Gå til innhold
Hundesonen.no

Kastrere eller ikke...?


simira
 Share

Recommended Posts

Jo, jeg synes at hunder bør kastreres om de ikke skal brukes til avl, uansett vekt og størrelse. Men i Norge så er dette sykeliggjort av en eller annen grunn. Pendelen er på den ekstreme side

Mens jeg derimot ser de samme grunnene for å kastrere som for å kupere haler. Det kan bli et problem. De trenger ikke den delen av kroppen. Begge deler er forøvrig ulovlig så sant man ikke har en medisinsk grunn. At man ikke liker hannhunder, er ikke en medisinsk grunn :)

Men når vi er inne på sykliggjøring, så er ikke reproduktiv atferd sykelig heller.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 113
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Det finnes gode eksempler på at kastrering fungerer, og det finnes skrekkeksempler på at det ikke fungerer. Førstnevnte de definitivt en fordel for de som har problemer som er relatert til hormoner og

De fleste vellykkede kastreringer av hannhunder kommer når man tar det tidlig, dvs før atferd får befestet seg. På godt voksne? Not so much.. Noe bedring vil man nok se, men det er på ingen måte en mi

Virkelig?? Sent from my iPhone using Tapatalk

Når ble det ulovlig å sette kastreringschip på hunder?? Om du velger å kastrere fordi du ikke liker hannhunder, så må jo du stå for denne meningen. Er nok ikke den allmenne årsaken. Er ikke slik at de som kastrerer hingsten sin egentlig vil ha hoppe heller ;) Reproduktiv adferd er ikke sykelig, men når vi lar dyr beholde denne driften, og samtidig sier at den ikke skal få utløp, da er det galt og egoistisk av mennesket, når vi så lett kan sette inn en chip for å unngå dette.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har ikke du avlivet hund selv som ikke ble "magisk" bedre av kastrering?

Hva skjedde der?

Om du ikke setter lit til Løberg så blir det vanskelig å prøve å argumentere med noe faglig. Men at fryktagressive hunder blir verre når de mister testosteronen sin er ikke akkurat noe nytt. Hingster som hadde oppført seg som fryktagressive hanhunder ville blitt slaktet - men hester er byttedyr, ikke rovdyr, så å sammenligne reaksjonsmønstrene dems blir litt feil. Kan hende at de hundene som blir fryktagressive ikke hadde blitt det om de ble kastrert før kjønnsmodning - men hvordan skal man vite det?

Jeg har en hanhund jeg SER er redd, han bruker angrep som beste forsvar dersom han har støtte (mot Tass). Nå som han har mista støtten som han hadde i riesentispa mi så har han blitt merkbart mer engstelig, både mot folk og andre hunder. Av ren nysgjerrighet hadde det vært artig å se hvordan han hadde blitt som kastrat, men kastrere han for å få bort aggresjon mot hanhunder (som i realiteten kun er problem med en hund) tar jeg ikke sjansen på, ble sterk frarådet det av de på vet. klinikken.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jo, jeg synes at hunder bør kastreres om de ikke skal brukes til avl, uansett vekt og størrelse. Men i Norge så er dette sykeliggjort av en eller annen grunn. Pendelen er på den ekstreme side

Jeg er ikke enig med deg. Jeg ser ikke gode grunner i Norge for å kastrere friske og normale hunder bare fordi den ikke skal avles på. Jeg forstår meg ikke på de som ivrer slik med å drasse med seg en frisk hund til veterinæren for kastrering. Etter mange år som dyreeier vet jeg at det alltids kan komme en tid for veterinærtjenester, og da også den belastningen og risiko det kan være for dyret. Å drive gjennom en unødvendig kastrering er helt uaktuelt, for jeg synes det er ille nok med de inngrep/behandlinger som ofte MÅ ha blitt gjort i løpet av dyrets liv. Det er ikke risikofritt med narkose og kirurgiske inngrep. Ei heller smertefritt og uten frykt.

