Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg valgte å sende BV til felleskremering,å opplever faktisk at folk syns det er kaldt og råhjertet.

For min del, er minnene viktigere enn noe annet. Jeg har masse bilder, masse minner, masse sløyfer osv jeg kan holde fast ved. Jeg har bestilt et forstørret bilde av henne, å kommer til å lage en form for minnevegg til henne med hennes sløyfer, og en jumper jeg kjøpte i forbindelse med europavinner utstillingen. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med en urne...
Med de andre hundene blir det nok annerledes, BV var syk, var aldri på ordentlig tur, å den mest aktuelle plassen å spre en eventuell aske ville vært i hagen, å det ville for meg blitt creepy, så felleskremering her, å minnevegg til å minnes henne.

Aller helst skulle jeg hatt henne levende med hjem igjen :cry:

  • Like 1
  • Svar 58
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg har ingen relasjon til hundens kropp når den er død, derfor ser jeg heller ikke på det som ufølsomt. Det som gjorde -den- hunden så spesiell og gjorde at jeg var glad i den er borte, så hva som

Det som er ufølsomt er å fortelle andre hvordan de skal sørge eller hva som er "riktig" når det kommer til før, under eller etter man lar sin gode venn få sovne inn. Jeg personlig har valgt separat

Her blir alle hundene sendt til felles kremering. Nirm var eneste jeg vurderte i et lite sekund å ta med hjem igjen før han ble syk og avlivet, men da den dagen kom, så var det ikke snakk om noe annet

Skrevet
Jeg sitter i en diskusjon på facebook om hva folk gjør med hundene sine når de er døde. De fleste sier at de har begravet hunden sin i hagen eller at de har den kremert og i urne eller strødd asken ett eller annet sted.

Til nå er jeg den eneste som har latt hunden være igjen hos veterinæren etter avlivning, og har følelsen av at folk syns dette er ufølsomt og kaldt. Men i mine øyne er ikke hunder mer uansett, bare en tom kropp, og alene- kremasjon kostet endel og å ta med seg den døde hunden igjen bydde meg helt imot (var også store, tunge hunder).

Hva har dere gjort?

Jeg sender dem til felles kremering. Hadde det vært en liten hund så kunne jeg kanskje begravet den i hagen, men noen urne vil jeg ikke ha tilbake.

Jeg har jobbet på dyreklinikk, og det er en del hundeiere som velger å få urne tilbake(veldig få katteeiere derimot), men der jeg har jobbet så er det et absolutt flertall som sender dem til felles kremering.

Skrevet
Nei, døde hunder forblir døde. Hva som skjer med dem etterpå, har jeg ikke brydd meg med. Da vi avlivde Fibi var jeg heller ikke i noen mental tilstand til å ta hånd om noen "begravelse". Uansett blir det litt søkt i mitt hode. Andre får gjøre som de vil.

Men da vi var der i en annen sammenheng, sa dyrlegen at det faktisk ikke var lov å grave ned kjæledyr selv, hvis man ikke hadde et seks meter dypt hull å puttet dem i .Dette er ikke noe jeg har undersøkt nærmere, men det var nå det hun sa.

Det stemmer det, jeg trodde ikke det var lov uansett, men det kan godt hende det er lov med et dypt nok hull.

Sjølvsagt kan ein ikkje berre grave ned kadaver rundtomkring, dette er det jo veldig strenge reglar på. Eg forstår ikkje at folk finn på slikt, særleg ikkje i tettbygd strok. Galskap.

Ut over det, synst eg ikkje det verkar ufølsomt å leggje frå seg hunden når han er død. Som mange har sagt, det er jo dei levande minnene vi vil ha. På den andre siden forstår eg godt at det kan vere viktig for nokon å få med seg urna og gje hunden ein gravferd. Kva gruppe eg sjølv er i, veit eg ikkje, då vår første hund framleis lever, og vår første katt forsvann, slik at vi uansett ikkje fekk noko val.

