Gå til innhold
Hundesonen.no

Saluki - typeforskjeller og oppdrettere


Lola Pagola
 Share

Recommended Posts

Jeg skal ikke ha en hund til før en god stund, og hund nr. 2 blir nok enda en dalmatiner, iallefall hvis sjansen byr seg for å beholde en etter min egen. MEN... jeg har hatt en crush på saluki i noen år nå, og jeg er ganske sikker på at det vil komme en i hus i fremtiden. Siden eventuell hund nr.2 ikke blir en saluki har jeg god tid til å sette meg inn i rasen, så det er det jeg har lyst til å begynne så smått med allerede nå.

For helt ærlig, slik det er nå, synes jeg alle salukier er skikkelig pene. Jeg ser ikke forskjell rett og slett. Men jeg vet jo hvordan det er når man kommer inn i en rase, da forandrer det seg, og man finner typer man liker bedre enn andre. Så jeg kunne jo forsåvidt kjøpt meg hvilken som helst nå og vært fornøyd, men nå som jeg vet hvordan det er har jeg muligheten til å starte med en type jeg liker, og det er jo en fordel da, og jeg kan så smått begynne å følge med på oppdrettere.

Så egentlig lurer jeg på om noen som kan litt om rasen (har spesielt et par stk. i tankene nå :lol: ) kunne vist meg litt eksempler på hvilke forskjeller som er ute å går, om det er store typemessige forskjeller?

Nå har jeg bare snakket om utseende her, og jeg må jo bare innrømme at det er jo det som har fanget meg først og fremst, da jeg ikke kjenner noen personlig. Så jeg lurer jo også på hvordan det står til med gemyttet, om det er vanskelig å få en hund som er stødig mentalt?

Jeg hadde og satt pris på om jeg kunne blitt pekt i retning av gode og seriøse oppdrettere, fortrinnsvis i skandinavia, så kan jeg begynne å snoke litt. Og er det noe forum/facebookgruppe som jeg kunne meldt meg inn i?

Vet dette blir litt overfladisk i første omgang, men nå er jeg ute etter å sirkle meg litt inn på aktuelle oppdrettere som avler sunne hunder mentalt og eksteriørt, også får jeg heller begynne å snevre inn søket etterhvert. Så all info er god info (og bilder er selvfølgelig mer enn velkommne!)

Edit: kan jo legge til litt hva jeg vil bruke den til da. Først og fremst så ser jeg for meg utstilling, men jeg har også lyst til å prøve meg på LC.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 55
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Apropos svarte saluki, kunne gjerne tatt en valp fra dette kullet (kull i Iran):

Er salukien forresten basert på Filli Fjonka fra mummitrollet? Er det hun som har satt standarden? (er en venninne ved siden av meg som lurer)

Siden jeg kun har erfaring fra min saluki så blir jo mine erfaringer veldig subjektive naturlig nok. Men jeg leser masse. Av det jeg leser så er det ikke gitt at saluki kan være løs. Og at det står på

Jeg syns det er vanskelig å skille typer i Skandinavia, de fleste salukiene er ganske like her, med mindre variasjoner. Forskjeller er det, men enda syns jeg det er vanskelig å se uten å se til eksempler, helst i levende live, og gjerne i aksjon når de løper.

Generelt ville jeg sett etter oppdrettere med gode resultater både på utstilling og på lure coursing eller andre løp (det er noe racing i Sverige også). Da er du kommet langt, og kan snirple inn derfra. (Jeg ville droppet oppdrettere som ikke er aktive med lure coursing, selv om du finner gode hunder som primært er brukt til utstilling også—lure coursing-resultater er en glimrende indikator på god helse og funksjonalitet.)

Jeg skal ikke si noe sikkert om gemytt, jeg kjenner ikke så mange salukier veldig godt, og da er det vanskelig å avgjøre. Men jeg ville vært opptatt av det, og helst kjent eller i hvert fall ha møtt foreldrene. Salukier kan kanskje være litt sky og skvetten for ting de ikke er vant til, god miljøtrening i ung alder tror jeg er viktig, og å la de få prøve seg på alt, ikke hold igjen og beskytt de for mye, rett og slett "herde" de litt. Kanskje jeg sier dette fordi jeg selv har en saluki som er veldig sky for folk og hunder og ting han ikke kjenner (og klin omvendt med de han kjenner), men det er vanskelig for meg å si om dette skyldes oppvekst eller medfødte disposisjoner. Jeg tror det er en blanding, men Tøfflus vil kanskje mene noe annet, og har dessuten bedre grunnlag for å si noe om det.

