Gå til innhold
Hundesonen.no

trene bort skuddredsel?


MarieR
 Share

Recommended Posts

Guest Gråtass

Bortkastet tid. En skuddredd hund blir aldri skuddfast. Du kan lære hunden å adlyde feks en ligg kommando, men hunden vil fortsatt være redd og det syns jeg er stygt mot hunden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den hunden var ikke skuddredd, den var skuddberørt. Det er en vesentlig forskjell. Hvordan jeg vet det? En redd hund spiser ikke godbiter.

Aha – jeg var ikke klar over at det var noen forskjell :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bortkastet tid. En skuddredd hund blir aldri skuddfast. Du kan lære hunden å adlyde feks en ligg kommando, men hunden vil fortsatt være redd og det syns jeg er stygt mot hunden.

Kan du forklare hvorfor du mener det? Jeg sier ikke at du tar feil, men vil gjerne vite årsaken til at du mener en skuddredd hund aldri kan lære å forbinde skudd med noe annet enn redsel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en skuddberørt hund som har blitt bedre, men jeg har ikke trent systematisk nok til at det har forsvunnet helt. MEN, hun er jo ikke redd, bare berørt. Hun spiser og er fullt kontaktbar selv om det skytes, og leker, om enn med mindre intensitet enn til vanlig. Hun er også kun usikker på skudd i gitte settinger (fellesdekk o.l.), og ikke for raketter og slike ting.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Kan du forklare hvorfor du mener det? Jeg sier ikke at du tar feil, men vil gjerne vite årsaken til at du mener en skuddredd hund aldri kan lære å forbinde skudd med noe annet enn redsel.

Fordi det er en genetisk medfødt egenskap som har den høyeste arvbarheten vi kjenner på hund. Man kan ikke endre en hunds gener.. Selv om vi forsøker å gi hunden positive erfaringer i forhold til hundens redsel, vil aldri redselen forsvinne. Vi kan kontrollere hundens adferd, men ikke den underliggende frykten, da den er en del av hundens selvoppholdelses drift. Forøvrig er ikke dette noe jeg mener, dette er anerkjent forskning som ligger til grunn. Hundskolan i Sollefteå hadde da denne var statlig, forsøk på arvbarhet og skuddredsel. Ellers så har vel Lars Fält skrevet en del om temaet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men er det vitenskapelig bevist at all skuddredsel er nedarvet? Kan ikke en genetisk skuddfast hund utvikle skuddredsel? Er den da i så fall bare berørt?

Skuddredsel er alltid arv.

En skuddfast hund kan selvsagt bli berørt om det utsettes for feks kraftige smerter samtidig med skudd over tid. En enkelt gang el to er ikke nok.

En skuddberørt hund kan bli skuddredd etter en eller to uheldige epidoser med skudd, iom at den allerede er genetisk belastet.

Det er derfor skudd på mentaltester er sist, man belaster hunden mentalt i 45-60 min (både frykt, vokt, jakt, lek og sosialitet) nettopp for å vite sikkert om hunden er fast, berørt eller redd på skudda. En hund som er fast vil ikke la seg påvirke av det som har skjedd før, en som er berørt vil vise det selv om den kanskje har virket fast tidligere under enkelthendelser og en redd vil ikke kunne "skjules" som berørt.

Frykt er utrolig arvbart, det er derfor det tar generasjoner å domestisere og fulltemme ville dyr. Ta hester feks, vi skulle jo tro at de er tamme nå, men det skal ikke mye til før de blir like redd mennesker som villhester, nettopp fordi frykten ikke er borte, den er bare dempet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skuddredsel behøver ikke alltid å være arv, men det er jo gjerne hunder som har dårlig avreagering som utvikler det og det er jo ofte arv - men man kan så klart være uheldig å oppleve noe skremmende på feil tid til feil sted...

Min forrige hund led av en veldig sterk skuddredsel - ble tilslutt det jeg avlivet ham for siden det utviklet seg til å bli redsel for alt på himmelen og tilslutt mørkredsel og redsel for å gå ut sent på dagen... :/

Jeg pratet med flere adferdsterapeuter om ham og det de fleste sa var at ja det er mulig å trene det, men det er veldig veldig vanskelig. Man har ikke noe rom for feil, så hvis noe går galt i treningen så går man ofte ikke bare et steg tilbake, men man har endt opp med å forsterke redselen.

