Gå til innhold
Hundesonen.no

Hyler ved hjemme-alene trening.


Wims
 Share

Recommended Posts

Jeg har en valp på 12 uker, som jeg har hatt siden hun var 8 uker.

Hun hyler og uler noe helt grusomt når hun er alene i bare 5 minutter.

Jeg startet med å gå ut å hente posten mens hun sov. Da jeg kom inn etter 2 minutter, satt hun ved døren å pep. Hver gang jeg går fra henne, er etter hun har vært i aktivitet, er trøtt og har lagt seg til å sove.

Jeg har filmet henne mens jeg er ute. Så fort jeg lukker døren, våkner hun, å begynner å pipe og ule som en ulv. Hun tasser rundt, mens hun uler.

Hun er også slik hvis jeg går ut og mannen min er sammen med henne. Hun bryr seg ikke om ham i det hele tatt, bare hyler og uler etter meg, samtidig som hun finner på rampestreker. Han blir helt gal av henne...

Jeg har ikke latt henne være alene mer enn i 6-7 minutter, da jeg er redd hun skal begynne å ødelegge noe. Nå vurderer jeg å kjøpe bur, for å bruke når hun skal lære å være alene.

Er det noen som har noen gode tips til hvordan jeg skal gjøre dette?

Jeg har aldri hatt en hund som har hylt slik som denne.

Jeg er hjemmeværende, og veldig mye sammen med hunden ellers.

Må si jeg er litt bekymret for at hun er blitt al for knyttet til meg, og at dette med å være alene hjemme kan bli et stort problem.

Noen forslag?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tren på å bli og gi bli-kommando før du går - kom raskt tilbake slik at hun skjønner at bli betyr at du kommer tilbake. Begynn med sekunder, øk med sekunder, og så kan du trappe det opp i vanskelighetsgrad. Husk å belønne hver gang, men ikke lag noe fuzz, det er ikke toppen av lykke at du kommer tilbake, så en anonym godbit kan gjøre susen. Ikke drøy å komme tilbake hvis hun ikke mestrer det - kom tilbake fØr hun begynner å pipe. Målet er at hun skal mestre å være alene, ikke føle stress knyttet til det. Søk ellers i forumet her, det finnes hundre tråder og tusen tips for separasjonsangst :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest bikkje1

Hva med å gi henne noe godt når du går, dentastix f.eks.? :)

Hos oss har Simba fått dentastix de gangene han har vært hjemme alene fra dag 1, og det er nada problem nå. Han tusler inn i buret og venter på at jeg skal gi han dentastix. Og det er aldri mye lyd, kanskje noen få, men det er sjeldent.

Men jeg ville brukt bur, i hvert fall til valpen blir eldre og slutter å bite på alt. Vi hadde Simba i gangen på starten, og det endte med at han spiste opp en bok (rev opp..), og ble stengt inni skoskapet. Så her brukes det bur når valpis er hjemme alene, men buret er riktignok svæært i forhold til han. Vi har et av de største burene fra iCrate (skal vel i teorien passe til samojed, chowchow osv), selv om Simba er på jrt-størrelse. :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gode råd ovenfor. Jeg husker at jeg begynte å trene bittesmå økter hvor valpen var trøtt og avslappet. Gikk ut og rett inn igjen. Da fikk valpen null stress med at jeg gikk ut, for jeg kom jo tilbake før den rakk å mene noe. Jeg ga den også en kong med frossen vom/utvannet leverpostei mm når jeg begynte å øke.

Jeg anbefaler deg å begynne på ny igjen, slik at du tidligst mulig får vekk stressfaktoren som valpen nå har tillagt situasjonen ved at du går ut døra.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det med å komme tilbake før hun starter å pipe er umulig, da hun starter å pipe i det jeg lukker døren.

Å gi henne noe godt å tygge på har ingen hensikt. Hun enser det ikke, da hun kun er fokusert på at hun er alene.

Vi har ikke prøvd at bare mannen min tar henne med seg inn etter at vi har vært ute, så det skal vi prøve.

Når jeg går fra henne (kun disse få minuttene) er det alltid når hun er trøtt og legger seg for å sove.

Jeg tror jeg vil kjøpe meg et bur. Jeg er egentlig ikke så glad i å la hunden være i bur, men for at hun ikke skal ødelegge noe, tror jeg det er løsningen foreløpig. Så får vi se etterhvert om vi kan kutte det ut når hun slapper mer av alene.

Takk for gode råd alle sammen :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det med å komme tilbake før hun starter å pipe er umulig, da hun starter å pipe i det jeg lukker døren.

Å gi henne noe godt å tygge på har ingen hensikt. Hun enser det ikke, da hun kun er fokusert på at hun er alene.

Vi har ikke prøvd at bare mannen min tar henne med seg inn etter at vi har vært ute, så det skal vi prøve.

Når jeg går fra henne (kun disse få minuttene) er det alltid når hun er trøtt og legger seg for å sove.

