Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Guest lijenta
Skrevet

Ta deg tid til å sørge i morgen og ikke gjøre annet. På jobb så fokuser veldig på det du skal gjøre. Lykke til med omplasseringen og håper han får et langt og lykkelig liv videre med allergien under kontroll

Skrevet

Det er nettop det, seperasjonsangsten er eneste grunnen til at vi omplassererhan. Han er absolutt fantastisk.

Vi får heldigvis møte han der han skal bo nå, jeg har ingen planer om å møte han så fort som mulig, men det er stor trøst at jeg ikke "mister han for alltid", og at jeg faktisk har mulighet for å møte han.

Har klart meg relativt bra i dag, brøyt litt sammen etter jobb, men samboeren min er veldig flink til å trøste meg. Det hjelper også veldig at jeg skal til mamma i morgen men sambo leverer. Og at han kommer dit når han er "ferdig".

Jeg gruer meg absolutt til uka. Når jeg sitter alene på jobb, kjøringa en time til og fra jobb alt det der..

Hvis noen syntes jeg takler dette som en drittunge, så har dere mest sannsynlig rett. Jeg har som sagt null kontroll på følelsene mine

Skrevet

Har mye medfølelse for deg! Det var et tøft valg du tok, men det til det beste for alle.

Nå håper jeg at Viktor får sitt permanente hjem og slår seg til ro der. Så at han lå ute til omplassering enda, så det burde man jo fått endret om det ikke stemmer?

Men om du bare tenker på hundens del, er det dessverre ikke det beste at du kommer og besøker han i det hele tatt... Slår han seg endelig til ro og "glemmer" deg, så er det for det beste at du da ikke drar og ødelegger det. Vet at det er hardt å høre, men om du kan be om bilder og oppdateringer på andre måter om hvordan det går, hadde det vært mye bedre.


Skrevet

Jeg overtok en omplasseringshund i mars, og hun har hilst på sine tidligere eiere tre ganger allerede. Første gangen var 11 uker etter flyttingen, og hun viste tydelig at det nå er jeg som er eieren hennes ved at hun søkte kontakt med meg hele tiden, og stod og ventet på meg ved døra (før jeg hadde gjort tegn til at vi skulle gå). Alle gangene har vi besøkt dem, de har aldri vært her.

Så susselussa, føl deg frem og ha god kontakt med de nye eierne så kommer det nok til å gå kjempefint. Men for begges del kan det nok være greit å vente en stund sånn at han får tid til å roe seg på det nye stedet før dere treffes igjen.

Jeg har ikke omplassert en hund selv, men jeg avlivet min av samme grunn som dere omplasserer. Og ja, det vil bli ufattelig tungt i starten - å tro noe annet er naivt. Det er nok ikke noen trøst at vi sier at "det går over", det er bare noe du må erfare etter en tid. For det vil bli bittelitt lettere for hver dag, og tilslutt vil dere sitte igjen med gode følelser med muligheten for å huske de gode minnene, og ikke bare skuffelsen. Bruk den siste tida sammen på best mulig måte, og prøv å fortelle deg selv at dette absolutt er det beste for ham. Stabile rammer er det han trenger, og dere har tatt en utrolig god (og tøff) avgjørelse ved å finne et nytt hjem til ham. Så, jeg vil bare gi deg en klem og si lykke til :hug:

  • Like 1
Skrevet

Har mye medfølelse for deg! Det var et tøft valg du tok, men det til det beste for alle.

Nå håper jeg at Viktor får sitt permanente hjem og slår seg til ro der. Så at han lå ute til omplassering enda, så det burde man jo fått endret om det ikke stemmer?

Men om du bare tenker på hundens del, er det dessverre ikke det beste at du kommer og besøker han i det hele tatt... Slår han seg endelig til ro og "glemmer" deg, så er det for det beste at du da ikke drar og ødelegger det. Vet at det er hardt å høre, men om du kan be om bilder og oppdateringer på andre måter om hvordan det går, hadde det vært mye bedre.

Har tenkt på det selv. Har tenkt at jeg ikke "vil" besøke, men da får jeg helt panikk. Jeg tror kanskje også at ikke bare for Viktor sin del, men for min del og at det er best å ikke møte han. Lurer litt på om ikke sorgen hadde kommer igjen. Vet ikke om det hadde vært aktueklt i det hele tatt, men det roer meg litt.

