Jeg har så dårlig samvittighet ovenfor hunden!

[giggi]

I 2006 fikk jeg ei Border Collie frøken på 3år. Verdens søteste, herligste, fineste og mest perfekte hund(helt objektivt selvsagt!). Vi har hatt våre oppturer og nedturer, vi har trent og kost oss, og lært utrolig mye, og komt oss lenger enn jeg trodde var mulig.

Jeg fikk henne som 15åring, og gjennom kjærlighetssorger, fortvilelse, flytting, oppturer og nedturer, var hun alltid ved min side. Jeg har ledd og grått om en annen inn i den gode pelsen hundrevis av ganger, og vist at jeg er en av de heldige som får oppleve et helst spesielt bånd til et annet vesen ingen andre kunne forstå.

Da jeg overtok henne skulle hun avlives, hun adde/har sine issues, som mi har jobbet masse med, og komt en laang vei fra da vi starta, selv om jeg noen ganger har lurt på om det hadde vært bedre for henne å slippe, og jeg tror idag at hun har hatt det ganske bra de årene vi har hatt til nå. Hun kom som en reddende engel, og støttet meg gjennom alt. Jeg sjønte henne, og hun skjønte meg. Vi var begge to sjeler med en del rusk.

Nå har hun HD med forkalkninger, og det skal ikke mye til før hun halter. Å bo i byen er umulig, asfalt fungerer ikke, å uten lappen og en liten jente på 8mnd er det desverre ikke så lett å gi henne et godt liv.
Heldigvis har snuppa mi noen fantastiske besteforeldre på faren sin side, som bor på gård langt borte fra alt son heter by, der hun får bo, gå rundt som hun vil å bare kose seg med å kjefte litt på sauer, hester og alle andre vesener som gjemmer seg rundt om i skogen.

Jeg VET at hun blir tatt godt vare på, men jeg føler meg så ufattelig fæl, jeg vet at hadde hun ikke vært der måtte jeg nok desverre latt henne sluppet, men at hun er der uten at jeg er der å forstår henne, at jeg kan vise henne at det er helt greit å være Sasha, at busken ikke kommer til å spise oss, at besøket ikke er farlig, fortelle henne at det er greit hun har redd, selv om hun ikke har noen grunn.

Jeg har det så fælt pågrunn av dette at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre, føler jeg har svikta henne helt.

Vet ikke helt hva jeg ville med dette innlegget, kanskje bare få det ut, kanskje noen kan si at jeg ikke er så fæl, evt. er fæl Er det noen som vet hva jeg mener? Som kanskje kjenner seg litt igjen? Føler meg lite forstått da jeg bare skal være glad hun har en plass å være. Og det er jeg jo også, men det va liksom "oss to foralltid" da, å er ikke så lett å være uten henne.

Nå.... skal jeg slutte. *puste*

[Malamuten]

Jeg skjønner hva du mener, men hvordan klarer hun seg egentlig der hun er nå da? Klarer hun seg jo bra så er det jo ikke noe og lure på, da høres det ut som en fin pensjonist tilværelse. Viss besteforeldrene dine ikke klarer og legge til rette så hadde jeg nok valgt og avlive.

[Penøttsmør]

Du skal ikke ha dårlig samvittighet for det der, hvis hun har det bra hos besteforeldrene dine så er det jo ikke problem? om hun ikke har det bra der, så burde du vurdere saken en gang til..

Jeg vet hvordan du føler det, jeg har en som har det best på landet hos foreldrene mine. Mange som mener jeg har stuet han bort ditt og ikke bryr meg. Men det gjorde veldig vondt å ta det valget etter å ha sett han slite masse med byen og dens "farer". Nå er han lykkelig på hel tid og jeg vet han blir tatt bra vare på. Han kommer på besøkt hit, og jeg dit. Men å bo byen var umulig.