Gå til innhold
Hundesonen.no

Fungerer kelpie til agility på høyt nivå?


Petra
 Share

Recommended Posts

Har lyst å skrive deg en lenger avhandling om kelpier.. men skal la vær. Innenfor min (noget begrensede erfaring.. men litt er det allikevel blitt) så kan jeg bare si at kelpier er snille (i alle betydninger av ordet), ikke skarpe. De er stortsett veldig vennlige med andre hunder, de er stortsett veldig glad i folk. Noen er mer intense enn andre *skule bort på en sovende Strider*, og noen er mindre intense *skule bort på sovende Shy, kanskje ikke så intens men fytterrakkern for en liten ramp* men sånt får du en pekepinn om når du ser etter oppdretter. Størrelse og tyngde varierer også noe innenfor rasestandarden (AK) men igjen, sjekk ut oppdrettere.

Vi er flere med kelpie her, Harly (til Mokken), Strider (min) og Balrog (til Marie her på sonen) er søsken og så er det en del til med kelpie. Både Mokken og jeg har faktisk endt opp med 2 kelpier.. var ikke nok med bare en!

Du kan jo sjekke ut Min Hund tråder her på sonen for å se de forskjellige, og også få et inntrykk av hvordan de er (men da fremstår alle nok som ganske så forskjellige personligheter, hvilket de er, men dog de er kelpier alle sammen):

Harly og Lykke

Ellie og Balrog

Strider og Shy

Mikke og Gneis

Opsis, Klima og Ella

Chocomates Cafe Latte - Issi

Dalmisen Nico og kelpien Vegas

DeepEyes Clash of Kings III - Geo

Marvin og Dany

Hmm.. har jeg glemt noen nå..

Og så kan du titte på deepeyes.net, siten til JeanetteH her, hennes hunder er i bunn og grunn årsaken til at vi er blitt en del kelpiefrelste her på sonen!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for alle svar, linker og videoer!

Ut fra de videoene jeg har sett ser det ut som om de kelpiene er raske og smidige nok for meg, i hvert fall. Jeg takler uansett ikke det mest hypre av det hypre, men satser på stabile, feilfrie løp heller enn å beine fortere enn lynets hastighet.

Kjenner at jeg heller mer mot den australske enn working-varianten, siden jeg har litt lyst til å stille ut også. De blir kanskje litt tyngre igjen? Mokken, kan jeg spørre hvordan Harley er i kroppen i forhold til standarden?

Jeg får heller ikke helt tak på hvordan kelpiene er mentalt. Jeg har selvsagt forstått at det er mye hund, men utover det? Er de mer sånn "glad-hypre" som en flatcoat, eller med mer skarphet, alvor og egne meninger om hvor skapet bør stå, liksom? Kan de sammenlignes med andre, mer kjente raser mentalt sett? I hvor stor grad slår gjeteregenskapene inn?

Min kelpie er 15 mnd, og svarer på bakgrunn av det og mitt inntrykk/erfaring så langt.

Gjeteregenskapene til Dany merkes når hun "gjeter" Marvin for lek, og ev. når noe suser forbi. Ellers tenker jeg ikke over det.

Hun kan være høyt og lavt, og hun kan ligge rett ut. Hun er "mye" i den form av at hun ikke alltid tar nei for et nei, eller en beskjed for en beskjed der man faktisk mente det man sa. Hun kan finne på å prøve seg på nytt og på nytt til hun er heeeeelt sikker på at hun virkelig ikke får lov/må slutte. Så der er det opp til deg selv egentlig, hvor lenge du synes det er greit å gi en beskjed hun ignorerer. (De gangene hun gjør det, hun blir bedre og bedre). Hun er veldig glad hele tiden, litt eksplosiv lykke, og gjerne prøver å klatre på deg om hun kan :P Samtidig er hun verdens nydeligste når hun forsiktig hopper opp på to, skraper den ene labben borti armen med flate ører og DE uskyldige øynene som ber om å få komme på fanget. Jeg tror hun er veldig klar over hvor søt hun er da, for å si det sånn :whistle:

Hun har masse energi som må kanaliseres.

