Hvordan takler du sorg?

[laikamor]

Nå er det vel ca 7-8 måneder siden jeg avlivet Laika pga utagering mot folk og hunder. Hun slappet omtrent ikke av, lå klar hele tiden til å kjefte om noen f.eks gikk forbi huset.

Selv om det har gått flere måneder nå, og jeg har fått meg en kjempesnill og ikke minst sosial valp, så savner jeg henne så utrolig! Jeg angrer på å avlive henne, og skulle gitt hva som helst for en siste dag med henne.

Hun var utrolig spesiell for meg, vi hadde en meget god kjemi. Hun var drømmehunden, foruten disse problemene. Hun var min eneste sanne venn, og hun var veldig avhengig av meg. Det at jeg måtte jobbe så masse med henne, over flere år, gjorde nok at jeg ble ekstra knyttet til henne også. Når hun var borte var det ingen å ta hensyn til lenger. Tomt! Og den tomheten føler jeg på enda. Kan ikke beskrive vårt forhold, og mange skjønner nok ikke hvordan jeg kan savne den hunden (de fleste så jo bare monsteret i henne), men det gjør jeg altså.

Gråter meg fremdeles i søvn ganske ofte(omtrent ukentlig hvertfall), og jeg kan ikke la vær å tenke på henne. Jeg har fått laget et album med bilder av henne, og jeg har samlet sammen diplomer og diverse fra kurs ol vi har vært med på. Har planer om å skaffe meg en tatovering til ære for henne etterhvert, skal vente litt da for å ikke angre når det ikke er så "ferskt" enda.

Men altså, hva gjør man for å takle sorgen? Hva gjør DU for å takle sorgen? Det gjør det ikke særlig bedre at det var MEG som bestemte meg for å la henne dø...

[Dicte]

For ca. 4 måneder siden måtte jeg gi slipp på min lille italiener Pancakes. Hun var bare 5 år, og etter å ha slitt med jursvulster i omtrent ett år, ble det spredning til lungene. Pga operasjoner og mange undersøkelser det siste året, og den fysiske/psykiske påkjenningen av å være syk så ble hun til slutt litt småsur mot barn og hunder. Men meg var hun alltid glad i. Hun sov i senga mi, og var en kosegris uten like.Da jeg måtte bestemme meg for hva jeg skulle gjøre, var hun ikke hos meg engang, hun var hos min mor siden jeg var midt i eksamenstiden (hun ble syk mens de passet henne i et par uker). Jeg fikk tid til å dra ned til Oslo å hente henne, ta henne med meg hjem, kose en kveld i senga, før vi måtte dra til dyrlegen. Det var utrolig hardt, hun var min beste, av og til, min eneste venn.

Jeg har fått meg ny valp, ei søt lita jente, men Pancakes savner jeg fremdeles. Jeg klarer nå å minnes henne ved å smile, og ikke bare grine, men av og til er det fremdeles hardt. Jeg er nok kanskje litt rar, men jeg har bestilt to store bilder av henne som jeg har over senga, og urnen hennes står på kommoden min med et rosasilkebånd med navneskiltet hennes på.

Tiden er nok det eneste som hjelper, men jeg tror du må komme deg til ro med det valget du gjorde. Ikke stol på følelsene om anger du har nå, for du er trist og lei, og da er det lett å være hard med seg selv.

[Eska]

Å bestemme at det beste for Georg var å få slippe var verre enn tiden etterpå, syns jeg. Det var mer sorg på forhånd siden det var såpass mye som gikk utover livet hans, en død hund lider ikke. Jeg tenker at det virkelig var det beste for ham, og det er ikke noe å være trist over. Derimot hadde det vært trist å la ham leve videre.

Han var ~10mnd med underutviklede nyrer, det gikk bare i en retning og når symptomene kom før han var et halvt år var det ikke mye å gjøre. Det var virkelig trist der og da, og urettferdig. TI MÅNEDER, liksom.

Jeg sørget nok mest på forhånd mens jeg så hvordan han hadde det, og avlivningen var grusom. Men til sist så kunne jeg ikke tenke hvisomatte, bedre at han fikk en slik død enn at han fikk en akutt nyresvikt. Det var mange lange dager med lesing om nyresykdom hos hund, en del benektelse og til slutt når avgjørelsen kom hadde jeg akseptert det.

