Gå til innhold
Hundesonen.no

Berner Sennen som terapihund?


Dunkereier
 Share

Recommended Posts

Den neste hunden vår skal utdannes som terapihund, og jeg klarer absolutt ikke å lande på noen rase. Jeg ønsket meg jo egentlig en dunker til, men basert på den vi allerede har tror jeg ikke det blir det enkleste valget rent treningsmessig. Dessuten har kriteriene mine endret seg litt, og er ikke så innsnevret som de var i den forrige tråden.

I det siste har jeg vaklet mellom golden retriever og storpuddel, men hadde vært greit å få flere raser med i "løpet", hehe :P

I dag fikk jeg et innfall om at kanskje berner sennen kunne vært noe? Synes rasen, og sennenhundene generelt, er fantastisk fine hunder som virker veldig hyggelige, men jeg vet veldig lite om dem! Har søkt opp berner i forumet, og har lest en del der, men fant ikke noe om rasen i forhold til bruk som terapihund. Noen som har erfaring med rasen som har noen ideer om hvordan den kunne fungert? :) Hvordan er de rent treningsmessig? Hvordan ligger de an i forhold til jaktinnstinkt?

Jeg har ingen krav til størrelse eller pelsstell, men ønsker at rasen er generelt frisk, førerorientert og at den har en grei av-og-på-knapp. Det er veldig viktig at hunden er sosial og glad i folk.

Setter pris på all hjelp :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror det kjøres besøkshundkurs i berner-klubben, så du er ikke den første som har tenkt på det. Jeg så noen en gang kalte berneren "en golden i smoking" :lol:

Etter erfaring er det ikke så vanlig at de gidder å hilse på folk hvis ikke eier gidder, selv om de selger seg lett for et klapp og noen godord. Lettrente matvrak, tålmodig og rolig, ikke nevneverdig jaktinstinkt, men ikke så god helse.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva legger du i "terapihund"?

Når det gjelder besøkshund ift. Røde Kors, Nodat o.l. så har de ingen føringer på raser, selv om det såklart er enklere med noen raser enn andre. Men det er noen interessante ekvipasjer der. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva legger du i "terapihund"?

Når det gjelder besøkshund ift. Røde Kors, Nodat o.l. så har de ingen føringer på raser, selv om det såklart er enklere med noen raser enn andre. Men det er noen interessante ekvipasjer der. :)

Jeg har tenkt å ta kurs gjennom Nodat, og har sett at de har mange forskjellige raser som brukes per i dag :)

Med terapihund mener jeg vel en hund som har de egenskapene jeg selv tror kan utgjøre en god terapihund - hyggelig, stabilt gemytt/god mentalitet, kontaktsøkende, trygg, førerorientert... Er dette bare en fantasihund? :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tør påstå at jeg kjenner rasen godt, og jeg vet om flere bernere som brukes som besøkshunder - for eksempel på aldersinstitusjoner og barneinstitusjoner. Jeg tror ikke alle disse har vært gjennom noen formell utdannelse - men jeg vet om andre sennenhunder som har gått gjennom NODAT sin skolering.

I Sverige vet jeg om en håndfull bernere som har fungert som service- og tjenestehunder, og i andre land har det vært et større fokus i rasemiljøet på å bruke rasen til dette. Jeg mener en berner kan egne seg godt til mye av det du skisserer.

Det er en rase med generelt sett veldig lite jakt, og den er et flokkdyr - så de har god samarbeidsvilje og -evne mot sin fører/eier. Den er førerorientert.

Det skal også være sosiale hunder, som er tillitsfulle, vennlige og avbalanserte. Jeg sier "skal", fordi det er ikke alltid slik.

Berneren har blitt en veldig populær familiehund, med høye registreringstall, og det er ikke gull alt som brukes i avlen. Så jeg ville ikke kjøpt en bernervalp fra hvor som helst og forventet at den ville kunne egne seg. Shye tisper og utagerende hannhunder er ikke rasetypisk, men det er ikke ukjent av den grunn. Det er også en rase som trenger sosialisering og en fast hånd, for de blir fort store, sterke, sta, egenrådige og fulle av meninger om de ikke får grenser og konsekvent oppdragelse. Nå synes jeg det skal gjelde for alle raser, men konsekvensene av en bortskjemt bernerhannhund som aldri har fått høre nei og bestemmer i heimen er større om denne hunden veier 50 enn 5 kilo. For meg er det ikke rasetypisk gemytt om de ikke hilser overstrømmende på mennesker. De kan ha vokt i forhold til hus og bil, men de sitter i fanget på husets gjester med en gang de har kommet inn døra, og de hilser på nye mennesker som om det er en potensiell bestevenn. Noen er selvfølgelig mer jordnære, men de skal ikke være reservert eller uinteressert.

Det er et spekter i rasen - mine er for eksempel veldig kjappe (for sin størrelse, jeg skal ikke skryte på meg border collie-hjernekapasitet), lærenemme og kvikke i både kropp og sinn. Mens andre bernere jeg treffer er Oksen Ferdinand, som ikke bygger mye entusiasme for verken det ene eller det andre, og er bare jevnt over lugne og trauste - men det er vel også forskjell på å være trenbar for å fungere i en sosial setting og å være trenbar for å bli en god konkurranseekvipasje. Hvilke egenskaper er viktig for en terapihund? Presisjonslydighet eller tilpasningsevne, kjappe reaksjoner eller stødig karakter?

