Gå til innhold
Hundesonen.no

Valgets kvaler ved valg av oppdretter


RDJ
 Share

Recommended Posts

Dette er vel et litt sutrete emne, men det hjelper ofte med litt synspunkter utenfra.

Som enkelte her vet, jobber jeg med å finne en tispevalp for tiden. Det er en rase som er såpass populær for tiden at oppdretterne av de gode kullene (sikkert også de dårlige) står fritt til å velge sine kjøpere. I et av kullene jeg har hatt mest tro på, ble valpefordelingen 6 hanner og 1 tispe. Tispa skulle oppdretter beholde selv, men jeg fikk tilbud om en hannvalp. Den andre oppdretteren jeg står på liste hos venter fortsatt valper, men her står jeg med førstevalg av tispe.

Så her står jeg da. Planen det siste året har vært tispe hele veien, men da jeg begynte å lete spesifikt etter kull i vår, så jeg kjapt at dette ikke ville være så enkelt som først antatt. Årsaken til valg av kjønn, var at dersom alt skulle klaffe med helse og jaktegenskaper (jaktprøveresultater), så ville jeg ha muligheten til å sette kull på hunden. Samtidig ser jeg jo at det er litt søkt å gå inn i en ny rase med det mål at man skal bli oppdretter av den. Det er jo uansett langt fra sikkert at tispa blir bra nok til at kull blir aktuelt uansett. På den annen side blir det dumt å utelukke muligheten helt ved å velge hannhund.

For å komplisere ytterligere: Det kullet som enda ikke er født, kan karakteriseres som et eksperimentelt kull. Indeksene (jaktegenskaper, HD og skudd) er utrolig gode, LANGT over snittet på rasen. Så her er muligheten god for å kunne få noe helt spesielt. Ulempen er en innavlsgrad på 8%, og det i en rase med problemer ang allergi og epilepsi. Så risikoen høynes tilsvarende.

Utvikler tispen allergi, er det ingenting å avle på uansett. Da står jeg ikke bare med noe som like gjerne kunne vært en hannhund, men også en hund som ikke er frisk. Hannvalpen jeg har fått tilbud om, ser jeg som veldig lavrisiko hva helse angår.

Så, dersom noen har orket å lese gjennom denne tankestrømmen:-) Er det verdt risikoen å håpe på tispe fra neste kull? Er det like greit å gå for en "trygg og god" hannhund for å lære seg rasen ordentlig før man evt begynner å tenke på oppdrett? Kanskje noen har andre tanker om saken? Mulig det kan komme frem litt perspektiver jeg ikke har tenkt over.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er en tispeperson, tror jeg. Har aldri hatt hannhund, så må vel sikkert prøve det en gang også. :P

Men jeg leser ut ifra det du skriver at du først og fremst vil ha en god jakthund? Isåfall, i hvilket kull kan du vente å få de beste jaktegenskapene? Er det helst hannhund eller tispe du vil ha i hverdagen?

Hva ligger på linjene av allergi og epilepsi? Jeg håper oppdretter kjenner linjene godt når h*n velger å gjøre så tett innavl? Om oppdretter kjenner linjene godt og ikke vet om noe ville jeg senket skuldrene, tror jeg.

Da jeg hadde valper hadde jeg to som gjerne ville ha tispe og en som ville ha hannhund, og fikk kun en tispe til meg + en hannhund. Hannhunden endte hos et par som ville ha tispe. De hadde takket nei til hannhund i et annet kull også, men magefølelsen deres sa at de ville ha valp hos meg. De virker forøvrig veldig fornøyd. Hva sier magefølelsen din om oppdretterne? Om foreldrenes gemytt? Husk at det er en hund du skal leve med i hverdagen. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en gammel hannhund nå, og har trivdes godt med ham. Samboeren har dog tispe, og jeg ser ingen problemer med denne heller. Så akkurat i hverdagen er det hipp som happ egentlig. Eneste er jo litt potensiell problematikk dersom løpetida havner i jaktsesongen.

Det kullet jeg har fått tilbudt hannvalp fra er solid og trygt både jaktlig og helsemessig.Tror ikke jeg får noen store overraskelser her. Det betyr også at det nok ikke vil bli noe ekstraordinære egenskaper.

"Risikokullet" er et kull som er svært solid jaktlig, og har potensiale til å bli noe utover det vanlige. Hadde jeg forvaltet en tispe fra dette kullet bra, ville dette være en potensiell avlstispe som er godt over snittet for rasen. Dette med allergi er den store bøygen, da dette er snakk om et tysk kull. Det er vanskelig å få oversikt over allergi og epilepsi i Tyskland. Dels fordi oppdrettere er tause om saken, og dels fordi det ofte er noe som rett og slett blir oversett. Det blir ikke ansett som viktig. Når det er sagt, sier både oppdretter og avlsrådssrepresentant i raseklubben at foreldredyrene og linjene ikke er belastet med disse tingene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva med å vente til du finner den kombinasjnen du virkelig VIL ha, som gir tispevalp og som ikke er belastet med høyere risiko for allergi?

Hvorfor gå for noe du ikke er hundre prosent bekvem med, av ene eller andre grunnen?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er vel et litt sutrete emne, men det hjelper ofte med litt synspunkter utenfra.

