Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet
Store og sterke! Lettere å svare hvis du har noen spørsmål da, noe spesielt du lurer på?

Du får sikkert noen gode tips av IW etterhvert :)

akkurat det veit jeg.. men tenker på: lette å trene? jaktinnstinkt? kan brukes til spor?

og ellers andre ting dere vet om rasen.

tar i mot alt med takk:)

Ja skal snakke med IW igjen:)

Skrevet

Skrev jo litt i den andre tråden som du sikkert så.

Du kan veldig fint bruke de til spor, de er mer trenbare enn det JEG trodde da vi sjekket opp rasen før vi skaffet oss en :) . De er som nevnt langt fra daffe og jeg har sett at flere bruker dem til schutzhundtrening og spor.

Jeg vil definitivt si enklere å trene enn ulvehunden jeg hadde og du kan nok fint komme deg litt opp i lydighet f. eks (kommer jo såklart an på deg og hunden, da!).

De må få tid til å finne ut av ting selv, du tjener ingenting på å tvinge dem inn i situasjoner hvor de f. eks er litt skeptisk til noe. Min erfaring er at han bare stritter imot og nekter og da blir alt mye verre enn om han får lov til å bruke hjernen og gjøre seg opp sin egen mening.

Han syns det er best å være der vi er innendørs og blir gjerne med på do, for å henge opp klesvasken, ut i hagen osv... :P og sover gjerne liggende oppå meg om han får lov til det.

Utendørs er han aktiv og det er MYE kraft i ham. Han er veldig spretten og fysisk i stand til å gjøre ting man kanskje ikke forventer av en stor hund som ser sånn ut.

Jaktinstinkt varierer men ja, det er der. På tur holder min seg generelt veldig i nærheten av oss og jeg har aldri vært bekymret for at han skal løpe avgårde og bli borte (han kan finne på å løpe bort til andre folk og hunder, men ikke sånn plutselig inn i skogen for ingenting).

Han elsker drakamp og leker som "blafrer" litt, han verdsetter det mer enn godbiter.

En del av dem sliter med korsbåndet og må opereres for det, men såklart er noen linjer friskere enn andre.

Jeg syns mange oppdrettere avler på hundene alt for unge, men det er kanskje en smakssak, så det er jo opp til deg når du sjekker eventuelle oppdrettere. Det er ikke så mange oppdrettere i Skandinavia, og de er jo ulovlige i Danmark.

Edit: Det er et par stk på forumet som har mer erfaring enn meg med rasen også, kan jo håpe at de stikker innom :) .

Skrevet

Nøkkelordet er at det er en hund som vokter og som legger mye alvor bak voktingen sin. Jeg har kun kjent en boerboel godt personlig, så jeg skriver med forbehold at han muligens var en ekstrem boerboel. Han voktet. Det var en prosess å bli akseptert av ham, jeg kunne ikke se ham i øynene da vi møttes første gang og vi måtte holde oss i bevegelse.

Men når jeg ble akseptert så var jeg så til de grader inn i varmen. Jeg er vant med bullehunder og har aldri helt forstått når folk snakker om lojalitet hos hunder. Nå vet jeg. Det er vanskelig å beskrive altså, men det var helt utrolig. Seriøst, den hunden hadde gitt livet sitt for meg uten å mukke. Dét er fordelen med en vokterhund. Man får et unikt forhold på mange måter, jeg har iallfall ikke opplevd noe lignende hverken før eller siden. Det er denne hunden som har gitt meg lysten til å ha meg en boerboel på et eller annet tidspunkt.

Han hadde ikke jaktlyst, kunne i teorien ha gått løs 24/7 - men likte ikke andre hanner så realiteten var noe annet- holdt seg alltid i nærheten og å stikke av var bare ikke et alternativ med han, det lå ikke i hans natur. Glad i drakamp, svømme og løpe etter ball. Han var en veldig enkel hund på mange måter, når man var inni varmen, og så lenge han ikke så på noe som en trussel.

Men bakdelene er også mange, det ene er jo størrelsen og det den bringer med. Det er jo likt med andre svære raser, for svær, det var han virkelig. Det er voktingen som er drawbacket, og det er en egenskap man skal sette pris på når man skaffer seg en boerboel. Man skal ikke skaffe seg en på tross av voktingen, man skal skaffe seg dem fordi det er egenskaper man liker i en hund, og også som man forstår ansvaret i. Det er ikke bare varsling, det er tyngde og det er alvor i dem, og det er noe man ikke trener eller sosialiserer bort, det er noe man aksepterer og jobber med, ikke mot.

