Gå til innhold
Hundesonen.no

Staffordshire Bull Terrier-Oppførsel


Tia88
 Share

Recommended Posts

Heisann

Etter mange samtaler og diskusjoner har vi bestemt oss for å få en hund nr.2 og valget falt på en SBT, ei tispe. Vi har snakket med andre som har hund og de har blitt helt avskrekket av valget vi har tatt. Hva skal vi med en psyko kamphund som går til angrep på alle. Jeg ble litt sjokkert da jeg ble fortalt dette, for inntrykket jeg har fått av rasen er ikke helt slik.

Mine første spørsmål er hva må man passe på når man kjøper en rasehund? Sånn rent formelt, skal man få med kopi av stamtavle osv? Billy som vi har nå er en blandingshund så han var det bare å hente for en liten sum. Men nå er det snakk om 13000kr!

Vi har besøkt en oppdretter på Berger, Krissvel staffords kennel, noen som har erfaring med dem?

Andre spørsmål jeg brenner inne med går til de andre som har SBT eller har hatt en slik hund.

Hva gjør at en SBT klikker?

Er det slik at de er avlet frem til dagens dato med mye "kamphund" nykker?

Hvordan er din hund?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som de fleste terriere så har SBT mye temperament, de klikker jo ikke uten grunn nødvendigvis, men de kan reagere sterkt/sterkere enn en del andre raser. Og det kombinert med en god porsjon stahet kan smelle godt når det smeller. Det er også vanlig på rasen med sammkjønnsaggresjon, dvs at de ikke liker andre hunder av samme kjønn(har inntrykk av at dette er litt verre på hanner enn tisper). Det er ikke umulig eller nødvendigvis problematisk og ha en SBT, men man bør være innstilt på at man ikke får en hund som går overens med "alle" andre hunder, som voksen. For noen er det greit, for andre er det et problem. Har ingen konkrete forslag til oppdrettere, men ting og ha fokus på når du leter er vell allergi, hd og temperament :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som de fleste terriere så har SBT mye temperament, de klikker jo ikke uten grunn nødvendigvis, men de kan reagere sterkt/sterkere enn en del andre raser. Og det kombinert med en god porsjon stahet kan smelle godt når det smeller. Det er også vanlig på rasen med sammkjønnsaggresjon, dvs at de ikke liker andre hunder av samme kjønn(har inntrykk av at dette er litt verre på hanner enn tisper). Det er ikke umulig eller nødvendigvis problematisk og ha en SBT, men man bør være innstilt på at man ikke får en hund som går overens med "alle" andre hunder, som voksen. For noen er det greit, for andre er det et problem. Har ingen konkrete forslag til oppdrettere, men ting og ha fokus på når du leter er vell allergi, hd og temperament :)

Takk for gode innspill, har du noen formening hvordan en SBT kan bli som hund nr.2 i familien? Vi har en hannhund nå, og ønsker som skrevet tidligere ei tispe. Oppdrettere vi har snakket med tidligere trodde ikke det ville være et problem, men de ønsker ofte åj selge en hund eller ti:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for gode innspill, har du noen formening hvordan en SBT kan bli som hund nr.2 i familien? Vi har en hannhund nå, og ønsker som skrevet tidligere ei tispe. Oppdrettere vi har snakket med tidligere trodde ikke det ville være et problem, men de ønsker ofte åj selge en hund eller ti:)

Tispe og hannhund er jo sjeldent et problem, uansett hvordan raser man har. Eneste problemet der blir løpetid :P Da må man passe på og muligens holde ut pip og stress.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Staffer, tross sin historie er bare hunder. De klikker ikke mer enn andre raser. De er som hunder flest, de har sine gode sider og sine mindre gode sider, så får det være opp til den emkelte om man klarer å se sjarmen i de negative slik at de blir quirks og ikke kilde til frustrasjon. :)

Det jeg ville vært reddest for er ikke aggresjon. Jeg ville vært svært bekymret for, nummer en, rasens helsetilstand. Det er store utfordringer med helsen på denne rasen, og det er vanskelig å finne gode oppdrettere som avler langsiktig og ansvarlig. Nummer to, mentalitet. Det er mye frynsete nerver, man ser knapt den mentale styrken disse hundene opprinnelig skulle ha. Stressproblematikk er det også, i den grad at det kan være et velferdsproblem.

Jeg har bare erfaring med bullehunder, amstaffer, amerikanske bulldogger og nå en speisa liten mini bull. Jeg elske bulledyr, de er mitt hjerte nærest og jeg har et tilnærmet romantisk forhold til dem. Men staffen sitter langt inn å vurdere, nettopp fordi det virker som et stort sjansespill å anskaffe en.

