Gå til innhold
Hundesonen.no

Genpool-problematikk - slå sammen raser?


Recommended Posts

Skrevet

Selvfølgelig må man jo gå videre, tror ikke kelpiene fikk krav sånn helt uten videre. Det krever masse innsats, det krever at man er aktiv, fremmer sakene sine og får raseklubben med på det (les: deltar aktivt i raseklubbens styre og stell).

Hva mener du med at alle selskapshunder greier å dille seg gjennom et par blodspor? Uten noen erfaring med det selv vil jeg jo tro det krever ihvertfall noe trening? Dermed blir jo plutselig hunden brukt noe ihvertfall, og man får en bedømming(?) av hvordan den fungerer.

Og hva tror du skjer når en del ønsker jaktkrav, mens resten ønsker å avle selskapshunder?

Ang. verdien av blodspor - se Snusmumrikks svar. Man kunne like gjerne ha go'bit søk i hagen som krav...

Red: nå kjenner ikke jeg til hvilke krav Kelpie har fått innført. Er det krav som vil utgjøre en forskjell for avlsmaterialet, eller er det "noe alle greier" ?

  • Svar 56
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg har alltid vært så oppgitt på det at flere raser skal deles i bruksvarianter og utstillingsvarianter. Skal man ha en utstillings- og selskapshund kjøper man seg en rase som egner seg til det. Skal

Et problem innenfor mange raser er at genpoolen er for liten. Det kan være at utgangspunktet for rasen er for liten (f.eks raser som har blitt reddet fra utryddelse ved hjelp av noen få start-individe

Jeg må bare stille et kritisk spørsmål, vil genpoolen vokse av dette? Si at man slår sammen setterne (begge irske, engelsk, gordon) De beste hunden vil jo fortsatt avles på, for å skape best muli

Skrevet

Utkryssing stiller jeg meg utelukkende positiv til, samt evig åpning av stambøker og planlagt blandingsavl :devil:

Og jeg regner det som en selvfølge at man ved et utkrysningsprosjekt for å øke genetisk mangfold vil sette grenser for hvor mange ganger en hund går i avl, at samme kombinasjon ikke gjentas, flere avlsdyr med færre avkom per hund, at hundene gjerne har levd et par år før de går i avl osv. Jeg vet vi har det sånn noenlunde på berneren, og jeg ville likt å se mer konkrete krav om levealder, kreft, matadorer og unghunder i avl (uten at jeg skal nevne navn...), maksvekt, ektropion/slappe lepper, mentalitet, samt mindre krav om estetiske ting (måle centimeter på analflekker du liksom). Også bevisstgjørelse rundt effektiv populasjonsstørrelse og COI så langt tilbake som mulig, for fem generasjoner gir jo ikke annet enn falsk trygghet når mange raser er tuftet på innavl.

Min hund har feks. COI 0,195% på seks generasjoner, men jeg trenger ikke gå lenger enn til 70-tallet før jeg finner en svensk hannhund som har en oldefar x2 (svensken ble for øvrig tilfeldigvis avlivet 10 år gammel pga noe som ligner DM, men det er visstnok ikke et problem på berner...) (Jeg fant også en nuffe da, så dette med utkryssing er jo ikke noe nytt.)

En fetter og kusine i ny og ne har forsåvidt lite å si, men visse sveitsere bedrev heftig linjeavl og derfor kollapser slektstreet bakover og starter med kun en håndfull individer, og dét er problemet. Berneren har iflg. svenske RAS en effektiv populasjonsstørrelse på 100-200. Det blir som å strø glitter på en haug med dritt.

Dette med at renraset er best er forøvrig viktoriansk vrøvl, og man er nødt til å handle mer langsiktig enn de gjorde hvis enkelte raser skal overleve. Ja det er kjekt å kunne spore slekta langt bakover, og det er vel og bra å skulle teste for ditt og datt av recessive lidelser, men hadde man hatt større effektiv populasjonstørrelse hadde mange av disse sjelden vært et problem fordi de genene hadde sannsynligvis ikke blitt doblet opp til å begynne med, med mindre man begynner å innavle igjen. ;) Det handler ikke om å hodeløst krysse disse forhatte doodlene eller å gi blaffen i alt som heter rasepreg, for all del, jeg vil heller ikke ha en border collie, men jeg kan leve med en grosser-berner eller en spretten appenzell-berner. Det er jo en grunn til at de kongelige åpnet sine "stambøker". Det er ikke noe poeng i å vente til man blir den neste hapsburg/lundehunden før man gjør noe, liksom.

