Når er et bitt "et bitt"?

[Guest Kåre Lise]

Alt dette pratet om å respektere hundens liv og verdi, hva med de som er offer for disse hundene?

En syklist som blir nappa litt i leggen er vel knapt noe offer å regne. Tipper han lever i beste velgående men jeg kan jo ta feil.

[Castella]

Vel, der er vi uenige. Jeg syns ikke det er "ganske naturlig" at en hund blir ustabil med "den oppveksten". Det er bare naturlig for hunder som har brister fra før av. Og ja, det er en eierfeil at hunden beit en syklist, ikke syklistens feil, men det var h*n det gikk utover. 

 

Alt dette pratet om å respektere hundens liv og verdi, hva med de som er offer for disse hundene? 

Jeg kan forsikre deg om at gutten lever i beste velgående selv om han ble nappet i foten som 10 åring.

Sent fra min GT-I9505 via Tapatalk

[Guest Gråtass]

Når du nå sier brister tenker jeg arv. Så da forstår jeg det dithen at all problematferd er uopprettelig arv, det er ikke lenger hverken noe arv og miljø eller bare miljø å snakke om? Da er jo saken grei og jeg ser ingen grunn til å diskutere videre. Kill'em all. Dog must die.

Hva er poenget med en diskusjon, når du tillegger meg meninger jeg ikke har ?

En mental brist i en hund er en mangel i hunden i forhold til ønsket adferd, all problemadferd er ikke nødvendigvis arv, men i de aller fleste tilfeller, så foreligger det en genetisk forutsetning for utløst adferd. De få tilfellene jeg vet om hvor miljøet har formet hunden i negativ retning, så har hunden hatt brister som har blitt forsterket. En stabil og stødig hund, blir plutselig ikke mannevond over natten, med unntak av ved sykdom som kan forekomme. hunden jeg hadde som hadde en svulst på hjernen var jo ikke sint/gal pga miljøets påvirkning eller fordi den hadde mentale brister, men fordi den var alvorlig syk.

Edit: For å fortsette i tråd med ditt neste innlegg, dette handler ikke om hvor mange "drittbikkjer" man har hatt, men at når man har levd med hunder som ikke har oppført seg ønskelig, så har man gjort seg noen erfaringer om hvordan det er, det er ikke noe hyggelig. Derfor er det jeg argumenterer som jeg gjør. Ikke fordi jeg mener at alle hunder må dø, som du så sjarmerende sier, men fordi det er ikke alltid at utfallet blir noe anderledes om man lar den hunden leve videre, det kan hende (med stor sannsynlighet) at den gjentar adferden og da er det for seint å si at den burde vært avlivet etter første gangen den beit.

Hvis jeg kan fortsette med hunden med hjernesvulst, så ble ikke den avlivet ved første angrep, men det forandret ikke historien, hunden måtte bøte med livet fordi den var uforutsigbar og var farlig for omgivelsene.

Endret 17. April 2014 av Gråtass

[Guest 2ne]

Jeg har ikke noe problem med det jeg. Men er det nå hunder vi alle er enige om at er drittbikjer vi diskuterer? Av alle eksemplene i trådstarten så klarer ikke jeg å lese noe i nærheten av hva du, gråtass og flere beskriver. Mulig jeg har misforstått plottet helt men er jo flere som tydeligvis har større behov for å slenge rundt seg med hvor mange drittbikkjer de har hatt enn å holde seg til saken.

Våre drittbikkjer og erfaringer med de er å holde seg til saken, selv om det er veldig vanskelig for deg og flere andre å se.

Tror du virkelig at de aller fleste hundebitt er ett resultat av en enkelthendelse? Eller tror du at det ligger i den mentale pakka til hunden å potensielt bli en hund som biter - og ikke kom med den "alle hunder kan bite i gitte situasjoner", situasjonene beskrevet i startinnlegget er ikke ekstreme, det er ingen av hundene i eksemplene som ble mishandlet.

