Gå til innhold
Hundesonen.no

Gatehunder - Thailand


Arcticaa
 Share

Recommended Posts

Hei! jeg tenkte å dele noen hunde bilder fra ulike reiser jeg har hatt til thailand. dette er gatehunder/mutts/gatemix som jeg har flydd rundt å fotografert. jeg er veldig interessert i "urhunder" og asiatiske gatemixer. Jeg er også interessert i å se hvordan disse hundenes adferd formes av en helt annen type hundehold.

Jeg er veldig fascinert av hvordan de divergerer inn mot en "type" morfologi. i.e kort pels, ofte sandfarget og ganske slanke. lurer litt på om dette kommer av at naturlig seleksjon fortsatt virker litt på disse hundene, altså siden de stort sett klarer seg på egenhånd vil kanskje de hundene som ikke er tilpasset klima falle bort, eller om det bare er et bottleneck fenomen. har dere noen ideer? :)

uansett, jeg driver å skriver et science review på " Origin of the domestic dog" og da har jeg lest mangfoldige av artikler. når jeg leste gjennom forskning som er gjort på dingo kom jeg til å finne Indian pariah dog(det spekuleres i om disse hundene kan ha en mulig felles forfar), de østasiatiske gatehundene mye på disse i morfologi.

Indian pariah dog (ikke mitt bilde)

stray-dogs.jpg

ellers er det jo mye annen innblanding gjennom import da. så på noen av gatehundene vil man se spor av moderne europeiske hunderaser og også kanskje gjenkjenne mye av trekkene.

her er bilder jeg har tatt fra gatene :) , brukt canon EOS 50 D:

1. Strandhunder! disse lever stort sett fritt, men det blir satt ut mat til de på kvelden.
mye golden i den brune her?:
269766_249361815080913_3479297_n.jpg

2: Tempelhund:
269675_249366228413805_4125993_n.jpg

3. gatehund nordthailand:

1560400_808479905835765_824297563_n.jpg

4. gatehund nordthailand:

1546235_808480042502418_1062191342_n.jpg

5 valp fra stranden:

269115_249364618413966_7065916_n.jpg

6: valper fra nordthailand, disse valpene fant jeg i et utgravd jordhull under et gammelt trebygg. utrolig snille valper til å ha lite menneskelig kontakt. de logret og kom bort etter mye nøling:

1604408_808479942502428_1368412866_n.jpg

1505095_796668930350196_1329379363_n.jpg

7Valp fra nordthailand:
284950_268500263167068_7736309_n.jpg

8gatehund nordthailand:

1557555_808479939169095_1241435980_n.jpg

9 en hundemor. det som ser trist i disse landene er at hunder ikke ofte blir sterilisert, altså går de drektige oftere enn hva som sikkert er sunt for dem. denne hunden syntes jeg så gammel ut til å være drektig:

1545858_808480109169078_99868750_n.jpg

10: en hund jeg møtte i jungelen. tror det var skogvokteren hund, den hadde også en skade på labben. vi spekulerte i slangebitt da det var 2 veldig distinkte hull:
1538832_796668437016912_531635139_n.jpg

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes også at det er fascinerende at de fleste gatehunder i Sørøst-Asia "morfer" seg nærmere en slags felles standard. Jeg har bodd på Bali, og bortsett fra at tilstanden på hundene der stort sett er helt fryktelig, så ser de alle ganske like ut.

En ting jeg synes er spennende, er hvordan primitive raser fra ulike kontinenter ligner på hverandre. Se feks på disse bildene av shibaer og dingoer:

20070711_dingo.jpg

DSC_7443.jpg

01_dingoes_port.jpg

DSC_1199.jpg

614820-dingo-pups.jpg

1926021_10153841278530161_1772168079_o.j

29c2b021e7c089402cdacee22e8df042.jpg

P8211884.jpg

(Aiko er lett å bruke som eksempel, fordi hun har så store ører. :wub: )

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Michellus

Noen av dem hadde halsbånd, bla valpene. Er det noen spesielt grunn eller blir de eid av noen?

