Gå til innhold
Hundesonen.no

Kastrere eller ikke...?


simira
 Share

Recommended Posts

Jo, jeg synes at hunder bør kastreres om de ikke skal brukes til avl, uansett vekt og størrelse. Men i Norge så er dette sykeliggjort av en eller annen grunn. Pendelen er på den ekstreme side

Mens jeg derimot ser de samme grunnene for å kastrere som for å kupere haler. Det kan bli et problem. De trenger ikke den delen av kroppen. Begge deler er forøvrig ulovlig så sant man ikke har en medisinsk grunn. At man ikke liker hannhunder, er ikke en medisinsk grunn :)

Men når vi er inne på sykliggjøring, så er ikke reproduktiv atferd sykelig heller.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 113
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Det finnes gode eksempler på at kastrering fungerer, og det finnes skrekkeksempler på at det ikke fungerer. Førstnevnte de definitivt en fordel for de som har problemer som er relatert til hormoner og

De fleste vellykkede kastreringer av hannhunder kommer når man tar det tidlig, dvs før atferd får befestet seg. På godt voksne? Not so much.. Noe bedring vil man nok se, men det er på ingen måte en mi

Virkelig?? Sent from my iPhone using Tapatalk

Når ble det ulovlig å sette kastreringschip på hunder?? Om du velger å kastrere fordi du ikke liker hannhunder, så må jo du stå for denne meningen. Er nok ikke den allmenne årsaken. Er ikke slik at de som kastrerer hingsten sin egentlig vil ha hoppe heller ;) Reproduktiv adferd er ikke sykelig, men når vi lar dyr beholde denne driften, og samtidig sier at den ikke skal få utløp, da er det galt og egoistisk av mennesket, når vi så lett kan sette inn en chip for å unngå dette.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har ikke du avlivet hund selv som ikke ble "magisk" bedre av kastrering?

Hva skjedde der?

Om du ikke setter lit til Løberg så blir det vanskelig å prøve å argumentere med noe faglig. Men at fryktagressive hunder blir verre når de mister testosteronen sin er ikke akkurat noe nytt. Hingster som hadde oppført seg som fryktagressive hanhunder ville blitt slaktet - men hester er byttedyr, ikke rovdyr, så å sammenligne reaksjonsmønstrene dems blir litt feil. Kan hende at de hundene som blir fryktagressive ikke hadde blitt det om de ble kastrert før kjønnsmodning - men hvordan skal man vite det?

Jeg har en hanhund jeg SER er redd, han bruker angrep som beste forsvar dersom han har støtte (mot Tass). Nå som han har mista støtten som han hadde i riesentispa mi så har han blitt merkbart mer engstelig, både mot folk og andre hunder. Av ren nysgjerrighet hadde det vært artig å se hvordan han hadde blitt som kastrat, men kastrere han for å få bort aggresjon mot hanhunder (som i realiteten kun er problem med en hund) tar jeg ikke sjansen på, ble sterk frarådet det av de på vet. klinikken.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jo, jeg synes at hunder bør kastreres om de ikke skal brukes til avl, uansett vekt og størrelse. Men i Norge så er dette sykeliggjort av en eller annen grunn. Pendelen er på den ekstreme side

Jeg er ikke enig med deg. Jeg ser ikke gode grunner i Norge for å kastrere friske og normale hunder bare fordi den ikke skal avles på. Jeg forstår meg ikke på de som ivrer slik med å drasse med seg en frisk hund til veterinæren for kastrering. Etter mange år som dyreeier vet jeg at det alltids kan komme en tid for veterinærtjenester, og da også den belastningen og risiko det kan være for dyret. Å drive gjennom en unødvendig kastrering er helt uaktuelt, for jeg synes det er ille nok med de inngrep/behandlinger som ofte MÅ ha blitt gjort i løpet av dyrets liv. Det er ikke risikofritt med narkose og kirurgiske inngrep. Ei heller smertefritt og uten frykt.

Hvis det er ekstremt å ikke ville utsette dyr for unødvendig kirugiske inngrep, så vet jeg ikke hvilket ord en skulle sette på de holdninger du viser i forhold til dette i denne tråden. Uetisk? Uempatisk?