Ting henger sammen. Har du en hund som har brister på det sosiale, så er sannsynligheten for at den biter folk langt større enn om du har en hund som er trygg på folk. Hvis du har en hund som har dårlig avreagering, er sannsynligheten for at den ikke kommer over en ubehagelig hendelse langt større enn om den har god avreagering. Har du en hund som har en passe porsjon med mot, så vil den ikke føle seg truet av bagateller.

- Og, forresten. Jeg har ikke sagt at alle hundene i startinnlegget skal og bør avlives. Jeg har sagt hvilke jeg ville avlivd om de var mine.

[Raksha]

Men @Joachim og @Castella og resten som mener at alle hundene i startinnlegget skal få leve/omplasseres. Dere har helt sikkert noen grenser dere og for hva dere aksepterer som kan reddes? Er fryktelig nysgjerrig på hvaslags grenser dere har? Og jada, jeg vet det er kontekstavhengig og ikke enkelttilfeller. Men fortell om noen tilfeller der dere mener det er på sin plass med avlivning. Fortell gjerne "hele historien".

[Guest Kåre Lise]

Hva er poenget med en diskusjon, når du tillegger meg meninger jeg ikke har ?

Det var ett spørsmålstegn der.

[Guest vivere]

Våre drittbikkjer og erfaringer med de er å holde seg til saken, selv om det er veldig vanskelig for deg og flere andre å se.

Tror du virkelig at de aller fleste hundebitt er ett resultat av en enkelthendelse? Eller tror du at det ligger i den mentale pakka til hunden å potensielt bli en hund som biter - og ikke kom med den "alle hunder kan bite i gitte situasjoner", situasjonene beskrevet i startinnlegget er ikke ekstreme, det er ingen av hundene i eksemplene som ble mishandlet.

Ting henger sammen. Har du en hund som har brister på det sosiale, så er sannsynligheten for at den biter folk langt større enn om du har en hund som er trygg på folk. Hvis du har en hund som har dårlig avreagering, er sannsynligheten for at den ikke kommer over en ubehagelig hendelse langt større enn om den har god avreagering. Har du en hund som har en passe porsjon med mot, så vil den ikke føle seg truet av bagateller.

- Og, forresten. Jeg har ikke sagt at alle hundene i startinnlegget skal og bør avlives. Jeg har sagt hvilke jeg ville avlivd om de var mine.

Jeg må si meg enig med @2ne og @Gråtass . Ting henger vanligvis sammen og en hund med mentale brister har sansynligvis større potensiale til å skade folk (eller andre hunder) når den har lært at tenner er det beste forsvar - gjerne før en "normal" hund ville sett en mulig fare. Det samme har en hund med (usynlige) fysiske skader eller plager. Det siste kan man "reparere" om man er heldig og finner den riktige veterinæren og tar tida til hjelp. Mentale brister kan det være værre å rette opp - om det i det hele tatt er mulig.

[Gjest]

Men @Joachim og @Castella og resten som mener at alle hundene i startinnlegget skal få leve/omplasseres. Dere har helt sikkert noen grenser dere og for hva dere aksepterer som kan reddes? Er fryktelig nysgjerrig på hvaslags grenser dere har? Og jada, jeg vet det er kontekstavhengig og ikke enkelttilfeller. Men fortell om noen tilfeller der dere mener det er på sin plass med avlivning. Fortell gjerne "hele historien".

Hvorfor må alt konseptualiseres? Det er og en del av essensen i det jeg har forsøkt å si siden første innlegget mitt ("There's a world of different scenarios here, å vite noe mer om individet og hele trusselbildet er viktigere enn å kategorisere/sette i bås, synes jeg") - hvorfor må alt settes innenfor noen rammer? MÅ vi dømme levende individer så firkanta?

