondtene jeg har ønsker jeg ikke for min hund. Han fortjener ikke et langt liv med store smerter, masse medisiner og mange begrensinger.

Tankene min er også veldig egoistiske. Koda er livet mitt, bokstavelig talt. Jeg fikk han etter at jeg var blitt syk, og han har gitt meg et liv utenfor husets fire vegger. Han gir meg selskap og følelsen av å ikke være alene. Han har gitt meg muligheten til å få nye venner.

Jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å bli klar til å si "hade" til Koda. Han er mitt alt.

Avgjørelse om avlivning er til syvende og sist min. Jeg har bare litt lyst å høre andre sine erfaringer, og om det er noen som har noen kloke ord til meg.

Det ble litt rotete dette og det beklager jeg.

[rosinbolle]

Huff, det er ikke lett, altså! Er bare innom med en

[ida]

Det høres ut som du vet hva som er det beste for hunden din Men vent nå til dere har vært hos dyrlegen og kanskje, kanskje det er noe som kan gjøres

• Min første hund ble gammel og forkalket. Hun måtte løftes opp i sofaen og begynte å snappe etter venninnene til datteren min når de sprang rundt og lekte.
• Hund nummer to var gammel og begynte å sikle en kveld og peste og siklet seg gjennom natten. Neste formiddag tok vi ham med til dyrlegen. Jeg skjønte at det var alvorlig, så jeg hentet Ia på skolen, så alle fikk være med. Det viste seg at han hadde strupekreft, så da var det bare å la ham slippe der og da.
• Hund nummer tre var åtte år gammel og fysisk frisk. Mentalt var hun rimelig ustabil og jeg orket rett og slett ikke mer. Ia satt hos henne hele veien, men jeg tok det veldig, veldig tungt. Det er noe annet å la en gammel hund slippe og å føle at man har feilet. Det spiller ingen rolle om det er slik eller om man ikke kunne gjort noe mer.

Nå for tiden har vi to hunder igjen og de håper jeg får leve i mange år til

[Tabris]

Det er vanskelig for oss på nett å si hva som er riktig å gjøre, men utfra det du skriver her så hadde jeg nok selv vurdert avlivning. Men jeg er enig i at du bør høre hva dyrlegen sier og om det er noe å gjøre. Så har du i hvert fall forsøkt alt det du kan.

Angående min egen erfaring med avlivning - min forrige tispe ble akutt syk med bukhinnebetennelse. Klarte ikke gå, tisset på seg, kastet opp og hadde enorme smerter. Dyrlegen sa de kunne operere, men prognosene var dårlige med en lang og vond rekonvalensperiode hvis operasjonen var vellykket. Hun var 14 år og i ekstreme smerter, så jeg lot henne få slippe. Jeg har av og til tenkt om jeg skulle forsøkt operasjon, men det hele skjedde så plutselig at jeg nesten ikke var klar over hva som foregikk. Det var hva som føltes riktig der og da, og hva dyrlegen anbefalte.

[Aya]

Det er jo alltid et grusom vanskelig valg. For min del har jeg en leveregel som sier at kvalitet er viktigere enn kvantitet (særlig på unge hunder) - så lenge hunden kan leve et tilfredsstillende liv uten (for mye) smerter får den leve, hvis ikke får den slippe.

Jeg har avlivet tre hunder. Den ene var nesten to år gammel, omplassert to ganger før han kom til meg 9 mnd gammel, og var en kronisk skyggejager. Jeg fikk ikke plukket det av han, det bare eskalerte, og til slutt var livet hans bare skygger. Begge veterinærene jeg var hos var enige i at avliving var beste alternativ. Det var veldig vanskelig fordi det ikke var noe fysisk galt med han, men jeg kunne ikke la han bli omplassert en fjerde gang (og til hvem?) og han levde i en kronisk stresstilstand som ikke var noe ok i det hele tatt.

Hund nr to ble avlivet 11 mnd gammel. Han hadde sterk HD og var helt invalidisert allerede som 9 mnd gammel. Det var ingen løsning å operere han, og smertestillende hadde liten effekt. Da han ikke lenger klarte å reise seg og legge seg uten å ha skikkelig vondt ble han avlivet. Det var den enkleste avgjørelsen, han var så ung og ville aldri få leve et godt liv.