Hvis det er ekstremt å ikke ville utsette dyr for unødvendig kirugiske inngrep, så vet jeg ikke hvilket ord en skulle sette på de holdninger du viser i forhold til dette i denne tråden. Uetisk? Uempatisk?

Heldigvis har vi et lovverk her i Norge som staker ut hvilke holdninger som bør gjelde, og det skal ligge gode grunner bak en kastrering av hund. Et dyr skal ikke lide unødig overlast.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når ble det ulovlig å sette kastreringschip på hunder?? Om du velger å kastrere fordi du ikke liker hannhunder, så må jo du stå for denne meningen. Er nok ikke den allmenne årsaken. Er ikke slik at de som kastrerer hingsten sin egentlig vil ha hoppe heller ;) Reproduktiv adferd er ikke sykelig, men når vi lar dyr beholde denne driften, og samtidig sier at den ikke skal få utløp, da er det galt og egoistisk av mennesket, når vi så lett kan sette inn en chip for å unngå dette.

Jeg har ikke problemer med hverken hanner eller tisper jeg, den ene hannen jeg kastrerte hadde en medisinsk grunn, den andre hannen var kastrering siste utvei på. Den allmenne årsaken til at folk kastrerer er fordi de, som du, mener at reproduktiv atferd er skadelig for hunden, ikke naturlig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt hund som ble kastrert pga medisinsk grunn, og han endret atferd og ble redd en del ting etter kastreringa som han ikke brydde seg om før. Det ble et problem, men det var ikke et alternativ å ikke kastrere. Så det samme på Isak også, men i mindre grad da han fikk hormonchip.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har ikke du avlivet hund selv som ikke ble "magisk" bedre av kastrering?

Hva skjedde der?

 

Om du ikke setter lit til Løberg så blir det vanskelig å prøve å argumentere med noe faglig. Men at fryktagressive hunder blir verre når de mister testosteronen sin er ikke akkurat noe nytt. Hingster som hadde oppført seg som fryktagressive hanhunder ville blitt slaktet  - men hester er byttedyr, ikke rovdyr, så å sammenligne reaksjonsmønstrene dems blir litt feil. Kan hende at de hundene som blir fryktagressive ikke hadde blitt det om de ble kastrert før kjønnsmodning - men hvordan skal man vite det?

 

Jeg har en hanhund jeg SER er redd, han bruker angrep som beste forsvar dersom han har støtte (mot Tass). Nå som han har mista støtten som han hadde i riesentispa mi så har  han blitt merkbart mer engstelig, både mot folk og andre hunder. Av ren nysgjerrighet hadde det vært artig å se hvordan han hadde blitt som kastrat, men kastrere han for å få bort aggresjon mot hanhunder (som i realiteten kun er problem med en hund) tar jeg ikke sjansen på, ble sterk frarådet det av de på vet. klinikken.

Ja det stemmer, alle hundene vi har hatt og har er kastrert. En ble avlivet pga ocd i begge skuldre, den andre fordi han aldri passet å gå fra et liv sammen med en enslig mann til en barnefamilie. Så 1,5 år etterpå så tok vi valget. Begge de vi har nå ble rutinemessig kastrert med chip når de ble ett år

Jeg har også eid kastrerte katter

Og hester har jeg et utall av kastrater.

De to jeg har nå, gikk fra å være hingster til vallaker i fjor, da de ikke skulle avles på mer.

Det at kastrater også kan ende opp med avlivning har ikke noen sammenheng. Også de hundene vi har nå skal avlives på ett tidspunkt. Skjønner?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

Jeg er ikke enig med deg. Jeg ser ikke gode grunner i Norge for å kastrere friske og normale hunder bare fordi den ikke skal avles på. Jeg forstår meg ikke på de som ivrer slik med å drasse med seg en frisk hund til veterinæren for kastrering. Etter mange år som dyreeier vet jeg at det alltids kan komme en tid for veterinærtjenester, og da også den belastningen og risiko det kan være for dyret. Å drive gjennom en unødvendig kastrering er helt uaktuelt, for jeg synes det er ille nok med de inngrep/behandlinger som ofte MÅ ha blitt gjort i løpet av dyrets liv. Det er ikke risikofritt med narkose og kirurgiske inngrep. Ei heller smertefritt og uten frykt.