Jeg er ganske sikker på hvor jeg ønsker min neste saluki fra, en oppdretter jeg også tror Tøfflus vil godkjenne med pluss i margen :) Hun er svensk, og har hunder med gode resultater i ringen og på banen. Drømmen er en gang å importere en hund med direkte linjer fra Midtøsten eller Sentral-asia, men jeg tror jeg vil ha mer erfaring med saluki før jeg gjør dette. Hund fra Tøfflus eller andre i Norge er naturligvis også aktuelt, gitt de riktige foreldrene.

Blir noen år til uansett, Calle og Hermes skal få bli voksne karer før de kommer en liten en inn, kanskje en tispe, hvem vet. Kanskje vi får salukivalp samtidig, hvis det blir det på deg :)

Store Facebook-grupper:

Classic Saluki World - https://www.facebook.com/groups/227497127278325/

Saluki in the World - https://www.facebook.com/groups/164537843591692/

Salukis of the World - https://www.facebook.com/groups/174832885934471/

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mulig jeg bare hermer etter deg og tar en kullbror :lol: (eller søster, har ikke helt bestemt meg.)

Greit å vite at det er lurt å se på LC resultatene og, har faktisk ikke tenkt så mye på at dette er en indikator på gemyttet og. Når det gjelder jaktinnstinkt, hva er vanlig der? Har inntrykk av at saluki og whippet er de myndene som er enkest å ha løse, mens borzoi, afghaner osv ikke er like enkle? Tenker at sånn i forhold til dalmatineren som gjerne jakter med synet han og, men som gir seg ganske kjapt, så vil en saluki låse seg mer til byttet og ikke gi seg like lett, kanskje spesielt om den blir brukt til LC. Kort spurt, er det vanlig å ha salukier løs på tur, eller må en regne med en båndhund?

Hvordan er det forresten med samkjønnsagresjon? Mynder flest er vel ganske vennlige sånn, men synes likevel jeg har lest litt her og der om at ikke aller er like greie? Ikke at det er noen veldig stor faktor ved valg av rase (nå har jeg jo valgt rasene mine uansett tror jeg), men greit å vite litt om hva man kan forvente likevel. Trenger absolutt ingen "hundejorde" hund, men det er jo selvsagt en fordel med en hund som er litt easy going på det punktet.

Takk for linker, da har jeg meldt meg inn :)

edit: hva bør foreldredyrene være testet for forresten, hva bør jeg ha som minimumskrav der? Er det ting som raseklubben ikke har som et krav, men som likevel er lurt å se på? Jeg er sikkert dårlig til å lete, men finner ikke noe på Saluki-Norge sin hjemmeside om det...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min erfaring er begrenset så det er sagt. Når det gjelder å ha de løse så har jeg alltid hørt at saluki og afganer er de vanskeligste. Mi kan være løs i dag. Eneste er at jeg passer på at det er et godt stykke til bilvei siden hun kan ha ganske lang radius. Som regel kommer hun når jeg roper, men ser hun noe/n så skal jeg bare glemme å rope. Hun stikker aldri av i den forstand, er nok litt for mye mammadalt til det.

Mi er sky overfor fremmede, men elsker de hun kjenner. De hun kjenner elsker hun enda høyere enn boxeren, intenst og langvarig...

Jeg er veldig fornøyd med mine oppdrettere, Al Wathba i Sverige. Sånn uten at jeg kjenner mange andre.

Mi går stort sett greit overens med de fleste, men enkelte tisper liker hun bare ikke. Noen slåsskamper har det ikke blitt, men det er vel mest fordi vi har passet godt på. Hun er løs på myndetreff der det kan være 10-15 løse whippeter uten problem. Men enkelte fremmede tisper vi møter på vår vei hauser hun seg svært opp over. Faktisk er det flest boxertisper hun ikke liker. (jeg har ei boxertispe og som hun går veldig godt overens med).