Det første året var det liv helt opptil taket. Som en sputnik, men nå har hun landet. Bare snill og god, livet var en eneste stor festplass full av lykke. Men med landet, så mener jeg ikke at hun er daff, lat og bare holder seg i ro. Men at hun er mer tilsnakkendes og har funnet ut av hvordan hverdagen vår er. Finner mer og mer "plassen sin". Det er ikke bare full rairai uten å i det hele tatt få med seg signaler man gir henne lenger.

Terskel for bjeffing var veldig lav da hun kom til meg, men i hverdagen er det lite av det fordi jeg har jobbet med det og gjør det fortsatt. Det er omtrent helt borte med noen få unntak. Hun har bla nylig fått for seg at man skal gi lyd når det trasker noen forbi gjerdet vårt når hun er i hagen, men det får jeg plukket av henne. Begge hundene varsler når det kommer noen. Det synes jeg er helt ok, men jeg vil samtidig at de skal slutte når jeg ber om det. (Der er kooikern værre enn kelpien).Jeg opplever ikke kelpien generelt som gneldrete i det hele tatt, men noen har nok en lavere terskel for lyd enn andre. Selv om jeg må si at jeg opplever det i veldig liten grad når jeg er sammen med andre kelpier.

Dany er full fres ute, du kan fint få henne full fres inne også, men hun kan også slappe helt av og bare slaske seg. (Men dette måtte jeg faktisk jobbe en del med fra starten av, ro-trening og hverdagsregler).

Kelpien har mye energi, og jeg synes de er små klovner. Jeg ler meg skakk av Dany titt og ofte. Men jeg kan levende forestille meg at hvis man ikke liker den evige "gå på" uansett, hopp og sprett, følelsen av å ikke bli tatt alvorlig alltid (ihvertfall i min situasjon), kanskje en liten veps som sitter rett oppi ansiktet ditt om du ikke er veldig tydelig på at du ikke synes det er noe alright, lykkerus, sprettball, all energien, en som klatrer opp på magen din og står og ser deg i øynene mens du tar sit-ups ( :lol: ), osv osv, kan bli irriterende.

De er ulike individer, men jevnt over så synes jeg de er noen festlige klovner, utgangspunkt til gode arbeidshunder, evige livsnytere og fulle av lykke der jeg synes hundene går godt med hverandre og med andre raser. Begge kjønn egentlig.

Jeg elsker kelpien og føler jeg har funnet "min rase", andre synes kanskje de er slitsomme og masete, eller bare "mye"? Det kommer an på hunden, og det kommer an på personen og hva man skal bruke kelpien til, tror jeg.

Så kan det være at andre har litt andre erfaringer enn det jeg har gjort meg så langt :)

Hvis du får tak i noen MHtester så kan du sammenligne litt og se hva du synes.

Legger til: De er ofte veldig begeistrert for andre mennesker og hunder. Min er ganske ekstrem :lol:

Og jeg må legge til at det antagelig hadde vært litt enklere å få henne i hus om det bare var meg og Marvin. Det ER faktisk mye mer å glede seg over og løpe rundt til når det er to mennesker og 4 hunder som alle er ganske så forskjellige :P. Og når vi er alene sammen bare vi tre, så er alt på et litt lavere nivå helt naturlig. Men sånn blir det nok, og det positive med det er at hun er oppvokst med andre raser og flere mennesker :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for alle svar, linker og videoer!

Ut fra de videoene jeg har sett ser det ut som om de kelpiene er raske og smidige nok for meg, i hvert fall. Jeg takler uansett ikke det mest hypre av det hypre, men satser på stabile, feilfrie løp heller enn å beine fortere enn lynets hastighet.

Kjenner at jeg heller mer mot den australske enn working-varianten, siden jeg har litt lyst til å stille ut også. De blir kanskje litt tyngre igjen? Mokken, kan jeg spørre hvordan Harley er i kroppen i forhold til standarden?

Jeg får heller ikke helt tak på hvordan kelpiene er mentalt. Jeg har selvsagt forstått at det er mye hund, men utover det? Er de mer sånn "glad-hypre" som en flatcoat, eller med mer skarphet, alvor og egne meninger om hvor skapet bør stå, liksom? Kan de sammenlignes med andre, mer kjente raser mentalt sett? I hvor stor grad slår gjeteregenskapene inn?