I dag har vi vært i skogen og kost oss, så nå skal vi spisr deilig middag før det er sofatjeneste. I morgen skal vi bare kose oss så lenge vi kan.

Skrevet

Jeg overtok en omplasseringshund i mars, og hun har hilst på sine tidligere eiere tre ganger allerede. Første gangen var 11 uker etter flyttingen, og hun viste tydelig at det nå er jeg som er eieren hennes ved at hun søkte kontakt med meg hele tiden, og stod og ventet på meg ved døra (før jeg hadde gjort tegn til at vi skulle gå). Alle gangene har vi besøkt dem, de har aldri vært her.

Så susselussa, føl deg frem og ha god kontakt med de nye eierne så kommer det nok til å gå kjempefint. Men for begges del kan det nok være greit å vente en stund sånn at han får tid til å roe seg på det nye stedet før dere treffes igjen.

Jeg har ikke omplassert en hund selv, men jeg avlivet min av samme grunn som dere omplasserer. Og ja, det vil bli ufattelig tungt i starten - å tro noe annet er naivt. Det er nok ikke noen trøst at vi sier at "det går over", det er bare noe du må erfare etter en tid. For det vil bli bittelitt lettere for hver dag, og tilslutt vil dere sitte igjen med gode følelser med muligheten for å huske de gode minnene, og ikke bare skuffelsen. Bruk den siste tida sammen på best mulig måte, og prøv å fortelle deg selv at dette absolutt er det beste for ham. Stabile rammer er det han trenger, og dere har tatt en utrolig god (og tøff) avgjørelse ved å finne et nytt hjem til ham. Så, jeg vil bare gi deg en klem og si lykke til :hug:

Tusen hjertelig takk for fint svar. Som jeg skreiv i det forje svaret har jeg tenkt utrolig mye på det med å møte han igjen.

Vi har snakket litt om det med møting, og har tenkt veldig på hvor lenge det går før vi eventuelt møter han igjen.

Alt det her er veldig "skummelt" for meg, for jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det, og hvor lang tid det tar og alt sammen. Jeg bekymrer meg alltid altfor mye for alt, og dette også. Jeg har full tillit til hun som overtar han, for hun er en fantastisk dame med masse kunnskap, men likevel syntes jeg det er kjempe skummelt.

Hun syntes også det var helt greit at vi kom på besøk, da hun hadde hatt en omplasseringhund tidligere hvor eierene hadde besøkt den 2 ganger i året uten at det hadde bært noe problem.

Aff. Jeg kjenner at jeg takler dette dårlig. Tårene ligger og presser og klumpen i halsen blir større hver gang jeg ser hunden. Nå skal jeg prøve å slappe av og kose masse ♡

Takk for at dere er så fine alle sammen ♡

Skrevet

Tusen hjertelig takk for fint svar. Som jeg skreiv i det forje svaret har jeg tenkt utrolig mye på det med å møte han igjen.

Vi har snakket litt om det med møting, og har tenkt veldig på hvor lenge det går før vi eventuelt møter han igjen.

Alt det her er veldig "skummelt" for meg, for jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det, og hvor lang tid det tar og alt sammen. Jeg bekymrer meg alltid altfor mye for alt, og dette også. Jeg har full tillit til hun som overtar han, for hun er en fantastisk dame med masse kunnskap, men likevel syntes jeg det er kjempe skummelt.

Hun syntes også det var helt greit at vi kom på besøk, da hun hadde hatt en omplasseringhund tidligere hvor eierene hadde besøkt den 2 ganger i året uten at det hadde bært noe problem.