 

Hvis det er ekstremt å ikke ville utsette dyr for unødvendig kirugiske inngrep, så vet jeg ikke hvilket ord en skulle sette på de holdninger du viser i forhold til dette i denne tråden. Uetisk? Uempatisk?

 

Heldigvis har vi et lovverk her i Norge som staker ut hvilke holdninger som bør gjelde, og det skal ligge gode grunner bak en kastrering av hund. Et dyr skal ikke lide unødig overlast.

Om du leser innleggene mine helt, og ikke bare det som passer til det du ønsker å skrive:

Det er ikke ulovlig å sette chip i hundene. De gir samme effekt som ved kirurgisk kastrering ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei det stemmer ikke, for virkestoffet påvirkes ikke av kiloantallet på hunden, slik f.eks smertestillende gjør.

Den går på produksjonen av hormoner, og påvirkes ikke av ant kilo.

Jeg lurte på akkurat dette når jeg chippet dem nå, så stilte de spørsmålene til veterinæren.

Jeg trodde også det virket lengre på små hunder, men det er ikke årsaken til at det virker lengre enn oppstatt virketid

Jeg diskuterte også dette med veterinær, blant annet fordi trener anbefalte å sette chip som varte et år på Kovu. Hun sa at pga størrelsen så ville en chip uansett ikke vare så lenge. Hva er det da som er årsaken til at en chip varer kortere på større hunder?

jeg spør igjen: hvorfor er hunder så skjøre og usikre dyr, at de kan blir redde og usikre når de mister testosteronet? Ren myte? Oppspinn fra de som er mot kastrering? Hunder er den eneste rasen hvor dette er et tema. Aldri snakk om det på katter, hester og andre dyr man kastrerer. Hester blir ikke redde etter at testoet blir fjernet, de blir rolige, mer rytterorientert, mer vennlige mot andre hester, mildere Men på hunder, nei DER blir de nervevrak, hele bunten...I Norge.. Drar man til England, der det er vanlig å kastrere, så er det ikke snakk om at hundene trenger denne tøffepillen sin...

Det er ingen hovedregel at hunder blir redde og usikre når de mister testosteronet. Problemet er at mange kastrerer i håp om at det skal være en løsning på utagering (uten nødvendigvis å trene noe særlig først, eller se hva som ligger bak problemet). Dersom utagering er fordi hunden er redd/usikker så vil tapet av testosteron kunne gjøre ting mye verre. Dersom hunden ikke er usikker i utgangspunktet er det ingen grunn til at den skal bli mer usikker av kastrering. Dette synes jeg har vært ganske tydelig vektlagt i de fleste diskusjoner om temaet? Men det er jo ikke en ukjent sak at det er mye dårlig mentalitet ute og går på mange raser, dessverre. :(

Når ble det ulovlig å sette kastreringschip på hunder?? Om du velger å kastrere fordi du ikke liker hannhunder, så må jo du stå for denne meningen. Er nok ikke den allmenne årsaken. Er ikke slik at de som kastrerer hingsten sin egentlig vil ha hoppe heller ;) Reproduktiv adferd er ikke sykelig, men når vi lar dyr beholde denne driften, og samtidig sier at den ikke skal få utløp, da er det galt og egoistisk av mennesket, når vi så lett kan sette inn en chip for å unngå dette.

En hund og en hest lever ganske forskjellige liv, og eierene har ganske forskjellige utfordringer i den daglige håndteringen, bør jeg påstå. Skal man tolke hundeloven bokstavelig så er det ulovlig å foreta medisinske inngrep uten tilstrekkelig medisinsk grunnlag.