Skrevet

Første hunden min sendte jeg til separat kremering. Kommer ikke til å gjøre det igjen. Føltes helt feil å hente ut pakken på postkontoret. Siden har urna vært med meg på flyttelass etter flyttelass og det føles feil å både stue den vekk og å ha den utstilt.

Skrevet

En jeg kjenner måtte velge felles kremering på grunn av økonomi for en god del år siden. Hun tar det opp som tema av og til, og det tror jeg kommer ene og alene av noen andre sine stikk av noen negative kommentarer har fått god grobunn den gang.

Hva folk velger får være opp til hver enkelt, og ingenting er bedre eller verre enn det andre. Det at folk våger seg utpå med upassende kommentarer på et slikt sårt tema synes jeg er direkte ufint gjort.

Guest Gråtass
Skrevet

Jeg har bestandig valgt felles kremering for mine hunder fordi det har føltes mest naturlig for meg i den situasjonen. Nå har jeg mistet to hunder på ni måneder. Den første ble gravlagt i hagen uten kremering, det skulle jeg gjerne ha gjort med nr 2 også, men pga telen var det uaktuellt. Det var heller ikke særlig fristende og ha hunden i fryseren til snøen gikk, så vi valgte seperat kremering for første gang. Pappesken med asken skal graves ned ved siden av bestevennen. Dette hadde jeg ikke trodd om meg selv for noen år siden, men jeg tror det er flere grunner til at dette var viktig for meg nå. Det første er at jeg skal aldri flytte herfra og det andre er at begge disse hundene døde hjemme på gården, ikke på et veterinærkontor som de jeg har hatt tidligere, har gjort, så det føles helt riktig at de skal hjem igjen og gravlegges her.

Skrevet

Huff. Ser ikke for meg et liv uten de hundene jeg har nå. Er en mulighet for at jeg tar dem med hjem og begraver dem, eventuelt sender dem til kremering. Er barna mine, disse her to. Avlivet den ene katten min for to år siden. Han ble 11 år, mener jeg. Det var helt grusomt, men på grunn av telen tok jeg ham ikke med meg. Han ble sendt til krematoriet og jeg så ham aldri mer. Nydeligste rød- pusen min. Hundene er så tilstede i livet mitt og en såpass inngrodd del av meg selv at det å miste dem hadde betydd et stort tap for meg. Jeg vet det er noe annet å avlive en gammel, syk hund enn det er å avlive en ung hund, men sorgen vet jeg at jeg kommer til å kjenne i kropp og sjel. Jeg vet ikke hvordan jeg kommer til å reagere i den situasjonen, men jeg håper jeg tar dem med meg hjem. I kremert tilstand slik at jeg føler de er med meg hvor enn jeg går.

Edit: rettet litt skrivefeil.

Skrevet

Jeg avlivet min første hund for litt over to år siden. Og avlivet min katt et halvt år etter det. Begge gangene satt jeg med dem til de hadde sovnet av første sprøyten , deretter gikk jeg ut. Når de sover tungt av første sprøyten, så trenger de ikke meg mer. Og jeg, rent personlig, ønsker ikke å tilbringe mye tid med en død kropp og ha de minnene i hodet. For meg vil jeg ha de levende minnene. Derfor kunne jeg aldri tenkt meg å få urne eller kropp med hjem. Selv om jeg synes det er vondt å tenke på hva som skjer når jeg går fra dyrlegekontoret, så vil en urne eller en gravplass bare minne meg om døden. Bildene minner meg om livet.

Men det er min personlige mening for meg og mine dyr. Hva andre gjør med sine legger ikke jeg meg oppi.