[Tabris]

Jeg måtte avlive min 14 år gamle hund rett over midnatt en lørdagsnatt. Hun ble akutt syk midt på natten, helt uventet, og vi kom oss inn til akutt dyrlege. Vi kunne operert, men jeg fikk beskjed av dyrlegen om at det var liten sjanse for at operasjonen ville være vellykket, og om den var det, så ville rekonvalensperioden være lang og vond. Med tanke på hvor gammel hun var, hvor dårlige prognosene var, og hvor store smerter hun hadde der og da, så valgte jeg og avlive.

Det aller første jeg gjorde med en gang jeg kom hjem døren hjemme var å finne en svart søppelsekk og kaste alt som hadde med Vinnie å gjøre - matskåler, tyggebein, leker, halsbånd, kobbel - alt gikk i søpla umiddelbart. For jeg kunne ikke se for meg smerten ved å stå opp neste dag og se tingene hennes stå der som vanlig uten at hun var der.

Det hele gikk så fort at jeg det hele ble litt surrealistisk. Jeg tenkte en stund på om jeg tok det rette valget - jeg kunne valgt og operere. Jeg er temmelig sikker på min egen avgjørelse, jeg gikk nøye og ærlig gjennom den etterpå, men av og til lister tvilen seg fortsatt frem i meg. Jeg kunne valgt og operere.

Etter de første dagene med sjokk og kraftig sorg, så tok sorgen form av en intens lengsel etter hund. Det var som om jeg var tenåring igjen, bodde hjemme og ikke fikk lov å ha hund. Alle hunder jeg så hadde jeg lyst å klappe på, en intens lyst. Da spesielt blandingshunder med livlige øyne, slik Vinnie hadde. Men jeg visste at det ville være helt feil å skaffe seg hund der og da, fordi lengselen var en del av sorgen, ikke noe annet.

En litt morsom historie i denne sammenheng: Bare noen uker etter avlivningen, så traff jeg en mann som gikk med en slik livlig og glad blandingshund. Hunden kom mot meg og ville hilse. Jeg ignorerte eieren totalt og koste masse med hunden. Hunden ble glad, hoppet opp og la en labb på hver av skuldrene mine. Jeg begravde hendene i pelsen til hunden og koste - helt lost i mitt eget savn. Da hørte jeg eieren: "Nei, gå ned! Du har ikke lov til å... men det ser ikke ut til at du bryr deg så mye..."

Etter et par måneder roet dette intense hundesavnet seg, og jeg nøt faktisk tilværelsen uten hund. Jeg hadde aldri vært uten hund når jeg bodde for meg selv, så jeg hadde fullstendig frihet. Jeg kunne gå på cafè rett etter jobb, jeg kunne gå ut når jeg ville, samboer og jeg kunne reise på feire uten å finne hundepass.

Men etter to år uten hund, så ble jeg igjen alvorlig hundesyk. Og denne gangen visste jeg at det ikke bare var en del av sorgen, jeg var klar for ny hund. Og resten er historie - med min lille polarrev.

[Eloise]

Jeg har hatt en hund med akkurat samme problemene du nevner her, altså utagering mot både folk og hunder. Andre så et monster, men de fikk liksom aldri oppleve hvem hunden egentlig var, når hun ikke var oppslukt av stresset rundt sin egen frykt. Jeg tror aldri at jeg kommer til å få et så nært forhold til en hund igjen. Ikke bare pga all tiden jeg la i det å prøve å bedre situasjonen hennes, men følelsene rundt det hele blir så intense. Tror det er litt som de som får et sykt barn. Man er ikke mer glad i barnet fordi det er sykt eller svakelig, men man kjemper så innbitt og legger sjela si i å bedre situasjonen. Det gjorde jeg med min lille monsterfrøken, og den dagen hun døde så føltes det som at hun tok med seg en bit av sjela mi. Hun var, og kommer alltid til å være, min lille jente.

Når det gjelder det praktiske så gjorde jeg det stikk motsatte av hva Tabris forteller. Kurven hennes fikk stå i fred med yndlingslekene i i flere måneder, og når sorgen sto på som værst brukte jeg å legge meg ned med hodet på kanten og gråte litt. Og virkelig kjenne på sorgen i stedet for å la den plage meg i alle stillhet.

[Tabris]

Når det gjelder det praktiske så gjorde jeg det stikk motsatte av hva Tabris forteller. Kurven hennes fikk stå i fred med yndlingslekene i i flere måneder, og når sorgen sto på som værst brukte jeg å legge meg ned med hodet på kanten og gråte litt. Og virkelig kjenne på sorgen i stedet for å la den plage meg i alle stillhet.

Jeg synes det er interessant hvor forskjellig vi takler sorgen. Og hvor viktig det er å akseptere at alle har sin måte å gjøre det på, og så lenge man kommer seg gjennom den så finnes det ikke noe rett eller galt.

