Jump to content
Hundesonen.no

Fortell "alt" om shetland sheepdog


Trixi
 Share

Recommended Posts

Kan dere som har/har hatt sheltie, fortelle meg alt om de? Hvordan er de å leve sammen med? Helse? Lydnivå? Arbeidslyst? Avslapping inne? Alene hjemme? Pelsstell? Og alt annet...bra og dårlige sider ved rasen... blir de veldig varm om sommeren? Trenger de dekken om vinter?

Sent fra min SM-G900F via Tapatalk

Link to comment
Share on other sites

Det går ikkje an å fortelle alt, men kan fortelle litt. Hugs at der er individuelle forskjeller, og dette er min oppleving av rasen.

Å leve saman med ein sheltie er lite komplisert. Ho er med på alt, vil vere med på alt, men kan stå attende om det trengs. Stort sett er helsa god innanfor sheltie. Generelt er det snakk om augesjukdommar når ein snakkar sjukdom, men her er alle oppdrettere pliktig å augelyse. HD/AA er vanskeligere å vite noko om då.få røntger hundane. Ellers er det ei frisk rase etter mi erfaring.

Sheltien har veldig lett for å bjeffe. Dette er noko som må trenast på frå dei er små.

Arbeidslyst har i alle fall mi jente. Me trenar både rally, lp, agility og til tider spor. Artig hund å jobbe med. Her trur eg det er store individuelle forskjeller, men i utgangspunktet skal rasa vere lærevillige.

Min sheltie har lett for å fotfølge innendørs, men me driv no å trener dette bort slik at det vert Meir avslapping. Sheltien er jo veldig sosial..

Eg børster ved behov, men mi har lite pels. Mor mi har ein Hanne med mykje Meir pels, han må børstes minimum ein gong i veka, kvar dag ved røyting.

Eg syns det er ei veldig allsidig rase som er lett å forme etter eige behov. Kjem ikkje på noko negativt i farta, men noko er det nok. Som alle andre hundar vert dei varme om sommaren,en tilgong på skugge eller vatn hjelp. På vinteren har Me aldri hatt noko problem anna enn snø som klabbar i pelsen.

Håper du fekk noko ut av dette og at fleire svarar med sine erfaringar!:-)

Sent fra min D5503 via Tapatalk

Link to comment
Share on other sites

Takk for svar :)

Får mer og mer sansen for sheltien... kan virke som det er en rase som kan passe oss.... ungene våre er ganske "mild" og forsiktig, så en hunderase som er forholdsvis mild i gemyttet vil nok gå best med ungene...

Jeg husker at bestemor sin sheltie omtrent aldri ble børstet...jeg pleide å bade og børste han når jeg var der på besøk, men tror ikke de stelte så mye med han ellers, men han så alltid flott ut...

Hvordan trener dere på bjeffing? Noen konkrete eksempler på når hunden bjeffer og hvordan dere trener det bort?

Link to comment
Share on other sites

For å gjøre det litt enkelt, er det hovedsakelig to grunner til at en hund bjeffer: den ønsker å oppnå noe, eller er generelt oppspilt. Uansett er bjeffing selvforsterkende, så det er om å gjøre å unngå at hunden i det hele tatt begynner å bjeffe - og sørge for å avbryte den så fort som mulig når den begynner å bjeffe.

Når hunden bjeffer for å oppnå noe, er din oppmerksomhet et ledd i oppnå dette "noe". Feks kan det være at den bjeffer mens du tilbereder mat til den - fordi den vil at du skal forte deg og gi den maten, eller den bjeffer mens du gjør noe som ikke inkluderer hunden (feks ser på tv) - fordi den kjeder seg og vil at du skal gi den oppmerksomhet og finne på noe gøy. Denne typen bjeffing blir man kvitt ved at hunden aldri oppnår det den ønsker: du slutter å tilberede maten om den bjeffer rundt foringstider, og du ignorerer og eventuelt forviser hunden (setter den i timeout) om den bjeffer for å få deg til å bli morsom. Bjeffer den for å ha det gøy, skal resultatet bli at den får det innmari kjedelig ;)

Når hunden bjeffer fordi den er oppspilt, må man hjelpe hunden til å roe ned, og gjerne avlede. Feks kan den bjeffe fordi den blir oppspilt av barn son leker, eller av å se en annen hund. Da er metodene @ nevner ypperlige :) det vil nok også fungere finfint på varselbjeffing når det ringer på døra, feks. Dersom hunden derimot vil ha din oppmerksomhet, vil slike øvelser være en belønning for bjeffinga - den fikk jo din oppmerksomhet, og nå gjør dere noe gøy ;)

Bjeffing ute i hagen kan også være et problem; jeg løser det enkelt og greit med å bestemme at bjeff = hunden skal inn. Uansett hvorfor den bjeffer, ryker det rett inn med en gang - den lærer snart at det lønner seg å holde kjeft dersom den vil være ute, og at den kan bli sluppet inn ved å bjeffe en enkelt gang.