Harly er nok et sted mellom "lett" og "middels", han er ca 19.5 kg og rundt 50 cm. Standarden sier 43-49 for tisper og 46-51 for hanner.

I og med at jeg bruker hundene minde mye så ønsker jeg at de ikke er for tung i kroppen, samt at de er opp mot maks høyde.

Anbefaler deg å ta en titt i Sofia sitt Kelpiegallery, der kommer endel av forskjellene godt frem :)

Om man skal sammenligne med en annen rase så synes jeg AK ikke er så langt unna labrador av jaktlinjer (som jeg hadde før). selvfølgelig en forskjell på jakt/gjeting, men ellers erfarer jeg at de begge er aktiv, energiske, happy go lucky hunder som alltid er klar for å være med på hva enn man tilbyr :)

Harly han har ikke meninger om noenting han stakkars, han er en godgutt uten sidestykke. Som menneske ville han helt klart drevet med noe seviceyrke. "Hva kan jeg gjøre for deg?" skinner veldig gjennom :teehe:

Frk Lykke er en liten dame med meninger i hverdagen, hun har bein i nesen så det holder, men er samtig enkel å trene med (kun babystyle så langt).

Begge to er lett motiverte av mat og kamplek, men Harly har et gir ekstra :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

TonjeM og Marvin. Tusen takk for lange og gode svar som jeg skal lese mye bedre etterpå når jeg får litt bedre tid!

Men før det: TonjeM, kan man si at kelpien og flat'en minner litt om hverandre i væremåte?

:) Nei, jeg synes overhodet ikke de minner om hverandre i væremåte (og jeg har hatt 3 flatter gjennom et langt liv..). Livate flatter koker over, stresser, blir ukonsentrerte, blokkerer, vimser og er slitsomme på den måten. Kelpien er også veldig livat - men det er veldig kontrollert livathet, de mister ikke fokus, blokkerer ikke, vimser ikke (men når man har en glad kelpie rundt øra, bokstavelig talt, selvom man står oppreist, kunne man kanskje tro det var noe flataktig over dem.. :P ) - selvom energinivået er minst like høyt. Jeg vet ikke hvordan jeg skal ordlegge det, men jeg anser dem som å være svært forskjellige i væremåte, selvom de er like snille og like livate!

Jeg kan leke intenst og heftig og tett innpå med Strider, han lekeknurrer, lekebiter, kamper som et uvær og blir veldig intens - men glemmer seg aldri (har vært på kurs hvor jeg fikk beskjed om å sørge for å ha leker som ga litt avstand når man lekte så hardt med han, i tilfelle han skulle bikke over,men Strider foretrekker å leke tett og opphører øyeblikkelig med leken når jeg sier "nok", uansett hvor oppskrudd han måtte være. Han har aldri aldri noen gang glemt seg bort). Det jeg forsøker å si er at kelpiens livathet omsettes til arbeidsvilje og arbeidsfokus (eller lek eller skjæææærlighet), ikke til stressing eller vimsing.

Vi snakker jo om kelpie-løøøøøv, den er intens(!), og kaller dem for ekorn fordi når de hilser, så spiller det ingen rolle om mennesket står oppreist eller ei - de piler opp og rensker mandlene dine uansett liksom.

Jeg bruker jo ikke kelpiene her til agility, men er veldig opptatt av fysikken deres. Vi bor i et svært tungt skogsterreng, og lumsk er det også med dype hull/steiner kamuflert inni lyng som nesten rekker over hodene på kelpiene, et veldig utfordrende terreng som sikkert lett kunne gi skader. Men kelpiene har jo en ekstrem kroppsbeherskelse. De er mer enn spretne nok til å kompensere for at de ikke er så høye (og for en vanvittig spenst de har), og de er jo ingen tungvektere akkurat heller, og raser gjennom skauen som fløy de på en motorvei.. og sånt tror jeg vel er viktig i agility også. Så jo det var diskusjon om hopp-teknikk. Synes ikke mine hunder feiler noe som helst i hopp-teknikk, de mestrer skogen helt fantastisk. Men som for alle hunder, det er vel viktig å la dem erfare mange ulike slags terreng for å bygge opp kroppsbeherskelsen.

