Gå til innhold
Hundesonen.no

Deperimert hund etter tap av annen hund ++


Sprettballen
 Share

Recommended Posts

Jeg kjenner ei, som er litt fortvila. Hun hadde tre hunder. Den eldste ble gammel og døde av hjertesvikt. De hadde en ung hund på ett år eller to, samt en hund i midten på rundt 4, en whippet. Den eldste hunden ble diagnostisert med hjertesvikt i august i fjor, avlivet i november. I september fikk de en liten jente. I denne tidsperioden, rundt den gamle hundens bortgang og fødselen av babyen, så ble denne whippeten det eier beskriver som deperimert. Den begynte å holde seg for seg selv, legge seg i andre rom, ville ikke leke, var generelt ikke seg selv.

Eier lurer nå på om hunden må omplasseres, da den enda er "deppa". Den er sjekka i huet og rævva hos dyrlegen, ikke noe galt med den. Eier lurer på om den kanskje sørger over den gamle hunden, men lurer også på om det kan ha noe å si at de fikk en baby, selv om det ikke virker som om hunden missliker babyen.

Hun har latt familie passe hunden over perioder, og da er hunden som normal igjen. Kosete og leken som før,men så fort hun tar hunden hjem, så blir den deppa igjen. Hun har prøvd med mer tur, mindre tur, tur med bare han, tur med han og den andre hunden osv. Ingenting hjelper. De prøvde med en ny hund, men pga den ressursforsvar, så måtte de gi den tilbake igjen pga. frykt for babyens sikkerhet i framtiden, men heller ikke ny hund hjalp på "depresjonen" til whippeten.

Eier er fortvilet, fordi hun føler omplassering er beste muligheten i og med at hunden fungerer som optimalt hos andre utenom hos henne. Hun har ikke lyst å miste en hund til, da hun fortsatt sørger over den gamle hunden, så er litt desperat etter om det er noe hun kan prøve, for å få tilbake den whippeten hun hadde, om dere skjønner.

Er det noen som har vært borti noe lignende og som har noen tips? Finnes det noe annet man kan prøve enn omplassering?

Takk for svar

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg passet for noen år tilbake en golden retriever som da familien fikk en baby, plutselig endret adferd - trakk seg tilbake og begynte å spise på seg selv. Da vi fikk den til pass var den full av sår der den hadde spist på egen hud. Løsningen ble masse oppmerksomhet og kos. Vi tok hunden med på turer der den fikk all oppmerksomhet, den fikk være sammen med oss hele tiden og ble dullet med og stellt med. Og den sluttet da etterhvert å tygge på seg selv, ble glad og aktiv igjen.
Jeg tror hunden ble deprimert av å bli tilsidesatt da babyen kom og tok all tiden. Hunden fikk ikke da lenger de turene den var vant til, eller så mye kos som den var vant til. Og ble "tilsidesatt". Nok oppmersomhet og aktivisering og kontakt ble løsningen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min hund ble deprimert da den andre ble borte, skikkelig også, men det varte bare en ukes tid så var han seg selv igjen. De trenger ofte tid til å prossesere slike ting de, som oss. Spm her er vell mer hvorfor den depper? Om den depper over hunden og ikke har kommet seg noe på så lang tid så lover det kanskje ikke så bra? Men siden den blir bedre hos andre så er det neppe hunden den depper over, da er det nok heller noe med hjemmesituasjonen. Sikker på at dere ikke har ekskludert hunden ifht hva den er vant med? Mener ikke bare tur nå, men kanskje det har blitt mindre kos, ligge i sofaen e.l. Mindre oppmerksomhet og "kjærlighet" til hunden rett og slett? Og at det derfor blir bedre når den er borte hos andre. Nå er det jo ikke unaturlig at man blir litt mer opptatt med en baby, men forsøk å gi hunden mer oppmerksomhet og anerkjennelse hjemme å se hva som skjer, viss dere har mulighet/kapasitet. Viss det ikke blir bedre om ikke lenge og de vet at han blir bedre andre plasser så hadde jeg definitivt vurdert å omplassere ja, evt satt han bort på langtidspass en stund for å se om det hjelper til at han tar med seg livsgleden hjem igjen etterpå, og kanskje eierne da om litt er litt mer tilbake i normalt gjenge om babyen begynner å bli litt eldre og ting går seg til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest lijenta

en kompis hadde to hunder og den yngste måte vandre først. Den eldste ble seende ut som den mistet helt livsgnisten i ca 6 måneder før den kom seg igjen og levde lykkeli i flere år etterpå. I den tiden så fikk den all oppmerksomheten men det hjalp ikke og vi regnet i grunnen med at den eldste også skulle tusle

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunden vår endret også adferd da vi fikk barn. Ikke med en gang, men mer og mer etterhvert som barnet vokste. Hunden begynte å ligge for seg selv og mistet mye av gleden og gløden hun pleide å ha. Vi så at med en gang andre passet henne så ble hun sitt gamle selv med en gang! Vi bestemte derfor at det beste for henne ville være å flytte.