Det beste jeg har hørt om er en kombinasjon av medisinering og trening. Da må man ha hjelp av en veterinær og en adferdsterapeut og man må ha en plan og trene systematisk.
Dvs du trenger noen som kan skyte for deg eller sende opp raketter steder der du vet akkurat avstanden til slik at du kan gradvis nærme deg den avstanden over tid. Bare det i seg selv er jo ingen ukomplisert sak.
Skuddberørte hunder kan man jo iblant trene med lydcd, men mange skuddredde hunder er så vare for lyd at de også hører forskjell på cd og virkelighet. (Min skrek i panikk og forsøkte å stikke av en rakett på minst en km avstand ute, men sov gjennom lydcd på fullt nivå inne...)

Jeg tror at eneste måten man kan gjøre det på er med et nøye planlagt program og medisinering - en fare med lydredsel iforhold til andre typer redsler slik som feks gulvredsel, er at hundene lett generaliserer til resten av miljøet (de klarer ikke å plassere lyden så blir redd det de ser på mens de hører lyden), denne typen overføring er et stort problem og kan gjøre at hunden blir redd helt uforklarlige ting i miljøet (min var feks redd ballonger, paraglidere (ja jeg var så heldig å treffe flere av disse en høst selv om jeg bor i lavlandet... flaks - not) og heisekraner...)

Har du en virkelig skuddredd hund anbefaler jeg deg å ta kontakt med en dyktig adferdsterapeut som kan gi deg en evaluering av problemet og ev hjelpe deg med et treningsprogram, samt medisinering, eller hjelpe deg å finne måter du kan skjerme hunden din på i hverdagen...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Skuddredsel behøver ikke alltid å være arv, men det er jo gjerne hunder som har dårlig avreagering som utvikler det og det er jo ofte arv - men man kan så klart være uheldig å oppleve noe skremmende på feil tid til feil sted...

Min forrige hund led av en veldig sterk skuddredsel - ble tilslutt det jeg avlivet ham for siden det utviklet seg til å bli redsel for alt på himmelen og tilslutt mørkredsel og redsel for å gå ut sent på dagen... :/

Jeg pratet med flere adferdsterapeuter om ham og det de fleste sa var at ja det er mulig å trene det, men det er veldig veldig vanskelig. Man har ikke noe rom for feil, så hvis noe går galt i treningen så går man ofte ikke bare et steg tilbake, men man har endt opp med å forsterke redselen.

Det beste jeg har hørt om er en kombinasjon av medisinering og trening. Da må man ha hjelp av en veterinær og en adferdsterapeut og man må ha en plan og trene systematisk.

Dvs du trenger noen som kan skyte for deg eller sende opp raketter steder der du vet akkurat avstanden til slik at du kan gradvis nærme deg den avstanden over tid. Bare det i seg selv er jo ingen ukomplisert sak.

Skuddberørte hunder kan man jo iblant trene med lydcd, men mange skuddredde hunder er så vare for lyd at de også hører forskjell på cd og virkelighet. (Min skrek i panikk og forsøkte å stikke av en rakett på minst en km avstand ute, men sov gjennom lydcd på fullt nivå inne...)

Jeg tror at eneste måten man kan gjøre det på er med et nøye planlagt program og medisinering - en fare med lydredsel iforhold til andre typer redsler slik som feks gulvredsel, er at hundene lett generaliserer til resten av miljøet (de klarer ikke å plassere lyden så blir redd det de ser på mens de hører lyden), denne typen overføring er et stort problem og kan gjøre at hunden blir redd helt uforklarlige ting i miljøet (min var feks redd ballonger, paraglidere (ja jeg var så heldig å treffe flere av disse en høst selv om jeg bor i lavlandet... flaks - not) og heisekraner...)

Har du en virkelig skuddredd hund anbefaler jeg deg å ta kontakt med en dyktig adferdsterapeut som kan gi deg en evaluering av problemet og ev hjelpe deg med et treningsprogram, samt medisinering, eller hjelpe deg å finne måter du kan skjerme hunden din på i hverdagen...