Link to comment
Share on other sites

Takk for info :) Noen som har tips til gode sheltie bøker? Utifra det jeg leser og det lille jeg selv har opplevd rasen, så er det nest positive ting... men det jeg er veldig interessert i er også det jeg ser på som negativt, for å lære mere om det og finne ut om det er noe jeg er villig til å leve med/jobbe med.... bjeffingen er noe jeg ser på som negativt, og da er det viktig å på forhånd vite mye om bjeffing, hvordan begrense det og når jeg mener det er greit med bjeffing.... Pelsen er både negativ og posotiv... det positive er at hunden ikke behøver klær om vinteren, og her jeg bor har vi MYE vinter... negativt er mye røyting og dersom det blir alt for mye pelsstell... synes noen hunder har så overdrevent mye pels, så gjelder å finne linjer som er mere normalpelset... Ellers så tror jeg sheltien ville passet fint inn hos oss... så skal begynne å se etter oppdrettere og se om jeg finner noen jeg får god kjemi med.... Er det noe forskjell i kjønn på sheltien? Jeg er egentlig ikke så opptatt av kjønn, så lenge gemyttet og helsen er bra.... Er det gemyttforskjeller innen de forskjellige fargene eller spiller ikke det noen rolle? Jeg må jo innrømme at en blå sheltie hadde vært drømmen utseendemessig, men igjen så er det helse og gemytt som er viktigst...

Link to comment
Share on other sites

Takk for info :) Noen som har tips til gode sheltie bøker? Utifra det jeg leser og det lille jeg selv har opplevd rasen, så er det nest positive ting... men det jeg er veldig interessert i er også det jeg ser på som negativt, for å lære mere om det og finne ut om det er noe jeg er villig til å leve med/jobbe med.... bjeffingen er noe jeg ser på som negativt, og da er det viktig å på forhånd vite mye om bjeffing, hvordan begrense det og når jeg mener det er greit med bjeffing.... Pelsen er både negativ og posotiv... det positive er at hunden ikke behøver klær om vinteren, og her jeg bor har vi MYE vinter... negativt er mye røyting og dersom det blir alt for mye pelsstell... synes noen hunder har så overdrevent mye pels, så gjelder å finne linjer som er mere normalpelset... Ellers så tror jeg sheltien ville passet fint inn hos oss... så skal begynne å se etter oppdrettere og se om jeg finner noen jeg får god kjemi med.... Er det noe forskjell i kjønn på sheltien? Jeg er egentlig ikke så opptatt av kjønn, så lenge gemyttet og helsen er bra.... Er det gemyttforskjeller innen de forskjellige fargene eller spiller ikke det noen rolle? Jeg må jo innrømme at en blå sheltie hadde vært drømmen utseendemessig, men igjen så er det helse og gemytt som er viktigst...

Av det eg har opplevd er det ikkje noko kjempeforskjell på kjønna ved sheltie, anna enn obligatoriske forskjellar som iveren etter løpetispe eller slikt. Denne boka gjev deg litt meir innblikk, men syns ikkje den får med alt. Då er eg meir nøgd med denne. Dei har litt forskjellig med informasjon. I tillegg kan du vite om Margaret Norman: The complete shetland sheepdog. Den er på engelsk.

Trur ikkje der er gemyttforskjell på fargane, men pelsen er ulik. Tricolor og Blue merle har mykere, ofte mindre pels enn sobel. Hanner har meir pels enn tisper igjen. Soble sin pels er ofte meir strie.

Link to comment
Share on other sites

Jeg har to sheltier, en hanne og en tispe. Tispen er eldst (bare ett år aldersforskjell mellom de)

Det eneste "problemet" med mine to som jeg kan si, er all bjeffingen. De bjeffer ikke inne, annet enn når det ringer på døren.Da varsler de med bjeffing og gir seg ikke før gjesten er behørig snust på og godkjent :-)

Ute bjeffer de en del mer. Typiske ting er hunder som går forbi på gangveien utenfor hekken til hagen vår. Eller på unger som roper ertende ord og lager tullete bjeffelyder til hundene når de går forbi, da kan hundene mine fort innbille seg at det er en hund der og så bjeffer de. Heldigvis bjeffer de ikke på ALT som går forbi.