Heldigvis har vi et lovverk her i Norge som staker ut hvilke holdninger som bør gjelde, og det skal ligge gode grunner bak en kastrering av hund. Et dyr skal ikke lide unødig overlast.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når ble det ulovlig å sette kastreringschip på hunder?? Om du velger å kastrere fordi du ikke liker hannhunder, så må jo du stå for denne meningen. Er nok ikke den allmenne årsaken. Er ikke slik at de som kastrerer hingsten sin egentlig vil ha hoppe heller ;) Reproduktiv adferd er ikke sykelig, men når vi lar dyr beholde denne driften, og samtidig sier at den ikke skal få utløp, da er det galt og egoistisk av mennesket, når vi så lett kan sette inn en chip for å unngå dette.

Jeg har ikke problemer med hverken hanner eller tisper jeg, den ene hannen jeg kastrerte hadde en medisinsk grunn, den andre hannen var kastrering siste utvei på. Den allmenne årsaken til at folk kastrerer er fordi de, som du, mener at reproduktiv atferd er skadelig for hunden, ikke naturlig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt hund som ble kastrert pga medisinsk grunn, og han endret atferd og ble redd en del ting etter kastreringa som han ikke brydde seg om før. Det ble et problem, men det var ikke et alternativ å ikke kastrere. Så det samme på Isak også, men i mindre grad da han fikk hormonchip.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har ikke du avlivet hund selv som ikke ble "magisk" bedre av kastrering?

Hva skjedde der?

 

Om du ikke setter lit til Løberg så blir det vanskelig å prøve å argumentere med noe faglig. Men at fryktagressive hunder blir verre når de mister testosteronen sin er ikke akkurat noe nytt. Hingster som hadde oppført seg som fryktagressive hanhunder ville blitt slaktet  - men hester er byttedyr, ikke rovdyr, så å sammenligne reaksjonsmønstrene dems blir litt feil. Kan hende at de hundene som blir fryktagressive ikke hadde blitt det om de ble kastrert før kjønnsmodning - men hvordan skal man vite det?

 

Jeg har en hanhund jeg SER er redd, han bruker angrep som beste forsvar dersom han har støtte (mot Tass). Nå som han har mista støtten som han hadde i riesentispa mi så har  han blitt merkbart mer engstelig, både mot folk og andre hunder. Av ren nysgjerrighet hadde det vært artig å se hvordan han hadde blitt som kastrat, men kastrere han for å få bort aggresjon mot hanhunder (som i realiteten kun er problem med en hund) tar jeg ikke sjansen på, ble sterk frarådet det av de på vet. klinikken.

Ja det stemmer, alle hundene vi har hatt og har er kastrert. En ble avlivet pga ocd i begge skuldre, den andre fordi han aldri passet å gå fra et liv sammen med en enslig mann til en barnefamilie. Så 1,5 år etterpå så tok vi valget. Begge de vi har nå ble rutinemessig kastrert med chip når de ble ett år

Jeg har også eid kastrerte katter

Og hester har jeg et utall av kastrater.

De to jeg har nå, gikk fra å være hingster til vallaker i fjor, da de ikke skulle avles på mer.

Det at kastrater også kan ende opp med avlivning har ikke noen sammenheng. Også de hundene vi har nå skal avlives på ett tidspunkt. Skjønner?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

Jeg er ikke enig med deg. Jeg ser ikke gode grunner i Norge for å kastrere friske og normale hunder bare fordi den ikke skal avles på. Jeg forstår meg ikke på de som ivrer slik med å drasse med seg en frisk hund til veterinæren for kastrering. Etter mange år som dyreeier vet jeg at det alltids kan komme en tid for veterinærtjenester, og da også den belastningen og risiko det kan være for dyret. Å drive gjennom en unødvendig kastrering er helt uaktuelt, for jeg synes det er ille nok med de inngrep/behandlinger som ofte MÅ ha blitt gjort i løpet av dyrets liv. Det er ikke risikofritt med narkose og kirurgiske inngrep. Ei heller smertefritt og uten frykt.

 

Hvis det er ekstremt å ikke ville utsette dyr for unødvendig kirugiske inngrep, så vet jeg ikke hvilket ord en skulle sette på de holdninger du viser i forhold til dette i denne tråden. Uetisk? Uempatisk?

 

Heldigvis har vi et lovverk her i Norge som staker ut hvilke holdninger som bør gjelde, og det skal ligge gode grunner bak en kastrering av hund. Et dyr skal ikke lide unødig overlast.

