Paracord halsbånd, kobbel og mer lages på bestilling (billig+fri frakt)
-
Hvem er aktive 0 medlemmer
- Ingen innloggede medlemmer aktive
-
Nye innlegg
-
Liker å se gamle brukere savne aktivitet. Min første bruker fant sonen i 2010. 16 år, av og på, teller kanskje som gammel bruker jeg også Tror kanskje flere søker tilbake til forum etterhvert pga økende misnøye med Big Tech data harvesting. Selv er jeg i ferd med å ta spranget fra Android til et nisje operativsystem som er upraktisk fordi Vipps og BankID ikke fungerer — men det er privat. Storebror får ikke registrert hvor mye flatulens jeg har produsert for å beregne neste ukes klimakvote. Andre deler villig alt og kommer kanskje aldri tilbake fra Facebook, Google, Alexa, Copilot og Siri. Jeg var forøvrig ikke aktiv på sonen i den dramatiske perioden alle snakker om som en andre verdenskrig. Da jeg pauset pga livssituasjon var dette et av de mest aktive forumene på norsk internett. Høyt tempo, høy temperatur. Det var trist å returnere til en spøkelsesby lik Levanger sentrum etter Magneten ble bygget. Jeg blir like glad hver gang jeg ser aktivitet her, nær samme hva det dreier seg om, så vit at det gleder selv om det kanskje ikke kommer respons. Keep sonen alive🐾 -
Vurderer begynne oppdatere her igjen, etter en lang periode med så mye drama og alvor i privatlivet at jeg har "fått" autistisk burnout av det. Fullstendig ute av drift og knapt i stand til et absolutt minimum av nødvendigheter for overlevelse. Edeward har gått for lut og kaldt vann med kun pliktmosjon, pliktlek, sporadiske pliktturer, ytterst få opplevelser utenfor hagen og bare et absolutt minimum av stell. Han har tolerert det skremmende bra. Robust type. Så lenge han får kos, godbiter, leker å fly etter og hull å grave dem ned i er han tålelig fornøyd med livet. Mamsen hans er ikke like lett å glede. Sykdom fra forgiftninger og stress pga gjentatte innbrudd har ikke lettet den psykiske og emosjonelle byrden av samtidig alvorlig personkonflikt i nær relasjon. Forhistorien er for lang til å fortelle, men den er alvorlig nok til at jeg har riesen istedenfor dvergpuddel. Noe av det er så alvorlig, jeg tror det er direkte hensynsløst å påminne om at ting som foregår på skjerm og fremstår som en slags fiksjon i de flestes hverdag er harde realiteter for andre, som meg. Alle har lest om lastebil-Jonas, for å ta et eksempel. Sånne ting fortonet seg som en slags fiksjon for meg ihvertfall, all den tid jeg ikke var utsatt for liknende selv i min egen hverdag. En kan lese om iranske agenter og kjøkkenkjemi terrorister som skader seg selv og må ha hjelp, men skjermen skaper en betryggende følelse av at det er en slags fiksjon, selv om det er nyheter, for det skjer jo ikke her foran meg i mitt nabolag — helt til en mann med jaktrifle prøver klatre inn vinduet ens kl 05:30 på morgenen og en står der bak døren i bare trusa og venter på døden med en kjøkkenkniv i hånden, i håp om å i det minste klare merke fyren for drapsetterforskerne - og det som plager en mens en står der og rister av adrenalin er: "I'm not decent! Jeg skulle tatt på en t-skjorte. Jeg er uanstendig lite kledd for anledningen." Akkurat det plaget meg i den situasjonen. Han klarte forøvrig ikke komme seg inn gjennom det smale vinduet jeg hadde latt stå åpent, så jeg slapp med skrekken og unngikk ydmykelsen i bli sett, drept og funnet i bare trusa, hvilket også var en lettelse. En vet aldri hvordan en reagerer på ekstreme situasjoner før en er i dem. Jeg vet st jeg sover ikke uten noe på overkroppen igjen ^^ Det neste som virkelig plaget meg overraskende var at hans samboer og to barn måtte "feire" jul alene etter at politiet skjøt og drepte ham neste gang han la seg på hjul for å prøve drepe meg igjen, fordi han ble desperat og åpnet ild mot dem først. Jeg var veldig emosjonelt berørt av de stakkars etterlatte. Gnog meg hardt, lenge. ..men det der var i 2016, og er på deilig avstand nå. I løpet av året som har gått har jeg bare blitt kronisk blyforgiftet av at en gjøk med foil impressioned key har låst seg inn og ut av hjemmet