Dessuten nevner @2ne at det er fælt at vi ikke tar hensyn til de hele 2 "drittbikkjene" hun har hatt med. Hva med alle de normale hundene alle andre har hatt med å gjøre? Hva med alle gråtonene mellom Gråtass sin "drittbikkje" som var en syk hund med svulst på hjernen, til - det blir litt kjisepreget men shit la gå - min egen Labrador som antakeligvis kan pushes så langt som til månen. (Jeg sier antakeligvis fordi hun aldri har blitt og aldri kommer til å bli pushet til månen, men med tanke på de smertene hun har hatt i forbindelse med 2 operasjoner tar jeg høyde for å kjenne hunden min rimelig godt). Fra det ene ytterpunkt til det andre, jeg skjønner ikke hvorfor det skal være så rammebetinget at "DEN" situasjonen MÅ bety avlivning. Det kan jo være uendelig mange variabler bak alle situasjoner!

Og som @Rhavina og @Castella så vakkert (takk for at dere gir meg tro på menneskeheten!) går innpå: dette er levende individer vi snakker om. Som vi bringer inn i samfunnet, som små babyer har de hverken mulighet eller evne til å kommunisere med oss. De er prisgitt vår evne til ansvar for dem og vår evne til å forsøke å forstå deres behov og gi de omsorg og kjærlighet. Og forståelse!

Jeg velger å tro det er en misforståelse som forsvinner mellom linjene, jeg velger å tro at de som argumenterer mot konseptet "hund ER et levende individ" har en så stor fokus på at deres tanke om at det finnes mentalt svake hunder at de glemmer å inkludere hund som en helhet, som en art av dyreverdenen vi også er en del av. Ingen er uenige i at hunder som har svulst på hjernen eller hunder som er reellt psykotiske (det vet vi jo innen menneskeverdenen også kan skje, slik at tvungen psykisk helsevern slår inn) trekk bør tas vekk fra jorda. Og avlen. Klarer ikke helt tro på at det er sant at oppegående hundeeiere helt seriøst og alvorlig mener hunder bare har med å tilpasse seg samfunnet sjæl og vi ikke har noe ansvar for å forstå deres behov.

[Castella]

Men @Joachim og @Castella og resten som mener at alle hundene i startinnlegget skal få leve/omplasseres. Dere har helt sikkert noen grenser dere og for hva dere aksepterer som kan reddes? Er fryktelig nysgjerrig på hvaslags grenser dere har? Og jada, jeg vet det er kontekstavhengig og ikke enkelttilfeller. Men fortell om noen tilfeller der dere mener det er på sin plass med avlivning. Fortell gjerne "hele historien".

For meg er terskelen for drap høy, hunder har for meg helt klart egenverdi, de er ikke kun til for vår underholdning eller behag.

Jeg har definitivt ikke holdningen "livet mitt er for kort til å ha en vanskelig bikkje" anskaffer jeg meg en hund gjør jeg definitivt mitt ytterste for at den hunden skal fungere hos meg, selv om det medfører mye jobb.

Tar jeg på meg ansvaret, så går jeg 100% inn for det. Mine hunder er min familie og jeg gjør mye for min familie.

Kan hunden få det bedre hos noen andre, så har jeg ikke noe problem med omplassering om det er til det beste for begge parter.

Avliving er for meg aktuelt på hunder som ikke har det godt, sliter hunden med fysiske eller psykiske problemer som gjør at hunden har det bedre av å ikke leve så er avliving ok. Hvis en hund biter fordi den har en jernesvulst så er avlivning ok, biter hunden fordi den er så livenes redd og usikker at den lever et liv i frykt er det også ok...

derimot er hunden litt usikker og nervesvak og havner i en travel 5 barnsfamilie der hundens opplever å gang på gang bli presset så den til slutt seg seg nødt til å glefse som et avstandsøkende signal, så tror jeg denne hunden helt fint kunne levd et ok liv hos andre mennesker i en annen livssituasjon. En understimulert gjeterbikkje som er ute og napper en sykelist i benet mener jeg også fint kan reddes.