Dette er feil, skuddredsel er alltid genetisk nedarvet. Uansett hvor mange clomicalm du gir hunden og hvor mange adferdsterapeuter du oppsøker så vil man aldri få en skuddredd hund til å bli skuddfast. Man kan ikke fjerne en genetisk komponent i hunden, som jeg skrev over, så kan man lære hunden å beherske seg i visse gitte situasjoner, men selve frykten i hunden vil alltid være der.

Dette blir litt som å tro at man kan lære en elghund å slutte å jakte bare man trener den nok...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skuddredsel behøver ikke alltid å være arv, men det er jo gjerne hunder som har dårlig avreagering som utvikler det og det er jo ofte arv - men man kan så klart være uheldig å oppleve noe skremmende på feil tid til feil sted...

Min forrige hund led av en veldig sterk skuddredsel - ble tilslutt det jeg avlivet ham for siden det utviklet seg til å bli redsel for alt på himmelen og tilslutt mørkredsel og redsel for å gå ut sent på dagen... :/

Jeg pratet med flere adferdsterapeuter om ham og det de fleste sa var at ja det er mulig å trene det, men det er veldig veldig vanskelig. Man har ikke noe rom for feil, så hvis noe går galt i treningen så går man ofte ikke bare et steg tilbake, men man har endt opp med å forsterke redselen.

Det beste jeg har hørt om er en kombinasjon av medisinering og trening. Da må man ha hjelp av en veterinær og en adferdsterapeut og man må ha en plan og trene systematisk.

Dvs du trenger noen som kan skyte for deg eller sende opp raketter steder der du vet akkurat avstanden til slik at du kan gradvis nærme deg den avstanden over tid. Bare det i seg selv er jo ingen ukomplisert sak.

Skuddberørte hunder kan man jo iblant trene med lydcd, men mange skuddredde hunder er så vare for lyd at de også hører forskjell på cd og virkelighet. (Min skrek i panikk og forsøkte å stikke av en rakett på minst en km avstand ute, men sov gjennom lydcd på fullt nivå inne...)

Jeg tror at eneste måten man kan gjøre det på er med et nøye planlagt program og medisinering - en fare med lydredsel iforhold til andre typer redsler slik som feks gulvredsel, er at hundene lett generaliserer til resten av miljøet (de klarer ikke å plassere lyden så blir redd det de ser på mens de hører lyden), denne typen overføring er et stort problem og kan gjøre at hunden blir redd helt uforklarlige ting i miljøet (min var feks redd ballonger, paraglidere (ja jeg var så heldig å treffe flere av disse en høst selv om jeg bor i lavlandet... flaks - not) og heisekraner...)

Har du en virkelig skuddredd hund anbefaler jeg deg å ta kontakt med en dyktig adferdsterapeut som kan gi deg en evaluering av problemet og ev hjelpe deg med et treningsprogram, samt medisinering, eller hjelpe deg å finne måter du kan skjerme hunden din på i hverdagen...

Men hvordan vet du at det ikke skyldtes arv? At frykten generaliseres til andre ting endrer jo i utgangspunktet ikke at det stammer fra en nedarvet redsel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ojda... jeg sier ikke at det ikke skyldes arv, men jeg er motstander mot å si hundreprosent at noe skyldes arv. Nesten alle ting er en kombinasjon av arv og miljø.

Og med de fleste skuddredde hunder er vel ikke greia å få de skuddfaste som å ha de med på jakt eller leke hurramegrundt med de på nyttårsaften, men å få de på et nivå der de kan overleve en nyttårsaften med begrenset mengde raketter - eller komme seg hjem fra en tur der man hører et skudd uten at hunden får panikk...

Og jeg snakker ikke om å lære hunden å ligge i dekk mens kortisolnivåene går til ******* og den har puls på mange hundre for det er ikke moralsk forsvarlig...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ojda... jeg sier ikke at det ikke skyldes arv, men jeg er motstander mot å si hundreprosent at noe skyldes arv. Nesten alle ting er en kombinasjon av arv og miljø.

Og med de fleste skuddredde hunder er vel ikke greia å få de skuddfaste som å ha de med på jakt eller leke hurramegrundt med de på nyttårsaften, men å få de på et nivå der de kan overleve en nyttårsaften med begrenset mengde raketter - eller komme seg hjem fra en tur der man hører et skudd uten at hunden får panikk...

