Gå til innhold
Hundesonen.no

Hundehimmel


bianka
 Share

Recommended Posts

Vi hadde en Gordon Setter/Leonberger blanding når jeg vokste opp, hun døde nesten 9 år gammel hos veterinæren. Mest sannsynlig sviktet hjertet.

Synes alderen på mange hunder her er ganske lav? Er man heldig hvis man får ha en hund til den er 11-12 år?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fem hunder avlivet i løpet av 21 år. Fra 1 til 14 år gamle. leddproblem (kne), kreft, autoimmunt her.

Har i de fleste tilfeller hatt flere hunder, så når en har blitt avlivet, har huset bare vært tomt en gang (satte meg da på venteliste på valp med en gang den andre var avlivet)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den 15. september 2012 måtte vi la Candy slippe, og jeg får fortsatt tårer i øynene av å tenke på det. Det hele startet på høsten i 2011, da analkjertlene uten forvarsel sprakk. Vi dro til dyrlegen og fikk smertestillende og no salve. Sårene grodde imidlertid ikke, og dyrlegen gav diagnosen Schæfer-rumpe. Vi prøvde alternativ medisin, akupunktur og diverse salver, men fistlene ble ikke bedre. Hele systemet stoppet nesten opp en gang, men vi fikk det i gang igjen. Da bestemte vi oss for at når det stoppet opp, måtte vi la henne få slippe. Vi var på hyttetur i Østfold da hundepasseren ringte oss og sa vi måtte komme, og visste allerede da at vi måtte avlive henne den dagen :icon_cry: Da vi kom hjem etter en lang togtur kom hun overlykkelig løpende mot oss, og vi brøyt begge totalt sammen. Vi hadde noen timer med henne med kos, godbiter og noen siste bilder før vi dro til dyrlegen. Å gå ut fra dyrlegen med et tomt halsbånd, sorte elver fra øynene og et savn større enn Russland var helt grusomt. :bye: Candy ble bare 6 år, og vi savner henne hver eneste dag.

I tiden som fulgte var vi overbevist om at vi ikke skulle ha hund på lenge, fordi det var så fryktelig vondt. Vi rydda ut alt som kunne minne om hundeutstyr fra leiligheten. Men, to uker senere var valp bestilt fra Tyskland, og 8 uker senere hentet jeg hjem Mila. :wub: Hun har beriket hver eneste dag siden hun kom, og vi er så glad i henne. Vi håper imidlertid at hun blir GAMMEL.. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vår kjære Ronja hadde nok vært avlivd før hun bikka året hadde hun levd et annet sted hos oss, pga mentaliteten. Men hos faren og stemora mi levde hun et meget tilpasset liv, til hun ble 13. Fysisk var hun i super form fram til hun var omtrent 10, da ble hun døv. Like så greit egentlig, for hun var mildt sagt ikke glad i høye lyder. Ellers var hun sprek fram til hun var nesten 13, gikk flere mil lange skiturer, men hadde litt lavere tempo enn før og sov mer.

Sitt siste halvår gikk det fort nedover, hun ble stivere og stivere, ble påvist noen forkalkninger nederst i ryggen, samtidig som hun fikk en jursvulst langt bak som også var med og hindret bevegelsene hennes. Vi savner Ronja veldig fortsatt (hun ble avlivd i høst), men foreldrene mine er såpass travle i jobb at det ikke passer med valp, i tillegg til at de nok kjenner på at man ikke får en ny Ronja. Også er jo tassen min til stor glede for dem når jeg kommer hjem :)

Før hun ble syk, men var blitt gammel, husker jeg at jeg tenkte at jeg håper hun bare sovner inn av seg selv i senga si en dag. Men nå er jeg veldig glad for at det ikke var så brått, for da rakk man å innstille seg mer på det som kom og jeg fikk sagt ha det. Samtidig, jeg slapp helt unna å ta beslutningen om hun når hun skulle tas. Hadde jeg måtte bestemt det, hadde jeg kanskje ikke sett på det på samme måten...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Klematis

Familiehunden, sheltien Chicko ble avlivet 10 år gammel. Han ble syk og nervøs når foreldrene mine måtte ha pass til han når de skulle bort,og gjorde fra seg og kastet opp inne.