Om du leser innleggene mine helt, og ikke bare det som passer til det du ønsker å skrive:

Det er ikke ulovlig å sette chip i hundene. De gir samme effekt som ved kirurgisk kastrering ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei det stemmer ikke, for virkestoffet påvirkes ikke av kiloantallet på hunden, slik f.eks smertestillende gjør.

Den går på produksjonen av hormoner, og påvirkes ikke av ant kilo.

Jeg lurte på akkurat dette når jeg chippet dem nå, så stilte de spørsmålene til veterinæren.

Jeg trodde også det virket lengre på små hunder, men det er ikke årsaken til at det virker lengre enn oppstatt virketid

Jeg diskuterte også dette med veterinær, blant annet fordi trener anbefalte å sette chip som varte et år på Kovu. Hun sa at pga størrelsen så ville en chip uansett ikke vare så lenge. Hva er det da som er årsaken til at en chip varer kortere på større hunder?

jeg spør igjen: hvorfor er hunder så skjøre og usikre dyr, at de kan blir redde og usikre når de mister testosteronet? Ren myte? Oppspinn fra de som er mot kastrering? Hunder er den eneste rasen hvor dette er et tema. Aldri snakk om det på katter, hester og andre dyr man kastrerer. Hester blir ikke redde etter at testoet blir fjernet, de blir rolige, mer rytterorientert, mer vennlige mot andre hester, mildere Men på hunder, nei DER blir de nervevrak, hele bunten...I Norge.. Drar man til England, der det er vanlig å kastrere, så er det ikke snakk om at hundene trenger denne tøffepillen sin...

Det er ingen hovedregel at hunder blir redde og usikre når de mister testosteronet. Problemet er at mange kastrerer i håp om at det skal være en løsning på utagering (uten nødvendigvis å trene noe særlig først, eller se hva som ligger bak problemet). Dersom utagering er fordi hunden er redd/usikker så vil tapet av testosteron kunne gjøre ting mye verre. Dersom hunden ikke er usikker i utgangspunktet er det ingen grunn til at den skal bli mer usikker av kastrering. Dette synes jeg har vært ganske tydelig vektlagt i de fleste diskusjoner om temaet? Men det er jo ikke en ukjent sak at det er mye dårlig mentalitet ute og går på mange raser, dessverre. :(

Når ble det ulovlig å sette kastreringschip på hunder?? Om du velger å kastrere fordi du ikke liker hannhunder, så må jo du stå for denne meningen. Er nok ikke den allmenne årsaken. Er ikke slik at de som kastrerer hingsten sin egentlig vil ha hoppe heller ;) Reproduktiv adferd er ikke sykelig, men når vi lar dyr beholde denne driften, og samtidig sier at den ikke skal få utløp, da er det galt og egoistisk av mennesket, når vi så lett kan sette inn en chip for å unngå dette.

En hund og en hest lever ganske forskjellige liv, og eierene har ganske forskjellige utfordringer i den daglige håndteringen, bør jeg påstå. Skal man tolke hundeloven bokstavelig så er det ulovlig å foreta medisinske inngrep uten tilstrekkelig medisinsk grunnlag.

Om du er kjent med England, så er du kanskje også kjent med at de kastrerte hundene der slett ikke nødvendigvis er greiere enn de intakte?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det å kastrere konkurransehingstene for å få mer fokus på jobben, er også vanlig. Så det å kastrere for i håp om en forbedring i adferd er ikke bare en "hundegreie", men i hundeverden så er dette så overdrevent farlig, at det til tider ikke er bakkekontakt

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det å kastrere konkurransehingstene for å få mer fokus på jobben, er også vanlig. Så det å kastrere for i håp om en forbedring i adferd er ikke bare en "hundegreie", men i hundeverden så er dette så overdrevent farlig, at det til tider ikke er bakkekontakt

Jeg aner ikke hvordan kastrering fungerer på en hest, men en hest lever også et helt annet liv enn en hund. Flere har kan vise til hunder som ikke har hatt heldig utfall av kastrering. Hva er poenget med å risikere problemer søm følge av et unødvendig kirurgisk inngrep, om man ikke har noen problemer i utgangspunktet?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det å kastrere konkurransehingstene for å få mer fokus på jobben, er også vanlig. Så det å kastrere for i håp om en forbedring i adferd er ikke bare en "hundegreie", men i hundeverden så er dette så overdrevent farlig, at det til tider ikke er bakkekontakt

Det er ikke snakk om at det er farlig eller ufarlig, det er snakk om hvorvidt det er nødvendig eller ikke. Og på hund er det stort sett ikke nødvendig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en kastrert hannhund. I mitt tilfelle kan jeg skrive under på at kastrering var det eneste rette og det funket helt etter hensikten.