Hund nr tre var den aller, aller vanskeligste. Hun hadde ryggproblemer som gjorde henne usannsynlig aggressiv mot andre hunder, og hun terroriserte den andre hunden min. Jeg har aldri vært så glad i en hund som henne, og vurderte å omplassere sheltien for å beholde Knott - selv om det ville vært grusomt urettferdig overfor sheltien. Hadde jeg bare hatt Knott hadde jeg prøvd operasjon, men det kunne jeg bare ikke gjøre mot sheltien, og Knott ble avlivet til det beste for alle. Håper jeg.

Samtidig har sheltien også en del fysiske skavanker, hun har hatt borrelia og har perioder hvor hun blir fryktelig stiv og vond i kroppen, i tillegg til en meniskskade. Men hun fungerer veldig bra i dagliglivet, responderer godt på smertestillende, og er snart 8 år gammel. På en såpass gammel hund er det ikke så farlig om hun i perioder ikke orker å løpe galmann på tur lenger, men heller tusler rundt mine føtter - hun har det bra og viser tydelig at hun trives med livet. Den dagen det blir flere dårlige dager enn gode dager får hun slippe.

[Snoffe]

Takk for svar.

Jeg skal diskutere dette med veterinæren, og ønsker jo å finne en løsning som gjør at hunden slipper smerter.

[mokken]

Min første hund ble avlivet 3 år gammel.

Det hele var en lang prosess med mye trening, konsultasjon hos adferdsterapeut, tårer og blod.

Siste forsøk var kastrering, da ble det bedre for en periode også eskalere det hele igjen.

Da orket jeg rett og slett ikke mer, det var ikke hyggelig å ha hund. I det hele tatt faktisk.

Ikke avreagerte han i visse situasjoner, og ethvert så brukte han tenner i overslagshandlingene.

Neste hund ble gammel rett og slett. Hun begynte å leite etter andre veier å gå på tur, kroppen var sliten.

Hun hadde hele livet vært en aktiv jakt- tur og treningskompis. Hun kunne muligens "holdt" litt lengre hvis vi bare hadde gått turer på asfalt, men det var ingen avslutning hun fortjente.

Tredje hund ble avlivet drøye 5 år gml.

Han hadde e hofter, noe jeg ikke merket noe særlig til før den siste tiden. En treningsuhell, samt at han ble flydd på av en annen hund resulterte i en ryggskade som tok lang tid å lokalisere. De siste ukene sendte jeg den andre hunden på ferie da han fløy på henne flere ganger uten forvarsel.

Flere runder med forskjellige smertestillende som etterhvert ikke virket og en hund som ble innesluttet og sur, hadde ingen overskudd og bare ville være alene. Veterinæren kunne operere, men var veldig i tvil og turde ikke gi noe prognose. Den eneste garantien hun ga var at rehabiliteringen ville bli lang og smertefull.

Mtp adfersendringene (og barn i hus) og så dårlige fremtidsutsikter så valgte jeg å la han slippe.

Kvalitet kom først.

[Snoffe]

Koda er ikke den hunden som har den beste mentaliteten heller.

Han er snill og grei, men når det kommer til passering av andre hunder så er han ikke god.

Han ser for seg at alt som går i bånd skal drepes før han selv bli drept (og jeg har jobbet i mange år for å fikse det, prøvd å få hjelp av profesjonelle men ingen som ser problemet).

Han blir også veldig stresset av mange mennesker og mye biler. Noe som har gjort at vi alt har et veldig begrenset liv.

Planene jeg hadde da han kom i hus har ikke kunne blitt igjennom ført.

Så det å skulle begrense livet enda mer for han syntes jeg blir vanskelig, med tanke på at jeg er ung og ønsker å gjøre mer.

Samtidig som at jeg trenger han for å ha et godt liv.

[ipadda]

Følg magefølelsen.
Når alt kom til stykket med Bella Vita, så var det magefølelsen min, ikke alle resultater/mangel av resultater som betydde noe, men hva magefølelsen sa var riktig.