Jeg tror jeg vil kjøpe meg et bur. Jeg er egentlig ikke så glad i å la hunden være i bur, men for at hun ikke skal ødelegge noe, tror jeg det er løsningen foreløpig. Så får vi se etterhvert om vi kan kutte det ut når hun slapper mer av alene.

Bur løser ikke årsaken, det bare begrenser symptomene.

Hvis hun begynner å hyle idet du lukker døren, så får du gå enda mer tilbake i treningen da. Bare åpne døren. Gå ut og inn. Deretter når hun er rolig kan du lukke døren halvveis og inn. Så får du øke herfra. Husk også å gå tilbake i treningen slik at hunden opplever det som veldig enkelt. Dette bygger opp på mestringsfølelsen hos hunden og er veldig positivt for treningen.

Det at hun ikke tar til seg noe å spise når hun er alene er nok fordi hun er sterkt berørt av sin uro. Dette er veldig vanlig når hunder er miljøpåvirket. Derfor bør dere jobbe mer med årsaken.

God ide å jobbe med at hun ikke er helt alene, men med mannen din. Hvis det er slik at valpen har begynt å binde seg alt for mye til deg, så foreslår jeg også at mannen tar seg av mer av ansvaret med mat, godbiter, lek og tur. Alle monner drar. Poenget er at valpen skal finne trygghet og positive greier hos andre også. Du kan også trekke deg litt tilbake, og la mannen få mest kontakt i en periode for å hindre valpen i å bli overfokusert på deg, hvis mannen din synes det er greit. På den måten kan valpen oppdage at det er flere i verden som har goder og trygghet framfor å bli overfokusert på deg. Dette kan også forebygge og/eller begrense seperasjonsangsten, og være til stor hjelp i alenetreningen.

Jobb også med at valpen mestrer og får bedre trygghet i seg selv (selvtillit) jevnt over. Selvstendighet vil jo også gradvis komme med tiden også. Valper er jo bebiser.

Lykke til videre med treningen :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Helt enig med det Amice nevner over her! Jeg har heller ingen tro på at bur er løsningen, med mindre buret er en "treningsaccessoir", ikke noe som brukes for å sperre hunden inne. Og da kan du likesågodt bruke et teppe eller en pute eller en hundeseng eller noe annet. Poenget er jo at hunden skal like å være der, og å være der frivillig, ikke at den bare skal "akseptere" å være alene. Hvis man har en trygg hund fra før er det vel kanskje ikke noe problem å bruke bur, men jeg tror det er best for alle om man kan unngå å bruke det i utgangspunktet. Dette er vel en evig diskusjon der alle har en mening (og det ikke finnes noen fasit), men jeg synes man skal sette seg inn i alle sider av saken før man tar et valg om å bruke bur eller ikke :)

Min hund er omplassert, har separasjonsangst og har tilbragt mye tid i bur (som jeg fikk med) før jeg fikk han. Jeg har aldri vært vant til å ha hund i bur selv, så for meg er det kun en transportgreie (og knapt nok det, bruker flybag og bilsele). Men jeg har hatt det med meg i sommer, da jeg bl.a skulle jobbe på sommerleir. Hunden fikk ikke være med inn i matsalen, så tre timer om dagen (frokost, middag, kvelds) måtte han være på hytta - taklet ikke dette særlig bra, han gjør fra seg og tråkker rundt og bjeffer og er redd - tenkte da at det var bedre å putte han i bur, for da ville han vel ikke gjøre fra seg i det minste? Å joda. I buret, på seg selv. Dette til tross for at han har pleid å bli satt i bur på natta og når han har vært alene på dagen hos tidligere eier. Situasjonen var selvsagt noe spesiell, men jeg tror ikke bur er løsningen for en som er redd for å være alene :)

Hvis hunden piper i det du lukker døra, begynner du med å gå ut uten å lukke døra. Ut av rommet - inn. Etterhvert ut av rommet og ut av syne - inn. Så ta i dørhåndtaket, så lukke døra inntil, så lukke døra og åpne, osv. Det skal ikke mange øktene til med sånne museskritt til hvis du klarer å unngå å stresse henne! Når hun er oppe i 30 min alene på et rom/hjemme kan du øke med 10 min heller enn 1 min - men se an situasjonen. Når hun klarer en time kan du øke med en halvtime, osv.

Jeg fikk beskjed om å dele treningen mellom ro-trening (belønning for å være rolig), og å dele selve alenetreningen inn i lang tid alene, eller å øke avstand fra hunden (gjelder jo bare innendørstreningen) - ikke begge deler samtidig. Hvis du går helt ut av rommet og ikke lukker døra, kan du drøye tiden du er borte tidligere enn hvis du i tillegg lukker døra. I tillegg ga jeg bli-kommando, selv om dette egentlig ikke skulle være en del av den treningen (fordi han skal bli frivillig, ikke fordi jeg ber om det), men jeg har hatt god effekt av å si bli og å vise håndflaten også!