Hun har jagd både rein og elg, men snudde nå sånn etterhvert...

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Virkelig? Trodde det var en av de enkleste jeg, men kanskje jeg blander litt, og bare regnet med at de var det iom. de er en av de mest populære mynderasene.

Sky ovenfor fremmede er helt ok synes jeg, så lenge det ikke slår over i direkte redsel. Det er bare en fordel om hunden ikke ønsker å gå bort til alle vi møter på tur. Casper gjør ikke det lenger nå, nå bryr han seg ikke, men det første året skulle han bort å hilse på absolutt alt av mennesker, litt slitsomt. Forventer jo at salukien kommer til å være noe "særere" enn dalmatineren, mer hard to get, og det er bare fint. Elsker dalmatineren som den er, men har ikke noe imot å prøve noe annet heller (for dalmatiner blir det alltid, uansett.) Det er jo på en måte noe av det som tiltrekker meg med mynder og.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt Calle løs siden han kom hit, men 100% kontroll har jeg ikke. Kommer det et dyr, vil jeg ikke kunne stoppe ham, det må jeg ærlig innrømme, så en viss risiko tar jeg. Mine er i bånd gjennom båndtvangen pga. av dette, ikke fordi jeg er så ekstremt lovlydig, men fordi jeg forstår grunnen til båndtvangen.

Samkjønnsaggressjon, jeg vil ikke mene at det er noe spesielt typisk for saluki eller mynder generelt. Mine gutter går fint sammen. Det var vanskelig i starten, pga. Calle, men det tror jeg ikke handlet om kjønn—det handlet om en veldig usikker Calle som måtte bli kjent med Hermes. Calle har vært løs med andre hanner siden også, aldri bråket slik. Han bråker i bånd mot fremmede hunder – hannhunder og tisper – vi treffer på tur, da kan han bråke veldig, men om dette er typisk for saluki vet jeg ikke, tror det er mest Calle. Han ville gjerne spise Mana første gang han så henne, men snudde etter 15 minutters båndtvang, og løp løs med henne etter 20 minutter. Slik er Calle.

EDIT: Calle er ikke sky på måte at han er redd fremmede. Men han kan gjerne varsle, for eksempel hvis noen kommer gående på stien vi går på i skogen. Han vil ikke la hvem som helst hilse på ham. Her er han nok noe særere enn en gjennomsnittssaluki, tror jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har jo to som er fullstendig totalt forskjellige, kullbror til Marjan sin Calle, Lupin, og amerikadamen Hottie. Langhår og korthår.

Jeg kan i grunnen veldig lite om rasen. flaut lite til å sitte med to. :lol: Skulle gjerne møtt Calle for å se han i forhold til Lupin foreksempel. Lupin er jo oversosial, på grensen (kanskje over grensen, tøfflus? :lol: ) til slitsomt mot folk. Hunder er han mer avventende og forsiktig mot. Ingen av dem slår meg som spesielt miljøsterke om man sammenligner med riesen, de trenger tid på seg for å finne ut at det er trygt, men er flinke til å søkte støtte i eier /andre hunder de har med.

Desverre er det lite som sjekkes av helse, ingenting tror jeg? Men det dukker opp mer og mer dcm om jeg har skjønt det riktig, så jeg ville sett på livslengden på linjene.

Ellers er jeg enig med Marjan i det han skriver. Ang. oppdrettere så trives jeg med min. :aww: Men jeg er inhabil.

Edit: Jeg har mine løs på jorder og på inne på gården her. Aldri i skogen og uoversiktlige plasser. Rett og slett fordi jeg aldri vil få den kontrollen jeg har hatt på andre hunder. Hottie kan forsåvidt gå løs "over alt" siden hun ikke går bort til folk eller hunder, men hun er ikke trygg i forhold til biler, og jeg vet ikke hvor langt hun ville jakte et dyr alene. Langt er det nok ikke. Hun får få løs på veier der det er lite biler.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt Calle løs siden han kom hit, men 100% kontroll har jeg ikke. Kommer det et dyr, vil jeg ikke kunne stoppe ham, det må jeg ærlig innrømme, så en viss risiko tar jeg. Mine er i bånd gjennom båndtvangen pga. av dette, ikke fordi jeg er så ekstremt lovlydig, men fordi jeg forstår grunnen til båndtvangen.

