info om Boerboel

[ace0]

Hei!

Vil gjerne vite alt dere vet om Boerboel.. negative og positive sider. erfaringer osv.

alt dere har å komme med.

Takker på forhånd:)

[Teserere]

Store og sterke! Lettere å svare hvis du har noen spørsmål da, noe spesielt du lurer på?

Du får sikkert noen gode tips av IW etterhvert

[ace0]

Store og sterke! Lettere å svare hvis du har noen spørsmål da, noe spesielt du lurer på?

Du får sikkert noen gode tips av IW etterhvert

akkurat det veit jeg.. men tenker på: lette å trene? jaktinnstinkt? kan brukes til spor?

og ellers andre ting dere vet om rasen.

tar i mot alt med takk:)

Ja skal snakke med IW igjen:)

[Mirai]

Skrev jo litt i den andre tråden som du sikkert så.

Du kan veldig fint bruke de til spor, de er mer trenbare enn det JEG trodde da vi sjekket opp rasen før vi skaffet oss en . De er som nevnt langt fra daffe og jeg har sett at flere bruker dem til schutzhundtrening og spor.

Jeg vil definitivt si enklere å trene enn ulvehunden jeg hadde og du kan nok fint komme deg litt opp i lydighet f. eks (kommer jo såklart an på deg og hunden, da!).

De må få tid til å finne ut av ting selv, du tjener ingenting på å tvinge dem inn i situasjoner hvor de f. eks er litt skeptisk til noe. Min erfaring er at han bare stritter imot og nekter og da blir alt mye verre enn om han får lov til å bruke hjernen og gjøre seg opp sin egen mening.

Han syns det er best å være der vi er innendørs og blir gjerne med på do, for å henge opp klesvasken, ut i hagen osv... og sover gjerne liggende oppå meg om han får lov til det.

Utendørs er han aktiv og det er MYE kraft i ham. Han er veldig spretten og fysisk i stand til å gjøre ting man kanskje ikke forventer av en stor hund som ser sånn ut.

Jaktinstinkt varierer men ja, det er der. På tur holder min seg generelt veldig i nærheten av oss og jeg har aldri vært bekymret for at han skal løpe avgårde og bli borte (han kan finne på å løpe bort til andre folk og hunder, men ikke sånn plutselig inn i skogen for ingenting).

Han elsker drakamp og leker som "blafrer" litt, han verdsetter det mer enn godbiter.

En del av dem sliter med korsbåndet og må opereres for det, men såklart er noen linjer friskere enn andre.

Jeg syns mange oppdrettere avler på hundene alt for unge, men det er kanskje en smakssak, så det er jo opp til deg når du sjekker eventuelle oppdrettere. Det er ikke så mange oppdrettere i Skandinavia, og de er jo ulovlige i Danmark.

Edit: Det er et par stk på forumet som har mer erfaring enn meg med rasen også, kan jo håpe at de stikker innom .

[Mari]

Nøkkelordet er at det er en hund som vokter og som legger mye alvor bak voktingen sin. Jeg har kun kjent en boerboel godt personlig, så jeg skriver med forbehold at han muligens var en ekstrem boerboel. Han voktet. Det var en prosess å bli akseptert av ham, jeg kunne ikke se ham i øynene da vi møttes første gang og vi måtte holde oss i bevegelse.

Men når jeg ble akseptert så var jeg så til de grader inn i varmen. Jeg er vant med bullehunder og har aldri helt forstått når folk snakker om lojalitet hos hunder. Nå vet jeg. Det er vanskelig å beskrive altså, men det var helt utrolig. Seriøst, den hunden hadde gitt livet sitt for meg uten å mukke. Dét er fordelen med en vokterhund. Man får et unikt forhold på mange måter, jeg har iallfall ikke opplevd noe lignende hverken før eller siden. Det er denne hunden som har gitt meg lysten til å ha meg en boerboel på et eller annet tidspunkt.

Han hadde ikke jaktlyst, kunne i teorien ha gått løs 24/7 - men likte ikke andre hanner så realiteten var noe annet- holdt seg alltid i nærheten og å stikke av var bare ikke et alternativ med han, det lå ikke i hans natur. Glad i drakamp, svømme og løpe etter ball. Han var en veldig enkel hund på mange måter, når man var inni varmen, og så lenge han ikke så på noe som en trussel.

Men bakdelene er også mange, det ene er jo størrelsen og det den bringer med. Det er jo likt med andre svære raser, for svær, det var han virkelig. Det er voktingen som er drawbacket, og det er en egenskap man skal sette pris på når man skaffer seg en boerboel. Man skal ikke skaffe seg en på tross av voktingen, man skal skaffe seg dem fordi det er egenskaper man liker i en hund, og også som man forstår ansvaret i. Det er ikke bare varsling, det er tyngde og det er alvor i dem, og det er noe man ikke trener eller sosialiserer bort, det er noe man aksepterer og jobber med, ikke mot.

