Gå til innhold
Hundesonen.no

Staffordshire Bull Terrier-Oppførsel


Tia88
 Share

Recommended Posts

Heisann

Etter mange samtaler og diskusjoner har vi bestemt oss for å få en hund nr.2 og valget falt på en SBT, ei tispe. Vi har snakket med andre som har hund og de har blitt helt avskrekket av valget vi har tatt. Hva skal vi med en psyko kamphund som går til angrep på alle. Jeg ble litt sjokkert da jeg ble fortalt dette, for inntrykket jeg har fått av rasen er ikke helt slik.

Mine første spørsmål er hva må man passe på når man kjøper en rasehund? Sånn rent formelt, skal man få med kopi av stamtavle osv? Billy som vi har nå er en blandingshund så han var det bare å hente for en liten sum. Men nå er det snakk om 13000kr!

Vi har besøkt en oppdretter på Berger, Krissvel staffords kennel, noen som har erfaring med dem?

Andre spørsmål jeg brenner inne med går til de andre som har SBT eller har hatt en slik hund.

Hva gjør at en SBT klikker?

Er det slik at de er avlet frem til dagens dato med mye "kamphund" nykker?

Hvordan er din hund?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som de fleste terriere så har SBT mye temperament, de klikker jo ikke uten grunn nødvendigvis, men de kan reagere sterkt/sterkere enn en del andre raser. Og det kombinert med en god porsjon stahet kan smelle godt når det smeller. Det er også vanlig på rasen med sammkjønnsaggresjon, dvs at de ikke liker andre hunder av samme kjønn(har inntrykk av at dette er litt verre på hanner enn tisper). Det er ikke umulig eller nødvendigvis problematisk og ha en SBT, men man bør være innstilt på at man ikke får en hund som går overens med "alle" andre hunder, som voksen. For noen er det greit, for andre er det et problem. Har ingen konkrete forslag til oppdrettere, men ting og ha fokus på når du leter er vell allergi, hd og temperament :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som de fleste terriere så har SBT mye temperament, de klikker jo ikke uten grunn nødvendigvis, men de kan reagere sterkt/sterkere enn en del andre raser. Og det kombinert med en god porsjon stahet kan smelle godt når det smeller. Det er også vanlig på rasen med sammkjønnsaggresjon, dvs at de ikke liker andre hunder av samme kjønn(har inntrykk av at dette er litt verre på hanner enn tisper). Det er ikke umulig eller nødvendigvis problematisk og ha en SBT, men man bør være innstilt på at man ikke får en hund som går overens med "alle" andre hunder, som voksen. For noen er det greit, for andre er det et problem. Har ingen konkrete forslag til oppdrettere, men ting og ha fokus på når du leter er vell allergi, hd og temperament :)

Takk for gode innspill, har du noen formening hvordan en SBT kan bli som hund nr.2 i familien? Vi har en hannhund nå, og ønsker som skrevet tidligere ei tispe. Oppdrettere vi har snakket med tidligere trodde ikke det ville være et problem, men de ønsker ofte åj selge en hund eller ti:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for gode innspill, har du noen formening hvordan en SBT kan bli som hund nr.2 i familien? Vi har en hannhund nå, og ønsker som skrevet tidligere ei tispe. Oppdrettere vi har snakket med tidligere trodde ikke det ville være et problem, men de ønsker ofte åj selge en hund eller ti:)

Tispe og hannhund er jo sjeldent et problem, uansett hvordan raser man har. Eneste problemet der blir løpetid :P Da må man passe på og muligens holde ut pip og stress.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Staffer, tross sin historie er bare hunder. De klikker ikke mer enn andre raser. De er som hunder flest, de har sine gode sider og sine mindre gode sider, så får det være opp til den emkelte om man klarer å se sjarmen i de negative slik at de blir quirks og ikke kilde til frustrasjon. :)

Det jeg ville vært reddest for er ikke aggresjon. Jeg ville vært svært bekymret for, nummer en, rasens helsetilstand. Det er store utfordringer med helsen på denne rasen, og det er vanskelig å finne gode oppdrettere som avler langsiktig og ansvarlig. Nummer to, mentalitet. Det er mye frynsete nerver, man ser knapt den mentale styrken disse hundene opprinnelig skulle ha. Stressproblematikk er det også, i den grad at det kan være et velferdsproblem.