[Sasha&Kiara]

Jeg mistet min første hund av alderdom når jeg gikk gravid med min eldste datter.

Hun ble 15,5år. Og var min eneste virkelige gode venn i hele oppveksten.

Den som alltid var der for meg.

Sorgen var helt grusom, og langvarig. Jeg var jo full av hormoner i tillegg og grein for alt i utgangspunktet.

Og ja, jeg kjenner på sorgen den dag idag. Savner hun så det er vondt enda faktisk. Selv om jeg har fått nye hunder i livet mitt som jeg aldri vil miste noen gang om jeg fikk bestemme selv.

Nå er det 9år siden hun gikk bort. Og jeg har bilder av hun på veggen min på soverommet. Og jeg ser på hun hver kveld den dag idag.

[Sanne]

Jeg takler det enda ikke, fire år etter! Jeg får vondt i magen hver gang jeg tenker på han, samtidig som jeg selvfølgelig klarer å le av alle de gode minnene. Men det skjærer i hjertet når jeg tenker på han, at jeg aldri skal få se han igjen.. Noensinne! Han var den beste hunden man kan tenke seg! Rampete og ulydig som få, men for et bånd vi hadde. Og vi var alltid sammen, hele tiden! Det var som å miste en arm når han døde. Jeg måtte også, i samråd med vet, bare sette en stopp. Han hadde epilepsi da, flere anfall i uka og ble mentalt veldig nedbrutt av det. Det som gjorde det ekstra vondt var at folk rundt så ikke at han var syk, med mindre de opplevde anfall, så for alle rundt meg så det ut som jeg avlivet en frisk hund Jeg har selv tatt tatovering til ære for han, og skal også ta portrett-tatovering av han! Men asken hans, den står fremdeles i boksen det kom i... I skapet! Jeg klarer ikke tanken på å gjøre noe som helst med det.. Tenkte grave det ned, men så fikk jeg panikk ved tanken på å kvitte meg med det. men jeg vil ikke ha det heller, det er så fælt å vite at asken hans er her i leiligheten.. begynner bli på tide at jeg får gjort noe med det da

Men! Og dette er viktig! Selv om jeg fremdeles ikke takler hans bortgang i det hele tatt, så har livet gått videre Det er like vondt fremdeles, men jeg ville ikke hatt det annerledes nå. hadde jeg fått sjansen til å skru tilbake tiden, bare for å få oppleve han igjen, så hadde jeg ikke gjort det. For vi fikk jo Shensi etter Ulrik ble avlivet, skrur jeg tiden tilbake så mister jeg henne! Og det klarer jeg ikke tanken på. Poenget er at selv om man angrer, det gjør usannsynlig vondt og man ikke kan forstå at ting skal gå framover, så gjør det det. Helt av seg selv og plutselig. Som med alt annet!


Dette er faktisk grunnen til at jeg ikke tror jeg kommer til å få flere dyr. Jeg makter ikke sorgen når jeg mister dem. Så de jeg har nå er muligens de siste dyrene inn i dette huset. Trist, men jeg vet ikke hvor verdt det det er. Smerten når jeg mister dem er altfor overveldende. Er det sånn at vi mennesker har en sjelevenn, så var Ulrik min..

[Sunlily]

Jeg besluttet å avlive min aller kjæreste venn 25.februar i år. Hero var en alaska husky på 6 år, som slet med seperasjons angst til de grader. Det fungerte greit i perioder, men angsten kom i ny og ned tilbake, og hver gang den kom så var den ti ganger så ille som forrige gang. Han ødela alt han kom over, og spiste seg ut av plastburet vi brukte til ham da det var som verst. Da han att på til prøvde å spise seg ut av et metallbur, ødela han masse tenner og den ene labben sin. Han hadde det virkelig ikke godt. For det om jeg var aldri så glad i den hunden, visste jeg hva som var det rette å gjøre. Det var forferdelig å innrømme det ovenfor meg selv, og jeg brast sammen i gråt konstant.

Natten før vi skulle ta avskjed, fikk han sove i sengen.(Nå er det slik at jeg ikke vil ha dyr i møblene eller noe som helst, så dette var en helt spesiell ting). Jeg ville ha han så nært meg som mulig. Han lå med den ene labben sin over meg, og jeg med min arm over ham, og panne mot panne den natten. Jeg gråt og slet med å sove ordentlig, og bare tenkte på hva jeg snart kom til å miste.