Det er alltid en grunn til at en hund biter, og denne grunnen er viktig for meg. En hund er et liv med verdi, jeg tar virkelig ikke lett på å ta livet av et annet levende vesen.

Jeg er ikke typen som gir f, i grunnen til at hunden tyr til biting, kaller bikkja en dritt bikkje og dreper den. Det går imot alt jeg står for som en person som virkelig elsker hunder.

Men er det noen vits i å dra denne diskusjonen lenger? det er to grupper av oss på dette forumet som har grunnleggende forskjellige verdi syn på et liv, og vi kommer aldri til å bli enige.

[Emilie]

Alt dette pratet om å respektere hundens liv og verdi, hva med de som er offer for disse hundene?

Ja, nettopp! Jeg bodde med en venninne en gang som hadde labbis. Vi visste at denne hunden manglet noen antenner, men spikeren i kisten var da labbisen beit seg fem centimeter inn, i ansiktet på unghunden min. Uprovosert. Å være til er ikke gyldig grunn til provokasjon. Da min hund var lappet sammen klarte labbisen i et ubevoktet øyeblikk, å bite opp alle stingene på min hund igjen. Hvorfor? Han var jo og hadde alltid vært en hyggelig hund, med litt mye forsvar. Og denne lille lyten da, frontalangrep på enkelte hunder uten grunn. Jeg må si at jeg var fullstendig komfortabel med å vite at labbisen ble avlivet like etter. Omplassere ham var aldri et tema, da vi begge var enig i at man ikke omplasserer hunder som biter. Misforstått eller ikke.

[Emilie]

Dobbel

[Gjest]

Men er det noen vits i å dra denne diskusjonen lenger? det er to grupper av oss på dette forumet som har grunnleggende forskjellige verdi syn på et liv, og vi kommer aldri til å bli enige.

Der tror jeg du berører noe essensielt. Helt enig i alt du ellers sa i innlegget ditt, og når du sier det slik som du sier her i quoten så innser jeg at du nok har rett. Man blir neppe enig når man har forskjellige fundament for sine verdenssyn.

[Guest Gråtass]

Der tror jeg du berører noe essensielt. Helt enig i alt du ellers sa i innlegget ditt, og når du sier det slik som du sier her i quoten så innser jeg at du nok har rett. Man blir neppe enig når man har forskjellige fundament for sine verdenssyn.

Det tror jeg er første gangen jeg er enig med deg, men det er klart at for meg som syns at hensynet til mennesker kommer før en hunds verdi, så er nok dette tilfellet.

[Castella]

Ja, nettopp! Jeg bodde med en venninne en gang som hadde labbis. Vi visste at denne hunden manglet noen antenner, men spikeren i kisten var da labbisen beit seg fem centimeter inn, i ansiktet på unghunden min. Uprovosert. Å være til er ikke gyldig grunn til provokasjon. Da min hund var lappet sammen klarte labbisen i et ubevoktet øyeblikk, å bite opp alle stingene på min hund igjen. Hvorfor? Han var jo og hadde alltid vært en hyggelig hund, med litt mye forsvar. Og denne lille lyten da, frontalangrep på enkelte hunder uten grunn. Jeg må si at jeg var fullstendig komfortabel med å vite at labbisen ble avlivet like etter. Omplassere ham var aldri et tema, da vi begge var enig i at man ikke omplasserer hunder som biter. Misforstått eller ikke.