En generell veterinærklarering for å få godkjent avlsdyr feks. hadde også vært noe. Den måtte isåfall ikke være skreddersydd den enkelte rase fordi "det er normalt for rasen" er sykdom hos andre... Men der ville selvsagt enkelte raseklubber steilet mer enn andre. Ellers, og det gjelder sikkert mange andre "potetraser" og selskapsraser, ønsker jeg et minstekrav om muskulatur/sunt hold på hunden og noen form for fysisk prøve/utholdenhet. Jeg vet om bernere som ikke vil noen form for fysisk aktivitet, og hva er det for gardsbikkje liksom? :dog_running: :sled:

  • Like 1
Skrevet

 

Og hva tror du skjer når en del ønsker jaktkrav, mens resten ønsker å avle selskapshunder?

 

Ang. verdien av blodspor - se Snusmumrikks svar. Man kunne like gjerne ha go'bit søk i hagen som krav...

 

 

Red: nå kjenner ikke jeg til hvilke krav Kelpie har fått innført. Er det krav som vil utgjøre en forskjell for avlsmaterialet, eller er det "noe alle greier" ?

Som jeg skrev tidligere så tror jeg kanskje de går over på andre raser, og spurte høyt om det var en bra ting.

Det er vel det man ønsker å oppnå, at bruks raser blir brukt og så kan selskapshundene blir brukt som de vil.

Takk for info om blodspor Snusmumrik, jeg trodde virkelig det krevde litt mer av hunden.

Husker ikke sikkert hva kravet var, men mener det var noe med bruks og opprykk. Men det kan sikkert kelpiefolket svare på.

Det hjelper ihvertfall ikke rasen noe å sitte på ræva og klage. Man må ta i et tak og sette bevegelser igang og ha mye tålmodighet.

Skrevet

Red: nå kjenner ikke jeg til hvilke krav Kelpie har fått innført. Er det krav som vil utgjøre en forskjell for avlsmaterialet, eller er det "noe alle greier" ?

Jeg er ikke helt sikker på kravene for kelpie jeg heller, jeg antar @JeanetteH kan svare på det? :) Men jeg lurer på om det har noe å si at det er "noe alle greier"? Spørsmålet bør jo være om det fremmer ønskede raseegenskaper, og så lenge det gjør det, så bør det jo være det samme om "alle" greier det?

Det er jo ikke meningen at lista skal settes så høyt at det er bare en elite som kan klare det. Man bør avle på den beste halvdelen av en populasjon, ikke sant? Da bør det være mulig for halve populasjonen å gå i avl da :)

Skrevet

Jeg er ikke helt sikker på kravene for kelpie jeg heller, jeg antar @JeanetteH kan svare på det? :)Men jeg lurer på om det har noe å si at det er "noe alle greier"? Spørsmålet bør jo være om det fremmer ønskede raseegenskaper, og så lenge det gjør det, så bør det jo være det samme om "alle" greier det?

Det er jo ikke meningen at lista skal settes så høyt at det er bare en elite som kan klare det. Man bør avle på den beste halvdelen av en populasjon, ikke sant? Da bør det være mulig for halve populasjonen å gå i avl da :)

Det er jeg helt enig i. Hovedsaken må være at kravet sier noe om rasetypiske, nedarvbare egenskaper. Hvis ikke er det meningsløst :) (som at man kan slippe unna med blodsporpremiering på en jakthundrase :innocent: )

Skrevet

Jeg skal ikke si så mye da jeg ikke har så mye kunnskap om genetikk og slikt, men denne artikkelen er interessant å lese :)

http://pedigreedogsexposed.blogspot.no/2011/01/hybrid-vigour-fact-or-fiction.html

"Of course if both breeds suffer from the same condition, the pups could be affected. There’s very good evidence, for instance, that Labradoodles are just as likely to suffer hip dysplasia as their purebred parent breeds. The breed mean hip score for Labradors is 15 and for Standard Poodles it is 14 while the Labradoodle’s average hip score is 14. Over 400 have now been tested via the KC/BVA scheme– more than many Kennel Club breeds, including the Boxer and Dalmatians – and clearly the cross doesn’t bring any benefits in terms of joint disease. This is as you might expect, but it isn’t a given. Both Springer Spaniels and Irish Setters suffer from the eye condition PRA, for instance, but it’s caused by different mutations. The Springer x Setter pups, therefore, will not go blind.
There’s another point here, too: dogs from genetically-different parents are likely to have stronger immune systems. This may not help with avoiding genetic disease, but it most certainly helps in terms of withstanding infections, parasites, viruses, auto-immune diseases and allergies. So here again, crossbreeds tend to have the advantage."

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...