Hannhunden min har også brått fått en idè om at mopeder som hviner forbi skal forfølges og bjeffes på. Aner ikke hvordan han fikk den ideen, han var langt over året før han begynte med det en dag, helt ut av det blå. Så når en moped raser forbi utenfor hekken nå, løper han etter og bjeffer så langt hagen vår rekker. Når han kommer til enden av hagen vår, stopper han, snur og går stille tilbake igjen. Ikke noe mer bjeffing så snart mopeden har passert. Irriterende, men han snur også og kommer til meg hvis jeg roper på han når han løper mot mopeden. Så hvis jeg bare var tilstede hver gang (noe jeg ikke gidder) så hadde det kanskje gått opp for han etterhvert at han ikke skal gjøre det.

Ellers er det som nevnt egentlig ganske lite helseproblemer hos sheltien som rase,men som nevnt over, er det øyesykdommer du skal se mest opp for. Du finner liste over godkjente veterinærer (ikke alle kan øyelyse hunder) på NSSK (Norsk Shetland sheepdog klubb) sine hjemmesider (mener det var der jeg så den). Sjekk at din valp er øyelyst av en av disse veterinærene. Når du henter valpen hos oppdretter, har valpekullet som regel blitt øyelyst de siste dagene (evt siste uka) før henting, og denne undersøkelsen (samt den generellle sjekken) skal du få papir/attest på, med resultatet nedskrevet. Les attesten når du får den, så du ikke kommer hjem og først da ser at valpen din er rammet av øyesykdom..

Du finner mer info om øyesykdommene på NKK og NSSK.

En gang i uka omtrent børster jeg mine to. Det holder lenge. Hender jeg drøyer det litt lenger enn det også når de ikke er i røyteperioden. For hjemmets skyld (dvs minske mengden hår på gulv og møbler) så lønner det seg å børste over daglig i røyteperiodene vår og høst. Du slipper mye rengjøring da :) Vær spesielt nøye med kam bak ørene på hunden og bak albuene, mot brystkassen. Der er pelsen tynn, myk og fin, og tover seg ekstra lett.

Jeg dusjer og shampoonerer dem litt etter behov, men ca annenhver måned. Det er en smakssak også, hvor mye du tåler av hundelukt osv. Opp til deg. Noen bader hunden hver uke, andre en gang i året. Det varierer.

Jeg barberer hannhunden min under buken rundt "snurrebassen" for å unngå at gammel og våt urin klistrer seg i all pelsen der. Det er så uhygienisk å ha en hannhund som er våt på tissen av urin, som kommer rett inn fra tur og legger seg på sofaen med det.... så sofaen suger opp urinen. Ekkelt. Derfor barberer jeg utstyret hans av og til, så det ikke fester seg noe der. Smak og behag, ikke noe du MÅ gjøre, men jeg foretrekker det altså sånn. Jeg stiller ikke ut mine to på utstilling/show, så det har ingenting å si at han er barbert der for noen andre enn meg selv :-)

Sheltier er etter min mening veldig intelligente, lærevillige som få, og veldig opptatt av å være i nærheten av sin eier.

Sitter jeg på kontorstolen som jeg gjør nå foran pc'en, og vrir meg litt så det knirker i stolen, tror begge hundene jeg skal til å reise meg for å gå noe sted, så da spretter de på beina på brøkdelen av et sekund - klare til å følge etter. De følger etter meg rundt hele huset, unntatt på do, for da stenger jeg dem ute med lukket dør :P

Deres trang til å være nær eier viser seg ute på tur også. De to jeg har, stikker aldri av, er aldri langt unna meg. *bank i bordet* Jeg håper det fortsetter hele livet deres, men så langt har de altså ikke gjort noe sånt. De dilter i nærheten hele veien, men tispen henger kanskje litt langt etter noen ganger fordi hun er så opptatt av å snuse på alt og da glemmer hvor hun er. Men et enkelt rop eller plystring, og hun kikker opp og oppdager at jeg er litt for langt unna henne, så da kommer hun løpende etter.

De er alltid glade, alltid klare for å gjøre noe, og likevel rolige inne (ligger og slapper av eller ligger og ser ut vinduet f.eks.) og maser aldri. Våre to er perfekte familiehunder. Jeg bruker dem ikke til noen spesiell hundesport, vi bare går turer sammen, så de er helt vanlige familehunder altså og det fungerer de supert til også.

De er som nevnt veldig glade i å være nær eieren sin, så vi slet litt i starten med å venne tispen til å være alene hjemme. Hun ulte og vrælte når vi gikk, og holdt det gående. Men det gikk til slutt, hun vennet seg til det. Måtte bare jobbe litt aktivt med det. Hun godtok til slutt å være hjemme alene, og holdt munn.