Og jeg snakker ikke om å lære hunden å ligge i dekk mens kortisolnivåene går til ******* og den har puls på mange hundre for det er ikke moralsk forsvarlig...

Nja, alt er jo egentlig arv, men hvordan det utvikles positivt el negativt er miljø.. En hund som er skuddfast er umulig å få skuddredd, akkurat som det er umulig å få en skuddredd hund skuddfast. Miljø kan forverre og/eller forbedre, men det genetiske er alltid grunnlaget. Akkurat som man kan farge en grå hund sort eller bleke den hvit, men den dårlige pigmenteringa blir ikke borte, bare gjemt.

En skuddredd hund kan lære seg å overleve nyttårsaften uten hodeløs frykt, men frykten er ikke borte, bare mer kontrollert. Og den er født med denne frykten, så all verden trening kan aldri gjøre den skuddfast.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes du har et veldig svart/hvitt syn på genetikk - adferd er mye mer komplisert genetisk enn farge er. Adferd består ikke av enkeltgener det består alltid av en mengde gener og vil alltid være avhengig av kombinasjonen av gener som er slått av eller på og vil derfor være under en mye sterkere miljøkontroll.

Men jeg er enig i at man aldri vil få en virkelig skuddredd hund skuddfast, men jeg mener at det finns veldig mye mellom ekstrem skuddredsel og helt skuddfast, det er ikke enten eller - man kan være mer eller mindre berørt av den type redsel. Og derfor kan det være greit å få noen som har sett veldig mange skuddredde hunder til å hjelpe en med å bestemme hvor i den rekka ens egen hund er - er den bare lett berørt, er det som over nevnt greit å trene bort, er den ekstrem er det snakk om tilrettelegging av hverdagen. Men som sagt det finns veldig mye mellom disse to tingene også - man snakker ofte om terskelverdier og det er det å finne den terskelen som kan være vanskelig å gjøre selv...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nja, alt er jo egentlig arv, men hvordan det utvikles positivt el negativt er miljø.. En hund som er skuddfast er umulig å få skuddredd, akkurat som det er umulig å få en skuddredd hund skuddfast. Miljø kan forverre og/eller forbedre, men det genetiske er alltid grunnlaget. Akkurat som man kan farge en grå hund sort eller bleke den hvit, men den dårlige pigmenteringa blir ikke borte, bare gjemt.

En skuddredd hund kan lære seg å overleve nyttårsaften uten hodeløs frykt, men frykten er ikke borte, bare mer kontrollert. Og den er født med denne frykten, så all verden trening kan aldri gjøre den skuddfast.

Kan den det dersom det smeller raketter hele nyttårskvelden? Fy fader har vondt av dyra den kvelden... såehhh tips please :icon_clapping::bow: Foruten det å holde seg helt rolig, ikke bry seg så spesielt om den osv osv :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skal ikke krangle på at skrddredsel er arvelig. men det er da ikke mulig at det ALLTID er arv og at en genetisk ikke skuddredd hund aldri kan bli skuddREDD?

Det må da vel i teorien være mulig å skremme en hund såpass at den blir redd selv om den ble født uten skuddredsel gener?

Og hvordan i all verden har de klart å finne ut dette? Har de funnet genet for skuddredsel ? Da kunne vi vel testet foreldredyrene og blitt kvitt skuddredsel en gang for alle?

Slik kjempe enkelt og rimelig teit sagt/spurt :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan den det dersom det smeller raketter hele nyttårskvelden? Fy fader har vondt av dyra den kvelden... såehhh tips please :icon_clapping::bow: Foruten det å holde seg helt rolig, ikke bry seg så spesielt om den osv osv :)

Jeg vil si at det vil avhenge av hvor redd hunden er?

Hvis den kan spise ved lave rakettlyder, ja da er det håp?

Reagerer den på cdn? Ja da kan du også trene på det med motbetinging

Har du forsøkt iharmoni, adaptilhalsbånd, thundershirt og den typen remedier? De hjelper for noen

Men alt tar tid, dedikert trening og er veldig avhengig av hvor berørt hunden din er...

