Ønsker ikke hunder i hjemmet, hvordan forklare?

[Rikke 2]

Du har ikke mulighet til å skrive ut en diagnose på psykopati? Det hadde vært kjempegenialt. Da kunne jeg hengt opp det arket på døra mi, så hadde jeg sluppet besøk av all slags uttyske. Ikke så mye barn som ringer på døra mi, men mye annet rart. Som Jehovas vitner og Viasat - selgere. Men syns det er rart om den diagnosen kommer på bakgrunn av å ikke like barn, når jeg tross alt har levd et liv i lett eufori over å se ting brenne uten å ha fått noen varseltrekant hengende rundt halsen.

Nå har ikke jeg så mye problemer med barn hvis barnet er ordentlig. Med ordentlig mener jeg barn som ikke er frekke eller skal ta på ting. Frekkhet fordi jeg ser for meg problemet andre småbarn får med vedkommende. Tapåhet(?) fordi jeg har gitarer til en verdi av statsbudsjettet i Papua-Ny-Guinea. Problemet mitt er med småbarnsmødre som på en veldig snedig måte skal dra inn barnet sitt i ethvert samtaleemne. Litt sånn: "Jada, det er jo forferdelig at hviterussland er det siste tyranniet i Europa. Men lille nurket mitt er en ren tyrann han også om melka hans er litt for kald" eller "Ja, jeg leste også at det finnes en resistent form for klamydia i Vennesla. Skal passe på at nurket ikke begynner å dra ut der når han blir eldre" eller "Sparket du i bordkanten? Pingle, du skal prøve fødsel du". Osvosvosv.

Er det for mye å be om at folk gir beskjed hva de har med og ikke? Jeg syns ikke noe om at folk har med seg en sixpack uten å si ifra. Jeg syns ikke noe om at enkelte tar med seg kompisen/venninna si uten å spørre først. Jeg syns heller ikke noe om at folk tar med seg Kyani eller andre produkter som involverer mine penger i deres lomme. Hadde de bare spurt først hadde det meste gått greit for min del, for det er respektfullt. Å dra med seg halve tangerudbakken uten å gi en lyd vitner ikke om særlig respekt.

Laaaaaangt off-topic brått, men sånn er det innimellom.

Hehehe

[Rikke 2]

Jeg pleier og spørre, litt avhengig om det er plasser jeg besøker ofte, for eksempel. Men det er nok en grunn til at jeg nærmest ikke har en eneste venn eller slektning som ikke aksepterer at jeg tar med meg hundene. De som kjenner meg og bryr seg, vet hvor viktig det er for meg å kunne ha med meg familiemedlemmene mine på besøk. De andre? Tja, de kan jeg knapt huske hvem er og jeg savner dem ikke.

Riktignok har jeg én venninne jeg sjelden tar med hundene til, og det er av respekt for hennes hund og to katter. Jeg skal ikke ha på meg at jeg er spesielt vanskelig sånn sett.

Nå er mine hunder stort sett rolige og greie. De er to, store, glade hunder, men de er snille og klarer og beholde roen når de er på besøk. Jeg selv ville heller ikke LIKE å invitere venner med hund, dersom hunden deres er ufordragelig. Jeg tror ikke noen ønsker en slik hund i hjemmet sitt. På min side, har jeg valgt å åpne hjemmet mitt for venner med frekke hunder, men nei, det er ikke så veldig trivelig bestandig.

Til trådstarter, hvor viktig tror du det er for din venn å ta med seg hunden sin til deg? Du kan jo prøve og forklare at du forstår hunden betyr mye for vedkommende, men at det kanskje ikke passer helt denne gangen? Om hunden er så umulig som du beskriver så får du forhåpentligvis forståelse.

Hunden som er den verste i omgangs kretsen min er "medisin" for min venninne. Den betyr alt for henne. Men blir nok å kalle spade for spade når det gjelder hjemmet mitt. Om hun ikke klarer roe den så går vi heller tur som noen anbefalte her inne

[Castella]

Her er hunder jeg kjenner godt selvfølgelig velkommen. Tispa mi er ikke glad i fremmede hunder så det hadde ikke gått. Men ellers er jeg ganske rund i kantene ang hunders oppførsel.

