Gå til innhold
Hundesonen.no

Del erfaringer med japansk spisshund


Kaarii
 Share

Recommended Posts

Hei, om kun ca 3 uker skal jeg få min første hund, en japansk spisshund! Familien har selv flere border collier, men dette er min første egen hund. Har lest mye rundt omkring, men jeg lurte allikevel om dere som har, kan dele deres erfaring med hundene? Takk! :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ok, da kan jeg skrive ned litt om min japanske spisshund. Alle individer er jo forskjellige, så det er jo ikke gitt at alle er som min:

Ozu er en livlig og kosete gladgutt. Han er en fantastisk turkamerat og har mer enn èn gang imponert meg med hvor langt han kan gå og hvor spretten han er på toppturer. Han er som en liten fjellgeit som uten problem kommer seg både opp og ned de bratteste skrenter.

10440981_10152227885556721_4159968389230

Japaneren er jo en selskapshund, noe som for mange betyr at de har kort radius og lite jaktinstinkt. Det betyr at de er lette å ha løs. Dette stemmer godt på Ozu. Han har alltid hatt kort radius ute, noe jeg har forsterket med godbiter fra han var valp av. Det har nå ført til en hund som nærmest holder seg rundt bena mine når han er løs og som bare unntaksvis er utenfor synsvidde. Setter jeg med ned og tar en pause så setter han seg også ned.

Dette med lite jaktinstinkt har jeg måtte moderere litt etterhvert som Ozu vokser til. Ser han et rådyr eller en katt så løper han etter 5-6 meter før han snur og kommer tilbake til meg av seg selv. Det virker for meg som om han da er mer opptatt av lek (dvs løpe etter noe som beveger seg) enn at han har noe alvor i seg. Men ser han ender eller kaniner, dvs små byttedyr som han faktisk har en sjanse til å ta igjen, så er det noe helt annet og jeg må ha ham i bånd rundt den type dyr. Han er også nysgjerrig på sau, men det har han aldri fått utforske da jeg selvsagt aldri har ham løs rundt sau.

Så, ja, de har ikke utpreget jaktinstinkt og er ikke den rasen som forsvinner til skogs fordi de får ferten av et rådyr. Men det betyr ikke at man kan stole på dem rundt smådyr. Men dette vil kanskje også være litt individiuelt.

Når det kommer til trening, så er japaneren litt både/og. De er egentlig veldig lettlærte og jeg har blitt overrasket over hvor fort Ozu lærer ting når han bare er motivert nok. Og det siste der er viktig - utfordringen med å trene med en japaner ligger ikke i at de mangler evne til læring, men heller i å finne det som motiverer dem mer enn omgivelsene. Japaneren er jo en varsler, det betyr at de er veldig opptatt av omgivelsene. De må følge med, se hva som skjer, og kan være mer opptatt av hva som skjer rundt dem enn av eier. De er veldig selskapelige og kosete, men ikke spesielt førerorienterte. Ozu kan komme bokstavlig talt klatrende opp i fanget sitt og borre ansiktet mot armkroken min for å få kos, men når vi er ute så er ofte alt annet mer spennende enn meg.

Siden jeg er veldig interessert i hundetrening og konkurranser, så er dette noe jeg har jobbet mye med. Jobbet kontakt og fokus fra han var valp av og på bortimot hver eneste tur. Det har jeg fått enormt mye igjen for, og han har nå et fokus og en treningsvilje jeg ikke hadde drømt jeg kunne få til med ham, men det har krevd mye jobb. Hvis du ikke har noen slike interesser og heller ser etter en turkompis som du kan lære litt triks og hverdagslydighet med, så er japaneren enestående.

10339338_10152031399831721_4963662620451

Men siden du nevner at familien din har hatt border collie før, så vil jeg bare forberede deg på et lite "kultursjokk" når du skaffer deg en spisshund. Spisshunder generelt er mer selvstendige og individualistiske enn gjeterhunder, og har som tidligere nevnt ofte mer interesse for det som foregår i omgivelsene enn de har av eier. De er ikke så veldig opptatt av hva eier måtte mene. Men jeg vil tro at japaneren er en av de mildeste spisshundene i så måte, siden den faktisk er en selskapshund.

Pelsstellet på en japaner er mindre enn man skulle tro. De røyter kraftig et par ganger i året, men pelsen faller av og samler seg for det meste i store dotter som er lett å få bort.

1800314_10151986644071721_87550939514896

De har også det som kalles for selvrensende pels, og selv om de kan bli skitne på tur så blir de rene "av seg selv" innen kort tid. Som eksempel kan du se bildet nedenfor. Dette bildet er tatt med en halvtimes mellomrom på samme tur. Etter Ozu hadde blitt halvveis svart så fikk jeg ham til å vasse noen sekunder i en kulp, og i løpet av en halvtime labbende på tur så var han hvit igjen:

10414385_10152049035696721_4695727061184

Det mest negative med en japaner er uten tvil, for min del, bjeffingen. Nå er Ozu også en noe utrygg hund, som betyr at han har enda lavere terskel for å bjeffe. Han bjeffer på folk som går forbi utenfor, på dørklokka (den er jo ganske vanlig), om han hører hunder utenfor eller i leiligheten over som bjeffer samt han kan også finne på og bjeffe på folk ute eller folk på besøk som han synes er skumle. Bjeffingen kan reduseres med trening, men du vil aldri kunne få det helt bort.

Japaneren ble en periode brukt som en vandrende innbruddsalarm. De skal ikke jage bort inntrengre, slik f.eks en schäfer skal gjøre, de er ikke den type voktere. De er rene varslere, det betyr at de bjeffer frem til eier kommer bort og tar kontroll over situasjonen. Dvs at hvis Ozu bjeffer når jeg er i stua, så stopper han med en gang jeg går bort til ham eller hvis jeg roper ham til meg. Men begynner han å bjeffe når jeg f.eks er i dusjen og ikke kan komme, så blir han stående og bjeffe lenger (men dette er kanskje også vanlig for mange hunder, ikke bare japaneren).

Så tar du høyde for bjeffingen og det individualistiske gemyttet til en spisshund, så har du en fantastisk vakker og sprek turkamerat. Ozu blir med meg på fire timers topptur ene dagen, men er like rolig inne om han får en halvtimes tur dagen etter. Veldig fleksible og er med på det meste. Også synes jeg helt personlig at de har det vakreste smilet i hundeverdenen. :wub:

579078_10151605409856721_274032854_n.jpg

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dobbelpost, men vil bare legge til en interessant observasjon angående spisshunder og bjeffing. Jeg går jo på fellestreninger med bl.a. en buhund og flere lappiser. Og både buhunden og i hvert fall den ene lappisen bjeffer mye på trening. Føler de seg det minste stresset, ivrig eller frustrert, så bjeffer de, og kan bjeffe under hele økten.

Ozu gjør aldri det. Han har aldri tydd til bjeffing i en slik situasjon. Blir han ivrig eller stresset så hopper han på meg. Blir han frustrert, så melder han seg ut. Men det er aldri lyd i ham under trening. Jeg vet det er folk som har kommentert det til instruktøren - de ble overrasket over å se en japaner uten lyd.

Ozu har lav terskel for å bjeffe, men ni av ti ganger er det alltid varselbjeffing mot noe. Det er ytterst sjelden han bjeffer for å få utløp for stress, frustrasjon og iver, og i hvert fall aldri i treningssammenheng. Hvorvidt det gjelder japaneren generelt eller er mer spesielt for min hund, vet jeg ikke. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...