Gå til innhold
Hundesonen.no

Alaskan Malamute Valp erfaringer


flyingunicorn
 Share

Recommended Posts

Hei!

Vi har en Alaskan Malamute på 7 måneder, han er snill som dagen er lang! Han er underdanig når han møter andre hunder og nysgjerrig på katter. Han er jo enda valpete av seg så han virker jo kanskje litt for ivrig i blant, men det er aldri noe aggressivitet inni bildet.

Før vi kjøpte AM'en våres så leste vi mye om rasen, blant annet at hannhundene kan være aggressiv mot andre hannhunder. Vi har ikke opplevd dette.

Men jeg leste for noen dager siden at noen kan bli mer aggressive og dominant når de er fylt 2 år, noe jeg syntes hørtes litt merkelig ut.

Er det andre som har erfaringer angående dette og sin malamute?

Dette ble et litt rotete innlegg, men jeg vil gjerne vite om noen har merket drastiske endringer i gemytt når AM'en dems har vokst seg til.

La også med et bilde av gullgutten våres!

post-12413-0-16012600-1374609385_thumb.j

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det gjelder ikke bare Am, men de aller fleste hunder endrer seg i 2års alder, da regnes de gjerne for voksne og ferdig med puberteten. Hannhundene her i hus har blitt vanskeligere i forhold til andre hanner. Tispene ble bare roligere i forhold til det aller meste.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det gjelder ikke bare Am, men de aller fleste hunder endrer seg i 2års alder, da regnes de gjerne for voksne og ferdig med puberteten. Hannhundene her i hus har blitt vanskeligere i forhold til andre hanner. Tispene ble bare roligere i forhold til det aller meste.

Ja, selv har jeg bare hatt tisper før så er vel derfor jeg ikke har tenkt særlig over det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er sånn ja, at AM kan endre seg veldig og bli hannhundagressive når de når to års alderen. De er kjent for å være vanskelige på akkurat dette punktet dessverre.. Men det trenger ikke å bli et veldig stort problem for dere.

Tusen takk for svar, er bare så redd for at vår kjære muttmutt skal forandre seg veldig. Ser det liksom ikke helt for meg når han er snill med store og små.

Men spiller ikke sosialiseringen noe inn på dette?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det stemmer og er ikke så rart i det hele tatt. Nå er han jo bare et barn og som med mennesker så kommer gjerne alvor med alderen. Barn vil bare leke og ha det gøy. Når det gjelder AM så er det ikke bare hanner, tispe og tispe trenger heller ikke og være en god match selv om hannene kanskje er hakket værre. Det beste du kan gjøre er og kun treffe allrighte hunder slik at han blir trygg, usikkerhet vil jo bare forsterke evt hundeaggresjon, og aller helst bare holde deg til hunder dere begge kjenner. Min kunne fint gå løs med hannhunder han kjente. Men dere bør være forberedt på at han kanskje ikke kan gå løs sammen med andre hann hunder etterhvert som han blir eldre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så flott hund! Og han så virkelig veldig snill ut :D

Når det gjelder hannhundsaggresivitet, er det først om et par mnd, når unghunden din er ca 9 mnd gammel og den fysiske kjønnsmodningen starter, at du normalt vil kunne begynne å merke tendenser til det som kan utvikle seg til samkjønnsaggressivitet. Hunden din er ikke voksen nok for å ha utviklet noe sånt ennå, men det betyr jo ikke at det trenger å gjøre det heller :)

Også er jeg helt enig med det Malamuten skriver over :)

Han nærmer seg den "magiske" alderen, og det er et par ting du kan gjøre for å øke sannsynligheten for at din AM blir fin med andre hannhunder :) For det første bør hunden din få henge med trygge, voksne hannhunder (og tisper, da; men faste hannhundkompiser er ekstra viktig i denne perioden) han allerede kjenner, slik at han gjennom dem kan lære hvordan en voksen hannhund skal forholde seg til andre voksne hannhunder. Gjerne gå turer sammen, la dem leke litt kanskje, være sammen over lengre tid, rett og slett få omgås naturlig. For det andre er det greit å ikke hilse på tilfeldige hunder på tur; i hilsesituasjoner er det jo ofte litt ekstra stress og tendenser til konflikt, og du vet aldri om den andre hunden vil være fin mot din hund. De fleste hunder er snille med valper/unghunder, men du vil nok merke at i løpet av kort tid vil enkelte hannhunder bli stive i språket og gretne eller til og med sinte mot hunden din. Så det er best å unngå, tror jeg, i det minste til hunden din er godt over 2 år og stabil i forhold til andre hannhunder :)

Lykke til, håper dere overlever sommerheten ;)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for flotte tips dere :)

Skal ta han med til pappa på søndag så han kan være litt med dem sin hannhund .

De kjenner hverandre og går greit sammen, så da håper jeg det fortsetter :)

Og sommeren er fæl synes mutte, men han har blitt bedre vant til vann nå, så kanskje han blir glad i å bade :lol:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...