Når det kommer til unger så kommer det an på...unger prater i munnen på deg, peller på ting, river ned ting, plager hundene...jeg blir utslitt av å måtte følge med på ungen hele tiden så jeg er ikke veldig positiv til unger på besøk. Men altså jeg hadde ikke sagt nei om en god venninne spurte om hun kunne ha med avkommet. Også kommer det an på ungen...

[Siri]

Jeg tar aldri med meg min(e) hund(er) inn til folk om jeg blir invitert bort - selv ikke om de jeg besøker synes det er greit. JEG gidder liksom bare ikke å skulle passe på hundene samtidig som jeg skal kose med med prat og kaffe/middag etc. Som regel blir bikkja liggende i bilen, mens jeg er på "slabberas" . Dersom det er overnattingstur blir det selvsagt noe annet, og om hunden ikke er velkommen INN om natta, da drar jeg heller ikke på besøk dit .

Jeg synes også som de andre her at det er en selvfølge at man spør om det er ok å ta med seg hunden på besøk til andre.

Hos meg der jeg bor nå, er alle hunde velkomne inn om de går sammen med min(e) egne hund(er), og om det er hunder som ikke går så godt sammen, så deler vi bare av huset. Det går som regel fint. Der jeg bodde før var det litt mer problematisk og mindre, og da var jeg ikke like glad for å få andre hunder på besøk, men det ordnet seg jo alltid på en eller annen måte . Besøkshunder har jo en selvsagt plass i sofaen når de kommer inn, evt andre steder de har lyst til å være (ja, ikke på bordet og sånt, da *ler*), men jeg forutsetter selvsagt at eier har kontroll og at hundene ikke pisser og driter inne liksom. DET er ikke like velkomment, selvsagt (om det ikke er små valper selvsagt).

Og ang barn... Folk må gjerne ta med sine barn på besøk, men jeg har liksom ingenting som kan være morsomt for barn å holde på med eller leke med hos meg, og jeg har ingen leketing ute heller - men de må gjerne løpt og springe og henge i gardinene om de nå synes det er morsomt. MEN - det som ER litt slitsomt, er unger som maser og gnåler og skal ha oppmerksomheten HELE tida. Det er jeg ikke så himla begeistret for, må jeg innrømme. Når man ikke får fred til å snakke sammen fordi ungen skal ha all oppmerksomhet - ja da kan man kanskje la ungen være hjemme eller la være å komme på besøk.

[Aya]

Jeg synes det er så rart at folk forventer at det er greit å ta med hunden inn jeg! skjønner godt at ikke-hundefolk ikke vil ha dyr inn i sitt eget hjem. Jeg ville bare sagt at hunden må være i bilen, evt at hunden kan være med inn i gangen, men da må den bare være der.

[Helene Svendsen]

Jeg spør alltid før jeg tar med meg hund hjem til folk, og det bør være vanlig høflighet.

Er det ikke det, må du være ærlig, og gi beskjed.

Som hundeeier må man respektere at hunden ikke alltid er ønsket i andres hjem.

[Ann-Helen Bergersen]

Det greieste er vel bare og si det.

Risikon er som andre har påpekt at du vil få mindre besøk av vedkommende med hund

For mitt vedkommende er det helt greit at folk er direkte å sier ifra, men hvis vedkommende bor et stykke unna meg så gidder jeg ikke å besøke de om det er såå skrekklig at bikkja er med. Da har jeg faktisk venner og familie som syns det er trivlig med hund og som ikke er så "stuck up"

Dette kom kanskje litt hardt ut men det jeg vil si var at om jeg hadde en hund som surra rundt, som jeg ikke har, så ville jeg aldri slept den løs på besøk hos andre. Om man bor nære hverandre er det ikke et problem da kan jo bikkja være hjemme men er det en større avstand så skjer ikke det. Zappa er en del av familien. Om vi skulle på besøk til noen og de sa nei vi vil ikke ha ungene inn i huset så hadde vi jo ikke dratt på besøk til dem.....