Samkjønnsaggressjon, jeg vil ikke mene at det er noe spesielt typisk for saluki eller mynder generelt. Mine gutter går fint sammen. Det var vanskelig i starten, pga. Calle, men det tror jeg ikke handlet om kjønn—det handlet om en veldig usikker Calle som måtte bli kjent med Hermes. Calle har vært løs med andre hanner siden også, aldri bråket slik. Han bråker i bånd mot fremmede hunder – hannhunder og tisper – vi treffer på tur, da kan han bråke veldig, men om dette er typisk for saluki vet jeg ikke, tror det er mest Calle. Han ville gjerne spise Mana første gang han så henne, men snudde etter 15 minutters båndtvang, og løp løs med henne etter 20 minutter. Slik er Calle.

EDIT: Calle er ikke sky på måte at han er redd fremmede. Men han kan gjerne varsle, for eksempel hvis noen kommer gående på stien vi går på i skogen. Han vil ikke la hvem som helst hilse på ham. Her er han nok noe særere enn en gjennomsnittssaluki, tror jeg.

Nei har ikke 100% kontroll på min hund heller, og tror aldri jeg kommer til å få det med noen hund, for sånn er ikke jeg :lol: Men kommer nok til å overholde båndtvangen i noe større grad enn jeg gjør med Casper uansett.

Hvordan er han om han ser en annen hund, er han slik at han løper bort om han er løs, eller bryr han seg ikke så veldig? Det er jo mitt lille håp da, med rase nr.2, at jeg får en hund som i mindre grad en dalmatineren er interessert i å løpe bort til alt av hunder, og som heller løper en bue rundt enn å gå rett i hilsemodus.

Jeg tenker ikke på lukiser som sky. Mer som i at de ikke bryr seg, men de skal vel ikke være redde for folk.

Ja er slik jeg tenker på dem og egentlig, og det er akkurat det jeg vil ha og, en hund som ikke bryr seg så veldig.

Jeg har jo to som er fullstendig totalt forskjellige, kullbror til Marjan sin Calle, Lupin, og amerikadamen Hottie. Langhår og korthår.

Jeg kan i grunnen veldig lite om rasen. flaut lite til å sitte med to. :lol: Skulle gjerne møtt Calle for å se han i forhold til Lupin foreksempel. Lupin er jo oversosial, på grensen (kanskje over grensen, tøfflus? :lol: ) til slitsomt mot folk. Hunder er han mer avventende og forsiktig mot. Ingen av dem slår meg som spesielt miljøsterke om man sammenligner med riesen, de trenger tid på seg for å finne ut at det er trygt, men er flinke til å søkte støtte i eier /andre hunder de har med.

Desverre er det lite som sjekkes av helse, ingenting tror jeg? Men det dukker opp mer og mer dcm om jeg har skjønt det riktig, så jeg ville sett på livslengden på linjene.

Ellers er jeg enig med Marjan i det han skriver. Ang. oppdrettere så trives jeg med min. :aww: Men jeg er inhabil.

Edit: Jeg har mine løs på jorder og på inne på gården her. Aldri i skogen og uoversiktlige plasser. Rett og slett fordi jeg aldri vil få den kontrollen jeg har hatt på andre hunder. Hottie kan forsåvidt gå løs "over alt" siden hun ikke går bort til folk eller hunder, men hun er ikke trygg i forhold til biler, og jeg vet ikke hvor langt hun ville jakte et dyr alene. Langt er det nok ikke. Hun får få løs på veier der det er lite biler.

Ja det har jeg skjønt, at dere har to veldig forskjellige brødre :D

Ingenting som sjekkes, ikke HD engang? Derfor jeg ikke fant noen krav da... det er jo litt skummelt synes jeg... men virker likevel som det er en ganske frisk rase (kanskje fordi ingenting sjekkes, derfor vet man det ikke?).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei har ikke 100% kontroll på min hund heller, og tror aldri jeg kommer til å få det med noen hund, for sånn er ikke jeg :lol: Men kommer nok til å overholde båndtvangen i noe større grad enn jeg gjør med Casper uansett.