Om du er kjent med England, så er du kanskje også kjent med at de kastrerte hundene der slett ikke nødvendigvis er greiere enn de intakte?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det å kastrere konkurransehingstene for å få mer fokus på jobben, er også vanlig. Så det å kastrere for i håp om en forbedring i adferd er ikke bare en "hundegreie", men i hundeverden så er dette så overdrevent farlig, at det til tider ikke er bakkekontakt

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det å kastrere konkurransehingstene for å få mer fokus på jobben, er også vanlig. Så det å kastrere for i håp om en forbedring i adferd er ikke bare en "hundegreie", men i hundeverden så er dette så overdrevent farlig, at det til tider ikke er bakkekontakt

Jeg aner ikke hvordan kastrering fungerer på en hest, men en hest lever også et helt annet liv enn en hund. Flere har kan vise til hunder som ikke har hatt heldig utfall av kastrering. Hva er poenget med å risikere problemer søm følge av et unødvendig kirurgisk inngrep, om man ikke har noen problemer i utgangspunktet?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det å kastrere konkurransehingstene for å få mer fokus på jobben, er også vanlig. Så det å kastrere for i håp om en forbedring i adferd er ikke bare en "hundegreie", men i hundeverden så er dette så overdrevent farlig, at det til tider ikke er bakkekontakt

Det er ikke snakk om at det er farlig eller ufarlig, det er snakk om hvorvidt det er nødvendig eller ikke. Og på hund er det stort sett ikke nødvendig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en kastrert hannhund. I mitt tilfelle kan jeg skrive under på at kastrering var det eneste rette og det funket helt etter hensikten.

Hannhunden min var hyperseksuell, og plaget livet av tispen i huset hver eneste dag. Hver gang tispen gikk over gulvet, skyndte han seg etter henne, gikk opp på siden av henne og la haken oppå hoften hennes, slik hannhunder gjør når de signaliserer at de vil pare seg og skal til å hoppe opp. Men hun stoppet ikke, for hun var jo ikke interessert, så hun gikk jo alltid videre. Så da, for å få henne til å stoppe, så beit han i pelsen oppå rumpa/hofta hennes. Stoppet henne fra å gå videre altså. I prosessen beit han av store tufser pels, hver dag. Tispen så ikke ut, hun hadde et stort hull i pelsen over hele hofta og halerota. Det var forferdelig plagsomt. Hannen skulle bare ri, ri og ri på henne dagen lang. Stoppet hun opp og gå noe sted, sånn at hun bare sto stille et øyeblikk, kunne du banne på at han benyttet sjansen og spratt opp og tok tak og jukket i vei innen få sekunder. Etter trekvart år til et helt år med dette, var jeg i ferd med å tørne gæern...! Gjorde ikke noe annet enn å røske han vekk fra tispens bakdel, følte jeg. Bare tenk deg å se det der, 10-20 ganger om dagen om ikke mer..året rundt!

På plenen i hagen vår kunne jeg enkelt skille hundebæsjen til de to når jeg gikk og plukket opp etter dem. Hannhundens bæsjekladder var alltid fulle av pels... han gumlet jo i seg den rumpepelsen hennes daglig. Folk vi møtte ute lurte på hva som var galt med pelsen bakpå hunden min...

I tilegg utagerte han plutselig på hannhunder da han var litt over året. Dette skjedde over natta, og jeg vet med sikkerhet at han aldri har vært borti trøbbel med noen hunder før det. Men en dag møtte vi en fredelig, eldre strihåret dachs. Den sto bare der, tror faktisk den knapt la merke til oss, men min hanne ble helt idiot ved synet. Fra da av ble det fast takst: hannhunden min klikka i vinkel ved synet av en hannhund. Alltid uten forvarsel, selv om ingen hadde gjort han noe som helst. Han ville til og med gå løs på tisper flere ganger! Og dette er en rase som ikke er kjent for hverken samkjønnsaggressjon eller noe! Min teori er at han var så full av mannlige tøffe-seg-og-forsvare-dama-si hormoner, at han klikka for alt. Hun var HANS, og ingen andre hunder fikk komme her og tro noe annet!