Som enkelte her vet, jobber jeg med å finne en tispevalp for tiden. Det er en rase som er såpass populær for tiden at oppdretterne av de gode kullene (sikkert også de dårlige) står fritt til å velge sine kjøpere. I et av kullene jeg har hatt mest tro på, ble valpefordelingen 6 hanner og 1 tispe. Tispa skulle oppdretter beholde selv, men jeg fikk tilbud om en hannvalp. Den andre oppdretteren jeg står på liste hos venter fortsatt valper, men her står jeg med førstevalg av tispe.

Så her står jeg da. Planen det siste året har vært tispe hele veien, men da jeg begynte å lete spesifikt etter kull i vår, så jeg kjapt at dette ikke ville være så enkelt som først antatt. Årsaken til valg av kjønn, var at dersom alt skulle klaffe med helse og jaktegenskaper (jaktprøveresultater), så ville jeg ha muligheten til å sette kull på hunden. Samtidig ser jeg jo at det er litt søkt å gå inn i en ny rase med det mål at man skal bli oppdretter av den. Det er jo uansett langt fra sikkert at tispa blir bra nok til at kull blir aktuelt uansett. På den annen side blir det dumt å utelukke muligheten helt ved å velge hannhund.

For å komplisere ytterligere: Det kullet som enda ikke er født, kan karakteriseres som et eksperimentelt kull. Indeksene (jaktegenskaper, HD og skudd) er utrolig gode, LANGT over snittet på rasen. Så her er muligheten god for å kunne få noe helt spesielt. Ulempen er en innavlsgrad på 8%, og det i en rase med problemer ang allergi og epilepsi. Så risikoen høynes tilsvarende.

Utvikler tispen allergi, er det ingenting å avle på uansett. Da står jeg ikke bare med noe som like gjerne kunne vært en hannhund, men også en hund som ikke er frisk. Hannvalpen jeg har fått tilbud om, ser jeg som veldig lavrisiko hva helse angår.

Så, dersom noen har orket å lese gjennom denne tankestrømmen:-) Er det verdt risikoen å håpe på tispe fra neste kull? Er det like greit å gå for en "trygg og god" hannhund for å lære seg rasen ordentlig før man evt begynner å tenke på oppdrett? Kanskje noen har andre tanker om saken? Mulig det kan komme frem litt perspektiver jeg ikke har tenkt over.

Det kommer jo an på hva du vil i bunn og grunn, det er jo du som skal leve med hunden. Men du har jo evt et tredje valgalternativ da og det er jo og vente litt til til det kommer et perfekt kull med gjennomsnittlig eller bedre sannsynlighet for friske valper og som har en tispe til deg. Det hadde vært mitt valg tror jeg..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror ikke jeg hadde valgt kullet med 8% innavlsgrad jeg - iallefall ikke hvis det er belastede linjer. Og hvis det er sånn at det "hysjes" litt ned ang allergi tror jeg ikke at jeg hadde stolt på verken oppdretter eller avlsrådrepresentant :)
Jeg er en sånn person som gjerne vil ha et så godt utgangspunkt for å få en frisk hund som mulig. Hvis du ikke har lyst på hannhund og ikke er helt sikker ang dette andre kullet ville jeg ha ventet jeg og sett hva som kommer senere. Når det er sagt er jeg hannhundperson så jeg hadde ikke hatt noe imot en hanne fra det første kullet - men hvis DU ønsker deg tispe kan det jo kanskje være like greit å vente litt? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tispe eller hannhund er jo ett viktig valg..og siden du egentlig hele tiden har vist at du vil ha tispe.. Tenker jeg at det er det viktige valget og verdt å vente på. Tenker jeg.

Om du skal ha tispe fra den kommende kombinasjonen eller om du skal vente på noe annet veit jeg ikke .

Men er det viktig for deg å ha innavlsgrad lik 0 så venter du på det.

Selv har jeg endt opp med hannhund når jeg i utgangspunktet ville ha tispe og hadde meldt dette til oppdretter-(Da jeg begynte å vakle på kjønn fikk jeg førstevalg på gutt eller jente..så valget var mitt)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Får du en fantastisk bra hanhund så vil vel den bli brukt i avl også, og muligheten for å sikre seg valp etter han vil jo være der. Med mindre det er selve avlen du er interessert i på det punktet, så kan hanhund være vel så verdifull avlsmessig som tisper.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
    • Usikker på om massiv fremgang i hverdagslydighet skyldes endring av metode, økt mental modenhet med mer impulskontroll, "varmen" (ikke veldig), eller en kombinasjon, men vi koser oss. Ikke en lyd på verken bussen, Posten eller Felleskjøpet i dag. Ble helt rørt av hvor flink han var til å sitte pent og pyntelig og vente uten labber på disken eller konsert. Å manøvrere pent mellom hyller med leker og tygg og snacks var deilig nok. Måtte nesten klype meg i armen da han bare var lydig ved disken også, begge steder. Det kom noen raptusbyks da vi nærmet oss hjemme igjen, men kjapt under kontroll med cue på en øvelse og en leke, og da det i neste øyeblikk kom et helt heat av saftige skinker i kondomdress på hjul -  bakfra - bare en meter fra oss, så satt han bare pent og pyntelig og så på de fly forbi uten impulser til å jage etter for å bite noen i rumpa. Amazing!  Godgutten 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...