Hannhunden min var hyperseksuell, og plaget livet av tispen i huset hver eneste dag. Hver gang tispen gikk over gulvet, skyndte han seg etter henne, gikk opp på siden av henne og la haken oppå hoften hennes, slik hannhunder gjør når de signaliserer at de vil pare seg og skal til å hoppe opp. Men hun stoppet ikke, for hun var jo ikke interessert, så hun gikk jo alltid videre. Så da, for å få henne til å stoppe, så beit han i pelsen oppå rumpa/hofta hennes. Stoppet henne fra å gå videre altså. I prosessen beit han av store tufser pels, hver dag. Tispen så ikke ut, hun hadde et stort hull i pelsen over hele hofta og halerota. Det var forferdelig plagsomt. Hannen skulle bare ri, ri og ri på henne dagen lang. Stoppet hun opp og gå noe sted, sånn at hun bare sto stille et øyeblikk, kunne du banne på at han benyttet sjansen og spratt opp og tok tak og jukket i vei innen få sekunder. Etter trekvart år til et helt år med dette, var jeg i ferd med å tørne gæern...! Gjorde ikke noe annet enn å røske han vekk fra tispens bakdel, følte jeg. Bare tenk deg å se det der, 10-20 ganger om dagen om ikke mer..året rundt!

På plenen i hagen vår kunne jeg enkelt skille hundebæsjen til de to når jeg gikk og plukket opp etter dem. Hannhundens bæsjekladder var alltid fulle av pels... han gumlet jo i seg den rumpepelsen hennes daglig. Folk vi møtte ute lurte på hva som var galt med pelsen bakpå hunden min...

I tilegg utagerte han plutselig på hannhunder da han var litt over året. Dette skjedde over natta, og jeg vet med sikkerhet at han aldri har vært borti trøbbel med noen hunder før det. Men en dag møtte vi en fredelig, eldre strihåret dachs. Den sto bare der, tror faktisk den knapt la merke til oss, men min hanne ble helt idiot ved synet. Fra da av ble det fast takst: hannhunden min klikka i vinkel ved synet av en hannhund. Alltid uten forvarsel, selv om ingen hadde gjort han noe som helst. Han ville til og med gå løs på tisper flere ganger! Og dette er en rase som ikke er kjent for hverken samkjønnsaggressjon eller noe! Min teori er at han var så full av mannlige tøffe-seg-og-forsvare-dama-si hormoner, at han klikka for alt. Hun var HANS, og ingen andre hunder fikk komme her og tro noe annet!

Jeg begynte å bli alvorlig redd for min egen hund.

Jeg gikk til veterinær og forklarte problemet. Vi diskuterte kastrering. Jeg sa at jeg var klar til å gjøre det, skulle vi redde pelsen til tispen min og for å få roet ned det ekstreme testosteron nivået hans både hjemme og ute. Jeg avslo kjemisk kastrering, det ville i dette tilfellet bare være sløsing med penger og utsettelse av saken. En annen ting var at jeg ikke ville la det gå lenger tid, av frykt for at de uvanene hans skulle få enda større sjanse til å etablere seg FOR grundig. Synes allerede det hadde gått for lang tid med disse problemene.

Så vi kastrerte han og ble sendt hjem med beskjed om at vi måtte nok vente en måned eller to måneder på å se noen forandringer...

Det skjedde istedet ØYEBLIKKELIG :) Fra det øyeblikket han kom hjem fra klinikken etter operasjonen, har han aldri prøvd å ri på og jukke på noe(n) igjen :D Det funket altså som gull, og hensikten ble oppnådd.

I tillegg har han blitt 75% bedre på passeringer av andre hunder! Der har det etterpå faktisk blitt mulig å passere andre hunder uten at han bryr seg. Jeg snakker til han, ber han gå pent og se på meg istedet, og han lystrer - kaster knapt et blikk på andre bikkja SELV OM det er en hannhund!