Vi begynte med denne treningen i januar - i mars klarte Isac to timer alene hjemme. Over sommeren begynte vi på scratch igjen (han har jo vært med meg hele tiden hele sommeren :)) Og nå er han tilbake på to timer! Jeg har IKKE vært veldig flink til å trene, og er nok bortskjemt på hundepassertilgang, så jeg tror deff det kan gå kjappere :)

Det er nok mange som vil si at dette opplegget er umulig å gjennomføre, men hvis du er hjemmeværende bør du bruke alle muligheter til å jobbe med dette nå heller enn senere når hun plutselig MÅ være alene, av en eller annen grunn! :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror jeg vil kjøpe meg et bur. Jeg er egentlig ikke så glad i å la hunden være i bur, men for at hun ikke skal ødelegge noe, tror jeg det er løsningen foreløpig. Så får vi se etterhvert om vi kan kutte det ut når hun slapper mer av alene.

:)

Har hun ødelagt noe da?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Får valpen være med deg i alle rom i huset og fotfølge deg når dere er inne? For min del begynte jeg med å venne valpen til å være alene når jeg gikk en tur på do, dusjet eller skulle ordne noe i et annet rom. Da ble det ikke så mange minuttene alene av gangen og jeg gikk ikke ut av ytterdøra.

Etterhvert begynte jeg å øke tiden og å gå ut ytterdøra, og jeg ga henne alltid noe godt å tygge på når jeg gikk. Nå klarer hun helt fin å være alene hjemme og sover stort sett hele tiden. Hun er litt over 6 mnd.

Jeg gir henne et griseøre og sprer godbiter utover gulvet som hun er opptatt med å finne når vi går. Da blir hun ikke så fokusert på at vi forsvinner.

Og av det du skriver så forstår jeg at du går fra valpen når den har sovnet? Jeg har fått streng beskjed fra flere at man IKKE skal gå når valpen har sovnet for da blir valpen redd når du plutselig ikke er der når den våkner. Så vi har heller gått FØR hun sovnet, men mens hun var trøtt. Men det er bare å øve og øve og øve og finne en måte som passer for deg og din valp, alt som står i bøker og alle råd passer ikke alltid for alle ;) lykke til :)

Sent from my iPhone using Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville begynt med kompost grinder til daglig. Sperr så f. Ex valpen må være på stua og du kan holde på med noe på kjøkkenet, mens den ser deg. Da kan den ha noe å tygge på eller gjøre, men ikke gå og klapp og engasjer den til å evnt prøve å klatre over følge deg osv.

Her har vi funnet ut at valpen bare vil være alene hjemme på soverommet. Ellers i huser begynner hun å kave.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Støtter de andre her. Jeg tror det vil gå mye bedre så snart hunden ikke blir så fryktelig avhengig av deg. :)

Jeg hadde samme problem med min første hund, da jeg bodde hjemme. Hun ble fryktelig av hengig av meg, og alle andre var luft for henne. Fotfulgte meg over alt, ville sitte på fanget hele tiden, ligge inntil meg, osv. Hun hylte da jeg gikk, selv om alle andre var hjemme.

Da jeg selv oppfattet problemet, så kjørte vi kort prosess. Jeg ignorerte all dilting og mas, løftet henne aldri opp på fanget, lot henne ikke ligge inntil meg på sofan, eller i sengen min om natta. De andre i familien gikk hovedsaklig turer med henne og gav henne mat, samt lekte med henne. Tok et par uker og få orden på det, men når hun ikke lenger var "manisk" opptatt av meg, så gikk aleine hjemmetreningen også av seg selv. Etter dette ble hun også omtrent like glad i hele familien, selv om det var tydelig at det var min hund.

Har du mulighet, så ville jeg droppet aleine hjemmetrening (hvor hun er helt aleine hjemme) frem til hun er trygg på å være aleine med andre i familien og trygg på at du er i andre rom i huset, og heller fokusert på at hunden skal bli mer selvstendig og mindre avhengig av deg.
AnetteH sitt tips med kompostbrinder er kjempe lurt. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for gode råd, alle sammen :)

Joda, hun har diltet etter meg hele tiden. Jeg har gjort alt med henne, gitt henne mat, sosialisert henne, små turer, tisseturer i hagen, lekt, ja alt. Hun ligger også mye inntil meg i sofaen og i sengen. Uff, ser nå at det har blitt litt vel mye. Men når man får en liten vidunderlig valp, så vil man gjerne være mye sammen med den, og bygge et sterkt forhold.... det har jeg klart... :icon_redface:

Nå har jeg avtalt med mannen min om at han må ta seg mer av henne og være litt alene med henne. Kompostgrinder er også kjøpt inn, slik at hun ikke kan fotfølge meg overalt.

Så da er det bare et "mykt mors-hjerte" som må tenke litt annerledes, og prøve å gjøre henne litt mer selvstendig.

Takk igjen :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...