Hvordan er han om han ser en annen hund, er han slik at han løper bort om han er løs, eller bryr han seg ikke så veldig? Det er jo mitt lille håp da, med rase nr.2, at jeg får en hund som i mindre grad en dalmatineren er interessert i å løpe bort til alt av hunder, og som heller løper en bue rundt enn å gå rett i hilsemodus.

Ja er slik jeg tenker på dem og egentlig, og det er akkurat det jeg vil ha og, en hund som ikke bryr seg så veldig.

Ja det har jeg skjønt, at dere har to veldig forskjellige brødre :D

Ingenting som sjekkes, ikke HD engang? Derfor jeg ikke fant noen krav da... det er jo litt skummelt synes jeg... men virker likevel som det er en ganske frisk rase (kanskje fordi ingenting sjekkes, derfor vet man det ikke?).

Ja, de er nok ganske forskjellige. :lol: Eneste er at jeg tror de har like mye meninger om ting, så om man tror man får en hund som ikke mener noe særlig, bare "er der" så tar man veldig feil. De mener en hel del, disse salukiene.

Nope, ingen som røntges for HD. Jeg vil vel tro at hvertfall på løpshunder ville man fort sett hd/ad dersom det var utbredt. Men ja, det er litt skummelt. Jeg har intrykk av at det er en forholdsvis frisk rase. Hundene blir 10-12 år gamle "uten problem" om de ikke dør i ulykker. Men noe grums er det jo alltid. For meg er DCM skumlere enn hd på denne rasen.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Må vel si meg enig med Raksha. Saluki har en gjennomsnittlig høy levealder med svært få rasespesifikke sykdommer. Jeg har også lest en del om DCM, men hvor utbredt det er vet jeg ikke? Kanskje ikke nok til at det kommer krav om testing muligens.

Jeg ville nok sjekket så godt det lot seg gjøre hvordan foreldrene og slekta til et kull er mentalt. Og da tenker jeg mest på omgjengelighet. Selvsagt er det forskjell på å være uinteressert i fremmede og det å være direkte redd, men grensene her er ikke alltid så lett å enes om.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja det har jeg skjønt, at dere har to veldig forskjellige brødre :D

Jeg tror Calle og Lupin er veldig like i trygge miljø, for der er også Calle den overglade, nesten litt slitsomme hunden som skal ha masse oppmerksomhet og bare finne på dustete ting—men Lupin er nok tryggere, og er slik også på andre arenaer (nå har jeg ikke møtt Lupin enda, håper jeg får gjort det før han reiser nord igjen, men det er slik jeg har inntrykk av ham).

Jeg ville vært obs på hjerte. Dette kan Tøfflus fortelle mer om. Dette testes for. Calle og flere av hans søsken har også vært inne og sjekket seg, og alle salukier bør testes nå. Men det er vanskelig, det ikke noe hunden enten har eller ikke har, virker det som. Mange faktorer som spiller inn. Tøfflus har jo erfaring her :)

Saluki er en herlig rase, og selv om Calle er tildels vanskelig, så angrer jeg ikke et sekund på at han er her og jeg valgte saluki. Jeg lærer utrolig mye av ham, han har veldig mange flere nyanser enn Hermes, som er mer "hund", mindre mynde. Med Hermes er det bare å trykke på de riktige knappene, og alt er bra, men Calle fungerer ikke slik, og det er veldig spennende og fint slik å bo med han, lærer utrolig mye om hund, atferd og ikke minst, om han som individ.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Jeg har jo lite eller ingen kjennskap til Saluki som rase sånn utover de få jeg har truffet, men jeg har jo truffet noen og OM jeg noen gang treffer myndefolk med bikkjene sine løs så er det jo folk med Saluki.

Raksha sin oppdretter kommer jo loffende med Mocca løs rett utenfor jobben her og det er liksom ikke sånn "guri jeg har bikkja løs så jeg må være på vakt" løs heller, det er full tillit til at Mocca kommer når eier roper og går dit eier vil. Og sånn har hun i grunnen vært med de andre jeg har sett henne med også. Æ'kke no stress - ei heller frykt for at bikkjene skal ta reperen - tvert imot, jeg har liksom sett på Saluki som den mest engasjerte av myndene og de jeg har truffet har vært sosiale og trivelige hunder og i alle fall ikke sky og engstlige.