Så fikk vi hund nr to, og han var det aldri noe problem med. Ikke en lyd fra første stund av, når vi går hjemmefra. Nå har de to selskap i hverandre, så jeg tror det hjelper veldig. De er ikke heeelt alene liksom. Siden jeg ikke jobber, men er hjemmeværende, er det sjelden de må være noe særlig hjemme alene, men det skjer jo at det blir en time eller to når alle tobeinte skal noe på likt. Men sjelden mer enn et par-tre timer, og det er absolutt ikke ofte. Men andre sheltie-eiere er jo på jobb som folk flest, så de klarer å venne seg til det, selv om de nok ikke liker det, så sosiale og selskapssyke som de er :)

Lykke til med sheltie! Det er en super hund, etter min mening :D Perfekt størrelse og deilig gemytt, de er så vennlige og glade.

Link to comment
Share on other sites

Tusen takk for masse koselig info MiO og sirius :) Det høres ut som en god hund å ha i hus...ja forutenom bjeffingen da.... nå bor vi i enebolig da, så sånn sett er ikke bjeffing særlig forstyrrende for naboer.... men veldig greit å være obs på det da å jobbe med det fra valpestadiet.... Elsker at de er så førerorienterte og at de har liten radius.... kunne godt tenke meg å ha hunden løs på hyttetomta vår fir eksempel.... at hunden følger etter overalt går bra da...hehe, jeg har ei katt som r sånn...han er rett bak meg hele tiden, og det sekundet jeg setter meg bed, sitter han på fanget...så er vant å bli "forfulgt" :-) Hvis noen har noen gode oppdrettere å anbefale (gjerne på PM) og da gjerne blå eller tricolor.... nå har jeg ikke funnet oppdretter av blå her i nord norge, så om jeg er besatt på den fargen må jeg nok reise langt, og kanskje belage meg å stå på venteliste også en stund.... men andre farger er også aktuell altså, synes bare de blå er så fine at jeg får litt hjerteklapp.... Når dere velger oppdretter, har avstand mye å si? Det finnes to oppdrettere som jeg vet her i finnmark og noen i troms...noen timer kjøring må jeg bare belage meg på uansett rase...men de beste oppdrettene er nok maaaange timer unna og gjerne ett par timer fly også... hvordan tenker dere om lang avstand? Fant en oppdretter i nord finnland, men er skeptisk til import, aner ikke hvordan det fungerer.... jeg importerte 2 ildere fra mexico for 7 år siden, og det var en del styr, blodprøver og tester og mye papirer...kvier meg litt om det er like vanskelig med hund fra finnland...

Link to comment
Share on other sites

Er jo så mange som sier at man bør besøke oppdretter og se på kullet og moren sammen... men er vanskelig om det er veldig langt unna... der jeg bor er det 2 timer å kjøre til flyplassen, så det tar utrolig lang tid å reise rundt i landet.... vi har en liten flyplass her jeg bor, men er så sinnsykt dyrt å fly herfra.... Men om jeg finner den rette oppdretter et annet sted i landet, så kjøper jeg gjerne derfra, men vil ikke ha mulighet å reise å besøke valpene.... er veldig vanskelig når man bor i nord :(

Link to comment
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.