Et annet stort pluss, er at vi etter kastreringen plutselig fikk en hund som kom til oss og OPPSØKTE kos og klap:-) Mange ganger om dagen! Det ble vi veldig glade for, fordi han før kastreringen egentlig trakk seg litt unna oss og hadde liksom ikke helt sansen for den derre kroppskontakten vi prøvde oss på. Han oppsøkte oss liksom aldri for å få kos. Tispen vår derimot, ligger vanligvis ved siden av oss i sofaen og lener seg inntil oss og sover/koser seg, men hannhunden ville aldri noe sånt. Han la seg alene på gulvet, han. I nærheten av oss, ja, men ikke innenfor rekkevidde av hånden for kos. Så gjett om vi ble forbløffet da han plutselig la seg i sofaen og la hodet på kneet mitt en dag rett etter operasjonen! :) Nå gjør han det hver dag og er blitt nesten litt kosegris! Han er fremdeles litt glad i å ligge på gulvet, så han trekker ofte ned dit etter en stund, men det tror jeg har med varmen i sofaen å gjøre, ikke at han ikke vil ha kos. Han har mye underull og er nok litt varm av seg.

Kastrering har fungert strålende og nesten perfekt for oss. Problemene vi hadde, ble løst. Tispen min har fått pelsen på bakparten tilbake også :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en kastrert hannhund. I mitt tilfelle kan jeg skrive under på at kastrering var det eneste rette og det funket helt etter hensikten.

Hannhunden min var hyperseksuell, og plaget livet av tispen i huset hver eneste dag. Hver gang tispen gikk over gulvet, skyndte han seg etter henne, gikk opp på siden av henne og la haken oppå hoften hennes, slik hannhunder gjør når de signaliserer at de vil pare seg og skal til å hoppe opp. Men hun stoppet ikke, for hun var jo ikke interessert, så hun gikk jo alltid videre. Så da, for å få henne til å stoppe, så beit han i pelsen oppå rumpa/hofta hennes. Stoppet henne fra å gå videre altså. I prosessen beit han av store tufser pels, hver dag. Tispen så ikke ut, hun hadde et stort hull i pelsen over hele hofta og halerota. Det var forferdelig plagsomt. Hannen skulle bare ri, ri og ri på henne dagen lang. Stoppet hun opp og gå noe sted, sånn at hun bare sto stille et øyeblikk, kunne du banne på at han benyttet sjansen og spratt opp og tok tak og jukket i vei innen få sekunder. Etter trekvart år til et helt år med dette, var jeg i ferd med å tørne gæern...! Gjorde ikke noe annet enn å røske han vekk fra tispens bakdel, følte jeg. Bare tenk deg å se det der, 10-20 ganger om dagen om ikke mer..året rundt!

På plenen i hagen vår kunne jeg enkelt skille hundebæsjen til de to når jeg gikk og plukket opp etter dem. Hannhundens bæsjekladder var alltid fulle av pels... han gumlet jo i seg den rumpepelsen hennes daglig. Folk vi møtte ute lurte på hva som var galt med pelsen bakpå hunden min...

I tilegg utagerte han plutselig på hannhunder da han var litt over året. Dette skjedde over natta, og jeg vet med sikkerhet at han aldri har vært borti trøbbel med noen hunder før det. Men en dag møtte vi en fredelig, eldre strihåret dachs. Den sto bare der, tror faktisk den knapt la merke til oss, men min hanne ble helt idiot ved synet. Fra da av ble det fast takst: hannhunden min klikka i vinkel ved synet av en hannhund. Alltid uten forvarsel, selv om ingen hadde gjort han noe som helst. Han ville til og med gå løs på tisper flere ganger! Og dette er en rase som ikke er kjent for hverken samkjønnsaggressjon eller noe! Min teori er at han var så full av mannlige tøffe-seg-og-forsvare-dama-si hormoner, at han klikka for alt. Hun var HANS, og ingen andre hunder fikk komme her og tro noe annet!

Jeg begynte å bli alvorlig redd for min egen hund.

Jeg gikk til veterinær og forklarte problemet. Vi diskuterte kastrering. Jeg sa at jeg var klar til å gjøre det, skulle vi redde pelsen til tispen min og for å få roet ned det ekstreme testosteron nivået hans både hjemme og ute. Jeg avslo kjemisk kastrering, det ville i dette tilfellet bare være sløsing med penger og utsettelse av saken.

Så vi kastrerte han og ble sendt hjem med beskjed om at vi måtte nok vente en måned eller to måneder på å se noen forandringer...

Det skjedde istedet ØYEBLIKKELIG :) Fra det øyeblikket han kom hjem fra klinikken etter operasjonen, har han aldri prøvd å ri på og jukke på noe(n) igjen :D Det funket altså som gull, og hensikten ble oppnådd.