[Elisabeth00]

Les gjennom ditt eget startinnlegg, så har du nok svaret ditt

Jeg måtte avlive drømmehunden min på 5 år på grunn av sykdom, og tilhørende adferdsvansker. Hun ble aggressiv mot andre hunder, så til slutt turde ikke den andre hunden vi hadde å bevege seg. Å gå på tur var et mareritt. Samtidig var hun seg selv mot mennesker, god med alle, super med barn... Det var helt grusomt rett og slett. Jeg bestemte meg likevel momentant en dag jeg fant en gammel film av henne, og så at den hunden jeg en gang hadde ikke var der lenger. Husket plutselig hvor livsglad og sprudlende hun hadde vært.

Tok meg nesten to år å komme til det stadie at jeg kan se bilder av henne eller tenke på henne uten å knekke sammen.

[Snoffe]

Les gjennom ditt eget startinnlegg, så har du nok svaret ditt

Jeg er nok smertelig klar over hva som kommer til å skje.. Er bare så vanskelig

[Ane]

Jeg synes som du sier at du først må høre hva dere finner ut hos veterinær Kanskje er det noe som kan fikses. Eller han kan få noe medisiner som han blir en annen hund av

Nora er jo litt som Koda, ikke så ille med andre hunder, men hun er jo litt tullete med mennesker også. Jeg tror nå(lett å si kanskje), at jeg hadde latt henne slippe hvis hun hadde blitt syk/skadet. Får tårer i øynene av bare å skrive det..

Koda hadde jo lekt litt med Ida på hytten deres? Kanskje han synes det er litt ensomt å ikke få ha så mye med andre hunder å gjøre? Jeg merket at Nora var en mye gladere hund med vorstehhundene/Ida.

Men uansett hva du bestemmer deg for så har jeg to jenter her som står klar for kos og besøk når du måtte ønske Ida kommer gjerne på Nordstrøno besøk Og du blir med oss på hytten, konkurranser osv Hund skal du jo ha i livet!

Sent from my iPhone using Tapatalk

[Pringlen]

Jeg er nok smertelig klar over hva som kommer til å skje.. Er bare så vanskelig

Er ikke noe moro nei, men blir på en måte litt lettere når en først har bestemt seg

Ang. artroser, så er det gjerne værst når de utvikler seg. Da blir det gjerne betennelsreaksjoner, og ting gjør vondt. Så kan det godt hende det roer seg, og hunden blir mer eller mindre smertefri. Canarioen min fikk påvist omfattende forkalkninger i ene albuen i 2års alder. Da haltet hun mye en periode, og måtte gå på smertestillende/betennelsesdempende en periode. Dyrlegen gav henne Max et år, før hun mente livskvaliteten ville bli for dårlig. Det er 6 år siden nå, og i løpet av de årene har hun haltet kanskje ti minutter til sammen. Og har heller ikke brukt smertestillende. Dog har vi bestemt at hun ikke skal få en vinter til. Hun var noe stivere i kalde perioder forrige vinter, og det skal hun slippe igjen. Nå har hun fått en fin sommer, hvor hun har vært i så god form som en 8 år gammel molosser med dårlige albuer kan være, så får det være bra

[Ingidano]

Min erfaring er at hunden forteller deg med store bokstaver når nok er nok. Og siden du har begynt å tenke på det, vil eg tro at hunden din viser deg det nå. Dette er ikke lett å bestemme, så stor klem til deg!

[Snoffe]

Artrosen kan ikke fikses, den vil være der for alltid og jeg regner med at smertestillende er det eneste som kan holde smertene i sjakk. Ellers så er det ikke noe som har kommet over natten. Jeg har fulgt med i veldig lang tid og sett at det er noe som ikke stemmer, men har ikke kunne sette fingeren på hva det er.

Er spent på hva som kommer ut av de andre undersøkelsene og om det isåfall er noe som kan ordenes på.

[Guest Klematis]

Jeg tok valget om å ikke avlive nå etter en lang og grundig samtale med flere veterinærer. Jeg stoler på ekspertisen der, i tillegg til hva du selv som kjenner hunden best ser av hvordan livskvalitet hunden din har.

Ut i fra startinnlegget ditt så må jeg si det virker som om det beste er å la hunden slippe, men høre med veterinærene først, og få en grundig vurdering der...

[mokken]

Les gjennom ditt eget startinnlegg, så har du nok svaret ditt

.