  • Nye innlegg

    • Ede blir så ivrig hver gang muttern tar frem et måltid etter en pause, han trenger påminnes at matbitene kommer når han sitter pent og rolig, behersker seg, ser på muttern og venter på markør. Husker det heldigvis resten av økten, men trenger påminnes igjen etter en lengre pause.  Han har begynt knekke koden på leave it i stå og fri ved foten også. Den satt mye lenger inne enn i sitt. Mye. To hele dager med øvelser til hvert av fire måltider, for å være helt presis. Somehow var sitt og stå to fullstendig ulike situasjoner fra Ede sin synsvinkel, på tross av den stadige vekslingen mellom bare de to. Ligg har vi satt på vent inntil videre fordi slikkingen på lukkede never i stå har vært så manisk og intens, det måtte fikses først, før noe annet.  Økten med kveldsmaten endte nå med nydelige strekker og snu, kontinuerlig uten avbrudd i pen, tett og rett fri ved foten uten lure i hånden og muttern er super happy av utsiktene til å kanskje snart få healet huden på hendene, som er slikket så sår og tørr at den kjennes ut som sandpapir og gjør vondt og skriker etter Barrier Repair Cream fra Dermalogica for å fikse skadene fra den våte tungen til ivrig matglad valp som har forsøkt slikke seg gjennom dem. Ubeskrivelig god følelse at han begynner forstå hvordan han får tak i innholdet. Tør ikke legge på krav om kontakt i stå ennå, selv om den er persistent i sitt nå. Priser meg bare lykkelig av at han evner se på både neve og åpen hånd med mat uten å prøve ta den med makt. Ede synes det går fremover med treningen av muttern han også, men hun er litt tett i pappen iblant. Skjønneste lille søtnosen satte opp det søteste kosemose ansiktet med "I wow you so much!" ører og dumme muttern trodde den blikkontakten handlet om kjærlighet og vennskap. Ede stirret og stirret inn i de dumme øynene til muttern som trodde han var glad for kos og reciprocal luv, før tålmodigheten hans sprakk, nesen og leppene krøllet seg i irritasjon og han måtte servere et skikkelig korreksjonsbjeff til dumme muttern som ikke husket kommandoen for å gi godbiter. Ikke hørte hun etter heller, bare reiste seg og gikk uten å servere. Makan!  Så skapte hun seg enda mer. Begynte prøve seg og teste ham. Godbitdispenseren ville ikke virke igjen uten at han snuste på noen bokser. Ikke nok med det, det måtte snuses på riktig boks, og hva var i den? Samme godbiten som ble servert for å snuse på den. Idioti! Kunne vel bare ha servert den uten alt det fjaset. Ufattelig frustrerende med sånn problematferd på disse menneskene. Hun skulle nemlig være trent til å kunne flere kommandoer for å gi godbiter nå, men tester grenser. Vi får se hvor lenge dette papprøret med tomme tomatpurebokser utenpå aluminiumsfolie skåler får leve før hun skjønner at en herremann hvis navn betyr vokter av rikdom (ifølge internettet) fortjener noe mer staselig enn dette pinlige grunnskole formingsprosjektet her.  Men muttern prøver da, det skal hun ha. Hun blir antagelig en veloppdragen matmor med tiden 🐾
    • Da har vi endelig vært på første bytur. Ga opp å vente på den sekken en selger på Finn ikke engang har orket sende avgårde en uke etter handel. Vi har ikke tid til å vente, ukene flyr, så vi lagde oss i nøden en bæreslynge av et gammelt fleecepledd, og den ble faktisk god å bære i, og tydelig også god å sitte i. Anbefales. Første busstur var no stress utover min forfjamselse over hvor tidlig den kom. Trodde vi hadde MYE bedre tid. Bar Ede ombord i bussen fordi første gangen og bratte trappetrinn. Han var litt nysgjerrig, mest nonchalant. Litt kos. Litt utforskende. Ingen tegn til discomfort. Så omgivelsene skifte gjennom vinduet. Spisset oppmerksomheten litt mot noe som beveget seg gjennom en park mens vi ventet på grønt lys, ellers uinteressert. Nonchalant. ..men han ble varm. Hadde plukket ham opp fra gulvet og satt ham i slynga i god tid før avstigning, for å slippe stress og kav. Han var helt rolig og bedagelig til det ble varmt. Første gang jeg har sett ham pese, og første gang han ikke har kunnet regulere temperaturen ved å legge seg på kaldt gulv. Det stresset meg mer enn ham. To holdeplasser igjen og jeg fryktet jeg hadde ødelagt hans forhold til buss og bæring og livet og universet og alt.  