Han jeg kjente hadde altså mye vokt i seg, det var mye han så på som en potensiell trussel. Fremmede kunne ikke uten videre komme bort og hilse på ham på gata, det var en utfordring å ta kollektivtransport med ham, det samme med å få besøk hjemme. Fordelen var at eieren ikke trengte å låse døra da hun dro ut, selv midt i Oslo, for han hadde aldri tillatt noen å komme inn uten at eieren var tilstede. :P Jeg kan se for meg en utfordring om man har barn, ikke fordi hunden ville gjort dem noe - for det tror jeg absolutt ikke, tvert i mot! - men jeg kan heller se for meg at hunden kan tolke ivrig lek med andre barn som en trussel mot "sitt" barn, og at man kanskje bør overvåke litt. Iallfall om hunden er av typen som jeg kjente.

Han bodde for øvrig hos en kompetent eier med god kunnskap om vokterhunder, det var ikke oppdragelse det skortet på, han var bare en en boerboel.

Fra da jeg vurderte rasen ble jeg informert av entusiaster om at de bør ha sin egen eiendom å gjøre jobben sin på, for å få utløp og dermed bli mer balanserte i voktingen sin. Det synes jeg høres logisk ut. Jeg hadde ikke kjøpt meg en for å bo i leilighet i by, jeg hadde ventet til jeg hadde en hageflekk om ikke annet. Det synes jeg også en slik hund fortjener.

De blir sent modne, jeg vil tro at de ikke er voksne før i tre års alder og voktingen kommer også sent.

Beklager om dette ble vedig negativt. Det er absolutt ikke meningen egentlig, for det er en flott rase som jeg selv har lyst på en gang i fremtiden. Vakre, lojale, fantastiske, herlige hunder. Jeg er ikke skremt vekk. Jeg ble utrolig glad i den boerboelen jeg var så heldig å bli godt kjent med og jeg vet også at det er store forskjeller på hvor mye vokt de forskjellige individene har.

Men jeg tenker at det er smart å fokusere litt på akkurat vokte-biten, for det er den som kan bli problematisk om man ikke er klar over den og kanskje ikke minst at man også setter pris på den. Jeg tror også det er mange som ikke helt forstår hva vokting er, eller at de tror det handler om sosialisering og lydighetstrening. De to er verktøy hvor man styrer den, ikke fjerner den. Jeg vet ikke om det høres logisk ut, eller om logikken kun fins i mitt eget lille hode. :P

Jeg digger dem jeg. Men jeg hadde også tenkt meg nøye om før jeg hadde skaffet meg en.

Om det ser ut som jeg har malt et monster nå, så er innlegget mitt en skivebom, for det er de ikke. Det kan være en utfordring å være ærlig uten å svartmale merker jeg. Jeg håper jeg har lykkes med det første og ikke endt opp med det siste.

Merk også at min praktiske erfaring er svært begrenset.

  • Like 4
Skrevet

Jeg tror det er bedre å overdrive og kanskje heller høres mer advarende ut i forhold til vokterbiten enn å underdrive og si at "jaaa man kan sikkert dempe det med sosialisering og trening" osv. Men Mari er flinkere med ord enn meg :P .

De er forskjellige alle sammen hvor mye vokt og alvor de har, men du får ikke en boerboel uten de instinktene. Min oppdretter sine hunder lar ingen komme inn i huset uten at det er greit for oppdretter (altså de ser til eier for å se om det er greit, de er veloppdratte og stoler på eieren sin og trenger ikke ta ansvar selv). Da vi var på besøk der lot de hundene stå bak en annen stuedør med glass mens de åpnet ytterdøra, og så fort vi var i stua slapp de hundene inn og da var det greit og de skulle bare hilse på og få litt kos.

De har en vindusvasker som fortalte at når han er inne i huset sammen med eierne er det helt kult, men så fort han er der og vasker vinduene på utsiden og hundene er alene hjemme.... en helt annen historie ;) . Han sa han aldri i livet ville prøvd å gå inn eller snakke til dem alene.

Jeg er hvertfall selv veldig forsiktig med å si at "vår hund liker alle og det er ikke noe problem", for han er som sagt bare 9 mnd - han kan forandre seg masse de neste to årene og jeg forventer egentlig at han gjør det også.

  • Like 2
Skrevet

Takk for det, IW. Det blir fort litt kinkig sånt med raser og å være ærlig og realistisk. Lord knows jeg har hatt mine runder. :)

Jeg er hvertfall selv veldig forsiktig med å si at "vår hund liker alle og det er ikke noe problem", for han er som sagt bare 9 mnd - han kan forandre seg masse de neste to årene og jeg forventer egentlig at han gjør det også.

