Gå til innhold
Hundesonen.no

Ufølsomt å sende hunden til felles kremering?


Djervekvinnen
 Share

Recommended Posts

Jeg valgte å sende BV til felleskremering,å opplever faktisk at folk syns det er kaldt og råhjertet.

For min del, er minnene viktigere enn noe annet. Jeg har masse bilder, masse minner, masse sløyfer osv jeg kan holde fast ved. Jeg har bestilt et forstørret bilde av henne, å kommer til å lage en form for minnevegg til henne med hennes sløyfer, og en jumper jeg kjøpte i forbindelse med europavinner utstillingen. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med en urne...
Med de andre hundene blir det nok annerledes, BV var syk, var aldri på ordentlig tur, å den mest aktuelle plassen å spre en eventuell aske ville vært i hagen, å det ville for meg blitt creepy, så felleskremering her, å minnevegg til å minnes henne.

Aller helst skulle jeg hatt henne levende med hjem igjen :cry:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 58
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg har ingen relasjon til hundens kropp når den er død, derfor ser jeg heller ikke på det som ufølsomt. Det som gjorde -den- hunden så spesiell og gjorde at jeg var glad i den er borte, så hva som

Det som er ufølsomt er å fortelle andre hvordan de skal sørge eller hva som er "riktig" når det kommer til før, under eller etter man lar sin gode venn få sovne inn. Jeg personlig har valgt separat

Her blir alle hundene sendt til felles kremering. Nirm var eneste jeg vurderte i et lite sekund å ta med hjem igjen før han ble syk og avlivet, men da den dagen kom, så var det ikke snakk om noe annet

Jeg sitter i en diskusjon på facebook om hva folk gjør med hundene sine når de er døde. De fleste sier at de har begravet hunden sin i hagen eller at de har den kremert og i urne eller strødd asken ett eller annet sted.

Til nå er jeg den eneste som har latt hunden være igjen hos veterinæren etter avlivning, og har følelsen av at folk syns dette er ufølsomt og kaldt. Men i mine øyne er ikke hunder mer uansett, bare en tom kropp, og alene- kremasjon kostet endel og å ta med seg den døde hunden igjen bydde meg helt imot (var også store, tunge hunder).

Hva har dere gjort?

Jeg sender dem til felles kremering. Hadde det vært en liten hund så kunne jeg kanskje begravet den i hagen, men noen urne vil jeg ikke ha tilbake.

Jeg har jobbet på dyreklinikk, og det er en del hundeiere som velger å få urne tilbake(veldig få katteeiere derimot), men der jeg har jobbet så er det et absolutt flertall som sender dem til felles kremering.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, døde hunder forblir døde. Hva som skjer med dem etterpå, har jeg ikke brydd meg med. Da vi avlivde Fibi var jeg heller ikke i noen mental tilstand til å ta hånd om noen "begravelse". Uansett blir det litt søkt i mitt hode. Andre får gjøre som de vil.

Men da vi var der i en annen sammenheng, sa dyrlegen at det faktisk ikke var lov å grave ned kjæledyr selv, hvis man ikke hadde et seks meter dypt hull å puttet dem i .Dette er ikke noe jeg har undersøkt nærmere, men det var nå det hun sa.

Det stemmer det, jeg trodde ikke det var lov uansett, men det kan godt hende det er lov med et dypt nok hull.

Sjølvsagt kan ein ikkje berre grave ned kadaver rundtomkring, dette er det jo veldig strenge reglar på. Eg forstår ikkje at folk finn på slikt, særleg ikkje i tettbygd strok. Galskap.

Ut over det, synst eg ikkje det verkar ufølsomt å leggje frå seg hunden når han er død. Som mange har sagt, det er jo dei levande minnene vi vil ha. På den andre siden forstår eg godt at det kan vere viktig for nokon å få med seg urna og gje hunden ein gravferd. Kva gruppe eg sjølv er i, veit eg ikkje, då vår første hund framleis lever, og vår første katt forsvann, slik at vi uansett ikkje fekk noko val.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Første hunden min sendte jeg til separat kremering. Kommer ikke til å gjøre det igjen. Føltes helt feil å hente ut pakken på postkontoret. Siden har urna vært med meg på flyttelass etter flyttelass og det føles feil å både stue den vekk og å ha den utstilt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En jeg kjenner måtte velge felles kremering på grunn av økonomi for en god del år siden. Hun tar det opp som tema av og til, og det tror jeg kommer ene og alene av noen andre sine stikk av noen negative kommentarer har fått god grobunn den gang.