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Skal ikke krangle på at skrddredsel er arvelig. men det er da ikke mulig at det ALLTID er arv og at en genetisk ikke skuddredd hund aldri kan bli skuddREDD?

Det må da vel i teorien være mulig å skremme en hund såpass at den blir redd selv om den ble født uten skuddredsel gener?

Og hvordan i all verden har de klart å finne ut dette? Har de funnet genet for skuddredsel ? Da kunne vi vel testet foreldredyrene og blitt kvitt skuddredsel en gang for alle?

Slik kjempe enkelt og rimelig teit sagt/spurt :P

Man har parret hunder og testet de på skudd, slik har man i løpet av ca 10 generasjoner blitt kvitt tilnærmet all skuddredsel på schäferhund. Du trenger ikke genteste, bare mentalteste- de som er skuddredde tas ut av avelen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skal ikke krangle på at skrddredsel er arvelig. men det er da ikke mulig at det ALLTID er arv og at en genetisk ikke skuddredd hund aldri kan bli skuddREDD?

Det må da vel i teorien være mulig å skremme en hund såpass at den blir redd selv om den ble født uten skuddredsel gener?

Og hvordan i all verden har de klart å finne ut dette? Har de funnet genet for skuddredsel ? Da kunne vi vel testet foreldredyrene og blitt kvitt skuddredsel en gang for alle?

Slik kjempe enkelt og rimelig teit sagt/spurt :P

Hvordan skal du klare å skremme hunden med noe den ikke er redd for? Som jeg sa tidligere, med hjelp av feks tortur vil du få den skuddberørt, dvs at den forventer seg ubehag/smerter ved skudd, men den vil ikke bli panisk redd (hunder som utsettes for systematisk fysisk smerte lærer seg hjelpeløshet, dvs at det ikke nytter å komme unna, så den "godtar" det). En redsel kan man ikke trene bort, bare trene til å beherske. Dette fordi vi ikke har språket til å trene det bort med, som vi har med mennesker (rasjonalisering).

Nei, man har ikke funnet genet, fordi det er ført nylig man har begynt å lete etter det. Men det er forsket mye på arvbarhet, både vha MH og via mer tradisjonelle måter dvs avle på både faste, berørte og redde hunder. Faste hunder får omtrent aldri redde valper, men innimellom en berørt, berørte hunder får berørte valper og noen faste og/eller redde og redde får omtrent aldri faste, men noen få berørte valper, ellers redde valper. Det er jo ikke uten grunn at man sier at enkelte raser er faste, berørte eller redde, er det vel? Nettopp fordi det er så inngrodd i arven at det tar endel jobb for å bli kvitt det. Og det er jo ikke så farlig om hunder er skuddredde, er jo bare jakthunder som MÅ tåle skudd, liksom..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men skudd i MH har faktisk ganske lav arvbarhet. De har regnet på arvbarhetene av de forskjellige momentene i MH og de ligger ikke spesiellt høyt noen av de.

Og det er ikke ett gen som styrer redsel, det er mange. Det vil si at for det mest er egenskapen normalfordelt (som en bellkurve) ikke som en bryter som enten er av eller på.
Og man kan trene redsler så lenge man finner en distanse der redselen er så lav at hunden er mottagelig for belønning. Da trener man ikke bare bort adferdsuttrykket, men man kan endre hundens oppfattelse av situasjonen (på samme måte man kan trene mennesker som har fobier)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
    • Av praktiske årsaker, skal ha med hunden på flere reiser uten fryser. Tenker å gi blanding av vom og tørrfor på sikt.  I tillegg liker jeg å bruke deler av måltidene til trening på tur, noe som er vanskelig med råfor...  
    • Tispen min er 10 måneder nå.  Meget omgjengelig familiehund. Mjuk pels og gemytt 🤣. Lettlært. Nydelig vakker. Perfekt størrelse.  Vi driver med blodspor og lydighet.  Grua meg mest til pelsstell når jeg vurderte rasen, ja snø i pelsen er irriterende, men jeg må lære meg å huske å bruke riktig tøy 🙈 Koser meg overraskende med å klippe og stelle pelsen.  Jeg har dessverre vært ekstremt uheldig med sykdom på henne, men slik jeg har forstått det er dette en sunn rase med få plager.   
    • Blir spennende å følge med videre!   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...