Det tror jeg er et veldig godt poeng og noe mange går glipp av. De tror hunden er ferdig lenge før den faktisk er det. Mastiffer modnes veldig sent, de bruker tid på å sette seg. Voktingen er lik, den kommer - slik jeg har forstått det - også veldig sent, alvoret og tyngden bak den er også en prosess og en modning.

9 måneder er jo bare valpen i så forstand. :)

Skrevet

Ja, han er fortsatt veldig veldig barnslig i hodet, og det merkes for å si det sånn :lol: .

Jeg har aldri forstått meg på folk som lovpriser egen rase og alt er så fantastisk, og så er ikke hunden deres en gang ett år selv.

Jeg kan jo også nevne at han har vært VELDIG vanskelig frem til for ca 3-4 uker siden hvor han roet seg merkbart, heldigvis. Vi har fått mange grå hår og vi har måttet pønske, trikse, og vri hjernen for å finne ut av noen ting (og sende litt meldinger til andre med samme eller lignende rase for å spørre om tips og råd, og litt beroligende ord!). Han kan som sagt ikke tvinges til ting, og det gjelder også med atferd vi ikke syns er så spesielt hyggelig å ha i hus ;) (sitte i sofaen og plutselig blir man brølt inn i øret og dratt i armen fordi han får en eller annen morsom idè om at han skal bestemme f. eks, det har vi heldigvis klart å jobbe oss rundt nå!).

Det blir sikkert flere grå hår på veien også! :D

  • Like 4
Skrevet

Jeg kan skrive under på alt det Mari sier (har Cane nå, men har også hatt Boerboel). Det er som tatt ut av min egen munn når jeg prøver å forklare folk om mine Caner. Etter å ha eid 8 stykker og hatt flere kull, ser jeg en helt annen verden enn det de som har 9 mnd Caner og Boerboel beskriver. Med 11 år med rasen, har jeg fått se at den hunden du har som er 2 år, har ingen ting i seg av det alvoret en 4 - 5 åring har fått. Så mange vet ikke hva en hund med vakt virkelig er. De handler på eget initiativ når det er en trussel de ikke liker, men som i dine øyne egentlig ikke er en trussel. Og man trener det ikke bort. Jeg pleier å si at har du fått en av disse typene med det innstinktet de er ment å ha (finnes jo alltid noen unntak)og tror at du trener bort vakten, det er som å slippe en polarhund inn i en saueflokk og tro du klarer å rope den inn når den har satt etter sauen. Det går ikke med en gjennomsnittelig polarhund. Så de er fantastiske hunder for de som kan leve med voktingen og hva den innebærer av begrensninger og ekstra annsvar. Så jeg blir litt frustrert når folk annonserer unghunder til omplassering og skryter av hvor godt de fungerer med hunder av eget kjønn. For det går som regel over når den er fullvoksen. Får du en det går med, er det en bonus og ikke noe man kan forvente seg av disse rasene.

Skrevet

Hei


Her kommer min erfaring med rasen.

Vi har en hannhund på 1 år, og er positivt overrasket over valpetiden, rolig og trygg valp.

En hund med mye personlighet, er det noe han ikke vil så merkes det ! Vil han ikke være i bur så kommer han seg ut, garantert!(Tispen i huset hadde løpetid)
Veldig bestemt og båndtrening tok litt lengre tid med han. Ellers kan han rydde stuebordet på et sekund med halen sin, han er stor og klønete og har litt lopper i blodet til tider :P Vi har små barn og må derfor passe godt på for han løper rett på eller "pisker" med halen og det er ikke greit for en på 3 år.

Han er ellers veldig grei å ha med å gjør, finnes ikke agressiv, har blitt angrepet to ganger av småhunder, men enser dem ikke og fortsetter med sitt. Veldig overrasket over hvor trygg han er, takler alle situasjoner med stor ro. En skikkelig kosebamse, men ligger ikke i ro på fanget :lol:

Men helt klart en hund for spesielt interesserte, en rase som krever en bestemt eier.

Vi har drevet med Cane Corso og sitter med et inntrykk av at boerboelen er av en helt annen klasse, tryggere.

Vi var på boerboeltreff i sommer og sitter med samme inntrykket der, trygge og greie hunder, lite lyd og lite agresjon.

Vil anbefale norsk boerboel klubb på facebook, der kan du se bilder og få svar fra erfarne boerboel eiere og oppdrettere.

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...