Jeg har bare erfaring med bullehunder, amstaffer, amerikanske bulldogger og nå en speisa liten mini bull. Jeg elske bulledyr, de er mitt hjerte nærest og jeg har et tilnærmet romantisk forhold til dem. Men staffen sitter langt inn å vurdere, nettopp fordi det virker som et stort sjansespill å anskaffe en.

Staffer er flotte, stødige, elskelige, sosiale, tålmodige og morsomme hunder når de er slik de skal være. (Og feisty med andre hunder ofte, det er ikke en rasesvakhet i så forstand, mer et irritasjonsmoment :P ). Men jeg vil tro det kan by på en utfordring å finne en god en med mindre man bruker lang tid på research og å skaffe seg hands on erfaring med rasen. Det er ikke umulig, men ikke ha det travelt, og bruk dine kritiske sanser i jakten. Kjøp etter godt voksne foreldredyr, gjerne som har noen kull bak seg som er helsetestet (og aller helst også mentaltestet, men det er utopi) og evaluert. Kjøp fra en oppdretter som er ærlig om rasens problemer og kan fortelle hvordan de jobber for å bedre de. Oppdrettere som tør å snakke om sykdom de har produsert er de du er ute etter, de er ærlige og står bar sine valg. De som aldri har laget en syk hund enten lyver eller er uerfarne. Snakk med valpekjøpere og møt mange, mange hunder. Du vil ikke få god kunnskap om rasen via et forum, du vil lese meninger - som min - som tross alt bare er andres meninger, de kan ikke fortelle deg om dette er rasen for deg.

Og om dere kjøper dere en staff så sørg for at den kommer med papirer, altså registrert i NKK eller registrerbar i NKK. Ellers vil raseforbudene vi har her til lands ville sette hundens liv i fare.

Lykke til! :)

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Staffer, tross sin, historie er bare hunder. De klikker ikke mer enn andre raser. De er som hunder flest, de har sine gode sider og sine mindre gode sider, så får det være opp til den emkelte om man klarer å se sjarmen i de negative slik at de blir quirks og ikke kilde til frustrasjon. :)

Det jeg ville vært reddest for er ikke aggresjon. Jeg ville vært svært bekymret for, nummer en, rasens helsetilstand. Det er store utfordringer med helsen på denne rasen, og det er vanskelig å finne gode oppdrettere som avler langsiktig og ansvarlig. Nummer to, mentalitet. Det er mye frynsete nerver, man ser knapt den mentale styrken disse hundene opprinnelig skulle ha. Stressproblematikk er det også, i den grad at det kan være et velferdsproblem.

Jeg har bare erfaring med bullehunder, amstaffer, amerikanske bulldogger og nå en speisa liten mini bull. Jeg elske bulledyr, de er mitt hjerte nærest og jeg har et tilnærmet romantisk forhold til dem. Men staffen sitter langt inn å vurdere, nettopp fordi det virker som et stort sjansespill å anskaffe en.

Staffer er flotte, stødige, elskelige, sosiale, tålmodige og morsomme hunder når de er slik de skal være. (Og feisty med andre hunder ofte, det er ikke en rasesvakhet i så forstand, mer et irritasjonsmoment :P ). Men jeg vil tro det kan by på en utfordring å finne en god en med mindre man bruker lang tid på research og å skaffe seg hands on erfaring med rasen. Det er ikke umulig, men ikke ha det travelt, og bruk dine kritiske sanser i jakten. Kjøp etter godt voksne foreldredyr, gjerne som har noen kull bak seg som er helsetestet (og aller helst også mentaltestet, men det er utopi) og evaluert. Kjøp fra en oppdretter som er ærlig om rasens problemer og kan fortelle hvordan de jobber for å bedre de. Oppdrettere som tør å snakke om sykdom de har produsert er de du er ute etter, de er ærlige og står bar sine valg. De som aldri har laget en syk hund enten lyver eller er uerfarne. Snakk med valpekjøpere og møt mange, mange hunder. Du vil ikke få god kunnskap om rasen via et forum, du vil lese meninger - som min - som tross alt bare er andres meninger, de kan ikke fortelle deg om dette er rasen for deg.