Aff. Jeg kjenner at jeg takler dette dårlig. Tårene ligger og presser og klumpen i halsen blir større hver gang jeg ser hunden. Nå skal jeg prøve å slappe av og kose masse ♡

Takk for at dere er så fine alle sammen ♡

Jeg tror det viktigste er at du gjør det som føles riktig for deg. Det er umulig å vite allerede nå, men det vil komme etterhvert. Ikke for å sammenligne, men; da vi skulle treffe de gamle eierne for første gang var jeg livredd. Livredd for at hun ikke ville bli med meg igjen, og for at jeg måtte dra henne med makt ut derfra. Livredd for at de ville nekte meg å få henne med meg. All bekymringen til ingen nytte :ahappy:

Så poenget er; prøv å ikke bekymre deg, eller tenke for mye på forhånd. Jeg tror du får mye igjen for å bare "go with the flow" og se hva som føles rett for deg/dere/hunden etterhvert som tiden går. Og ja, det er mye lettere sagt enn gjort.

:heart:

Skrevet

Husk at ved omplassering gir man også en ny ekvipasje en sjanse. :) Det er tungt, men av og til er det det beste for alle parter.

Vær forberedt at dersom du besøker han, så trenger han ikke nødvendigvis vise stor glede med å møte dere. Og tenk litt på den følelsen også for din egen del.

  • Like 1
Skrevet

Tusen takk, folkens. Setter utrolig mye pris på det.

Jeg er litt tom for ord. Vi duller og koser oss, jeg gruer meg til i morgen, klump i magen i hele dag. Det hjelper selvfølgelig å tenke at han kommer til å få et fint hjem.. Men jeg klarer ikke slutte å være egoistisk heller. Altså tenke at jeg vil ha han her, alle de tingene som gjør at jeg føler vi har gitt opp, selv om jeg vet at vi ikke gir opp.

Det er det beste for han og det er det beste for oss. Det vet jeg. Jeg vil definitivt møte han igjen en gang i fremtiden. Når han har roet seg og slått sef til ro i sitt nye hjem. Og når jeg har kommet meg over det. (Hvertfall så godt som mulig)

Igjen, tusen takk for all støtte alle sammen. Jeg setter umenneskelig pris på det!

Skrevet

Jeg har en omplasseringshund, nå kommer hun fra fod gården, men dersom hun hadde kommet fra private så hadde jeg ikke vært positiv til møte.

Tror du må høre hva de nye eieren ønsker og du bør på ingen måte få de til å føle at de må si ja til besøk, noen ganger er det kjekt å ha fortiden bak seg og ikke rippe opp i det igjen for hunden sin skyld, så han ikke blir forvirret ;)

Lykke til i morgen :)

Skrevet

Tusen takk :) det er det som er. Det var hun som foreslo at vi kunne møte han, før vi hadde pratet noe om det. Hun er den nye eieren og vi respekterer det.

Aff. Nå skal resten av dagen tilbringes med kos..

Skrevet

Tja begge jeg har omplassert er til venner av meg så naturlig nok så møtes vi en del. Ingen av de har noe problem med det. De fikk litt tid i starten hvor jeg holdt meg unna og nå når jeg kommer så blir de kjempeglade, med det samme, men ikke noe stress når jeg drar igjen etc. De vet hvor de bor. Nå har ingen av dem sep angst eller andre slike problemer da, det kan kanskje ha litt og si, men det finner man nå ut da.

Skrevet

Jeg personlig ville ikke ha gjort det, for hundens del. Og hadde heller ikke gått med på det om jeg hadde overtatt en omplasseringshund, isåfall ikke før etter en veldig lang tid i nytt hjem, dvs. minst ett år.

Skrevet

Det er lov å være lei seg :heart: Og det er lov å sørge!

Også har du lov å være stolt av deg selv at du ikke ga opp, men heller fant et nytt og godt hjem til hunden, hvor han kan leve et liv som kanskje er bedre enn hva du kunne tilby akkurat nå.

Jeg har som sagt selv en hund med kraftig seperasjonsangst, hele livet mitt er tilpasset henne. Og dukker det en dag opp et hjem som kan gi henne et bedre hjem enn det jeg kan, så skal ikke jeg sitte å tviholde på henne for min skyld. For for meg er hennes behov aller viktigst!!

Du gjorde det rette :heart:

Skrevet

Tinka blir passet med en gang jeg får mulighet, tror både hun og jeg syntes det er kjempekos. Hun har ofte vært her flere uker feks i forbindelse med sommerferie.

Men tror det er noe man må ta i samarbeid med ny eier og hva man selv vil, som regel vil jeg tro hunden takler det veldig fint så lenge det får gått litt tilpasningstid først.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...