Temperaturen var heldigvis ok igjen tvert vi var ute av bussen. Det fristet lite å sette en valp ned på bakken akkurat der på holdeplassen. Så på klokka ifht om jeg skulle beholde ham i slynga og haste avgårde eller sette ham ned et sted og ta turen i hans tempo. Tallene på displayet var bare feil. Bussen kom uventet tidlig til holdeplassen fordi det var den forrige bussen som var litt forsinket. Nå stod vi i sentrum 45 minutter før vi skulle være der. 45 minutter ekstra er lenge. Valgte bære Ede til et renere og roligere sted for avstigning, ved Stiftsgården, hvor fortauet fra visuelt inntrykk å dømme blir vasket med jevne mellomrom, fordi kanskje kommer kongen igjen. Det er hans sted og han har jo vært der før, en gang på 90-tallet, tror jeg. Kongens eiendom er noe annet enn bussholdeplassen til røkla, som tydeligvis ikke er verdt å bruke skattepengene til på holde bakken ren for. Med temperaturen regulert ned igjen ville ikke lille Ede lenger ut av slynga. Han ble bare sittende i den på bakken, naturlig nok, da han var trøtt og avslappet og hadde glemt det halvminuttet han var for varm oppi der. Så ingen grunn til å presse ham ut fra et komfortabelt hvilested for å gi ham opplevelsen av at det var kjipt å bli drasset med rundt i byen når han heller ville slappe av og kose, så han fikk bli sittende oppi slynga og ta inn det nye miljøet mens vi spaserte til Torget. Første lykketreff for miljøtrening var en grafittifjerner i full sving med høytrykkspyler. Det var lyd og synsinntrykk og litt vanndråper i luften og no stress. Nonchalant. Vi så på folk bevege seg i ulike retninger over den store, åpne plassen, og fikk straks nytt lykketreff med to stk som kom bærende på skiutstyr i fargerike bager, virkelig rare silhuetter, og vi fikk passert dem på mindre enn fem meters avstand, nær en fargerik pølsebod som luktet deilig. Lydene fra en gatemusikant med trekkspill bak pølseboden synes ikke Ede noe særlig om, han var ukomfortabel med de lydene, så vi fortsatte bortover gaten og fikk øye på mer gull: En samling rus(mis)brukere utenfor Vår Frue Kirke. Stoppet og snakket med de, fikk oppmerksomhet og kos og matbiter. Ede våknet til liv, ville ut av slynga og ned på bakken, hvor han koste seg med å ta inn omgivelsene og de nye menneskene. Til min skuffelse var ingen av dem synlig rusa. Håper på å få møte noen tydelig ruspåvirkede (og trivelige) nå i pregningsperioden, så vi slipper få første møte med stressa speedfreaks eller innpåslitne kjevegnikkere med øyne så store som tinntallerkener høye på MDMA i en såkalt fryktfase av utviklingen, men vi får vel en ny sjanse på lørdag kveld når vi skal gomle kjøttboller mens vi ser på og antakelig blir hilst på av (blide og glade) fulle folk på tur fra vorspiel til utesteder. Drar hjem igjen før de blir overstadige og potensielt begynner krangle med hverandre. Det handler om GODE opplevelser. Treffer vi noen vi stoler på mens vi har nok kjøttbolle igjen, så tar muttern også en kjapp øl på en uteservering for å bli brisen. Her tar vi nemlig sosialisering alvorlig. Det er viktig for en valp å bli eksponert for fulle folk innen pregningsvinduet, dersom den skal måtte tåle det siden. De fleste har jo festlig besøk iblant, så Maskot er sitt ansvar bevisst og forbedrer Ede på det🍻 Regner med det blir en god opplevelse, for Ede liker barnslige tullemuttern bedre enn seriøs voksenmuttern.  ... En bitteliten miniatyrhund tilhørende en av de som hadde noen business med å være på plassen begynte skjelle frenetisk på oss, så vi beveget oss litt bort fra området. Gatemusikanten på skrå over gata begynte da å spille Kalinka, og lyden av trekkspill ble plutselig meget bedre. Vi beveget oss bort til ham, løp litt heelwork posisjoner, litt slalom og litt glade hopp og sprett med logring og glede og så var trekkspillyder kewlt istedenfor litt ekkelt. Det som ble ekkelt var å bruke musikken gratis, så Vippset ham pliktskyldigst en femtilapp som thank you for the music før jeg så at glad valp tydeligvis var bra business for ham også. Fra å ha blitt passert av alle var det flere som nå smilende stoppet opp for å se på Ede og kommentere hvor søt han var, og så vippset de også musikanten i samme slengen. Kanskje vi kan bli partners in crime. Live musikk til å trene heelwork i distraherende miljø er ikke å forakte. Mulig påvirket av de såkalte rusmisbrukerne utenfor kirken - fordi vi har kultur for å sette merkelapper og sortere fremmede mennesker i kategorier, sant - så lokket muttern Ede med seg for å kjøpe kaffe. Ideen om og de sensoriske minnene av en caramel frappuccino er antakelig av samme sorten som driver kokainsniffere fra helg til helg. Gikk fortvilet forbi flere kaffebarer uten å finne noen med luke mot gata, og lille Ede måtte bare være med på jakten. Heldigvis for han, som ikke drikker kaffe, så fikk vi møte en blid dame i elektrisk rullestol og det dro muttern ut av rusmisbruker modus, glemte hele frappuccinoen.  