Ja, nettopp! Jeg bodde med en venninne en gang som hadde labbis. Vi visste at denne hunden manglet noen antenner, men spikeren i kisten var da labbisen beit seg fem centimeter inn, i ansiktet på unghunden min. Uprovosert. Å være til er ikke gyldig grunn til provokasjon. Da min hund var lappet sammen klarte labbisen i et ubevoktet øyeblikk, å bite opp alle stingene på min hund igjen. Hvorfor? Han var jo og hadde alltid vært en hyggelig hund, med litt mye forsvar. Og denne lille lyten da, frontalangrep på enkelte hunder uten grunn. Jeg må si at jeg var fullstendig komfortabel med å vite at labbisen ble avlivet like etter. Omplassere ham var aldri et tema, da vi begge var enig i at man ikke omplasserer hunder som biter. Misforstått eller ikke.

dette er jo definitivt ikke normal oppførsel... en hund som angriper en annen hund uprovosert på den måten er definitivt ikke normal og ikke det jeg snakker om i mine innlegg.

Du snakker om en hund som tyr til tennene som første steg, uten advarsel og totalt uten grunn, det gjør ikke jeg.

Denne diskusjonen blir enda vanskeligere at vi diskuterer på totalt forskjellige plan, nettopp fordi hver eneste situasjon, og hver eneste hund er forskjellig så det er umulig å komme med en fasit.

[Castella]

Det tror jeg er første gangen jeg er enig med deg, men det er klart at for meg som syns at hensynet til mennesker kommer før en hunds verdi, så er nok dette tilfellet.

Er det noen vits i å la diskusjonen falle til dette nivået?

spørsmålet i denne diskusjonen har aldri vært liv mot liv...

[Emilie]

dette er jo definitivt ikke normal oppførsel... en hund som angriper en annen hund uprovosert på den måten er definitivt ikke normal og ikke det jeg snakker om i mine innlegg.

Du snakker om en hund som tyr til tennene som første steg, uten advarsel og totalt uten grunn, det gjør ikke jeg.

Denne diskusjonen blir enda vanskeligere at vi diskuterer på totalt forskjellige plan, nettopp fordi hver eneste situasjon, og hver eneste hund er forskjellig så det er umulig å komme med en fasit.

Tja, den var jo en velfungerende hund fram til den bet da, sånn som de fleste hunder er. Frem til de ikke er det lenger.

[Guest Gråtass]

Er det noen vits i å la diskusjonen falle til dette nivået?

spørsmålet i denne diskusjonen har aldri vært liv mot liv...

For meg handler oppfattelsen av denne diskusjonen nettopp om dette, så jeg beklager om jeg ikke når opp til din moralske standard. For meg handler hele denne diskusjonen om verdigrunnlaget og for meg er verdien av et menneske større enn om en hund må bøte med livet. Det er ikke liv mot liv, det er en potensiell skade mot et liv. En hund som biter en person i en situasjon hvor den har andre muligheter (hvilket er vel i mitt syn, de aller fleste tilfeller i åpningsinnlegget) har ikke livets rett fordi den er for potensiell farlig. Du mener at den hunden kan ha et velfungerende liv og mennesket den bet ble ikke livstruende skadet ergo er det ikke den potensielle skaden, men hva som faktisk ble resultatet i den situasjonen som avgjør hundens skjebne. Så hva var problemet med å diskutere på dette nivået?

[Raksha]

Jeg syns det er spennende å se hvordan tersklene til folk er - også de som ikke har noen konkrete "der går grensa"terskler. Hva som ligger bak tankegangen og hva man aksepterer.

[Guest Kåre Lise]

Tja, den var jo en velfungerende hund fram til den bet da, sånn som de fleste hunder er. Frem til de ikke er det lenger.

Nå leser jeg den historien som den kanskje ikke kom helt fra klar himmel?

Vi visste at denne hunden manglet noen antenner, men spikeren i kisten var da labbisen beit seg fem centimeter inn, i ansiktet på unghunden min.

For min del er nå det helt avgjørende om den har vist og viser tendenser eller ei.