Veterinæren mente også at han sannsynligvis hadde hjerteproblemer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva er den "vanligste" formen for dødsfall for hunder? Skjer det ofte at man merker at hunden er syk, tar det med til vetrinæren som da sier at den er syk og bør avlives innen to måneder? Eller er det som oftest hast at dyrlegen sier hunden er så syk og må akutt avlives samme dagen eller dagen etter ol. Dette er jo selvfølgelig forskjellig fra hund til hund fra individ til individ og selvfølgelig flere måter å være syk på. Men nå tenker jeg hva er den "vanligste" metoden.

Hva skjedde med deres hunder?

Hvordan gjorde dere da med evt. en ny hund? Venta i feks. ett år før ny? Satt deg på ny venteliste samme dagen du hadde fått den triste beskjeden om at hunden bør avlives innen to måneder? Da hente feks. valpen dagen etter avlivning? Hva gjør dere? Hva er best for dere? Vet det er stor forskjell mellom folk og fe og for noen er det best på en måte mens for andre er det bedre på en annen måte?

Det er veldig trist å skrive om sånne ting som dette. Gruer meg og bekymrer meg sånn for at mine hunder blir gamle og tar farvell.

Hvor gammel var hunden deres når den reiste opp til hundehimmelen og hvorfor var den syk?

Beklager for ett rotete innlegg.

Labradoren som jeg vokste opp med ble i en alder av 10 år plutselig tynnere (hun var av typen litt overvektig), og alle våre bekjente syntes at hunden vår hadde blitt så fin.. Men vi skjønte jo at noe var galt, og vi avtalte med veterinæren vår at han skulle komme hjem til oss dagen etter for å avlive hunden (det var høyest sannsynlig kreft, og vi ville ikke at hun skulle lide), men den natten sovnet hun inn.

Vi var uten hund i ca. et par måneder, før en god venninne av mamma fikk valper, og de skulle vi bare besøke å se på.... Hehe, det endte med en liten vorsthevalp noen uker senere!!:-)

Så fikk jeg (mamma og pappa var ansvarlige) en border collie når vorstehhunden var ca 4-5 år.

Vorstehhunden vår ble avlivet 6 år gammel, pga. allergi (både hos hunden og min far - hunden fikk skabb et par ganger og ble ikke den samme..), aggresjon mot en nabohund (den angrep vår en gang - og etter det var han aldri den samme med andre hannhunder :-/ ) i tillegg til at han stakk av..

Så verken hunden eller pappa hadde det noe godt..

Da hadde jeg igjen border collien, som tragisk nok bare ble 8,5 år. Hun ble påkjørt på motorvegen i fjor høst.. Det var i forbindelse med sanking av sau - hvor hun plutselig ble borte og hadde bestemt seg for å gå under viltgjerdet og over E6, for å komme rundt sauene.

Da hadde jeg alt flyttet (hunden ble igjen på gården), og skaffet min helt egne hund (med samboeren da) sommeren før border collien døde. Noe som jeg er ekstremt glad for, fordi da ble det litt lettere (i tillegg til at jeg ikke hadde bodd hjemme på nesten 1 år).

Men foreldrene mine har ikke klart å skaffe seg noen ny hund... Det er et stort tomrom etter henne, og det kommer nok til å ta minst et par år før de skaffer seg noen ny - tipper jeg.

I tillegg passet vi på en golden retriver (samtidig med labradoren) i ca 2 år. Den fikk kreft og døde ca. 7-8 år gammel.. Det var veldig trist da vi skulle passe den 3-4 år, og eierne dens så den aldri igjen..

