En sær hund, hva er det?

[Raksha]

Salukien min er sær. Iallefall i forhold til alle andre hunder jeg har møtt opp gjennom årene. Hun kan virke som om hun ikke har humor i det hele tatt. Det "alle" andre hunder lar seg begeistre over snur hun bare ryggen til. Men hun har humor, den kommer bare frem på slike merkelige tidsrom og steder. Og så inkluderer den stort sett bare henne selv. Om noen kommer og vil være med på det lille krumspringet hun har så slutter hun leken med en gang.

Hun er den som mest liker å observere andre hunder. De hun kjenner godt kan hun leke med, samtidig så forstår hun seg ikke på andre hunders lek og blir ofte bare femte hjulet på vogna. Hun prøver, men får liksom ikke til.

Hun studerer folk og andre hunder inne også. Ligger i sofaen med beina i kryss og bare følger med. Spør jeg om hun vil komme opp i sofaen sammen med meg går hun bare vekk for så å komme tilbake noen minutter etterpå. For da har hun selv bestemt seg for å komme. Ingen skal be henne om noe.

Hun er miljøsterk som bare det, men kan se ut som det motsatte. Trailere som passerer med en meters klaring bryr hun seg ikke om. Det gjør henne heller ikke noe å spankulere inne på dyrebutikken. Men folks oppfatning av henne er at hun er veldig sky og redd. Hun foretrekker nok ikke noe særlig kontakt, men er slett ikke så redd som hun kan se ut som. Hun er litt drama queen og vet å spille redd.

På lure coursing var hun den eneste av nærmere 20 mynder som bare så dumt på plastfilla. Antagelig syntes hun at det var ufattelig teit at noen orket å løpe etter noe slikt.

Hun er et matvrak uten like og stjeler som en ravn. Mat er det eneste jeg kan motivere henne med når det kommer til lydighetstrening. Jeg kan nok aldri legge vekk godbiten. Hun skjønner kjapt om jeg ikke har en passende belønning og da gjør hun nada.

I hele vinter har hun diltet i hælene mine på tur. Hun hater vinteren, selv med klær på. Hun ville nok helst gått i hi under en varm dundyne frem til våren kom. Er været skikkelig dårlig må jeg mer eller mindre bære henne ut i hagen for at hun skal gå på do.

Hun er det nærmeste en adelig katt en hund kan komme tror jeg.

Hun høres så herlig skrudd ut. Lukisen min er jo rene retrivern i forhold.

[PowerPuff]

En sær hund er en hund som furter å går og legger seg i buret å lukker døra igjen (ikke min hund altså)

[:)Kine]

Kamar (basenji) er en sær hund, vil jeg påstå. Han er den første hannhunden jeg har hatt som ikke tisser med engang vi kommer ut. Han kan la være å tisse leeenge. Han føler liksom ikke noe for det, og virker lite interessert. Jeg er liksom vant med hannhunder som vil gjøre noe, helst med en eneste gang. Ikke kan han drite hvor som helst heller, det må nemlig være det "perfekte sted". Det kaller jeg sært. Det er sært for meg, for jeg var ikke vant med det. Tisper "forstår" jeg, men en hannhund? Da får'n bare holde seg til neste gang vi går ut, om jeg har hastverk. Og det kan gjerne være noen timer - null problem, legger seg for å sove igjen, han.

Han var heller aldri valp, var liksom født voksen, han. Han liker å leke og sånne ting, men han hadde aldri de store valpefaktene som jeg var vant med. Han bet ikke mye, han ble husrein raskt, han sov hele netter nesten med engang, og var egentlig aldri noe stort uro (nå har jeg kanskje hatt veldig mye "typisk" valp før av mine andre hunder). Ja, også kan han sove hvor som helst. Han sovnet på øyelysningen sin, og jeg vet ikke om dere har sett Yodel sin video "two dogs dining" - han sovnet han. Så det virket som om han kjedet seg skikkelig mye. Han sover sittende, stående og liggende. Første gangen vi tok Bergensbanen, tok det fem minutter før han sovnet sittende i setet. Null stress.

Kommer ikke på no' mer spesielt i skrivende stund, men han er i alle fall den særeste hunden jeg har hatt (alle disse rare tingene blir "normalt" etterhvert!). Om det er en gigantisk personlighet eller rasebetinget, aner jeg ikke. Men jeg tipper en god miks av begge deler.