Min kusine har vel samme greia med sine når det kommer til å "la løpe løs"

Jeg tror at dette handler om hva man gjør det til og oppdragelsen, men mitt inntrykk er at Salukien er den av myndene som lettest spiller på lag med eier. Det er mulig jeg tar feil - men jeg treffer liksom aldri folk på tur med greyhounden eller wippetene sine løs - de er alltid i bånd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror at dette handler om hva man gjør det til og oppdragelsen, men mitt inntrykk er at Salukien er den av myndene som lettest spiller på lag med eier. Det er mulig jeg tar feil - men jeg treffer liksom aldri folk på tur med greyhounden eller wippetene sine løs - de er alltid i bånd.

Jeg tror også det. Whippet anser jeg som den "letteste" mynden, men her vil du også møte på mer ymse, og jeg ville ikke avskrive at whippeten kan være mer intens når den først er i sitt driv—skal ærlig innrømme at det var Hermes som fløy etter elgen den ene gang vi traff på han, mens Calle stod igjen og så på meg, og i akten tror jeg whippet kan være vel så vanskelig å avbryte som andre mynder (problemet i forhold til å spille på lag med eier er som oftest selvstendighet og jaktinnsinkt, to ting som forøvrig henger sammen).

Saluki skal være vennlig – eller sosial og hyggelig, som du skriver – det står da i rasestandarden, uten at jeg husker ordrett hva som står (imotsetning til afghanerne og sloughienes standard, mener jeg, og min erfarging er også at de andre orientalske myndene er mer selvstendig og mindre tilgjengelig enn saluki).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo litt det inntrykket jeg har fått, som @Belgerpia sier, at de er av myndene som er enklest å ha løs, og selv om det ikke er avgjørende, må jeg jo si at det inntrykket har virket inn på mitt fremtidig myndevalg. Det er mange flotte mynder, som jeg godt kunne tenkt meg pga. utseendet, men salukien for meg virker som en av de som er mest tilgjengelige sånn sett (da jeg var liten ville jeg ha slougi, men den er avskrevet nå).

Veldig fint å høre om erfaringene deres, setter pris på at dere tar dere tid til å svare her:-)

edit: feil belgerperson :lol: mente ikke å mentiåne deg 2ne, gikk litt fort når jeg så at ToneS hadde svart over :P

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du kan jo ta en tur på utstilling og se hvor tilgjengelige du syns de er? Jeg syns i alle fall det er stor forskjell på hvor imøtekommende wippeter og salukier er mot fremmede. Jeg oppfatter dem på en måte mye mer verdig og selvstendige enn whippeten. :)

Om man skal basere hvilke raser som er "lettest" å ha løs på hva slags hunder man treffer løse, så må vel fuglehunder være de letteste da? Det er de vi treffer flest av i alle fall... :teehe: Hihi, neida, men måtte bare :P

Men sånn ellers, alle jeg kjenner med whippet har sine løse, selv om det på nettet er veldig "in" å snakke om hvor vanskelig det er å ha dem løse :) Jeg kjenner ingen med saluki, så kan liksom ikke sammenligne.

Jeg har utenom utstilling kun truffet en saluki og 3 greyhounds, alle var løse. De lekte med mine små dvergpinschere, noe som gikk helt fint. Om det er sånn at de er lettere å ha løs enn whippet, så er jo det kjempe fint, men jeg har ikke det inntrykket. Har du sjekket ut myndegruppene på facebook?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo litt det inntrykket jeg har fått, som @Belgerpia sier, at de er av myndene som er enklest å ha løs, og selv om det ikke er avgjørende, må jeg jo si at det inntrykket har virket inn på mitt fremtidig myndevalg. Det er mange flotte mynder, som jeg godt kunne tenkt meg pga. utseendet, men salukien for meg virker som en av de som er mest tilgjengelige sånn sett (da jeg var liten ville jeg ha slougi, men den er avskrevet nå).