I tillegg har han blitt 75% bedre på passeringer av andre hunder! Der har det etterpå faktisk blitt mulig å passere andre hunder uten at han bryr seg. Jeg snakker til han, ber han gå pent og se på meg istedet, og han lystrer - kaster knapt et blikk på andre bikkja SELV OM det er en hannhund!

Et annet stort pluss, er at vi etter kastreringen plutselig fikk en hund som kom til oss og OPPSØKTE kos og klap:-) Mange ganger om dagen! Det ble vi veldig glade for, fordi han før kastreringen egentlig trakk seg litt unna oss og hadde liksom ikke helt sansen for den derre kroppskontakten vi prøvde oss på. Han oppsøkte oss liksom aldri for å få kos. Tispen vår derimot, ligger vanligvis ved siden av oss i sofaen og lener seg inntil oss og sover/koser seg, men hannhunden ville aldri noe sånt. Han la seg alene på gulvet, han. I nærheten av oss, ja, men ikke innenfor rekkevidde av hånden for kos. Så gjett om vi ble forbløffet da han plutselig la seg i sofaen og la hodet på kneet mitt en dag rett etter operasjonen! :) Nå gjør han det hver dag og er blitt nesten litt kosegris! Han er fremdeles litt glad i å ligge på gulvet, så han trekker ofte ned dit etter en stund, men det tror jeg har med varmen i sofaen å gjøre, ikke at han ikke vil ha kos. Han har mye underull og er nok litt varm av seg.

Kastrering har fungert strålende og nesten perfekt for oss. Problemene vi hadde, ble løst. Tispen min har fått pelsen på bakparten tilbake også :)

I sånne tilfeller er kastrering en god løsning, Isak ble kjemisk kastrert av samme grunn, men det gikk over etter chipen gikk ut :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det finnes gode eksempler på at kastrering fungerer, og det finnes skrekkeksempler på at det ikke fungerer. Førstnevnte de definitivt en fordel for de som har problemer som er relatert til hormoner og som kan løses vha. kastrering, sistnevnte er en veldig god grunn til å ikke kastrere uten å ha noen grunn til det?

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er vel også for kastrering, men jeg ser også argumentene mot. Når man drar inn ett dyr på ett halv tonn inn i denne diskusjonen blir for teit. Det ER vanskeligere å håndtere en hingst på damejakt enn en hannhund på damejakt. Det ER farligere med en hingst på hoppejakt om den kommer seg løs. Det er en anelse lettere å håndtere 40 kg hund på damejakt, selv om mannen med labradoodelen tenke motsatt når han slet litt med sin hannhund på Nixe jakt i dag.

Chippen er forøvrig kreftfremkallende.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det slik at om veterinær mener hunden kan bli "friskere/bedre" av kastrering/sterilisering så dekkes det av forsikring?

For for hvermannsen i gata som gjerne ikke har det, så koster det vel litt å få det gjort?

Sent from my iPhone using Tapatalk

Nei, ikke såvidt jeg har forstått. Mener det kun er kastrering i forbindelse med prostatakreft (holder kanskje med forstørret prostata? ) og akutt livmorbetendelse som dekkes. Og ved livmorbetendelse kan forsikringsselskapet kreves at det prøves med medisiner først. Det holder ikke med hormonproblemer, inbildt, osv.

Her oppe ligger prisen på kastrering av tisper på 5000 og for hanner 2700.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er vel også for kastrering, men jeg ser også argumentene mot. Når man drar inn ett dyr på ett halv tonn inn i denne diskusjonen blir for teit. Det ER vanskeligere å håndtere en hingst på damejakt enn en hannhund på damejakt. Det ER farligere med en hingst på hoppejakt om den kommer seg løs. Det er en anelse lettere å håndtere 40 kg hund på damejakt, selv om mannen med labradoodelen tenke motsatt når han slet litt med sin hannhund på Nixe jakt i dag.

 

Chippen er forøvrig kreftfremkallende.

Om dyret er 5 eller 500 kg, så har det like stor psykisk effekt på dyrets adferd

Rød paprika er også kreftfremkallende. Og man kan få leverskader av pinex osv.

Om det var en markant fare, ville ikke produktet vært i omløp

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De fleste vellykkede kastreringer av hannhunder kommer når man tar det tidlig, dvs før atferd får befestet seg. På godt voksne? Not so much.. Noe bedring vil man nok se, men det er på ingen måte en mirakelkur selv om hunden ikke har et fryktproblem.