Signerer denne!

@Kråka

[Heka]

Å ta en slik avgjørelse er noe av det vanskeligste med å ha hund.

Jeg har tatt den avgjørelsen to ganger, og så i ettertid begge gangene at det nok var i seneste laget. Men man vil så gjerne, og er det noe å prøve så prøver man ofte.
Jeg har lovet meg selv at jeg aldri skal prøve "alt" mer, og når man først hadde bestemt seg syntes jeg det nesten var en lettelse. Å gå å tenke på hva, når og alt med hunden tar veldig mye krefter når man har begynt å vurdere om det snart er slutt.

[Fjollebolle]

Jeg måtte avlive gutten min i begynnelse av måneden, og merker jeg egentlig har store problemer med å skrive om det. Det er fryktelig tøft, og det er enda vanskeligere å faktisk ta avgjørelsen når man jo skal ha mange år til (Luno var 6 1/2) og det ikke er noe helt akutt eller en direkte dommedagsdiagnose. Han var også fryktelig fryktelig spesiell for meg, av mange grunner.

Han slet helsemessig hele livet, masse småting fra han var valp og han toppet det opp ved å være en ulykkesfugl. Utover valpeting hadde han som voksen bl.a. atopisk dermatitt, matallergier, stivhet i bekkenet, "noe" i ryggen (jeg vet ikke hva, men broren ble avlivet for en nerveskade i ryggen og de hadde flere symptomer tilfelles), samt forkalkninger i nakken. Pluss pluss. Dyrlegen hørte også noe på hjertet, men ingenting kom opp på røntgen. Planen var å ta EKG.

Ellers har han forfalt gradvis det siste året. Pest mye, vært grinete med tispene. Kunne finne på å plutselig brumme på folk han fikk kos av (fullstendig atypisk, Luno var egentlig en flat-coat i belgerkropp tror jeg, virkelig elsket mennesker). Ble ikke lenger glad for å se "tantene" sine. Lekte ikke, kondisen ble verre, appetitten likeså.

I begynnelsen av måneden da vi var på østlandet ble han plutselig veldig dårlig, greide ikke å sove om natten, begynte å vifte med bakfoten uten å sette den ned, før den fungerte igjen like etter. Peste ekstremt mye. Og mer. Han gikk allerede på metacam, men ringte dyrlegen i Bergen og fikk resept på tramadol. Det var en vekker, for plutselig så jeg hvordan han var forfalt. Jeg fikk glimt av gamle Luno som spratt rundt, lekte og hadde det skitgøy. En ruset, tåkete gamle Luno, men likevel. Det gjorde noe med meg, jeg gikk fra latter mens han holdt på til å gå rett inn og grine som en tulling etterpå.

Kanskje man av og til trenger å få ting satt litt i perspektiv, både når man er i "vi kan jo prøve det" modus, og når dømmekraften er så fullstendig farget av hvor ufattelig glad man er i gutten. Vel. Tramadolen skulle vise seg å ikke virke lenge. Fant ut han kunne få en uke på stranden, kose seg for så å dra hjem til Bergen og yndlingsveterinæren hans for siste gang. Så får man ikke glemme at Luno var en ulykkesfugl, nå var jo intet unntak. I dop og lykkerus rev han av seg ulvekloen. Skitvondt, og det koblet med resten gjorde at strandferien hans ble avlyst. Jeg sendte meldinger i øst og vest, hvem er ok i Vestfold. Fikk et navn, og mandagen ringte man. Det tok halvannen time fra telefonsamtalen til dyrlegen stod på døren. Luno fikk tutle rundt i hagen, stjele ball, spise litt gress mens første sprøyte virket. Inn i stuen og sovnet inn foran peisen. Helt uvirkelig.

Det gjør vondt. Ubeskrivelig vondt. Men for Luno sluttet det å være smertefullt, og det gjør det halvveis levelig. Selv om jeg plutselig begynner å tute halvveis over Hardangervidden fordi feil sang kommer på, teit som jeg er

Jeg kan ikke fortelle deg hva du skal gjøre, men det tror jeg kanskje hunden din kan. Du har uansett hva du gjør min dypeste dypeste medfølelse. *Klem*