Hun bor nå hos svigers og er den propellen hun var før :) Hun blir overlykkelig når vi kommer på besøk og liker fortsatt å ha oversikten over hva barnet gjør. Det virker som om hund og barn har et veldig tett bånd. Jeg vet fortsatt ikke hva som gjorde at hunden virket så deprimert hos oss.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei, det er jeg som har denne hunden :)

Vi har vært veldig påpasselige med å ikke tilsidesette hundene våre etter at vi fikk datteren vår, de har fått alt de normalt sett har fått av både mosjon, trening og kjærlighet hele veien, og selvfølgelig en del ekstra på whippeten. Jeg utelukker rett og slett at mangel på det er årsaken, da er det i tilfelle endring av hele livssituasjonen hans som er årsaken dersom det har noe med datteren min å gjøre. Han ser ut til å like henne, og oppførselen hans er på samme måte når hun har lagt seg på kvelden, blir trillet av besteforeldre etc. så jeg kan ikke forstå at det har så mye med selve ungen å gjøre heller.

Det kan være at han reagerer på min sorg, ettersom tapet av denne hunden var et tap av en enorm del av meg selv.. Men samtidig forsøker jeg jo å ikke vise at jeg er trist og lei ovenfor noen, og jeg har jo dager hvor jeg ikke tenker så mye på tapet men whippeten oppfører seg fremdeles på samme, deprimerte måte.

Det er tre forskjellige som har passet ham over en periode, to familier med andre hunder, og en familie uten andre dyr. Whippeten er glad og lykkelig hos alle andre enn oss.. Utendørs er han sitt gamle jeg, det er jeg usikker på om venninnen min nevnte ovenfor her :)

Tusen hjertelig takk for alle svar, det er en utrolig vanskelig tid akkurat nå. Jeg vil virkelig ikke miste godgutten min, samtidig som jeg ikke klarer å se på at han oppfører seg slik stort lenger..

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min hund sørget også da jeg måtte avlive den andre hunden min. Hun ble en skygge av seg selv, lå for det meste og sov inne, tuslet turer uten glede og energi. Hver gang hun så en lignende hund på tur ble hun helt VILL, og skulle bort for å hilse (og "mammahjertet" knuste hver gang). Jeg prøvde å legge til rette ved å ha henne med på alt mulig, gjøre det jeg visste hun likte - lange turer løs, leking, masse kos og kroppskontakt, men for å være helt ærlig - egentlig ble hun ikke seg selv igjen før jeg fikk en ny hund. Hun har aldri vært alenehund hos noen, alltid vært i flokk, og jeg tror rett og slett at tapet av flokkfølelsen ble for mye for henne. Så ... Jeg har ingen råd til deg egentlig. Det kan jo gå over etterhvert, dere kan vurdere omplassering, og dere kan vurdere om dere har mulighet til å ha en hund til - kanskje på lån først, og en liten, lite krevende rase som bare glir inn? Jeg vet ikke ... Men jeg vet veldig godt hvor leit det er når hunden ikke har det bra og man ikke klarer å fikse det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ha selv opplevd hunder som har sørget og blitt deprimerte, etter at lederhunden huset ble borte. I det ene tilfellet varte det i flere måneder, den andre gangen bare et par uker. Dette har ikke skjedd når "laverestående" individer har blitt borte, har jeg observert. Begge gangene kom situasjonen seg drastisk når ny valp kom inn i huset.

Jeg vet ikke om hunder kan sørge , men det er tydelig at dekan reagere når forholdene i hjemmet/flokken forandrer seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Linux har gått gjennom en slags "depresjon" "bare" fordi vi fikk barn, så at en hund kan "sørge/blir deprimert" i forbindelse med at andre hunder går bort, og at det samtidig skjer andre store omveltninger i livet, det syns jeg ikke er usannsynlig. Her har det nå gått over 2 år, og jeg syns ikke han er helt seg selv enda, selv med tid satt av til bare han og meg, og ferier hos besteforeldre med masse tur og oppmerksomhet. Bare det at livet forandrer seg kan påvirke en hund ganske mye...