Jeg begynte å bli alvorlig redd for min egen hund.

Jeg gikk til veterinær og forklarte problemet. Vi diskuterte kastrering. Jeg sa at jeg var klar til å gjøre det, skulle vi redde pelsen til tispen min og for å få roet ned det ekstreme testosteron nivået hans både hjemme og ute. Jeg avslo kjemisk kastrering, det ville i dette tilfellet bare være sløsing med penger og utsettelse av saken. En annen ting var at jeg ikke ville la det gå lenger tid, av frykt for at de uvanene hans skulle få enda større sjanse til å etablere seg FOR grundig. Synes allerede det hadde gått for lang tid med disse problemene.

Så vi kastrerte han og ble sendt hjem med beskjed om at vi måtte nok vente en måned eller to måneder på å se noen forandringer...

Det skjedde istedet ØYEBLIKKELIG :) Fra det øyeblikket han kom hjem fra klinikken etter operasjonen, har han aldri prøvd å ri på og jukke på noe(n) igjen :D Det funket altså som gull, og hensikten ble oppnådd.

I tillegg har han blitt 75% bedre på passeringer av andre hunder! Der har det etterpå faktisk blitt mulig å passere andre hunder uten at han bryr seg. Jeg snakker til han, ber han gå pent og se på meg istedet, og han lystrer - kaster knapt et blikk på andre bikkja SELV OM det er en hannhund!

Et annet stort pluss, er at vi etter kastreringen plutselig fikk en hund som kom til oss og OPPSØKTE kos og klap:-) Mange ganger om dagen! Det ble vi veldig glade for, fordi han før kastreringen egentlig trakk seg litt unna oss og hadde liksom ikke helt sansen for den derre kroppskontakten vi prøvde oss på. Han oppsøkte oss liksom aldri for å få kos. Tispen vår derimot, ligger vanligvis ved siden av oss i sofaen og lener seg inntil oss og sover/koser seg, men hannhunden ville aldri noe sånt. Han la seg alene på gulvet, han. I nærheten av oss, ja, men ikke innenfor rekkevidde av hånden for kos. Så gjett om vi ble forbløffet da han plutselig la seg i sofaen og la hodet på kneet mitt en dag rett etter operasjonen! :) Nå gjør han det hver dag og er blitt nesten litt kosegris! Han er fremdeles litt glad i å ligge på gulvet, så han trekker ofte ned dit etter en stund, men det tror jeg har med varmen i sofaen å gjøre, ikke at han ikke vil ha kos. Han har mye underull og er nok litt varm av seg.

Kastrering har fungert strålende og nesten perfekt for oss. Problemene vi hadde, ble løst. Tispen min har fått pelsen på bakparten tilbake også :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en kastrert hannhund. I mitt tilfelle kan jeg skrive under på at kastrering var det eneste rette og det funket helt etter hensikten.

Hannhunden min var hyperseksuell, og plaget livet av tispen i huset hver eneste dag. Hver gang tispen gikk over gulvet, skyndte han seg etter henne, gikk opp på siden av henne og la haken oppå hoften hennes, slik hannhunder gjør når de signaliserer at de vil pare seg og skal til å hoppe opp. Men hun stoppet ikke, for hun var jo ikke interessert, så hun gikk jo alltid videre. Så da, for å få henne til å stoppe, så beit han i pelsen oppå rumpa/hofta hennes. Stoppet henne fra å gå videre altså. I prosessen beit han av store tufser pels, hver dag. Tispen så ikke ut, hun hadde et stort hull i pelsen over hele hofta og halerota. Det var forferdelig plagsomt. Hannen skulle bare ri, ri og ri på henne dagen lang. Stoppet hun opp og gå noe sted, sånn at hun bare sto stille et øyeblikk, kunne du banne på at han benyttet sjansen og spratt opp og tok tak og jukket i vei innen få sekunder. Etter trekvart år til et helt år med dette, var jeg i ferd med å tørne gæern...! Gjorde ikke noe annet enn å røske han vekk fra tispens bakdel, følte jeg. Bare tenk deg å se det der, 10-20 ganger om dagen om ikke mer..året rundt!