Jeg vet ikke om det samme gjelder for Thailand, men da jeg var i Bulgaria (Sofia) ble jeg fortalt at de gatehundene som hadde halsbånd hadde fått rabiesvaksine og blitt kastrert/sterilisert :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@SandyEyeCandy åja så spennende, tror hundeholdet er nokså likt i sørøstasia ja, og veldig ulikt her i vesten. denne typen morfologi tror jeg går igjen i store deler av asia.

fin sammenlikning av shibaen og dingo. shibaen er jo bare nydelig :icon_redface:

@Freddiee tusen takk!
halsbåndene er nok bare for å vise at hundene hører hjemme et sted, altså at de ikke er helt løshunder. men de roamer mer eller mindre fritt.

dette er kanskje for å minske sannsynligheten for at de blir drept av andre folk, feks skutt. på lansbygda er dette ikke uvanlig.

dingoen er jo utrolig flott. har lest mye interessant om denne.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 month later...

Interessant tråd!! Jeg har og tenkt litt på dette, hundebestander som blir ville utvikler seg aldri tilbake til å bli ulv liksom, men morfer seg inn på dette utseendet du beskriver, sandfarget, slank og spisse ører.

Dingoen er jo et perfekt eksempel på dette. Og de går jo heller ikke i flokk slik ulver gjør. Men som regel alene eller i grupper på 2-3 individer. Det har trolig med at de ikke trenger å være mange da de ikke livnærer seg av store byttedyr hvor det trengs flere for å nedlegge.

Jeg så dingo da jeg var i Australia, vill dingo på Fraser Island, som er det eneste stedet igjen med en helt ren dingopopulasjon. Øya har ikke veier, kun sandstier (hele øya er laget av sand, verdens største sandøy og eneste stedet i verden hvor regnskog gror i sand) hvor man må ha firehjulstrekkjeeper for å komme seg fram. Det er ikke lov til å ta med seg hunder til øya da de ikke vil ha innblanding av domestisert hund i dingopopulasjonen. Det er estimert at det er rundt 200 dingoer på øya. Jeg var der på felttur med klassen, og overalt er det skilt med info om dingoer, hvor det står at man aldri skal mate dem og holde seg unna dem. De er godt vandt med mennesker og er ikke redde for å angripe barn eller snappe mat, så det er strengt forbudt å gi dem noe eller etterlate seg matrester. Hørte noen skrekkhistorier som er sanne, en tysker hadde sovnet dritings i buskene og våknet av at han ble spist på at to dingoer, og en annen gang hadde en liten jente blitt angrepet bare meter fra foreldrene sine. Heldigvis er det fokus på å bevare dingoen likevel, folk blir advart og bedt om å holde øye med barna sine, og ikke la seg lure av det søte uskyldige hundeutseendet. Og campingplassen vi bodde på var inngjerdet.

Dingoen vi så så vi på stranden, hvor den hadde stjålet en fisk fra en mann som fisket like ved. :P

I Australia er det litt ulike meninger om dingoen, hvorvidt den skal regnes som native species eller ikke, da den kom til Australia med mennesker for rundt 3000 år siden. Noen mener den ikke hører hjemme der og støtter ikke bevaringen av den, da den bl.a trolig har vært hovedårsaken til utryddelsen av Thylacinen (tasmansk pungulv) på Australias fastland (den eksisterte på fastlandet før, ikke bare Tasmania), og pga andre innførte arter som har hatt stor skade på Australske arter.

De fleste dyreparkene i Australia har dingoer. I den ene hadde de visstnok gått lydighetskurs med dem, noe jeg syntes var interessant :P Og jeg så noe jeg ikke visste om, det finnes en type dingo de kaller alpine dingo, som er den type dingo som levde i de snødekte områdene av Australia (ja det finnes faktisk snø i Australia, Snowy Mountains tror jeg det her). Den var hvit:

alpin.jpg

Vi hadde om dingoer i forelesningene, og foreleseren fortalte at dingoer finnes i Asia og -bare under navnet New Guineas syngende hund. At disse altså var samme/ stammet fra samme. Egentlig ganske logisk da de ligner en del?

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...