Og om dere kjøper dere en staff så sørg for at den kommer med papirer, altså registrert i NKK eller registrerbar i NKK. Ellers vil raseforbudene vi har her til lands ville sette hundens liv i fare.

Lykke til! :)

Tusen takk for gode råd Mari! :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner to staffer, koselige små sofagriser, men som alikevel er med på tur! De har lekt titt og ofte med min lapphund og hvis det først blir knuffing så er det faktisk min som har startet altså. Ja, det finnes jo dårlige individer i alle raser, og pga aviser o.l. blir jo såklart de dratt fram!

Men jo da, det kan jeg ærlig innrømme, at kommer man på tomta dems, og de er ute så kommer de i rykende fart mot deg for å "angripe" deg, legge deg i bakken og så sleike deg ihjel ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
    • Du nevner ikke rase, men det er mange raser som er avlet på egenskaper som varsling og vokting, og selv de søteste små selskapsraser stammer fra de tidligste hundene, hvis varsling og vokt var ønskede egenskaper som ble avlet på.   Hunden din har fått baller og gjør (pun unintended) altså som hunder gjennom alle tider frem til ganske nylig ble spesifikt avlet for å gjøre. Den har en instinktiv opplevelse av at det er the right thing to do. Et ansvar den har.    Hvordan håndtere det? Lederskap er et stort ord.. Hunden må ha tillit til ditt lederskap, og det kan hende den synes du er uegnet som leder, som aldri forstår at det er potensielle farer som lurer rundt veggene. Den tar ansvar fordi den opplever at du ikke er skikket til oppgaven? Jeg har ikke sett dere sammen og aner ikke om den synes du er en god leder, men jeg har min egen erfaring som fersk hundeeier med elendig lederskap, hvor hannhunden min opplevde det som at han selv måtte ta ansvar for vår sikkerhet. Har du forsøkt å belønne for å varsle også? Anerkjenn den for vel utført oppdrag med en ball/kampeleke om den er for opprørt til å ville ta godis for det. Få satt et cue på bjeffingen, og så be den bjeffe på cue i helt andre situasjoner, hvor den da belønnes rikelig for det.  Når du har kontroll på det, og et innlært cue på å tie, så slutter du belønne varsling uten cue, viser den at du ikke liker det, det er ulønnsom adferd, og gjenopptar praksisen med å trene "tie/stille" i respons til lyder når dere er inne.  Ser så lett ut i teorien..  Du SKAL klare få bjeffingen ned til et kort og begrenset varsel ganske fort ved å anerkjenne varselet. Mye lettere med den approachen der, hvor du bryter det hele ned i mindre krevende delmål, enn ved å sikte på komplett, hole in one, end goal måloppnåelse med ingen lyd whatsoever med en gang.  Edit: ..og vær tålmodig. Dette kan ta tid. Ikke gi opp om du ikke opplever stor fremgang på kort tid. Hang on in there. Puberteten er en ekstra vanskelig periode, da det er 10x forhøyet testosteron ifht voksen alder gjennom deler av puberteten, og i starten har de nær teflonbelegg på hjernen til tider, det er en vanskelig periode å skulle lære noe nytt. Bare hold ut. Tren konsekvent. Fremskritt kan være små, og med noen hunder kan det ta mange måneder med konsekvent trening før du begynner se noen fremgang, men det blir bra om du ikke gir opp.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...