På plenen i hagen vår kunne jeg enkelt skille hundebæsjen til de to når jeg gikk og plukket opp etter dem. Hannhundens bæsjekladder var alltid fulle av pels... han gumlet jo i seg den rumpepelsen hennes daglig. Folk vi møtte ute lurte på hva som var galt med pelsen bakpå hunden min...

I tilegg utagerte han plutselig på hannhunder da han var litt over året. Dette skjedde over natta, og jeg vet med sikkerhet at han aldri har vært borti trøbbel med noen hunder før det. Men en dag møtte vi en fredelig, eldre strihåret dachs. Den sto bare der, tror faktisk den knapt la merke til oss, men min hanne ble helt idiot ved synet. Fra da av ble det fast takst: hannhunden min klikka i vinkel ved synet av en hannhund. Alltid uten forvarsel, selv om ingen hadde gjort han noe som helst. Han ville til og med gå løs på tisper flere ganger! Og dette er en rase som ikke er kjent for hverken samkjønnsaggressjon eller noe! Min teori er at han var så full av mannlige tøffe-seg-og-forsvare-dama-si hormoner, at han klikka for alt. Hun var HANS, og ingen andre hunder fikk komme her og tro noe annet!

Jeg begynte å bli alvorlig redd for min egen hund.

Jeg gikk til veterinær og forklarte problemet. Vi diskuterte kastrering. Jeg sa at jeg var klar til å gjøre det, skulle vi redde pelsen til tispen min og for å få roet ned det ekstreme testosteron nivået hans både hjemme og ute. Jeg avslo kjemisk kastrering, det ville i dette tilfellet bare være sløsing med penger og utsettelse av saken.

Så vi kastrerte han og ble sendt hjem med beskjed om at vi måtte nok vente en måned eller to måneder på å se noen forandringer...

Det skjedde istedet ØYEBLIKKELIG :) Fra det øyeblikket han kom hjem fra klinikken etter operasjonen, har han aldri prøvd å ri på og jukke på noe(n) igjen :D Det funket altså som gull, og hensikten ble oppnådd.

I tillegg har han blitt 75% bedre på passeringer av andre hunder! Der har det etterpå faktisk blitt mulig å passere andre hunder uten at han bryr seg. Jeg snakker til han, ber han gå pent og se på meg istedet, og han lystrer - kaster knapt et blikk på andre bikkja SELV OM det er en hannhund!

Et annet stort pluss, er at vi etter kastreringen plutselig fikk en hund som kom til oss og OPPSØKTE kos og klap:-) Mange ganger om dagen! Det ble vi veldig glade for, fordi han før kastreringen egentlig trakk seg litt unna oss og hadde liksom ikke helt sansen for den derre kroppskontakten vi prøvde oss på. Han oppsøkte oss liksom aldri for å få kos. Tispen vår derimot, ligger vanligvis ved siden av oss i sofaen og lener seg inntil oss og sover/koser seg, men hannhunden ville aldri noe sånt. Han la seg alene på gulvet, han. I nærheten av oss, ja, men ikke innenfor rekkevidde av hånden for kos. Så gjett om vi ble forbløffet da han plutselig la seg i sofaen og la hodet på kneet mitt en dag rett etter operasjonen! :) Nå gjør han det hver dag og er blitt nesten litt kosegris! Han er fremdeles litt glad i å ligge på gulvet, så han trekker ofte ned dit etter en stund, men det tror jeg har med varmen i sofaen å gjøre, ikke at han ikke vil ha kos. Han har mye underull og er nok litt varm av seg.