Det var vel historien om alle hundene jeg har vokst opp med, hvor de fleste har blitt "gamle" (om man kan kalle hunder over 8 år det :-/)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1) Border Collie Fox - 11 år - alderdom

2) Border Collie Foxi - 10 år - dårlig syn, alderdom, dårlig til beins etc etc

3) Welsh Corgi Cardigan Amiga - 2,5 år - HD:D

4) Australsk Kelpie Issi - 4 år - Sykdom, immunforsvar/allergi

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har "bare" mistet en hund, og det var Lorrie. Alvorlige forkalkninger som kom frem fra mai til september og nedsatt livskvalitet ihht rasen og det hun elsket å gjøre; det var grunnen til at hun fikk reise til himmelen i en alder av 7 år. Men rett før det, i august, fikk min mors Grand Danois (4 år) så alvorlig prolaps at hun måtte avlives. Og noen dager etter det igjen ble min søsters Whippet (2 år) påkjørt da hun stakk av og måtte avlives pga skadene hun fikk. Sent fra min C6903 via Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg var liten hadde vi flere Welsh Corgier, men de tre siste var de jeg holdt mest på med, så tar med dem.

Daro, døde da han var 11år pga aldredom.

Lurven, døde da han var 6år pga nyresvikt.

Tamar, døde pga dårlig gemytt pga dårlig liv hos første eier. Han kom til oss da han var ca 1år, da hadde han allerede opplevd mord på husfar (husmor som gjorde det), ikke at hunden tar så skade av akkurat den hendelsen, men det var MYYYE bråk i hjemmet over tid og han var nervøs for ALLE huslyder osv da han kom til oss.

Mamma kunne feks ikke rope fra kjøkkenet til stua at nå er det middag, da tisset han på seg, stakkars lille.

Han fant fort ut at han hadde lille broren min i sin hule hånd, så hvis vi satt i sofaen og måtte på do og mamma kanskje var oppe i 2etg, så måtte vi dunke med kosteskaft i taket så hun kom og tok seg av Tamar (vi var "trygge" så lenge vi satt oppi sofaen, satt på stoler osv, kom vi ned på gulvet så beit han).

Jeg klarte å få roet han litt ned så han til slutt klarte å kose med meg uten at han stresset for mye, men pga mamma heletiden var redd for at han skulle bite oss så ble han avlivet, det var best for både hunden og oss :icon_cry:

I voksen alder så har jeg kun hatt Chicka, hun er 12år og håper hun holder litt til, men merker at hun har blitt litt tregere i stegene sine enn det hun var før, men er fortsatt med på gode turer og koser seg med det.

Bare ved å tenke på at Chicka en gang skal gå bort så blir jeg helt kald inni meg og får nesten litt hetta, jeg vet jo at det er den vien det går for alle, men jeg vet jammen ikke hvordan jeg takler det den dagen Chicka går bort.

Noen ganger skulle jeg ønske at hun bare sovnet inn på saueskinnene sine når tiden er inne, da merker hun ikke noe og jeg hadde sluppet å bestemme meg for når tiden var inne...huff... :icon_cry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
    • Frøkna har mest sannsynlig fått en blokkert spyttkjertel. I går skulle hun til utredning i CT, men forundersøkelse av hjertet viste at det ikke er et alternativ å dope henne ned slik hjertet er nå. Så hva i alle dager gjør jeg? Er det noen som har vært borti dette, og evt. fått utført noe slags behandling (f.eks. drenering?) under lokalbedøvelse? Hun ble satt på vanndrivende over helga for å redusere trykket på hjertet, så vil de ta en ny vurdering mtp. risiko ved narkose i neste uke,  men hun vil uansett være en høyrisikopasient så det er jo kjempeskummelt å gå den veien. Jeg har jo ikke lyst til å risikere livet hennes for en blokkert spyttkjertel, som tross alt ikke er livstruende og mest bare et irritasjonsmoment. Alt hva den stakkars hunden skal måtte gjennomgå 
    • Få en trener MED ERFARING (fra hundeklubben f.eks) ikke en som har tatt e kurs og er på sin første hund...  Dette må en hjelpe dere med in real life.  Har selv en valp på 16 uker som bodde på småbruk, men hun er miljøsterk og rå i miljø. Det er noe miljø og mye genetikk.  Kjenner ikke til Collie men tidligere slet de med nerver og det er jo bittelitt arvelig det... Det du opplever høres meget rart ut. Få hjelp hjem nå!!  Valpekurs er genialt, men treneren der har begrenset tid til å hjelpe med sånne problemer, men noe veiledning hjelper absolutt.   
    • Gratulerer med resultatene og hunden!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...