Gå til innhold
Hundesonen.no

KIP - Kan ikke premieres


Sasha&Kiara
 Share

Recommended Posts

Guest Belgerpia

Altså. Gi meg litt kreditt a. Jeg skjønner det jeg og at en hund som vanligvis skritter eller traver, som plutselig bare passer har vondt et sted. Men jo, ut fra innleggene her ser det ut som at man mener at passgang = vondt et sted, ergo bør jeg tydeligvis ta med Nora til veterinær (igjen), for hun passer ganske mye på tur. Det har hun alltid gjort, akkurat som Dina gjorde det, akkurat som Emma gjorde det, og Tjukken, Nyx, Stitch, Whiskey og Lilli gjorde det. De er tydeligvis veldig late alle sammen, eller så lider de alle sammen av ett eller annet som gjør vondt. Av hva jeg har hørt, så ligger tydeligvis denne latskapen eller vondten på linjene til Dina, for ifølge oppdretteren til faren til Dina, så var det noe som fulgte en bestefar eller oldefar eller hva det nå var.

Passgang i en utstillingsring er liksom ikke det største problemet syns jeg, det går det an å få de ut av, og gjør de ikke det, så ja, da er jeg enig i at det kan være noe som gjør vondt ett sted. Men å mer eller mindre gå ut fra at hunder som passer har vondt eller er late, kjenner jeg at jeg sliter litt med. Nora er ikke lat. Så vidt jeg har sett, så har hun ikke vondt noe sted heller - og da er det i så fall en mer eller mindre medfødt vondte, for hun har passet i perioder fra hun var liten. Så igjen. Bør jeg ta henne med til veterinæren og kjøre full sjekk av bevegelsesapparatet hennes, eller kan det være sånn at for noen hunder så er passgang forholdsvis naturlig?

- Og ja, jeg lurer helt seriøst. Det hadde ikke overrasket meg om det feiler den bikkja noe mer.

Gi DEG kreditt?

Ja, det skal jeg gjøre når du slutter å lese noe annet enn det som står her. DA skal du få den kreditten du fortjener faktisk.

Det er INGEN som som sier at det alltid er sånn. Men pass ER en avlastende gangart og den KAN være en indikasjon på at noe er feil.

Føler DU at du burde bruke penger på sjekk så burde du nok det, det er imidlertid INGEN her som sier du MÅ.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gi DEG kreditt?

Ja, det skal jeg gjøre når du slutter å lese noe annet enn det som står her. DA skal du få den kreditten du fortjener faktisk.

Det er INGEN som som sier at det alltid er sånn. Men pass ER en avlastende gangart og den KAN være en indikasjon på at noe er feil.

Føler DU at du burde bruke penger på sjekk så burde du nok det, det er imidlertid INGEN her som sier du MÅ.

Skal vi se hva som står om passgang?

Det hjelper jo ikke om bikkja er pen som fanden om den ikke kan bevege seg.

KIP er en helt ok greie å gi til en hund som ikke kan gå i diagnalgang - og spesielt nå som det er fokus på sunnhet og helse på utstillingshunder så er det helt ok å gi KIP til en hund som ikke går normalt. Da kan ikke dommeren si om den er funksjonell og ferdig med det.

Vi burde sett mer av det egnetlig mener jeg.

Passgang er en avlastende gangart - en hund som konsekvent velger pass kan ha smerter og stivheter som gjør at den velger pass for å slippe smerte. At trekkhunder velger pass etter en stund er jo helt normalt, man får vondter av å løpe langt og lenge og pass er en energibesparende gangart.

I utstillingsringen derimot skal hunder gå i trav - og gjør den ikke det så er det korrekt av dommeren å gi KIP eller 0 for da KAN den ha smerter eller andre defekter som gjør at den ikke KAN bevege seg.

Trekkhunder velger passgang fordi det er helt normalt å få vondter av å løpe langt og lenge..

Det er ingen som sier at de automatisk har vondt noe sted om de passer, men de KAN ha det (vesentlig forskjell).

Og nei, det er ikke ønskelig at islendinger skal gå i pass hele tiden - enkelte av de har imidlertid evnen til å gå i pass og da kan den hentes frem om man ønsker det, men den skal ikke velge å tasle avgårde i det vi kaller grisepass hele tiden. Det er IKKE ønskelig, det er heller ingen indikasjon på at hesten kan bære seg i flyvende pass. Velger den grisepass når den burde skrittet, travet eller tøltet så er det sannsynlig at den har vondt, salen er feiltilpasset eller noe annet plager den.

Noah passer også - når han er sliten - og igjen, det er fordi pass er en avlastende gangart. Dina var lat og da er det lett å velge pass - de gangene hun var på hugget var det ikke mye pass å spore der?

Å være passgjenger er arvelig også, og nei - det betyr ikke at de MÅ ha vondt noe sted - de kan ha det. Timo var flink til å gå fryktelig fort i passgang - han hadde ingen vondter, man han kunne også trave.

Hermine - født traver, i fjor høst begynte hun å velge pass oftere enn trav - i trav haltet hun fort - det viste seg at det var en grunn til at hun valgte pass - vridd bekken - nå, når bekkenet er fikset - velger hun igjen trav.

Så nei - de MÅ ikke ha vondter, men de kan ha det - om de har vondt når de er slitne vet jeg ikke - men mine hunder har stort sett valgt pass når de har vært slitne, eller vi har gått for sakte.

En hund som bare velger pass i utstillingsringen - vel, jeg synes KIP er helt ok - den KAN ha vondt, det er ikke nødvendigvis sånn - men siden man VET at pass er en avlastende gangart så er det greit å bruke det som utgangspunkt at hunden avlaster.

Men neida, du har ikke sagt at det er FEIL du, du sier at det er en avlastende gangart som hunden bruker når den har vondt eller er sliten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...