Kastrering har fungert strålende og nesten perfekt for oss. Problemene vi hadde, ble løst. Tispen min har fått pelsen på bakparten tilbake også :)

I sånne tilfeller er kastrering en god løsning, Isak ble kjemisk kastrert av samme grunn, men det gikk over etter chipen gikk ut :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det finnes gode eksempler på at kastrering fungerer, og det finnes skrekkeksempler på at det ikke fungerer. Førstnevnte de definitivt en fordel for de som har problemer som er relatert til hormoner og som kan løses vha. kastrering, sistnevnte er en veldig god grunn til å ikke kastrere uten å ha noen grunn til det?

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er vel også for kastrering, men jeg ser også argumentene mot. Når man drar inn ett dyr på ett halv tonn inn i denne diskusjonen blir for teit. Det ER vanskeligere å håndtere en hingst på damejakt enn en hannhund på damejakt. Det ER farligere med en hingst på hoppejakt om den kommer seg løs. Det er en anelse lettere å håndtere 40 kg hund på damejakt, selv om mannen med labradoodelen tenke motsatt når han slet litt med sin hannhund på Nixe jakt i dag.

Chippen er forøvrig kreftfremkallende.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det slik at om veterinær mener hunden kan bli "friskere/bedre" av kastrering/sterilisering så dekkes det av forsikring?

For for hvermannsen i gata som gjerne ikke har det, så koster det vel litt å få det gjort?

Sent from my iPhone using Tapatalk

Nei, ikke såvidt jeg har forstått. Mener det kun er kastrering i forbindelse med prostatakreft (holder kanskje med forstørret prostata? ) og akutt livmorbetendelse som dekkes. Og ved livmorbetendelse kan forsikringsselskapet kreves at det prøves med medisiner først. Det holder ikke med hormonproblemer, inbildt, osv.

Her oppe ligger prisen på kastrering av tisper på 5000 og for hanner 2700.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er vel også for kastrering, men jeg ser også argumentene mot. Når man drar inn ett dyr på ett halv tonn inn i denne diskusjonen blir for teit. Det ER vanskeligere å håndtere en hingst på damejakt enn en hannhund på damejakt. Det ER farligere med en hingst på hoppejakt om den kommer seg løs. Det er en anelse lettere å håndtere 40 kg hund på damejakt, selv om mannen med labradoodelen tenke motsatt når han slet litt med sin hannhund på Nixe jakt i dag.

 

Chippen er forøvrig kreftfremkallende.

Om dyret er 5 eller 500 kg, så har det like stor psykisk effekt på dyrets adferd

Rød paprika er også kreftfremkallende. Og man kan få leverskader av pinex osv.

Om det var en markant fare, ville ikke produktet vært i omløp

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De fleste vellykkede kastreringer av hannhunder kommer når man tar det tidlig, dvs før atferd får befestet seg. På godt voksne? Not so much.. Noe bedring vil man nok se, men det er på ingen måte en mirakelkur selv om hunden ikke har et fryktproblem.

Jeg er imot at kastrering skal bli en standardisering, men mener også at OM det går den veien, så får man kastrere tidligst mulig, dvs senest 6 mndr på minier og små, 9 mndr på mellom og stor og senest 12 mndr på giganter. Da vil det ha maksimal effekt på atferder og hormoner. Til gjengjeld vil man nok se økte tilfeller av ledd og skjelettproblemer (hormoner er nemlig med på å ferdigstille og stoppe vekst) skranglete og for høye hunder og pelsproblemer. Til gjengjeld kan man oppleve et himla avlsproblem etterhvert, iom at de færreste vil få gjennomgå normal hormonsyklus, og de få som ikke kastreres kan man da ikke stole på er normalen for *linjene*/ rasen, da de er statistisk sett for få i antall.

Ang UK, så har de største veterinærforeningene begynte å tvile på massekastreringa, da det ikke har blitt færre valpekull eller atferdsproblemer på hunder generellt, selv etter mange års massiv kastreringskampanje.. De anser det som et eierproblem, dvs at eiere må læres opp og utdannes, for å kunne løse problemene.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...