Jeg tok meg fri fra skolen den dagen, for å tilbringe den aller siste tiden sammen med ham. Han spiste lukseriøs mat, vi gikk en rolig tur (han haltet svært og hadde vondt, men dro stadig for å gå videre. Jeg takket ham for alt han hadde gitt meg og alt jeg hadde lært av ham. Klemte ham og fortalte ham hvor mye han betydde for meg. Jeg slapp han til og med løs på et inngjerdet område (han kunne ikke gå løs i det hele og det store, så dette var og noe helt spesielt). Det jeg ikke så var at en annen port stod åpen, men det så Hero og løp haltende ut. Jeg brast i gråt, og ropte "Herooo!". Han forstod. Han kom tilbake til meg. Løpende mot meg. Det var helt fantastisk. Og det gjorde situasjonen bare ennå verre, for det fikk meg på tanker som "enn om...hva om...tenk om..."

Så stod vi der hos veterinæren da. Jeg gråt. Hero satt seg på bordet og ventet trofast. Så på meg med de ravfargede øynene sine. De vakreste øynene av dem alle, med et blikk som kun din aller mest lojale og trofaste venn kan gi deg. Så ble den første sprøyten gitt.

Igjen takket jeg ham for alt, fortalte ham og meg selv at vi en dag skulle treffes igjen. Jeg beklagde meg for alle feilene jeg hadde gjort, og ønsket så intenst at alt kunne vært gjort om. At han var frisk, og alt bare var bra. Jeg gravde meg ned i pelsen på ham. Luktet på ham, strøk ham og klemte ham. Den siste sprøyten ble gitt, og jeg så hvordan han forlot denne verdenen på. Jeg stod til ansvar for min egen bestevenns død. Alt føltes som at det hele var min feil, og jeg gråt og gråt. Ville ikke gi slipp på ham. Ville ikke godta at han var borte. Helt borte. For bestandig.

Jeg fikk ikke ta han med meg hjem slik jeg ønsket. Jeg fikk ikke en gang asken hans tilbake. Og det føles helt tomt. Han er ikke i nærheten av meg, og jeg har ingen plass å gå til, for han eksisterer ganske enkelt ikke andre steder enn i minnet mitt.

Det har ennå ikke gått en eneste dag uten at jeg tenker på ham, eller snakker om ham. Jeg har ennå ikke klart å endre bakgrunnsbildet på pc-en, og det tok meg lang tid før jeg greide å endre bildet av ham på mobilen og på facebook. Ikke klarte jeg å rydde bort tingene hans før flere uker etter, og jeg mistet all motivasjon om å trene hund i det hele og det store. Det føltes som at hele jeg døde med ham på en måte.

Hero var noe helt spesielt for meg, og det kommer han alltid til å være, jeg forstod det bare ikke mens jeg ennå hadde ham. Ville ikke innse det. Jeg vet hva jeg har mistet, og det kjenner jeg hver dag som går. Jeg har mistet min stjernehund.

Det er de dagene hvor jeg er sint på meg selv for å ha tatt valget jeg tok, for alt kan repareres? Det er de dagene jeg bare savner han, og de dagene hvor jeg virkelig savner ham og bryter sammen. Det er de dagene hvor jeg er sint på ham for å ha ødelagt seg selv (altså, ved å prøve å spise seg ut av et stålbur), hvor jeg ikke klarer å forstå hvorfor han har gjort det mot seg selv, mot meg, mot oss. Vi hadde det jo så fint når sepearsjonsangsten var borte...Alle turene våre...minnene... Alt. Og jeg er forsatt på det samme stadiet. Jeg sliter med å tilgi både meg selv og han for å ha latt det gå så langt, jeg sliter med å vite at jeg aldri skal få kjenne den gode varme, men litt strie pelsen hans, eller se de peneste øynene i verden. Så jeg gråter, og det hender til og med at jeg gråter så mye at jeg begynner å hyperventilere. Og, det er den eneste måten jeg får til å "takle" sorg på, eller savnet etter min aller beste venn.

[laikamor]

Jeg besluttet å avlive min aller kjæreste venn 25.februar i år. Hero var en alaska husky på 6 år, som slet med seperasjons angst til de grader. Det fungerte greit i perioder, men angsten kom i ny og ned tilbake, og hver gang den kom så var den ti ganger så ille som forrige gang. Han ødela alt han kom over, og spiste seg ut av plastburet vi brukte til ham da det var som verst. Da han att på til prøvde å spise seg ut av et metallbur, ødela han masse tenner og den ene labben sin. Han hadde det virkelig ikke godt. For det om jeg var aldri så glad i den hunden, visste jeg hva som var det rette å gjøre. Det var forferdelig å innrømme det ovenfor meg selv, og jeg brast sammen i gråt konstant.