Tispeskinnet som var her f.eks hadde absolutt sine issues, men det som skremte mest var ett enkelttilfelle hun svartnet helt på Aggi, hannhunden min. De var bare venner ellers og hun var generelt en kulere hund med andre firbente enn han. Det endte med at jeg ble bitt for å skille de og jeg hadde virkelig lyst til å slippe se drittbikkja igjen der og da. Jeg var virkelig i tenkeboksen ett par dager. Sku vært avlivet hun da, når da aldri var uvenner før eller ble det siden? Sånn "just in case". ? Hadde ikke jeg skilt de hadde minst en av de endt opp hos veterinær. Sine issues hadde hun jo men de hadde overhodet ingenting med den sammenhengen å gjøre sånn jeg ser det. Og derfor fikk hun leve og gjør det fremdeles for alt jeg vet.

[Guest vivere]

For meg er terskelen for drap høy, hunder har for meg helt klart egenverdi, de er ikke kun til for vår underholdning eller behag.

Hvem er uenig i at hunder ikke har en egenverdi? Men om man kommer til det punktet at man vurderer om man skal velge mellom en utrygg/bitende og potensielt farlig hund og mennesker synes jeg at mennesker bør gå foran.

[Emilie]

Nå leser jeg den historien som den kanskje ikke kom helt fra klar himmel?

For min del er nå det helt avgjørende om den har vist og viser tendenser eller ei.

Tispeskinnet som var her f.eks hadde absolutt sine issues, men det som skremte mest var ett enkelttilfelle hun svartnet helt på Aggi, hannhunden min. De var bare venner ellers og hun var generelt en kulere hund med andre firbente enn han. Det endte med at jeg ble bitt for å skille de og jeg hadde virkelig lyst til å slippe se drittbikkja igjen der og da. Jeg var virkelig i tenkeboksen ett par dager. Sku vært avlivet hun da, når da aldri var uvenner før eller ble det siden? Sånn "just in case". ? Hadde ikke jeg skilt de hadde minst en av de endt opp hos veterinær. Sine issues hadde hun jo men de hadde overhodet ingenting med den sammenhengen å gjøre sånn jeg ser det. Og derfor fikk hun leve og gjør det fremdeles for alt jeg vet.

Ja, tendenser. Tendenser som kanskje ikke andre hadde sett, og dermed faktisk hadde sett på episoden som lyn fra klar himmel. Og det er jo det som er hele poenget. Hadde jeg forutsett det som skjedde i mitt tilfelle, hadde det ikke skjedd. Jeg undervurderte hunden. Og hvis jeg gjorde det, tror du ikke det lett kan skje for andre også? Eiere av ymse, vanlige "familiehunder".

Jeg sier ikke at alle hunder som biter bør dø, men JEG har ingen interesse av å hanskes med dem på fritiden min, og jeg har heller ikke samvittighet til å sende slike hunder videre til andre. Hva alle andre måtte finne på å gjøre med en hund som flerrer opp andre hunder og/eller folk, er ikke min hodepine. Men jeg liker dårlig tanken på hvor dømmende folk er dersom man velger å avlive en hund som åpenbart forpurrer miljøet rundt seg.

Jeg kan gjerne ta i et tak for en god og veltilpasset hund som aldri har bitt, men IKKE for en hund som skader, uansett hvor mange unnskyldninger man finner for dem

[julnil]

Men nå er det vel ikke hunder som bare biter ut av det blå over å bli klappet på hodet som er hverken problemet eller temaet i tråden er det? For å se på den opprinnelige situasjonen: Hvis vi ett øyeblikk ser bort fra at den er redd folk så står det altså: Hunden blir presset. Et barn skal absolutt klappe den på hodet. Hunden trekker seg det den kan men kommer seg ikke unna og biter barnet i hånden. Så da spør jeg dere besserwissere og bøddeler hva skal en hund i denne situasjonen gjøre? Dette er jo noe som kan skje de fleste hunder. Skal den bare la seg bli presset opp i "ett hjørne" med tålmodighet på ubestemt tid? Det er jo ikke sånn at alle barn er englebarn eller. Hva om barnet faktisk virket truende? Jeg har selv hatt minst en hund som har vært utrolig og særdeles omgjengelig med barn, det er ikke dermed sagt at han aldri kunne endt opp i en sånn situasjon, og om så skjedde sku den avlives?