Og de er jo førervare som bare det, er full av moro og ønske om action og er med på absolutt alt man måtte finne på (og som Marvin så riktig påpeker.. for noen klovner.. man ler seg jo fillete av dem.. og man lærer også å ikke ta seg selv så høytidelig!)

Du spurte om gjeting, Strider har en del gjeting i seg, Shy har veldig lite. Strider kan gå over i gjeting hvis han blir veldig ivrig og jeg, som ikke har hatt gjeterhund før, har nok snublet litt i håndteringen av det. Hvilket minner meg på at jeg må legge ut spørsmål om hvordan få til smelldekk på han.. han lærte en forsiktig dekk opprinnelig, jeg brukte mat som belønning og mat er ikke så veldig populært. Så for å sprite opp dekken dro jeg frem lek som belønning, og for intenst, så da ble det en "gjeterdekk" langsom pga forventningen om en knall-lek etterpå.. men jeg synes det er sykt spennende med kelpien, de er så heftige og så utrolig morsomme hunder å ha med å gjøre!

OK.. noen må kjøre ut det kalde vannet.. jeg har ikke noe..som Marvin, jeg elsker simpelthen den hunderasen..

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har også vurdert kelpie da jeg var på utkikk etter brukshund, og tar æren for å ha retta blikket til *Marvin* mot rasen, hehe. Det som gjør at jeg nok aldri ender med kelpie, er at den blir for intens for meg. For tett oppi kroppen din, for mye tripping, for mye eksplosivitet, mye lyd, mjuk, alltid veldig tilstede, og for "smiskete". Som dere ser, er alle disse karakteristikkene ting som kan vendes til fordeler dersom en forberedt på dem og ønsker seg en hund som alltid er på. :) Nå sammenligner jeg med en ekstremt sjølgående rase som ikke merkes innendørs overhodet og som egentlig ikke forventer noe annet enn en tur i ny og ne, så det er klart at om en liker det (og jeg elsker jo det på akkurat like frelst måte som alle kelpie-entusiastene elsker sin rase), så blir kontrasten ganske stor, hehe. Jeg elsker Dany, men aller mest når hun kryper opp i fanget mitt med flate ører og varme øyne. :lol:

Den arbeidsviljen og nøyaktigheten som kelpiene besitter er intet annet enn imponerende, og de er stort sett fantastiske konkurransehunder innen de fleste greiner. Selvsagt har du ekstremt mjuke varianter som er litt skjøre i skolten eller som er altfor miljøberørte også her, men sjøl disse bikkjene er jo veldig morsomme å trene med, sjøl om konkurranse kanskje kan bli en utfordring. Om jeg hadde ambisjoner om å bli dritgod i en hundesport, så ville jeg valgt kelpie, uansett om det var snakk om lp, agility eller bruks. Men da ville jeg også vært villig til å leve med de egenskapene i hverdagen som gjør hunden egna til disse aktivitetene, noe jeg per i dag ikke er klar for.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min kelpie er bittelitt roligere og ikke så intens. Han minner ingenting om en flat, mye mer kontrollert (og ikke så dum - unnskyld flat eiere!)

Han hilser rolig på fremmede og rensker ikke mandlene deres :lol: (De han kjenner derimot, lever ikke like trygt).

Han er også myk som smør og blir i motsetning til *Marvin* sin Dany veldig lei seg om han bare får et lite nei. Redd for å gjøre noe galt!

En fordel på noen måter, men hvis jeg fortsetter å sammenligne med Dany så går hun rett på samme hva hun støter på, mens Balrog kan feige ut.

Balrog passer ypperlig til meg, og Dany ypperlig til *Marvin* så vi er begge like fornøyde. :ahappy:

Han er ikke glad i andre hannhunder, det er det eneste negative med han. Jeg er usikker på hvordan dette hadde vært om han ikke hadde vokst opp med en tispe han føler han må forsvare. Det er også en egenskap jeg ser i flere sammenhenger. Han tar veldig ansvar og skal liksom passe på hele flokken sin. Han er en gullegod familiehund og en super treningshund som gir alt. Han kunne jobbet for bare ros og klapp omtrent, men er likevel en fordel at han elsker både mat og lek. :) Han er også veldig miljøsterk som er en fordel på stevner.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen, tusen takk for alle de gode svarene!!

