Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg valgte å sende BV til felleskremering,å opplever faktisk at folk syns det er kaldt og råhjertet.

For min del, er minnene viktigere enn noe annet. Jeg har masse bilder, masse minner, masse sløyfer osv jeg kan holde fast ved. Jeg har bestilt et forstørret bilde av henne, å kommer til å lage en form for minnevegg til henne med hennes sløyfer, og en jumper jeg kjøpte i forbindelse med europavinner utstillingen. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med en urne...
Med de andre hundene blir det nok annerledes, BV var syk, var aldri på ordentlig tur, å den mest aktuelle plassen å spre en eventuell aske ville vært i hagen, å det ville for meg blitt creepy, så felleskremering her, å minnevegg til å minnes henne.

Aller helst skulle jeg hatt henne levende med hjem igjen :cry:

  • Like 1
  • Svar 58
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg har ingen relasjon til hundens kropp når den er død, derfor ser jeg heller ikke på det som ufølsomt. Det som gjorde -den- hunden så spesiell og gjorde at jeg var glad i den er borte, så hva som

Det som er ufølsomt er å fortelle andre hvordan de skal sørge eller hva som er "riktig" når det kommer til før, under eller etter man lar sin gode venn få sovne inn. Jeg personlig har valgt separat

Her blir alle hundene sendt til felles kremering. Nirm var eneste jeg vurderte i et lite sekund å ta med hjem igjen før han ble syk og avlivet, men da den dagen kom, så var det ikke snakk om noe annet

Skrevet
Jeg sitter i en diskusjon på facebook om hva folk gjør med hundene sine når de er døde. De fleste sier at de har begravet hunden sin i hagen eller at de har den kremert og i urne eller strødd asken ett eller annet sted.

Til nå er jeg den eneste som har latt hunden være igjen hos veterinæren etter avlivning, og har følelsen av at folk syns dette er ufølsomt og kaldt. Men i mine øyne er ikke hunder mer uansett, bare en tom kropp, og alene- kremasjon kostet endel og å ta med seg den døde hunden igjen bydde meg helt imot (var også store, tunge hunder).

Hva har dere gjort?

Jeg sender dem til felles kremering. Hadde det vært en liten hund så kunne jeg kanskje begravet den i hagen, men noen urne vil jeg ikke ha tilbake.

Jeg har jobbet på dyreklinikk, og det er en del hundeiere som velger å få urne tilbake(veldig få katteeiere derimot), men der jeg har jobbet så er det et absolutt flertall som sender dem til felles kremering.

Skrevet
Nei, døde hunder forblir døde. Hva som skjer med dem etterpå, har jeg ikke brydd meg med. Da vi avlivde Fibi var jeg heller ikke i noen mental tilstand til å ta hånd om noen "begravelse". Uansett blir det litt søkt i mitt hode. Andre får gjøre som de vil.

Men da vi var der i en annen sammenheng, sa dyrlegen at det faktisk ikke var lov å grave ned kjæledyr selv, hvis man ikke hadde et seks meter dypt hull å puttet dem i .Dette er ikke noe jeg har undersøkt nærmere, men det var nå det hun sa.

Det stemmer det, jeg trodde ikke det var lov uansett, men det kan godt hende det er lov med et dypt nok hull.

Sjølvsagt kan ein ikkje berre grave ned kadaver rundtomkring, dette er det jo veldig strenge reglar på. Eg forstår ikkje at folk finn på slikt, særleg ikkje i tettbygd strok. Galskap.

Ut over det, synst eg ikkje det verkar ufølsomt å leggje frå seg hunden når han er død. Som mange har sagt, det er jo dei levande minnene vi vil ha. På den andre siden forstår eg godt at det kan vere viktig for nokon å få med seg urna og gje hunden ein gravferd. Kva gruppe eg sjølv er i, veit eg ikkje, då vår første hund framleis lever, og vår første katt forsvann, slik at vi uansett ikkje fekk noko val.

Skrevet

Første hunden min sendte jeg til separat kremering. Kommer ikke til å gjøre det igjen. Føltes helt feil å hente ut pakken på postkontoret. Siden har urna vært med meg på flyttelass etter flyttelass og det føles feil å både stue den vekk og å ha den utstilt.

Skrevet

En jeg kjenner måtte velge felles kremering på grunn av økonomi for en god del år siden. Hun tar det opp som tema av og til, og det tror jeg kommer ene og alene av noen andre sine stikk av noen negative kommentarer har fått god grobunn den gang.

Hva folk velger får være opp til hver enkelt, og ingenting er bedre eller verre enn det andre. Det at folk våger seg utpå med upassende kommentarer på et slikt sårt tema synes jeg er direkte ufint gjort.

Guest Gråtass
Skrevet

Jeg har bestandig valgt felles kremering for mine hunder fordi det har føltes mest naturlig for meg i den situasjonen. Nå har jeg mistet to hunder på ni måneder. Den første ble gravlagt i hagen uten kremering, det skulle jeg gjerne ha gjort med nr 2 også, men pga telen var det uaktuellt. Det var heller ikke særlig fristende og ha hunden i fryseren til snøen gikk, så vi valgte seperat kremering for første gang. Pappesken med asken skal graves ned ved siden av bestevennen. Dette hadde jeg ikke trodd om meg selv for noen år siden, men jeg tror det er flere grunner til at dette var viktig for meg nå. Det første er at jeg skal aldri flytte herfra og det andre er at begge disse hundene døde hjemme på gården, ikke på et veterinærkontor som de jeg har hatt tidligere, har gjort, så det føles helt riktig at de skal hjem igjen og gravlegges her.