Natten før vi skulle ta avskjed, fikk han sove i sengen.(Nå er det slik at jeg ikke vil ha dyr i møblene eller noe som helst, så dette var en helt spesiell ting). Jeg ville ha han så nært meg som mulig. Han lå med den ene labben sin over meg, og jeg med min arm over ham, og panne mot panne den natten. Jeg gråt og slet med å sove ordentlig, og bare tenkte på hva jeg snart kom til å miste.

Jeg tok meg fri fra skolen den dagen, for å tilbringe den aller siste tiden sammen med ham. Han spiste lukseriøs mat, vi gikk en rolig tur (han haltet svært og hadde vondt, men dro stadig for å gå videre. Jeg takket ham for alt han hadde gitt meg og alt jeg hadde lært av ham. Klemte ham og fortalte ham hvor mye han betydde for meg. Jeg slapp han til og med løs på et inngjerdet område (han kunne ikke gå løs i det hele og det store, så dette var og noe helt spesielt). Det jeg ikke så var at en annen port stod åpen, men det så Hero og løp haltende ut. Jeg brast i gråt, og ropte "Herooo!". Han forstod. Han kom tilbake til meg. Løpende mot meg. Det var helt fantastisk. Og det gjorde situasjonen bare ennå verre, for det fikk meg på tanker som "enn om...hva om...tenk om..."

Så stod vi der hos veterinæren da. Jeg gråt. Hero satt seg på bordet og ventet trofast. Så på meg med de ravfargede øynene sine. De vakreste øynene av dem alle, med et blikk som kun din aller mest lojale og trofaste venn kan gi deg. Så ble den første sprøyten gitt.

Igjen takket jeg ham for alt, fortalte ham og meg selv at vi en dag skulle treffes igjen. Jeg beklagde meg for alle feilene jeg hadde gjort, og ønsket så intenst at alt kunne vært gjort om. At han var frisk, og alt bare var bra. Jeg gravde meg ned i pelsen på ham. Luktet på ham, strøk ham og klemte ham. Den siste sprøyten ble gitt, og jeg så hvordan han forlot denne verdenen på. Jeg stod til ansvar for min egen bestevenns død. Alt føltes som at det hele var min feil, og jeg gråt og gråt. Ville ikke gi slipp på ham. Ville ikke godta at han var borte. Helt borte. For bestandig.

Jeg fikk ikke ta han med meg hjem slik jeg ønsket. Jeg fikk ikke en gang asken hans tilbake. Og det føles helt tomt. Han er ikke i nærheten av meg, og jeg har ingen plass å gå til, for han eksisterer ganske enkelt ikke andre steder enn i minnet mitt.

Det har ennå ikke gått en eneste dag uten at jeg tenker på ham, eller snakker om ham. Jeg har ennå ikke klart å endre bakgrunnsbildet på pc-en, og det tok meg lang tid før jeg greide å endre bildet av ham på mobilen og på facebook. Ikke klarte jeg å rydde bort tingene hans før flere uker etter, og jeg mistet all motivasjon om å trene hund i det hele og det store. Det føltes som at hele jeg døde med ham på en måte.

Hero var noe helt spesielt for meg, og det kommer han alltid til å være, jeg forstod det bare ikke mens jeg ennå hadde ham. Ville ikke innse det. Jeg vet hva jeg har mistet, og det kjenner jeg hver dag som går. Jeg har mistet min stjernehund.

Det er de dagene hvor jeg er sint på meg selv for å ha tatt valget jeg tok, for alt kan repareres? Det er de dagene jeg bare savner han, og de dagene hvor jeg virkelig savner ham og bryter sammen. Det er de dagene hvor jeg er sint på ham for å ha ødelagt seg selv (altså, ved å prøve å spise seg ut av et stålbur), hvor jeg ikke klarer å forstå hvorfor han har gjort det mot seg selv, mot meg, mot oss. Vi hadde det jo så fint når sepearsjonsangsten var borte...Alle turene våre...minnene... Alt. Og jeg er forsatt på det samme stadiet. Jeg sliter med å tilgi både meg selv og han for å ha latt det gå så langt, jeg sliter med å vite at jeg aldri skal få kjenne den gode varme, men litt strie pelsen hans, eller se de peneste øynene i verden. Så jeg gråter, og det hender til og med at jeg gråter så mye at jeg begynner å hyperventilere. Og, det er den eneste måten jeg får til å "takle" sorg på, eller savnet etter min aller beste venn.

Kjenner meg så utrolig godt igjen i det du skriver! Nå renner tårene her, igjen...