Staffer er flotte, stødige, elskelige, sosiale, tålmodige og morsomme hunder når de er slik de skal være. (Og feisty med andre hunder ofte, det er ikke en rasesvakhet i så forstand, mer et irritasjonsmoment :P ). Men jeg vil tro det kan by på en utfordring å finne en god en med mindre man bruker lang tid på research og å skaffe seg hands on erfaring med rasen. Det er ikke umulig, men ikke ha det travelt, og bruk dine kritiske sanser i jakten. Kjøp etter godt voksne foreldredyr, gjerne som har noen kull bak seg som er helsetestet (og aller helst også mentaltestet, men det er utopi) og evaluert. Kjøp fra en oppdretter som er ærlig om rasens problemer og kan fortelle hvordan de jobber for å bedre de. Oppdrettere som tør å snakke om sykdom de har produsert er de du er ute etter, de er ærlige og står bar sine valg. De som aldri har laget en syk hund enten lyver eller er uerfarne. Snakk med valpekjøpere og møt mange, mange hunder. Du vil ikke få god kunnskap om rasen via et forum, du vil lese meninger - som min - som tross alt bare er andres meninger, de kan ikke fortelle deg om dette er rasen for deg.

Og om dere kjøper dere en staff så sørg for at den kommer med papirer, altså registrert i NKK eller registrerbar i NKK. Ellers vil raseforbudene vi har her til lands ville sette hundens liv i fare.

Lykke til! :)

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Staffer, tross sin, historie er bare hunder. De klikker ikke mer enn andre raser. De er som hunder flest, de har sine gode sider og sine mindre gode sider, så får det være opp til den emkelte om man klarer å se sjarmen i de negative slik at de blir quirks og ikke kilde til frustrasjon. :)

Det jeg ville vært reddest for er ikke aggresjon. Jeg ville vært svært bekymret for, nummer en, rasens helsetilstand. Det er store utfordringer med helsen på denne rasen, og det er vanskelig å finne gode oppdrettere som avler langsiktig og ansvarlig. Nummer to, mentalitet. Det er mye frynsete nerver, man ser knapt den mentale styrken disse hundene opprinnelig skulle ha. Stressproblematikk er det også, i den grad at det kan være et velferdsproblem.

Jeg har bare erfaring med bullehunder, amstaffer, amerikanske bulldogger og nå en speisa liten mini bull. Jeg elske bulledyr, de er mitt hjerte nærest og jeg har et tilnærmet romantisk forhold til dem. Men staffen sitter langt inn å vurdere, nettopp fordi det virker som et stort sjansespill å anskaffe en.

Staffer er flotte, stødige, elskelige, sosiale, tålmodige og morsomme hunder når de er slik de skal være. (Og feisty med andre hunder ofte, det er ikke en rasesvakhet i så forstand, mer et irritasjonsmoment :P ). Men jeg vil tro det kan by på en utfordring å finne en god en med mindre man bruker lang tid på research og å skaffe seg hands on erfaring med rasen. Det er ikke umulig, men ikke ha det travelt, og bruk dine kritiske sanser i jakten. Kjøp etter godt voksne foreldredyr, gjerne som har noen kull bak seg som er helsetestet (og aller helst også mentaltestet, men det er utopi) og evaluert. Kjøp fra en oppdretter som er ærlig om rasens problemer og kan fortelle hvordan de jobber for å bedre de. Oppdrettere som tør å snakke om sykdom de har produsert er de du er ute etter, de er ærlige og står bar sine valg. De som aldri har laget en syk hund enten lyver eller er uerfarne. Snakk med valpekjøpere og møt mange, mange hunder. Du vil ikke få god kunnskap om rasen via et forum, du vil lese meninger - som min - som tross alt bare er andres meninger, de kan ikke fortelle deg om dette er rasen for deg.

Og om dere kjøper dere en staff så sørg for at den kommer med papirer, altså registrert i NKK eller registrerbar i NKK. Ellers vil raseforbudene vi har her til lands ville sette hundens liv i fare.

Lykke til! :)

Tusen takk for gode råd Mari! :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner to staffer, koselige små sofagriser, men som alikevel er med på tur! De har lekt titt og ofte med min lapphund og hvis det først blir knuffing så er det faktisk min som har startet altså. Ja, det finnes jo dårlige individer i alle raser, og pga aviser o.l. blir jo såklart de dratt fram!

Men jo da, det kan jeg ærlig innrømme, at kommer man på tomta dems, og de er ute så kommer de i rykende fart mot deg for å "angripe" deg, legge deg i bakken og så sleike deg ihjel ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
    • Usikker på om massiv fremgang i hverdagslydighet skyldes endring av metode, økt mental modenhet med mer impulskontroll, "varmen" (ikke veldig), eller en kombinasjon, men vi koser oss. Ikke en lyd på verken bussen, Posten eller Felleskjøpet i dag. Ble helt rørt av hvor flink han var til å sitte pent og pyntelig og vente uten labber på disken eller konsert. Å manøvrere pent mellom hyller med leker og tygg og snacks var deilig nok. Måtte nesten klype meg i armen da han bare var lydig ved disken også, begge steder. Det kom noen raptusbyks da vi nærmet oss hjemme igjen, men kjapt under kontroll med cue på en øvelse og en leke, og da det i neste øyeblikk kom et helt heat av saftige skinker i kondomdress på hjul -  bakfra - bare en meter fra oss, så satt han bare pent og pyntelig og så på de fly forbi uten impulser til å jage etter for å bite noen i rumpa. Amazing!  Godgutten 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...