Hva folk velger får være opp til hver enkelt, og ingenting er bedre eller verre enn det andre. Det at folk våger seg utpå med upassende kommentarer på et slikt sårt tema synes jeg er direkte ufint gjort.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Jeg har bestandig valgt felles kremering for mine hunder fordi det har føltes mest naturlig for meg i den situasjonen. Nå har jeg mistet to hunder på ni måneder. Den første ble gravlagt i hagen uten kremering, det skulle jeg gjerne ha gjort med nr 2 også, men pga telen var det uaktuellt. Det var heller ikke særlig fristende og ha hunden i fryseren til snøen gikk, så vi valgte seperat kremering for første gang. Pappesken med asken skal graves ned ved siden av bestevennen. Dette hadde jeg ikke trodd om meg selv for noen år siden, men jeg tror det er flere grunner til at dette var viktig for meg nå. Det første er at jeg skal aldri flytte herfra og det andre er at begge disse hundene døde hjemme på gården, ikke på et veterinærkontor som de jeg har hatt tidligere, har gjort, så det føles helt riktig at de skal hjem igjen og gravlegges her.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff. Ser ikke for meg et liv uten de hundene jeg har nå. Er en mulighet for at jeg tar dem med hjem og begraver dem, eventuelt sender dem til kremering. Er barna mine, disse her to. Avlivet den ene katten min for to år siden. Han ble 11 år, mener jeg. Det var helt grusomt, men på grunn av telen tok jeg ham ikke med meg. Han ble sendt til krematoriet og jeg så ham aldri mer. Nydeligste rød- pusen min. Hundene er så tilstede i livet mitt og en såpass inngrodd del av meg selv at det å miste dem hadde betydd et stort tap for meg. Jeg vet det er noe annet å avlive en gammel, syk hund enn det er å avlive en ung hund, men sorgen vet jeg at jeg kommer til å kjenne i kropp og sjel. Jeg vet ikke hvordan jeg kommer til å reagere i den situasjonen, men jeg håper jeg tar dem med meg hjem. I kremert tilstand slik at jeg føler de er med meg hvor enn jeg går.

Edit: rettet litt skrivefeil.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg avlivet min første hund for litt over to år siden. Og avlivet min katt et halvt år etter det. Begge gangene satt jeg med dem til de hadde sovnet av første sprøyten , deretter gikk jeg ut. Når de sover tungt av første sprøyten, så trenger de ikke meg mer. Og jeg, rent personlig, ønsker ikke å tilbringe mye tid med en død kropp og ha de minnene i hodet. For meg vil jeg ha de levende minnene. Derfor kunne jeg aldri tenkt meg å få urne eller kropp med hjem. Selv om jeg synes det er vondt å tenke på hva som skjer når jeg går fra dyrlegekontoret, så vil en urne eller en gravplass bare minne meg om døden. Bildene minner meg om livet.