Jeg er imot at kastrering skal bli en standardisering, men mener også at OM det går den veien, så får man kastrere tidligst mulig, dvs senest 6 mndr på minier og små, 9 mndr på mellom og stor og senest 12 mndr på giganter. Da vil det ha maksimal effekt på atferder og hormoner. Til gjengjeld vil man nok se økte tilfeller av ledd og skjelettproblemer (hormoner er nemlig med på å ferdigstille og stoppe vekst) skranglete og for høye hunder og pelsproblemer. Til gjengjeld kan man oppleve et himla avlsproblem etterhvert, iom at de færreste vil få gjennomgå normal hormonsyklus, og de få som ikke kastreres kan man da ikke stole på er normalen for *linjene*/ rasen, da de er statistisk sett for få i antall.

Ang UK, så har de største veterinærforeningene begynte å tvile på massekastreringa, da det ikke har blitt færre valpekull eller atferdsproblemer på hunder generellt, selv etter mange års massiv kastreringskampanje.. De anser det som et eierproblem, dvs at eiere må læres opp og utdannes, for å kunne løse problemene.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Tiden begynner bli overmoden for å lære some type of nesearbeid. Forventningen var å bare mestre smellerbrettet smooth, som et grunnlag for forstå ID og utvide derfra til romsøk og områdesøk. Det gikk ikke heeeelt etter planen, da Ede heller vil spise det hjemmelagde brettet i papp, og blir sur og klager og protesterer om jeg insisterer på at han må lukte på boksene for å få godis fra hånden. Det har ligget på hylla en stund. Kanskje krype til korset og kjøpe et av metall allikevel, heller enn å smøre tålmodigheten og jobbe videre med det vi har. Gjensidig forsterkning av frustrasjon er ikke gøy å jobbe med.  Vi har gått på en smell med capturing og shaping også. Fått captured mye fint, som f.eks. kryping, men ikke mange nok ganger til å få noe på cue, og han har begynt drite i hva jeg ber om når det er godis fremme, for å heller tilby den adferden han selv tror er av høyest verdi, som dekk istedenfor sitt når jeg ber om sitt, og han er fortsatt fornærmet og protesterer mot å gjøre noe som helst om det ikke er godis fremme når jeg ber ham.  Jeg har også ødelagt treapporten. Baklengskjedet så fint fra utgangsstilling, levering, holde den, plukke den opp. Han var uinteressert i selve apporten, så jeg hypet den litt opp med å bare la han løpe på impuls når jeg kastet og kjørte full fest når han kom løpende tilbake med den. Resultat? Han tror den har så høy verdi nå, han vil IKKE lenger levere den fra seg. Den er mer langt mer verdifull enn kampeleker, pipeleker og kaninpels, som han villig leverer på første forespørsel uten å bølle. Den overgår de godbitene jeg prøver bytte den til meg med.  ..og han TYGGER på den. Legger seg til for å gnage på den etter å ha terget meg med en catch me if you can, som han synes er SÅ gøy med akkurat den apporten, ikke noe annet. Det er KUN den han gjør det med. Alt annet er han helt kewl med å levere fra seg. *facepalm* Flaks at vi har brukt en litt rar treapport, så har vi den generiske i reserve til å trene inn på nytt siden, etter en laaaang periode med bare metallapport, og kanskje også tungapport før vi prøver oss på en ny en av tre.  Her om dagen fikk vi besøk av en diger flokk gjess på gjennomfart. De satt utover to hele jorder. Ede hadde ikke oppdaget dem ennå da jeg satte ham ned for et bilde før det braket løs. Feil vinkel til å få med noe i nærheten av omfanget. De var spredt utover hele åkeren til venstre for bildet. Kjempestor flokk. Stille før stormen, tenkte jeg, og var bekymret for å skremme de opp og jage de slitne langveisfarende avgårde når vi nærmet oss. Kråkene klagde til oss om okkupasjonen av matfatet sitt og ville antagelig ha hjelp med akkurat det. De var opprørte. Endte som moralsk supporter på kråkenes side i den konflikten der da vi kom til Salmonella Street mellom jordene, hvor det var så bombardert med gåsebæsj.. Turen bortover den veien mellom de to okkuperte jordene minnet meg om denne.  