Skrevet

Personlig hadde jeg aldri klart å ha en urne med aske i. Jeg hadde ikke visst hva jeg skulle gjøre med den, og hadde ikke likt tanken på å ha den i huset. Jeg valgte felleskremering på Ikke. Både jeg og Anders satt der til siste stund. Det var en helt forjævlig opplevelse, men veterinæren var kjempeflink og ga oss god tid og masse trøst. Jeg satt den første sprøyten på henne selv, ettersom hun ikke likte å bli håndtert av fremmede. På den måten slapp hun å være redd i sine siste minutter... :(

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Har ikke vært borti det selv personlig, men har hørt om andre som har det; og som da har betalt 'ekstra'. Dette har vært blandingsrase i tillegg.   Men som Simira skriver, avtalebrudd ja.
    • Det er avtalebrudd. Jeg har aldri hørt om eller vært borti det, men hvis de har annonsert en "vare" til en pris så er de forpliktet til den prisen hvis de har inngått en avtale med kjøper uten at noe annet er nevnt.  Hvis de FØR avtale om kjøp sier at annonsen bare er veiledende og valpen koster så mye mer så er det noe annet.  Jeg ville uansett tenkt meg grundig om før jeg evt. kjøpte av en slik oppdretter.
    • Jeg har opplevd det selv, nær familie har opplevd det, og mange jeg kjenner.    De er interessert i et kull, setter seg på valpeliste, blir godkjent som valpekjøpere, møter oppdretter. Oppdretter kyder av kjøper,og forteller at det er akkurat slike kjøpere hen er ute etter, og er veldig nøye med hvem hen selger til. Så skal valpen hentes, penger overleveres- og da har prisen vært en annen en det som sto i annonsen.  Oppdretters unnskyldninger er: Det er veldig gode valper Alle andre tar de prisene Raseannonsen er bare veiledende De har så mange på liste at de velger de som betaler mest   Og hvis en setter spørsmåltegn med det så: Ja hvis du ikke gidder å betale så mye så har jeg mange andre i kø Disse linjene selges ikke til hvilken som helst pris har du  et problem med det så er du ikke rett kjøper..   Har dere vært borti dette? 
    • Det kommer an på hunden, treningen og målet.Jeg vil alltid belønne innkalling og innkallingstrening med noe av de beste godbitene hunden kan få, fordi det er den absolutt viktigste treningen. Men belønning er ikke bare godbiter. Belønning er alt hunden vil ha. For noen hunder er det kos, mange liker leker, men godbiter er ofte den beste måten å belønne presist på. I valpe- og unghundtiden ville jeg alltid hatt en godbitpose tilgjengelig på meg, og gjerne en draleke/tauleke. De fleste som driver aktivt med hund bruker godbitposer som er enkle å åpen og lukke, og som flyttes over i lommen på det man har på deg. De første par årene er det mye godbiter "hele tiden", fordi hunden skal lære så mye nytt. Hva slags godbiter kommer an på hvor matfokusert hunden er og hva den liker. Her må du prøve deg fram litt. Til enkle hverdagsøvelser som "sitt", "gi labb" osv. kan du godt bruke tørrfõr fra dagens matrasjon hvis hunden er matglad. Godbiter fra butikk eller dyrebutikk er som oftest helt ok, men å skjære opp rent kjøtt fra påleggsskiver eller ost for eksempel er gjerne billigere. Rester av pannekaker, fiskepudding, pølser osv. er fint. Skinkeost på tube er en annen variant. Variasjon er også generelt fint. Ferske godbiter er ofte mer populært og sterkere enn tørre godbiter.  Når valpen/hunden har lært en øvelse kan man fase ut belønningen, men det kan være lurt å belønne innimellom og forsterke øvelsene over tid. Om belønningene plutselig forsvinner kan hunden miste motivasjonen for det, om den ikke finner belønning i øvelsen i seg selv. Jeg belønnet fortsatt mine hunder på 13 og 17 for innkalling (alltid), og innimellom for kontakt, lydighetsøvelser osv., men ikke hver gang slik jeg ville gjort med en valp eller unghund for eksempel.
    • Hei!  Sikkert dumt spørsmål, men jeg er likevel usikker. Det står at man skal bruke godbiter og belønne alt i starten, det er jeg helt med på, men hva slags godbiter belønner man med? Tenker på helseaspektet, dette kommer jo i tillegg til for. Hva slags godbiter bruker man til valp, og har man alle lommer fulle til en hver tid, belønner man hele tiden i lang periode? Når faser man ut? Hva slags godbit bruker man? 😊
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...