Veldig fint å høre om erfaringene deres, setter pris på at dere tar dere tid til å svare her:-)

edit: feil belgerperson :lol: mente ikke å mentiåne deg 2ne, gikk litt fort når jeg så at ToneS hadde svart over :P

Lola, du bor jo i Lillehammer nå? Vi har ikke plass i bil, men hvis ikke skulle vi plukket deg og hunden din opp så kan du bli med på vintertrening (LC) i februar. Vet ikke hva muligheter du har, om du kjører, men det er ikke langt unna Lillehammer. Første er 2. februar:

https://www.facebook.com/events/337185576421311/?ref_dashboard_filter=upcoming

Se på arrangementene til LC Norge avd. Østlandet: https://www.facebook.com/Lurecoursing/events

Er ikke sikkert det er saluki der hver gang (vi skal prøve å komme noen ganger, og i hvert fall 16. februar er det sikkert at vi er der, da skal vi hjelpe og arrangere treningen der, så Calle-raringen kan du i hvert fall få hilse på).

Ellers er Aktive mynder-gruppen på Facebook fin, men ikke alltid like aktiv (ironisk nok) :)

https://www.facebook.com/groups/aktivemynder/

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror også det. Whippet anser jeg som den "letteste" mynden, men her vil du også møte på mer ymse, og jeg ville ikke avskrive at whippeten kan være mer intens når den først er i sitt driv—skal ærlig innrømme at det var Hermes som fløy etter elgen den ene gang vi traff på han, mens Calle stod igjen og så på meg, og i akten tror jeg whippet kan være vel så vanskelig å avbryte som andre mynder (problemet i forhold til å spille på lag med eier er som oftest selvstendighet og jaktinnsinkt, to ting som forøvrig henger sammen).

Saluki skal være vennlig – eller sosial og hyggelig, som du skriver – det står da i rasestandarden, uten at jeg husker ordrett hva som står (imotsetning til afghanerne og sloughienes standard, mener jeg, og min erfarging er også at de andre orientalske myndene er mer selvstendig og mindre tilgjengelig enn saluki).

Reservert overfor fremmede, men ikke nervøs eller
aggressiv. Verdig, intelligent og selvstendig.
Det er ordlyden i standarden.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Siden jeg kun har erfaring fra min saluki så blir jo mine erfaringer veldig subjektive naturlig nok. Men jeg leser masse. Av det jeg leser så er det ikke gitt at saluki kan være løs. Og at det står på oppdragelse må jeg få svare på til Belgerpia. Jeg kan hund og jeg kan trene hund. Herre jemini som jeg har trent. Og likevel så kan jeg ikke stole på innkallingen slik jeg har kunnet med alle boxerne jeg har hatt. Men igjen, min erfaring gjelder min egne hund, men som stemmer godt med inntrykket jeg har fra all litteratur jeg har lest.

Whippeten er mye mer "hund". De leker som en hund, de kan trenes som en hund og de kan være løs som en hund. Salukien krever annen tilnærming ofte. Vi trener lydighet sammen med boxergjengen i byen og for rette belønningen er hun slett ikke ille. Kan gå fot og komme på plass og bli. Men jeg har ikke på fire år klart å lære henne dekk. Og jeg har vel forsøke alt av tilnærminger og metoder.


Mine erfaringer, men tror ikke min saluki er særdeles spesiell for rasen å være. Hun kan virke ganske sky, men er blitt bedre med alderen. Kjentfolk elsker hun som tidligere nevnt. Hun er verdig, litt overlegen og gjør stort sett det som behager henne ;)

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Reservert overfor fremmede, men ikke nervøs eller
aggressiv. Verdig, intelligent og selvstendig.
Det er ordlyden i standarden.

Det er whippet som har "vennlig" i rasestandarden, jeg blander, hehe :)

På whippet står det:

En ideell ledsager. Tilpasser seg meget godt i både hjemlige

og sportslige omgivelser. Vennlig, hengiven og stabil.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hei jeg er på utkikk etter en hundetrener, som er god på adferd. Det gjelder tilvenning av hund og små barn, og at hunden har veldig eiebehov til eier.  kom gjerne med tips om dere har noen som kan hjelpe til med det, eller om det er noen som har tips. 😊
    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...