mitt og stappet blypasta fra bilbatterier i vannrørene med ujevne mellomrom mens jeg har vært ute med Edeward, og også sprayet ALLE klær, håndklær og sengetøy med ufortynnet Karate Zeon CS 5. Blyet oppdaget jeg omsider ved kroppslige symptomer, som akutt diabetes, metallsmak og synlige partikler i vannet. Det ufortynnede landbrukskjemikaliet i klærne oppdaget jeg ikke før uker etter å endelig ha anskaffet boligalarm. Det hadde svidd og klødd intenst veldig lenge og jeg hadde "fått" en skremmende mengde føflekker og andre hudforandringer, men jeg hadde ingen anelse om hva som var årsaken før jeg begynte skylle klær med renset vann (omvendt osmose apparat) for å få ut hva jeg trodde var bly fra vannrørene. Klærne produserte et merkelig skum. Det skummet mer jo mer jeg skylte. Viste seg etter mye undersøking å være et heslig ekkelt insekticid laget for å SITTE på planter i regn og vind. Ikke før etter hydrolyse med ekstrem pH ville noe av det slippe fra tekstilene, og de mengdene med mikrokapsel debris som kommer ut av dem etter å ha brutt ned virkestoffet forteller en skremmende historie om gjentatt sprøyting om og om igjen over tid. Alle de "små" tingene. Drama og intriger i personlige relasjoner har allikevel tæret mer. Fra å ha vært en såkalt ressursterk, høytfungerende autist som maskerte godt nok til å passere som noenlunde nevrotypisk, så har jeg kollapset til et dysfunksjonelt nivå av autisme folk flest forbinder med ordet. Knapt evnet spise. Dusjet to ganger i uka. Tror jeg brukte de samme sokkene fire dager på rad en uke. Fullstendig ute av drift. Vekslet mellom apatiske shutdowns i time etter time med samme repetitive mobilspill for å unngå hysteriske panikkanfall meltdowns fra psykologiske triggere hvis rammer fort dersom jeg ikke holder intenst fokus på noe for å hindre tankene fra å vandre og uunngåelig påminne meg noe som utløser en kaskade av akkumulativt triggende minner. Det er sluttsummen på kassalappen som teller, mente Reitangruppen. Hver enkelt vare en plukker med seg på tur gjennom IKEA gir ingen stressrespons i seg selv. Forrige gang jeg hadde meltdowns var forøvrig i barndommen, før pubertet. Tror jeg egentlig var ganske robust jeg også. Som en abusive cluster b personlighet uttalte i irritasjon som gled over i sadistisk forventningsglede: "Sterke mennesker bøyer seg ikke, (men) de knekker (til slutt)." Årsaken til å velge skrive her igjen nå er at den verste biten, den alvorlige konflikten i nær relasjon, den er i praksis løst. Det kan ta lang tid før det ekstremt toksiske, interpersonlige dramaet er over, men selve problemet er løst. Det praktiske problemet er uskadeliggjort. Som en litt stereotypisk praktisk anlagt og materielt fokusert asperger (tidligere vellykket maskberger) tror jeg det å ha løst det praktiske og konkrete problemet som var kilden til hele konflikten automatisk fikser konflikten etterhvert også, så det ser ut som lys i enden av tunellen, selv om det fortsatt er mørkt her inne og jeg ikke vet hvor utgangen er ennå. Naboen dukket forøvrig opp sprell levende, Edeward har vært fin i magen hele året, ikke tisset inne igjen og tar det hele overraskende fint. En virkelig god gutt med de beste intensjoner. Jeg HÅPER vi snart har nok sjelefred og så lave blynivåer at jeg orker begynne gå turer og dele opplevelser med Edeward utenfor hagen igjen. Oppdaterer plutselig om situasjonen endrer seg så mye som jeg håper den gjør snart. Bilde hører med:
-
Kan hunden gå på varm asfalt før den skal bade? Usikker om jeg skal ta de med fordi redd for potene, Tar hånda mot asfalt og føles ikke varm, Men hvor varmt er det før deres hund ikke går på asfalt? -
Hvilke langhårete hunder krever minst pelsstell? Og mest pelsstell? Kun for kjekt å vite. -
Vurderer å kun holde meg til hund. Selv om jeg også har lyst på andre typer dyr. Kjekt med litt forskjellig synes jeg men hvis det er en ulempe og til hinder for hundene går jo ikke det. De er viktigst.
-
-
Nylig opprettede emner
-
Recommended Posts
Join the conversation
You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.