Men det er min personlige mening for meg og mine dyr. Hva andre gjør med sine legger ikke jeg meg oppi.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Personlig hadde jeg aldri klart å ha en urne med aske i. Jeg hadde ikke visst hva jeg skulle gjøre med den, og hadde ikke likt tanken på å ha den i huset. Jeg valgte felleskremering på Ikke. Både jeg og Anders satt der til siste stund. Det var en helt forjævlig opplevelse, men veterinæren var kjempeflink og ga oss god tid og masse trøst. Jeg satt den første sprøyten på henne selv, ettersom hun ikke likte å bli håndtert av fremmede. På den måten slapp hun å være redd i sine siste minutter... :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Slet med lyd på kurset i går også. Oppunder taket ivrig på å få mat og lek for gøyale oppgaver.  Selv slet jeg med å være tydelig på hva han skulle gjøre. For tidlig på dagen og for lite koffein innabords. Kom meg litt mot slutten etter å ha forvirret vettet av den stakkars valpen med elendig lederskap i starten. Jeg blir så perpleks når han ikke gjør som jeg ber om, og da blir kommunikasjonen enda mindre tydelig. Blir ofte bare stående rådvill fordi jeg ikke hadde noen plan B for hvordan håndtere det om han ikke gjorde som jeg forventet. Jeg ber om sitt og han legger seg slapt ned på hoften og stirrer på meg for mer tydelig kommunikasjon om hvordan få seg en matbit eller kos eller lek eller begeistring, og jeg blir bare stående perpleks og vente på en god ide om hvordan jeg skal respondere på det.  Det er et nytt problem. Kan ikke huske å ha slitt med å ikke få hva jeg ba om før, derfor har jeg heller ikke noen ideer om hvordan håndtere det. Tror jeg har lagt forventningene til hva han skal mestre ifht alder altfor høyt. Han er såpass mye større enn tidligere hunder, så mine forventninger er ubevisst justert opp bare på det visuelle inntrykket av størrelsen hans. Trenger være mer bevisst på hvor liten han fortsatt er, for å skru forventninger ned og hjelpere og belønningsfrekvens opp.  Ballen er dessverre trukket litt opp igjen, og Jokke er tilbake. Den ligger rett innenfor, nesten nede. Forstår at det der er ubehagelig for ham. I dag har vi gått en litt lengre tur. Nonchalant over en mengde hester i luftegårder, for det har vi sett før. Hest på veien med sulky og kusk med hjelm og briller var noe nytt, så de ble kjeftet litt på for å forstyrre det stabile verdensbildet hans med nye elementer. Ikke noen big deal, ville bare gi dem beskjed om at det der var irreglementært. Han er 16 uker i dag.  Etter tur var vi innom miljøtrening. Der løp Ede ivrig opp trappen for å rutsje ned og løpe over det gøyale skumgummi-terrenget flere ganger før han husket at han var redd trapp og ville ha drama istedenfor gøy.  Gyngeunderlag kunne muttern bare drite i å prøve narre ham i den sikre døden på, men senket plattform var ok å ha en tålmodighetsprøve på, i håp om å få løpe favoritten igjen: Tunnellen 💕 På tur hjem ville muttern ha et fint bilde av en høyreist og råstolt Ede med det nye kampeskinnet sitt, mot en fin bakgrunn, men Ede hadde no such concerns for fotoalbumet sitt. Beste vi fikk til med sliten valp, lite tålmodighet, mobilkamera og Google Photos ble i beste fall laber nisjehumor.
    • Sladretrening er eneste jeg vet om som fungerer. Vært lenge nok på sonen til å postulere at ingen gamle travere her inne kjenner noen mer effektiv metode heller. Har stått i samme situasjon og slet med dårlig timing og dilemmaet mellom å ødelegge markør eller belønne utageringen. Fasitsvaret viste seg å være å ta crap timing på min egen kappe, beholde verdien av markøren ved å belønne konsekvent etter å ha gitt den, og så løser det seg over tid (fra noen timer til mange lange måneder) med en klar overvekt av god timing på markør over tid.  Jeg trodde personlig det aldri ville bli bra, men etter 6 lange måneder med konsekvent sladretrening, det då mørkt ut, ingen lysglimt i tunellen lenge, så var den alternative nevrologiske pathwayen gått fra å være et tråkk til å bli den nye nevrale hovedveien. 
    • Hei! Har en 4 mnd gammel bc valp som er begynt å knurre og bjeffe mot hunder på tur… møter sjeldent hunder på tur her hjemme, men flere hunder som står i hundegård og bjeffer når vi går forbi.. disse hun er begynt å utagere på! Hunder på trening går fint..   noen tips for å avbryte dette? Sladretrening? Dette er non usikkerthet
