Milo, min Milo

[Guest Christine]

Milo 20.04.2002 - 04.07.2013

Interessen for hund kom tidlig, og som 8-åring hadde jeg kjennskap til alle hundene i nabolaget. Jeg gikk turer med samtlige, men ønsket om egen hund var fortsatt sterkt. Til 9-års dagen min ønsket jeg meg hund, og med både skuffelse og glede fikk jeg en undulat istedenfor. Jeg trodde de hadde misforstått, for det var fuglehund jeg skulle ha, ikke fugl. Like etter jeg fylte 10 fikk jeg beskjed om at vi sto på lista til en oppdretter. Dersom alt gikk i orden skulle vi få oss en hund. Vi skulle ha tispe, og navnet var allerede bestemt: Bessy, oppkalt etter Besseggen. 20.April 2002 ringte telefonen. Jeg kom inn fra tur med nabohunden idet pappa tok telefonen. Kun en tispe ble født hørte jeg de sa. Tårene rant med en gang, men så hørte jeg at vi kunne få hannhund, og velge som blandt de første som plaster på såret. Vi gikk med på avtalen, og besøkte kullet. Jeg var så forelsket. Så kom dagen vi skulle velge valp, og valget falt umiddelbart på den hviteste og skjønneste av dem alle.

Slik kom du inn i livet mitt, kjære Milo. Jeg var så stolt av deg, og ville vise deg frem til alle. De to første årene hadde vi en del problemer. Du stakk av tvert du fikk muligheten, utagerte på hunder og krevde mye. Så begynte jeg på hundetreff, hvor jeg møtte en flott gjeng. Vi gikk også vårt første kurs, og etterhvert ble ting bedre. Vi fikk øynene opp for trening og hundesport. Takket være deg, kjære Milo, driver jeg fortsatt med hundesport, og har fått gode venner med på kjøpet. Sammen prøvde vi forskjellige sporter, alt fra agility, rally lydighet, lp til spor. Du lærte meg så mye om både hund og trening.

I 2007 kom Vegas inn i livet vårt. I starten var du skeptisk, men da Vegas ble knøvlet av en annen hund røyk du båndet og gikk inn for å forsvare Vegas. Da skjønte du vel at den lille valpen var kommet for å bli, og godtok han sakte men sikkert. Gud, for et fint trekløver vi ble. Alltid like stolt når folk spurte meg om hundene mine.

Du var klippen min. De gangen jeg kom gråtende hjem fra skolen var du der tvert for å trøste meg. Jeg fortalte deg alt, og du lyttet trofast på problemene mine. Da mamma ble syk lå du oppe på rommet hennes dag ut, og dag inn. Du skjønte så mye, og du visste at du måtte passe på henne når vi andre var på skole og jobb. Jeg føler livet startet når du kom inn i familien, og du var der alltid ved min side igjennom oppveksten.

I fjor merket jeg at noe ikke var som det skulle, og tok turen til veterinæren. Veterinæren oppdaget fort at du hadde vondt i ryggen og skrev ut rimadyl. Jeg spurte om vortene som plagde deg, og jeg husker enda godt hva veterinæren svarte: Det er ikke vortene du skal tenke på, du bør være bekymret for ryggen hans. Jeg følte jeg hadde sviktet deg, for jeg hadde ikke merket at du hadde så vondt i ryggen din. Senere ble det tatt røntgen, og resultatet viste spondylose og forkalkninger. Fra nakke til lende. Vinteren kom, og jeg merket at du sleit mer enn før. Jeg la opp turene etter deg, og sørget for å holde deg så varm som mulig. I år ble du dårligere, og vi besluttet å prøve cartrophen.

Jeg tok deg med på behandling en gang i uken. Vanntredemølle og massasje skulle gjøre deg bedre. Hun som behandlet deg sa at ryggen din var et kaos, hun hadde nesten aldri kjent på en hund med så stram rygg.

Tiden gikk, og jeg trodde sprøytene funket. Du fikk mer energi, men det viste seg å være kortvarig. Veterinæren og behandlingsdamen pratet med meg, og vi ble enige om å avbryte behandlingen.

De siste ukene ble du sakte men sikkert dårligere, og den siste uken var du slapp. Jeg hørte det surklet i brystet når du pustet, og energien din var borte. Jeg snakket med familien og fortalte hvordan du hadde det, og vi ble enige om at du ikke hadde det godt. Du skulle slippe å lide mer. Jeg økte rimadyldosen din, og du fikk noen fine turer. Du fikk være hund igjen. På vår siste tur logrer du og travet ved siden av meg. Plutselig mistet du gnisten og ble brått sliten. Jeg fikk den siste bekreftelsen, nå var det nok.

Vi har gjort så mye sammen, og jeg sitter igjen med så fine minner, tanker, erfaringer og opplevelser. Det har jeg kun deg å takke for. Du var helt spesiell, og du vil alltid ha en stor plass i hjertet mitt. Du er savnet, og jeg orker ikke tanken på å fortsette uten deg. Jeg vet du har det bedre nå, og at du følger med fra oven.

Kjære Milo. Jeg elsker deg og savner deg. Håper du koser deg og løper rundt opp i himmelen. Vi sees igjen min kjære venn. Hvil i fred