Den situasjonen har jeg vært i, og husker. Var vel 6-8 år, stod en hund i bånd utenfor et hus i nabolaget. Tilhørte noen på besøk der, så var ikke en hund som jeg hadde hilst på før. Jeg hadde vokst opp sammen med nærmeste nabos ursnille labrador, og ante ikke at hunder kunne finne på å bite. Var denne golden i band, og jeg skulle bare bort å klappe den på hodet. I det jeg kom frem til den med hånden for å klappe den, så bet den meg over håndleddet. Var er varsel, ble ingen hull. Men husker hvor redd jeg ble. Tisset på meg i redsel, og etter det var jeg stort sett ikke trygg på noen hunder, utenom naboens, og hunder som var små. Burde den hunden vært avlivet? Nei Burde den stått ubevoktet i bånd i et nabolag fullt av barn? Nei

[ida]

Her hopper jeg glatt inn i en diskusjon jeg ramlet av for lenge siden. Av de seks hundene jeg har hatt daglig omsorg for, er det bare èn som aldri noensinne brukte tennene mot noen mennesker. Han var til gjengjeld ganske gal på de fleste hannhunder. Ja, ikke i skogen og på andre steder han oppfattet som friområder, men innenfor "sitt" revir fløy han på de fleste som var større enn seg. Jo større og sterkere, jo sintere bedlington. Sjarmerende.

Av de resterende fem, er det bare èn jeg har vurdert som mentalt ustabil. Eller drittbikkje som jeg foretrekker å kalle det. Hun fikk et relativt langt liv hos oss, men det innebar diverse forhåndsregler og hensyn. Absolutt ikke noe jeg vil anbefale andre eller vil gjøre igjen og all fornuft tilsier at hun burde igrunnen blitt tatt før hun kom til oss åtte måneder gammel.

Men det er da et langt lerret mellom å f.eks ha snappet fordi børsten lugger i en tugg eller blitt presset så langt at et glefs har vært siste utvei (nei, jeg kommer ikke til å gå inn på hva jeg mener med det og plukke det fra hverandre og fram og tilbake med tulleinnlegg) og å ha en skrapbikkje som har det best som død. Dere tar da helt av her inne, jo.

[Margrete]

Nei her er alt sort-hvitt, Ida! Vi er på sonen må vite, finnes INGEN nyanser, overhodet! Beit bikkja? Kan aldri stole på den igjen, uansett ever never, nei den må dø! Skrap fra ende til annen.

Ta idioten av en hund som bet en syklist, dere avfeier forklaring om at det var en dårlig oppdratt bikkje med at den var skrap. Hey! Vi vet ALLE at dårlig oppdratte bikkjer har lettere for å finne på hyss enn godt oppdratte bikkjer. Så lenge vi ikke vet mer enn det, har vi da ikke noen rett i hele ***** verden til å sette oss som bødler for den hunden? Da er det jaggu mange hunder her inne som også burde ha fått slippe for en god stund siden veit jeg!

Jeg får håpe at det ikke er slik dere mener, men det er slik vi som sitter å leser, leser det

[Guest 2ne]

Jeg får håpe at det ikke er slik dere mener, men det er slik vi som sitter å leser, leser det

Ja, men det er sånn "vi" er. Vi dreper hunder bare fordi vi glemmer at det er dyr vi snakker om, og alt som er unormalt må bare dø, dø, dø, og veien til dyrlegen er så kort, så kort at vi er neppe glad i disse skrapbikkjene, kanskje ikke hund i det hele tatt.

Er det det vi mener med sort/hvitt? Er det nå vi tar av?