(fryyyktelig OT, men jeg kjenner ikke helt igjen de flattene jeg har eid og kjent i de beskrivelsene som gis her, de har nok vært litt vimsete og hypre, men ikke verre enn mange andre raser? Lurer på om det er så store individforskjeller eller om det også handler om hvordan ulike mennesker oppfatter hundene? En kombinasjon, kanskje.)

Tilbake til temaet: nå sitter jeg med en oppfatning av kelpien som er omtrent som dette:

Den er omtrent som en retriever når det gjelder å være glad, sosial og med evne til å ikke ta ting særlig tungt

Lettlærtog førerorientert som en BC (forsåvidt som de fleste gruppe 1-hunder)

Arbeidsmaskiner, aktivitetsnivå omtrent som en BC?

Fysikk (fart, smidighet osv) omtrent som en BC?

Men samtidig mindre stressa og vimsete og mer konsentrerte enn det retrievere og bordere kan være

Er jeg inne på noe nå?

I så fall kan det jo virke som en rase som passer for meg... Jeg takler IKKE skarphet og vokt og vakt og alt det der, og nok heller ikke overdreven jaktlyst (type stikke av hver gang den er løs, nok jakt til å leke godt er jo bare bra). Men jeg takler helt fint hunder som er hypre av ren skjær glede, dette er noe jeg virkelig har savnet i noen av hundene mine. Ikke at de har vært deppa, liksom, men jeg merker at de ikke er retrievere :-) Masse energi er heller ikke noe større problem tror jeg, så lenge det ikke bikker over i vokt/vakt/"sinnabikkje" så fort det blir litt lite en dag. Så gemyttet generelt tiltaler meg, men er litt usikker på om jeg kan gi den nok aktivitet. Men nå ligger jo dette litt frem i tid allikevel, det blir vel litt mer tid til hundene igjen så fort guttungen blir litt større.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen, tusen takk for alle de gode svarene!

(fryyyktelig OT, men jeg kjenner ikke helt igjen de flattene jeg har eid og kjent i de beskrivelsene som gis her, de har nok vært litt vimsete og hypre, men ikke verre enn mange andre raser? Lurer på om det er så store individforskjeller eller om det også handler om hvordan ulike mennesker oppfatter hundene? En kombinasjon, kanskje.)

Tilbake til temaet: nå sitter jeg med en oppfatning av kelpien som er omtrent som dette:

Den er omtrent som en retriever når det gjelder å være glad, sosial og med evne til å ikke ta ting særlig tungt

Lettlærtog førerorientert som en BC (forsåvidt som de fleste gruppe 1-hunder)

Arbeidsmaskiner, aktivitetsnivå omtrent som en BC?

Fysikk (fart, smidighet osv) omtrent som en BC?

Men samtidig mindre stressa og vimsete og mer konsentrerte enn det retrievere og bordere kan være

Er jeg inne på noe nå?

I så fall kan det jo virke som en rase som passer for meg... Jeg takler IKKE skarphet og vokt og vakt og alt det der, og nok heller ikke overdreven jaktlyst (type stikke av hver gang den er løs, nok jakt til å leke godt er jo bare bra). Men jeg takler helt fint hunder som er hypre av ren skjær glede, dette er noe jeg virkelig har savnet i noen av hundene mine. Ikke at de har vært deppa, liksom, men jeg merker at de ikke er retrievere :-) Masse energi er heller ikke noe større problem tror jeg, så lenge det ikke bikker over i vokt/vakt/"sinnabikkje" så fort det blir litt lite en dag. Så gemyttet generelt tiltaler meg, men er litt usikker på om jeg kan gi den nok aktivitet. Men nå ligger jo dette litt frem i tid allikevel, det blir vel litt mer tid til hundene igjen så fort guttungen blir litt større.