https://youtu.be/5iTTNRE-njM?si=Wjg9Rwk2RomhfZlw   Ikke sett dem ennå, og stusser på hva den lukten er: Det lukter virkelig merkelig  Zoom inn mot den smale stripen av dem i bakgrunnen på øverste bildet: Det var en så massiv mengde av dem utenfor bildet, det var dumt å ikke ta et panorama oversiktsbilde til skrekk og advarsel mot å bringe hunder med interesse for andre dyrs ekskrementer til området når gjess trekker gjennom. Den smale stripen av de her er bare en liten gjeng outsidere fra main goose society. Godt vi ikke ser dem igjen før til høsten. Håper på bedre impulskontroll under lineføring til da, eller enda bedre: Matvett. 
    • Kan henge meg på anbefalingen om Collie, men vær nøye på valg av oppdretter og linjer. Det er ikke å stikke under en stol at det finnes mentale brister innad i rasen. En god collie derimot er en enormt kjekk hund å ha! Så gå seriøst inn og møt hunder i flere settinger og se hvordan de tar ting, eventuelt om de har en MH så er jo den fin å få sett om de har filmet den f.eks. 
    • Tiden flyr og lille bebbisen blir snart året. 😱 Hun er fremdeles kanskje 6mnd i sitt eget hode da. 😂 Dagens agenda så slik ut 😴 etter å ha trent litt på fokus med bestekompis whippeten Leo som distraksjon, og så gått ett spor i nytt terreng etter en god times pause i bilen. 😁    Tidligere i mars når vi passet på ett lite småbruk. Fant en fin foss!   et par fra den lille uka vi hadde snø her sørvest. 😂
    • Life's a beach, og når det er kaldt og surt og blåser, så har vi den for oss selv, så det var ikke så ille, men det var ikke så vel heller, for Ede har ikke store radiusen (0-2m) eller masse interesse for å utforske omgivelsene selvstendig, så aktivitet begrenser seg mest til mutterns fremdriftstempo og kastearm. Det som er dårlig med det er det samme som er bra med det. Borrelås klengete er dog veldig å foretrekke over selvstendig på vift i sin egen verden. Bonus for egen helse å måtte løpe litt og være mer aktiv for å gi Ede mer av aktiviteten han trenger.  Virkelig ikke så mye å melde fra en stadig mer rutinepreget hverdag sammen. This is it nå, liksom.  Ede har begynt gå på turbusser helt selvstendig, flink opp trappen og går rett til plassen sin på midten. Trenger finne en smart måte å trene på å rygge i vinkel, for å komme inn mellom seter. Mestrer vi ikke det, så må vi stå over en buss om det er barnevogner og bagasje på den plassen der.  Å gå ned trappene på tur ut av bussen ligger lenger frem i tid. Han har gått ned bare sju trappetrinn i sitt liv så langt, og de var av normal bratthet. De tre veldig bratte trinnene på turbussen vil han fortsatt bæres ned. Nærmer seg antakelig 150 kg valpevekt nå, slik det føles i armene mine. Trenger derfor begynne lære gå de tre bratte trappetrinnene ned på egenhånd også, ellers vil han finne veien ned der på den harde måten, fordi jeg er evig optimist og vil at some point overvurdere min egen evne til å bære ham ned der. Seriøst, han begynner bli tung å bære i armene. Fordi jeg er idiot har vi KUN løftet med hodet til høyre side, hele livet, og dermed mesteparten av vekten hans på den svakeste armen min. Å snu for å bære motsatt vei er et alvorlig avvik i prosedyre som må rapporteres og meldes og klages på og ankes i flere runder før vi etter en lang godkjenningsprosess kan vurdere prøve på den måten.  Å bli bært på såkalt påssarygg (trønder, sjø) har vi begynt få litt dreisen på. Ede synes det var skummelt i starten, men har begynt like å leke ryggsekk nå. Aberet er at jeg har utnyttet jukkeangrep bakfra for å shape det inn. Usikker på om han tør gjøre det der foran et publikum på bussen. Han er jo i den alderen. Å vise affeksjon for foreldre er veldig pinlig. Mulig han heller vil reise med buss til evig tid enn å ta den flausen der for å komme seg ned trappen.  Vi får se. Det finnes antakelig en viss mengde NomNoms som i bunnen av den trappen der vil vekke den nødvendige motivasjonen til å klare komme seg ned de trappetrinnene selvstendig i en fei. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...