Red: I Linux sitt tilfelle så er ikke omplassering en sannsynlig løsning, i og med at han har en del andre "greier", så vi har valgt å prøve å gjøre det så bra som mulig for han, gi han oppmerksomhet alene, huske på de små kosestundene, "verne" han litt fra slitsom toåring (han har sitt eget sted hvor han er garantert fri for toåringsmas), og av og til gi han helt fri ved å sende han på fjelltur med foreldrene mine f.eks. (funker i "barnesituasjonen", men kanskje ikke i "miste hundekameratsituasjonen".) Uansett er jo livet endret, og en eller annen gang må det bli normalen. Så får det bare ta litt tid...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hadde nettopp et mareritt av en "treningsøkt". Hadde alle favorittingene hans og lommene fulle av snacks. Godt vær og stille og rolig feriestemning. Ede åpnet med å hoppe opp og bite og bjeffe og jukke og være teit. Jeg trodde vi skulle ha en fin økt med den energien der, men da jeg ba om utgangsstilling for TREDJE GANG, så gikk han sakte og satte seg seigt ned. ... Eneste lyspunkt var en fin innkalling da han mens jeg prøvde samle meg vimsete avgårde på egenhånd inn i en luftegård jeg ikke har gitt ham lov til å gå i. Da spratt han opp fra sniffingen og kom løpende inn med en gang. Supert! ..men det var det ENESTE han gjorde riktig på cue. Han dekket hver gang jeg ba om stå. Så dumt på meg når jeg ba om utgangsstilling. La repeatedly fra seg apporten en meter fra meg i forsøk på å innkassere uten å måtte gi den fra seg. Fant plutselig ut at det var kewlere å gå fra front mellom beina mine til utgangsstilling istedenfor å svinge bakparten inn, og gjentok den der flere ganger. Nektet gå fot uten lure i hånden. Den økende frustrasjonen min gjorde ikke ting bedre. Han begynte holde hard rock konsert. Hoppet og bet og jukket. SÅ kom jeg på at han ikke har fått skjønnhetssøvnen sin. Han hadde vært våken fra kl 07 i morges uten å blunde et blunk. Aha! All made sense. Tok ham med meg inn igjen, og det tok ikke engang et minutt før han brøt ut i full raptus og fløy villmann mellom veggene i toddler tantrum. Stoppet plutselig og begynte krafse og grave som en manisk gærning på gulvet, og falt så dønn om, som et slakt, rett i søvn. — Har De forsøkt skru maskinen av og på igjen? 
    • Det er nok definitivt en del av "spøkelsesalderen", men det er også viktig å ta på alvor så man ikke ved uhell forsterker adferden så den blir en uvane.
    • Er hun ikke i den alderen? Jeg har noe liknende problemer selv, også 5 mnd. Bjeffet plutselig på en dame på bussholdeplassen i dag, uvisst av hvilken grunn. Heldigvis bare sosial bjeffing, som han gjør når han vil noe, men hun ble dessverre ukomfortabel, så måtte fortelle henne at det var vennlig kommunikasjon for å få oppmerksomhet, ikke noen trussel eller advarsel. De høres veldig annerledes ut og serveres mot "inntrengere" på "eget territorium". Kanskje sammenlignbart med hva din gjør? Fordi min er avlet for å vokte, så belønner jeg ham for å være flink gutt og gjøre jobben sin tilfredsstillende når han serverer advarselbjeff på fremmede "inntrengere". Hadde han truet og ikke latt seg avlede hadde jeg kjøpt profesjonell hjelp, men foreløpig er han tilfreds med å få respons på varselet og tar min vurdering av situasjonen som god fisk.  Kjenner du til begrepet sladretrening? 
    • Det er vanskelig å si uten å se hunden. Går dere på noe valpekurs? Isåfall er det et godt sted å spørre. Jeg tenker også at det er veldig viktig med god sosialisering med trygge hunder og folk, og på trygg avstand til "skumle" ting i ulike miljøer generelt, så ikke alt ukjent blir skummelt.
    • Hei! Har en 5 mnd gammel bc valp som knurrer og bjeffer på ting som kommer på avstand, samme om det er kjentsfolk eller fremmede.. hun syntes det er greit når de kommer nærme nok, da vil hun mer enn gjerne hilse og er fornøyd.   idag når faren min kom inn med caps knurret hun og bjeffet her inne, noe hun aldri har gjort før.. noe jeg bør gjøre for å forebygge? hun er dog lett å avbryte enkelte ganger, men mååå liksom bjeffe.. takk for alle svar
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...