:) Den flatbeskrivelsen oppstår når man skifter hunderase til noe som er minst like energisk.. det er stor forskjell oppdager man! :lol:

Og synes du oppsummerer ganske bra - men det er ganske store forskjeller innenfor rasen vedr energi/intensitet - dette med det ekstra giret. Man må ikke velge en kelpie med det ekstra giret liksom. Selv har jeg en med ekstra gir og en som er "normalt" (høy)giret. Jeg synes ikke det er vanskelig å gi dem nok aktivitet egentlig, men så er jeg veldig glad i hunder som man kan holde på med så mye man vil. Og det er jo ikke slik at de må ha 8 timers intens aktivitet hver dag heller, men aktivitet skal de ha - helst både tur og trening, men særlig turen/fysisk aktivitet er viktig skulle man ha en periode man ikke har så mye tid til hunden. Da passer man uansett bare på å ha dem med seg sånn at de får litt avbrekk. For oss har det vanskeligste vært å ha dem nok ute i "sivilisasjonen" siden vi bor langt til skogs!

Men bruk tiden på å sjekke ut, dra på utstillinger og kikk litt, hils på dem - de er noen skrekkelige sjarmtroll!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå vet jeg ikke hvor du bor TS, men en helg i okktober skal det være kelpietreff på Ål i Hallingdal :)

Edit; Raseklubben har treff heter det ja, kommer muligens cattledog også :)

Endret av *mokken*
  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Snakket med agility instruktøren min om kelpie og agility i dag inspirert av denne tråden...

Nå gjenforteller jeg bare det han sa..

Hans erfaring var at de working kelpiene han hadde møtt egnet seg dårlig, enten var de veldig dempende og krympende ellers så hadde de gå mye gjeting i seg at svingene ble enorme.

Han sa at hvis han skulle hatt kelpie måtte det ha blitt en Australsk kelpie, men da gjerne av litt slanke/høye linjer (om jeg forstod han rett)..

Personlig synes jeg er rasen er super fin og kunne godt tenkt meg en selv

Red:skrivefeil

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Igjen takk for svar!

Jeg bor på Østlandet, så det treffet på Ål burde jo være mulig å få med seg :)

Sikkert lurt å satse på en litt lettere type, ja. Men fungerer det i forhold til utstilling, eller foretrekker man de litt tyngre typene der?

Hvordan er helsen til kelpien, forresten?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Igjen takk for svar!

Jeg bor på Østlandet, så det treffet på Ål burde jo være mulig å få med seg :)

Sikkert lurt å satse på en litt lettere type, ja. Men fungerer det i forhold til utstilling, eller foretrekker man de litt tyngre typene der?

Hvordan er helsen til kelpien, forresten?

På østlandet er det jo endel kelpier da, så der har du jo god mulighet for å treffe noen på stevner, utstillinger og treninger :)

Raseklubben har nettopp hatt sin første spesial, kritikker, bilder og premieringer finner du her.

Her er også en tråd om AK med div info :)

Raseklubben på fb

En AK skal ikke være grov og kompakt som en cattledog, men en viss personlig tolkning av standarden vi det jo alltid være fra utstillingsdommeren. Nå skal ikke jeg skryte på meg så mye erfaring fra utstilling med kelpie, min Harly er krypt kun vist 2 ganger på valpeshow og Lykke hun er jo bare babyen enda, men jeg har inntrykk av at man slett ikke trenger å ha en AK av grov type for å gjøre det bra på utstilling. Men igjen, jeg ville også styrt unna det helt ekstreme i motsatt retning også. :)

Edit; føyde til litt!

Endret av *mokken*
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
    • Av praktiske årsaker, skal ha med hunden på flere reiser uten fryser. Tenker å gi blanding av vom og tørrfor på sikt.  I tillegg liker jeg å bruke deler av måltidene til trening på tur, noe som er vanskelig med råfor...  
    • Tispen min er 10 måneder nå.  Meget omgjengelig familiehund. Mjuk pels og gemytt 🤣. Lettlært. Nydelig vakker. Perfekt størrelse.  Vi driver med blodspor og lydighet.  Grua meg mest til pelsstell når jeg vurderte rasen, ja snø i pelsen er irriterende, men jeg må lære meg å huske å bruke riktig tøy 🙈 Koser meg overraskende med å klippe og stelle pelsen.  Jeg har dessverre vært ekstremt uheldig med sykdom på henne, men slik jeg har forstått det er dette en sunn rase med få plager.   
    • Blir spennende å følge med videre!   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...