Det er som å lese om Kuma. Hun ble også født voksen. Hun har aldri vekt meg, aldri gått på do inne, aldri ødelagt noe, aldri vært rampete og jeg har aldri hatt noe behov for å lære hun å "gå å legge seg". Hvis hun synes noe er ubehagelig, så legger hun seg ned og sover. Da går det over av seg selv har hun funnet ut. Hun går på do en gang i døgnet. Det vil si at morgenturene og kveldsturene er bortkasta. Hun holder seg heller i over 24 timer framfor å tisse i nabolaget. Og når hun tisser så står hun som oftest bare på forbeina.

Hun er også en sånn hund som liker å observere. Sitter gjerne i vinduet dagen lang. Hvis hun ser noen hunder krangle eller leke, så står hun bare stille og ser på.

Hvis noen vil hilse/prøver å få kontakt med hun, så bare stirrer hun. Gidder ikke bevege en muskel, bare står og observerer de. Det er litt sært. Jeg ser at folk synes det er litt creepy.

Også bryr hun seg ikke om hva jeg synes. Hun jobber for maten.

[Cavalierflat]

Cavalieren min Oskar synes jeg er litt sær. Han er liksom ikke hund.

Han vil ikke leke, da ser han bare dumt på oss om vi prøver. Han ruller seg aldri i noe. Han unngår alt av hunder utenom sin egen rase.

Han er også kjempe sær på vannet i vannskålen. Han drikker bare hvis vi gir han nytt imens han står å ser på. Han drikker heller ikke om han er hjemme alene, da venter han heller til vi er hjemme og med en gang vi er inne av døren løper han bort til skåla og drikker som om han aldri har sett vann før.

Han går ikke i vann, møkk eller på grus. Han er faktisk den eneste hunden jeg vet om som blir glad om han får på seg heldress i dårlig vær.

Han legger seg akkurat halv ti om kvelden hver eneste kveld og etter det får du han ikke ut av kurva..

[13de]

Var mye morsomt her:-)

Hadde et matvrak av en hund, kunne spise alt mulig. Viss det lå noe på bakken som hun hverken hadde sett eller smakt på før gikk det stort sett ned på høykant. Men viss det var noe hun ikke hadde prøvd før og man ga det til henne fra hånda var hun utrolig skeptisk, luktet litt forsiktig, tenkte seg godt om, hmmmm, skal jeg ta sjangsen, slikke litt på det kanskje? Og så spiste hun det evt når det lå på gulvet

Hunder av hennes egen rase, de var litt skumle de, alle andre hunder er OK.

Kanskje rasekjennetgn? Men, som i en transe noen ganger, hun kunne være opptatt med en ting, f.eks leke med noe, og så ropte jeg på henne, opp med hodet med det samme, akkurat sånn goi-oi-oing (viss det er noen som skjønner dette avanserte språket?) , altså reagerte med det samme, "men hva skal jeg?" he he he, hadde super innkalling, men disse noen gangene, så ut som et stort spørsmålstegn og bare så på meg, he he he, men viss jeg satt meg på huk sekundet etterpå kom hun rasende i 120.

Det var de små særhetene hennes, ikke det helt store

[tm100011]

For meg er en sær hund en hund som fremstår som så spesiell at den må ha spesialbehandling mot omtrent alt. Vi hundeeiere gjør dyrene våre til det vi selv vil, og som oftest så kan man speile eieren i hunden. Da konkulderer jeg med at hunden har en sær eier som har skapt den sær, i den tro at den er så himla spesiell på alle mulige områder.

Det kan være at den er SÅ frysepinne at den må ha frakk året rundt. Den er SÅ redd for det ene og det andre at den må bæres rundt på i steden for å gå på bena sine. Den bjeffer og gneldrer fordi...(en eller annen latterlig årsak). Den kan bare spise sånn og slik mat fordi...(igjen, en merkelig forklaring). Den MÅ tisse kl 0600 på morgenen og den MÅ ha ditt og datt. I tillegg kommer alle "ikke må".

Hadde man behandlet hunden som en hund, gitt den normal hundeoppdragelse og lagt litt av menneskeliggjøringen på hylla, så hadde man ikke hatt en sær hund.

Det er for meg sære hunder.

Mye av det som nevnes i denne tråden mener jeg er hundenes personlighet, og det er ikke sært.