Kirkens Bymisjon hadde nå fått på en bålpanne på foran kirken, så vi beveget oss tilbake dit for å se og høre bål og lukte røyken av både tobakk og bjørk. Vi pratet med et par mørkebrune som smilte khatsmil og var trivelige. Hele tiden refilling the snack tray i passende intervaller og ved riktige anledninger.  Å få så hyggelige første møter med både mørkebrune og handikappede var en stor lettelse for meg, for det var sykt pinlig å ha en mangelfullt sosialisert hund hvis første møte med brun hud var å bli urettmessig skreket til i hysterisk panikk, på en meters avstand i en trang gang. Han meldte seg straks inn i høyreekstreme miljøer og la ingen skjul på sine holdninger. Kjeftet alle mørkhudede og synlig handikappede huden full: "Kom dere til ******* bort herfra! Dra hjem! Creepy freaks! Feilvarer! Gå bort og forbli borte! DØ!" ..fra han så dem til de var ute av syne igjen. Virkelig pinlig. Håper derfor Ede får flere hyggelige møter NÅ og gjerne også får møte noen med CP og Downs før pregningsvinduet lukker seg.  For å presisere, btw, alle vi har hilst på har vi ikke vært i nærkontakt med. Kun en håndfull som faktisk har berørt, på en god måte, resten har vi hilst på og vekslet ord med på litt avstand. Virker som vi er et mer opplyst samfunn nå enn for noen tiår siden. Folk flest vet nå antakelig at hunder fortjener personal space og at valper ikke bør tilvennes å forvente overfalls fysisk kontakt med tilfeldige fremmede på gata. Fremskritt.  Ede begynte vise tegn til å ville hvile, så han fikk komme opp i slynga igjen og ble bært gjennom en rolig bakgate og en rolig park til en benk, hvor en dame som selv har hatt riesen kom bort og slo av en prat mens Ede lå på fanget og slappet av. Bare 10 minutter ro der fordi det virkelige livet er ikke ideelt som i teorien - hvor han sikkert burde få sove et par timer akkurat der og da - men så var det dags for å møte storebror som tok oppdraget med å handle kaffe til muttern i langfri. Ede ble bært i slynga ned en ganske travel bygate, hvor vi møtte storebror og passerte arbeidsfolk i signalklær, som bar på store gjenstander. Ingen nysgjerrige reaksjoner på noe, han synes ikke noe av det virket merkelig. Satt bare avslappet i slynga hele veien ned gata og i mange minutter utenfor travle butikken hvor vi så på folk passere. Super nonchalant og bedagelig. Ikke spaced ut av stress, bare kewl med det hele. Viste seg at det ikke er bra å sende barn for å handle dop. Det ble feil type kaffe til min maskin, og kaffe må jeg jo ha. Som en typisk anonym kaffeliker er jeg en mester på å kamuflere misbruk, her ved å forklare det som vi fikk anledning til enda mer sosialisering og miljøtrening da Ede og storebror ble forlatt alene på en benk sammen i Midtbyen. Sukrer det med at de fikk pledd og kjøttboller, mens muttern LØP rundt hjørnet og ble borte i flere minutter for å bytte kaffen til en variant hun hadde brukerutstyr til å få ruset seg gira på. Da jeg kom tilbake var Ede opptatt med å vise storebror hvor flink han er til å sitte for kjøttboller. Barn av rusmisbrukere finner ofte trøst i og utvikler nære bånd til søsken. Bare gode opplevelser.  ..men SÅ, på tur tilbake til bussen, etter at storebror gikk tilbake til norsktimen for å unngå bli som muttern, så møtte vi på en dieseldrevet lift med med noe ekstra bråk på. Den tok nesten hele fortauet, kun en smal stripe å passere den på. Den der hadde han en sunn skepsis mot. Luktet vondt og bråkte fælt. Måtte lokke ham med kjøttbolle for å få ham med på å passere en decimeter fra den der. Absolutt ikke vanskelig å be, men skeptisk, ukomfortabel, og tydelig lettet da det hinderet med de lydene og den eksosen var forsert og han kunne innkassere kjøttbolle for jobben.  Da det mindre enn 60 meter lenger frem i gata dukket opp et liknende hinder, denne gangen arbeidsfolk med betongsag og støvsky valgte jeg løfte ham opp i selen igjen og gikk rundt på utsiden av de parkerte bilene, simpelthen for å rekke bussen. Den frappuccinoen jeg ikke kjøpte tidligere hadde jeg lyst på nå. Sikkert også greit å i samme slengen glatte over min higen etter en frappuccino med at det er greit å lære valpen at vi ikke trenger oppsøke absolutt alt vi synes virker kjipt. Han tok den forrige så pent, så en sky av betongstøv og støyen fra betongsag virket unødvendig å passere gjennom.  Vel inne på bussen sovnet han på fanget innen to holdeplasser og var glad og fornøyd da han gjenkjente området vi gikk av på som veien mellom treningssenteret og hjemme.  Nå sover han selvsagt som en stein og muttern er fornøyd med en vellykket kaffejakt, sosialisering og miljøtrening.  Eneste bildet fra i dag ble tatt på bussen hjem, fordi jeg har bare to hender og en bevissthet å være oppmerksom med. Ikke verdensmester i multitasking, så bilder av valp prioriteres ikke mens han er i denne fasen.  Å pusse sko før bytur var forøvrig waste of time. Det ser ut som vi har vært i marka, men vi var altså i Trondheim sentrum. Lange perioder med rødgrønt bystyre har satt sitt preg på byen ^^