Skrevet

Huff. Ser ikke for meg et liv uten de hundene jeg har nå. Er en mulighet for at jeg tar dem med hjem og begraver dem, eventuelt sender dem til kremering. Er barna mine, disse her to. Avlivet den ene katten min for to år siden. Han ble 11 år, mener jeg. Det var helt grusomt, men på grunn av telen tok jeg ham ikke med meg. Han ble sendt til krematoriet og jeg så ham aldri mer. Nydeligste rød- pusen min. Hundene er så tilstede i livet mitt og en såpass inngrodd del av meg selv at det å miste dem hadde betydd et stort tap for meg. Jeg vet det er noe annet å avlive en gammel, syk hund enn det er å avlive en ung hund, men sorgen vet jeg at jeg kommer til å kjenne i kropp og sjel. Jeg vet ikke hvordan jeg kommer til å reagere i den situasjonen, men jeg håper jeg tar dem med meg hjem. I kremert tilstand slik at jeg føler de er med meg hvor enn jeg går.

Edit: rettet litt skrivefeil.

Skrevet

Jeg avlivet min første hund for litt over to år siden. Og avlivet min katt et halvt år etter det. Begge gangene satt jeg med dem til de hadde sovnet av første sprøyten , deretter gikk jeg ut. Når de sover tungt av første sprøyten, så trenger de ikke meg mer. Og jeg, rent personlig, ønsker ikke å tilbringe mye tid med en død kropp og ha de minnene i hodet. For meg vil jeg ha de levende minnene. Derfor kunne jeg aldri tenkt meg å få urne eller kropp med hjem. Selv om jeg synes det er vondt å tenke på hva som skjer når jeg går fra dyrlegekontoret, så vil en urne eller en gravplass bare minne meg om døden. Bildene minner meg om livet.

Men det er min personlige mening for meg og mine dyr. Hva andre gjør med sine legger ikke jeg meg oppi.

Skrevet

Personlig hadde jeg aldri klart å ha en urne med aske i. Jeg hadde ikke visst hva jeg skulle gjøre med den, og hadde ikke likt tanken på å ha den i huset. Jeg valgte felleskremering på Ikke. Både jeg og Anders satt der til siste stund. Det var en helt forjævlig opplevelse, men veterinæren var kjempeflink og ga oss god tid og masse trøst. Jeg satt den første sprøyten på henne selv, ettersom hun ikke likte å bli håndtert av fremmede. På den måten slapp hun å være redd i sine siste minutter... :(

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg har noen til å passe inni,men ikke noe fast. Jeg jobber skift, og hunden har noen å være med når jeg jobber natt. Han har også noen å være med litt på kvelden når jeg jobber ettermiddag. Det er de dagene jeg jobber dag som er problemet. Det er ikke sånn at jeg ikke har tenkt på at det er ansvar med hund. Men jo, jeg trodde han var klar for å være alene nå.. Oppdretter sa valpene klarte det greit etter ca 12 uker...med trening så klart. Mulig jeg ikke har trent godt nok..har jo aldri dratt lenge fra han. 
    • Takk for et veldig fint og beroligende svar. Det betyr mye å høre det fra noen som har litt erfaring med hvordan oppdrettere tenker. Diva er akkurat sånn du beskriver en trygg voksenhund. Vi har aldri hatt problemer med henne ingen utagering, ingen aggresjon, ingen ressursforsvar eller noe som helst i den retningen. Hun er en hund som alltid har vært stabil rundt både folk og andre hunder, og hun har vokst opp med små hunder rundt seg helt siden hun var valp selv. Hun er typen som går mellom hvis to hunder bråker, men uten å lage noe drama ut av det. Bare rolig og tydelig. I tillegg er hun vant til et veldig rolig og forutsigbart hjemmemiljø, siden det alltid er noen hjemme på grunn av hjemmekontor. Hun får masse nærhet, rutiner og trygghet, og det smitter veldig over på hvordan hun oppfører seg. Det er nok mest meg som syns det er litt skummelt å bli dømt før folk faktisk har møtt henne. Jeg vet jo at hun er en fantastisk hund, men man hører så mye forskjellig, og jeg vil ikke at noen skal misforstå situasjonen. Jeg kommer til å fortelle oppdretteren om Diva når vi vet at sjansen er større for at vi faktisk får valpen, så det ikke blir unødvendig stress eller misforståelser. Men det du skriver roer meg veldig. Det er godt å høre at en trygg voksenhund som Diva faktisk kan være et pluss, og ikke noe negativt.
    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
    • Ja, jeg går gode turer først, og aktiviserer han. Gir han kong eller tyggebein når jeg går. Prøvd å lage en god rutine hjemme.  Men at du sier jeg skal levere hunden tilbake fordi jeg må på jobb, det blir for dumt! Han er 4 mndr, og ytterst få mennesker har mulighet til å være så lenge hjemme.  Rart så mange bikkjer klarer seg greit i hverdagen egentlig,  mtp at alle må være hjemme minimum 6 mndr(noe ganske få har vært..)  Og ikke alle har mulighet for å dra hjem fra jobb i lunsjen, eller ha bikkja med på jobb.. Hvor er dere normale mennesker med hund henn? Er dere ikke på forumer kanskje? Er dere jeg gjerne ville hørt fra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...