    • Det er en fin alder. Mine to yngste blir to år i slutten av april. Kjører med de alt fra 12 km til 3 mil. Har noen ruter der jeg må på asfalten litt så jeg kommer til en runde men da tar jeg hastigheten så lav som mulig og bruker potesokker. De med gummi er fint til asfalt. Jeg bruker hundepark (50 mål) 1-2 ganger i uka med flokken som variasjon.  Når jeg kun hadde én husky syklet jeg også rundt mila hver dag for at han skulle være fornøyd. Gåturer var/er han aldri ordentlig fornøyd med. Kunne gå i skogen flere timer for så å komme hjem og løpe rett bort til sykkelen.  
    • Har hatt en helt spinnvill dag på gratis valpekurs av instruktørstudenter på K9 Hundesenter, Midt-Norsk Kompetansesenter for Hund (som har busstopp rett utenfor, 25 min fra Trondheim sentrum innen samme billettsone). Kjempeflinke studenter og lærere og flott opplegg, men bevares for en villstyring han er i den settingen. Kurs/fellestrening er det gøyeste han vet. Han er så rolig og grei når vi er rundtomkring ellers, men akkurat i den settingen der er han bare i taket av forventninger og iver.  Lyd.  Så intens vokal.  All energien han har ombord. Sju sommere og sju vintre. Sommer er supert. Lett å be og verdens letteste å belønne med lek har blitt. Vinter kommer ut i form av lydbølger. Full storm. Verste jeg har opplevd. Har hatt to raser hvis første egenskap folk forbinder med dem er "gneldrebikkjer" og ingen av de to lagde lyd, så jeg trodde jeg var flink til å trene hund av med utidig lyd. Det var feil. Valgte de første ukene med Ede å avvente med å sette cue på hals, fordi det kom bare sutrete bjeffing, og den tonen og stemningen ville jeg ikke ha. Så glemte jeg å begynne jobbe med å få det på cue da det gikk over i mer riktig toneleie. Nå er jeg neck deep i alt annet enn shhhh-it fra Ede. Øverste prioritet den nærmeste tiden blir derfor lyd av og på.  Hilseiver er et annet problem jeg har påført meg ved å la ham ha en selvstendig relasjon med naboen. Det er jo kjempebra at de er glade i hverandre og har funnet sin omgangsrutine, men trenger lære Ede at det ikke er sånn vi hilser på fremmede. Arrangerte hilsesituasjoner er derfor prioritet nr to.  Å finne ro på kommando blir neste prioritet. Han er litt som Charlie Sheen på treningssenteret: "I've got one gear: GO!" ..eller, han har flere, men muttern knoter noe ****** med å finne ut av de. Oppleves som en automatkasse som innimellom henger seg opp på D. P-knappen lever sitt eget liv og slår plutselig inn midt på gulvet om en setter den i N for lenge. Ikke vanskelig å sette tilbake i D, men når en VIL ha den i P, så henger den seg ofte opp på D og gir gass av seg selv. Toyota har bedre self drive software. Vi har derfor meldt oss på "Selvbeherskelse og impulskontroll" kurs. Suksess er om det føles som wasted money når vi kommer dit, for det starter ikke før i april. Det er lenge til med den Duracell-krabaten her.  Dagens virkelige gladnyhet er at begge testiklene er nede i pungen nå. Tror den andre landet i morges, for Ede sluttet plutselig å jukke.  Han har jukket MYE, antakelig pga ubehag fra press ved den ene ballen stuck i lysken. I morges omfavnet han meg bare da jeg satt på huk foran vaskemaskinen. Labbene på skuldrene, kinn mot kinn. Ble stående sånn lenge og kose. Ikke ett jukk. Det var så koselig 💕🐾 Super happy av å vite at han ikke lenger har ubehag, slipper bekymringer for hyperaktiv testosteronproduksjon, kreft og østrogenoverskudd, slipper utgifter, risiko og ubehag ifbm kirurgi, og vi slipper søke og dokumentere for hvert stevne vi vil stille. Få vurdert bygning, tenner, bevegelser og pelskvalitet kan vi også gjøre, mest av pliktfølelse overfor oppdrettere, men også fordi muttern synes Ede fortjener bekreftelse på at han er søtnos og kjekkas, og hun liker ha en unnskyldning for å kle seg i blazer og høye hæler.  Ede er altså ikke lenger lille Jokke, og det er plutselig bare kos å få en omfavnelse. Kurs starter tidligere på formiddagen i morgen. Usikker på om vi skal forskyve frokost to timer, eller om vi skal satse på å bare spise ekstra godbiter på full mage i to timer. Heller mot å drøye leggetid i kveld, stå opp sent og ta frokosten på kurset, da jeg personlig tror det blir et mindre onde for fordøyelsen enn å trykke på med godis i to timer, to timer etter frokost. For det første liker jeg ikke gi ham godis. Han får alt fullforet sitt som godis fra hånden i intervaller som tilsvarer måltider. Ikke glad i å gi masse ekstra utenom. For det andre blir alt som gis i løpet av to timer, to timer etter frokost, det blir vel for dårlig oppløst før magesekken tømmer seg i tarmen. Blir bare vomfyll som hemmer næringsopptak fra måltidet.  Vi går altså for sen kveld og sen frokost, om ingen som vet bedre korrigerer meg på den i tide. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...