    • Jeg tror vi er on the same page om hva du mener med avknapp i hvilke settinger. Støtter forøvrig også det generelle utbruddet om hvordan mange ikke aktiviserer nok til å kunne få til en god avknapp der hensiktsmessig. Selv hadde jeg tidligere for mye hund ifht tid tilgjengelig til trening og aktivisering og endte med å la ham trekke på tur fordi han vibrerte bortover gata av uforløst energi når jeg krevde at han gikk pent og pyntelig. Han hadde BEHOV for å få ta seg ut mer mer enn tiden min strakk til i den livssituasjonen, så å la ham trekke i en god sele istedenfor å gå pent, det var et valg for hans velvære.  Berett gjerne om ting som funker
    • Apport var dessverre ikke noe stas i dag. Åpnet lunsj med å introdusere den, hvorpå han umiddelbart grep den beint og rett og godt til min begeistring og BRAAA!! Derfra mistet den all verdi av nyhetens interesse fordi han ble helt i taket gira av den reaksjonen og maten og det eneste fornuftige å trene der og da var leave it, så hele måltidet gikk til den øvelsen alene. Må begynne jobbe med å trekke tiden fra forsterkning til belønning for å ha en sjanse til å klare noe uten mat i hendene eller på benken. Tror han er klar for det. Tok mange sekunder fra forsterkning til belønning ved en anledning i dag, og han holdt fokus på at han var forespeilet en utbetaling mye lenger enn jeg trodde han ville.  Føler jeg har klebbet ting til ved å begynne lokke. Ikke komfortabel med metoden, fordi jeg ikke har brukt den før. Har kun mangelfull teori om hvordan progresjonen bør gå. Jeg vet ikke hvordan resultatet blir til, for jeg har jo ikke gjort det før. Ikke sett prosessen. Jeg kan det ikke. Er ikke god på det. Bare knoter og prøver meg frem - og feiler. Lærer, selvsagt. Beste måten å lære på er ved å feile, men trenger jeg lære ny metode når jeg kan noe som fungerer og tar oss fortere og lettere til et penere resultat?  Synes shaping/"klikkertrening" (med klikker eller smatt) er mye lettere fordi det er hva jeg var vant med. Mener å huske jeg hadde raskere og bedre resultater. Bedre flyt, bedre kroppspråk, mindre knoting med tulleprat. Mer mestringsfølelse, mer selvsikker, mer klar og tydelig så hunden ikke ble forvirret. Er virkelig klønete med verbal forsterker. Bruker mange ulike ord uten å tenke meg om. Utbryter bl.a. "Så FLINK!" i ett sett og ødelegger dermed fri ved foten vår som er link! Veldig frustrerende hvordan ord bare ramler ut på autopilot fra en apemor som til et apebarn. Tror veien til mestring med lokking og verbal forsterker, fra min side, den er for lang, trekker motet mitt ned, forvirrer hunden og lager problemer, så jeg bør antakelig bare gå tilbake til klikkertrening (med et sånt hesteberte klikk i kinnet for fellestreningers del) istedenfor å la apemor få åpne munnen og derfra bable til Ede som om han er en menneskebaby. Trenger - for eget fokus - et klarere skille mellom den pludringen og det småpratet han ser ut til å like og lytter til når vi bare henger sammen mellom måltider/økter, og faktisk trening på helt konkrete øvelser med et klart mål.  ... Leave it løsnet forøvrig veldig da valget stod mellom tørrfor og råfor. Fra å noenlunde mestre halvhjertet og ufokusert med glipper og setbacks på bare tørrfor til FULL kontroll når det stod om råfor i den andre hånden.  "Så flink gutt!" ( 🤦🏼‍♀️) Det ansiktsuttrykket og den kroppsholdningen hans da han behersket seg med den siste halve kjøttbollen helt opp i ansiktet var viralt materiale. En blanding av stolt, zen og smertefull, beinhard selvdisiplin. Han så nesten voksen ut et øyeblikk. Like a sir. Ikke like vanskelig å beherske seg over tørrforet, som er hva jeg fikk fanget for å ha noe å legge ved, etter å ha glemt ta opp kamera på tur, som jeg tenkte vi skulle ha bilde fra. Han har ihvertfall forstått greia i sitt og dekk foran meg med maten i hendene og ingen andre distraksjoner nå. Baby steps 🐾
    • Guest
      Spesielt svar, med en rekke ubegrunnende antagelser som ikke er relevante i vår sammenheng. Spørsmålene ble stilt på et tidspunkt hvor vi bl.a. hadde fokus på ro-trening og innkalling. Labradorer brukes til mange type arbeidsoppgaver. I noen settinger er det å kunne finne roen og kunne slappe av i ulike miljøer viktig. Foreslår at når du kommer over hundeeiere som holder hund i bur hele dagen, eller Facebook-innlegg som plager deg - så tar du det opp direkte med dem det gjelder.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...