Jeg har aldri fått med meg at raseklubben arrangerer kurs, mulig noen lokalavdelinger gjør det - men ikke noen av de fire avdelingene jeg har tilhørt, i så fall.

Spør gjerne om det er noe mer du lurer på.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har tenkt å ta kurs gjennom Nodat, og har sett at de har mange forskjellige raser som brukes per i dag :)

Med terapihund mener jeg vel en hund som har de egenskapene jeg selv tror kan utgjøre en god terapihund - hyggelig, stabilt gemytt/god mentalitet, kontaktsøkende, trygg, førerorientert... Er dette bare en fantasihund? :P

Ikke fantasihund på noen måte, men kanskje en "fantasirase". Mye av dette går mye på individ og miljø/oppvekst. Og mange raser (om ikke alle?) har mulighet til å komme dit.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er hverken fantasihunder eller fantasiraser. Mye av dette går på avl, og avl, og avl, og raseegenskaper.

Ikke alle raser skal være supersosiale og glade i folk, men noen raser skal. Ikke alle oppdrettere oppdretter rasetypiske hunder, men noen oppdrettere gjør det.

Jeg ser ikke at det skal være noe verre å finne en rase som egner seg som terapihund, enn det er å finne en rase som egner seg til f.eks agility. Jeg ser ikke at det skal være noe verre å finne en oppdretter som vektlegger de egenskapene en hund trenger for å egne seg som terapihund, enn det er å finne en oppdretter som vektlegger de egenskapene en hund trenger for å egne seg som konkurransehund i f.eks NBF-bruks eller RIK.

Det er det samme hva slags egenskaper man ser etter i en hund, jeg er ganske sikker på at du kan finne hva som helst så lenge du veit hva du leter etter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Satser på det! Er egentlig sikker på at jeg kunne fått ganske mange forskjellige individer til å fungere som terapihund, med kursing og tid og tålmodighet, men synes dette med rase er vanskelig. "Alt" frister, og jeg er ikke kresen, men tenker at jeg ikke trenger å gjøre det vanskeligere for meg selv enn nødvendig. Jeg er jo ikke kjempeerfaren (har første egne hund nå), men prøver hele tiden å bli en bedre hundeeier og gjøre det rette for min hund.

Med tanke på raser har jeg mest erfaring med jakthunder. Så er ganske blank når det kommer til veldig mange raser. Har for eksempel alltid hatt kjempelyst på terv, men er usikker på om jeg er den rette personen for den rasen :hmm:

Må også få med meg kjæresten på rasevalget, og han har noen fordommer i forhold til visse raser :(

Men, tusen takk for lærerike og gode svar! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alle raser kan vel fungere som terapihund,men slett ikke alle individer.

Berneren jeg har nå ville vært en flott terapihund,den forrige ikke så bra,schäferen jeg har nå perfekt,noen av de andre ikke så bra. Dunkeren vi hadde ville ha kost seg veldig,men ikke din liksom :D .

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alle raser kan vel fungere som terapihund,men slett ikke alle individer.

Berneren jeg har nå ville vært en flott terapihund,den forrige ikke så bra,schäferen jeg har nå perfekt,noen av de andre ikke så bra. Dunkeren vi hadde ville ha kost seg veldig,men ikke din liksom :D .

Hehe, det er det som gjør det så vanskelig, men moro :P

Tror faktisk dunkeren min ville vært perfekt, og at han hadde stortrivdes som terapihund. Derimot er vi to om denne hunden, og kjæresten min ønsker ikke at han skal brukes som terapihund. I tillegg er det ikke den enkleste hunden å trene utendørs, da lukter, osv for det meste er mer interessant enn meg og mat. Det er greit for meg, da, for det betyr jo at vi må ha en hund til, hehe :P

Edit: La til litt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En ting jeg ville tenkt på når det gjelder terapihund er å velge en rase som har et "snillt" utseende. Er jo kjedelig å bruke masse tid og ressurser på å utdanne hunden, om ingen vil ha deg i nærheten fordi de er redd for vofsen...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En ting jeg ville tenkt på når det gjelder terapihund er å velge en rase som har et "snillt" utseende. Er jo kjedelig å bruke masse tid og ressurser på å utdanne hunden, om ingen vil ha deg i nærheten fordi de er redd for vofsen...

Yes, dette har jeg tenkt mye på! Selv føler jeg ikke berner ser skremmende ut, håper ikke så mange andre gjør det heller :hmm: Kanskje størrelsen har noe å si der, men det er jo vanskelig å vite. Folk er jo forskjellige.

Det som er sikkert er at det ikke blir noe mastiff-lignende, schæfer, dobermann, rottweiler, osv. Skulle gjerne hatt samtlige, og er sikker på at mange kunne blitt supre terapihunder, men mange folk har jo fordommer mot disse rasene :icon_confused:

Må jo også nevne at NODAT har både schæfer og bullmastiff i "stallen", synes det er kult! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Norske Terapihundskolen har også en schäfer i jobb, syns det er tøft.

Men ellers enig, det er ofte enklere å komme over kneiker med de litt skeptiske med en hund med snilt utseende, det merker jeg mye når jeg er ute og jobber med min egen som ser ut som en Disneyfigur :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...