Han jeg kjente hadde altså mye vokt i seg, det var mye han så på som en potensiell trussel. Fremmede kunne ikke uten videre komme bort og hilse på ham på gata, det var en utfordring å ta kollektivtransport med ham, det samme med å få besøk hjemme. Fordelen var at eieren ikke trengte å låse døra da hun dro ut, selv midt i Oslo, for han hadde aldri tillatt noen å komme inn uten at eieren var tilstede. Jeg kan se for meg en utfordring om man har barn, ikke fordi hunden ville gjort dem noe - for det tror jeg absolutt ikke, tvert i mot! - men jeg kan heller se for meg at hunden kan tolke ivrig lek med andre barn som en trussel mot "sitt" barn, og at man kanskje bør overvåke litt. Iallfall om hunden er av typen som jeg kjente.

Han bodde for øvrig hos en kompetent eier med god kunnskap om vokterhunder, det var ikke oppdragelse det skortet på, han var bare en en boerboel.

Fra da jeg vurderte rasen ble jeg informert av entusiaster om at de bør ha sin egen eiendom å gjøre jobben sin på, for å få utløp og dermed bli mer balanserte i voktingen sin. Det synes jeg høres logisk ut. Jeg hadde ikke kjøpt meg en for å bo i leilighet i by, jeg hadde ventet til jeg hadde en hageflekk om ikke annet. Det synes jeg også en slik hund fortjener.

De blir sent modne, jeg vil tro at de ikke er voksne før i tre års alder og voktingen kommer også sent.

Beklager om dette ble vedig negativt. Det er absolutt ikke meningen egentlig, for det er en flott rase som jeg selv har lyst på en gang i fremtiden. Vakre, lojale, fantastiske, herlige hunder. Jeg er ikke skremt vekk. Jeg ble utrolig glad i den boerboelen jeg var så heldig å bli godt kjent med og jeg vet også at det er store forskjeller på hvor mye vokt de forskjellige individene har.

Men jeg tenker at det er smart å fokusere litt på akkurat vokte-biten, for det er den som kan bli problematisk om man ikke er klar over den og kanskje ikke minst at man også setter pris på den. Jeg tror også det er mange som ikke helt forstår hva vokting er, eller at de tror det handler om sosialisering og lydighetstrening. De to er verktøy hvor man styrer den, ikke fjerner den. Jeg vet ikke om det høres logisk ut, eller om logikken kun fins i mitt eget lille hode.

Jeg digger dem jeg. Men jeg hadde også tenkt meg nøye om før jeg hadde skaffet meg en.

Om det ser ut som jeg har malt et monster nå, så er innlegget mitt en skivebom, for det er de ikke. Det kan være en utfordring å være ærlig uten å svartmale merker jeg. Jeg håper jeg har lykkes med det første og ikke endt opp med det siste.

Merk også at min praktiske erfaring er svært begrenset.

[Mirai]

Jeg tror det er bedre å overdrive og kanskje heller høres mer advarende ut i forhold til vokterbiten enn å underdrive og si at "jaaa man kan sikkert dempe det med sosialisering og trening" osv. Men Mari er flinkere med ord enn meg .

De er forskjellige alle sammen hvor mye vokt og alvor de har, men du får ikke en boerboel uten de instinktene. Min oppdretter sine hunder lar ingen komme inn i huset uten at det er greit for oppdretter (altså de ser til eier for å se om det er greit, de er veloppdratte og stoler på eieren sin og trenger ikke ta ansvar selv). Da vi var på besøk der lot de hundene stå bak en annen stuedør med glass mens de åpnet ytterdøra, og så fort vi var i stua slapp de hundene inn og da var det greit og de skulle bare hilse på og få litt kos.

De har en vindusvasker som fortalte at når han er inne i huset sammen med eierne er det helt kult, men så fort han er der og vasker vinduene på utsiden og hundene er alene hjemme.... en helt annen historie . Han sa han aldri i livet ville prøvd å gå inn eller snakke til dem alene.

Jeg er hvertfall selv veldig forsiktig med å si at "vår hund liker alle og det er ikke noe problem", for han er som sagt bare 9 mnd - han kan forandre seg masse de neste to årene og jeg forventer egentlig at han gjør det også.

[Mari]

Takk for det, IW. Det blir fort litt kinkig sånt med raser og å være ærlig og realistisk. Lord knows jeg har hatt mine runder.

Jeg er hvertfall selv veldig forsiktig med å si at "vår hund liker alle og det er ikke noe problem", for han er som sagt bare 9 mnd - han kan forandre seg masse de neste to årene og jeg forventer egentlig at han gjør det også.

Det tror jeg er et veldig godt poeng og noe mange går glipp av. De tror hunden er ferdig lenge før den faktisk er det. Mastiffer modnes veldig sent, de bruker tid på å sette seg. Voktingen er lik, den kommer - slik jeg har forstått det - også veldig sent, alvoret og tyngden bak den er også en prosess og en modning.

9 måneder er jo bare valpen i så forstand.

[Mirai]

Ja, han er fortsatt veldig veldig barnslig i hodet, og det merkes for å si det sånn .

Jeg har aldri forstått meg på folk som lovpriser egen rase og alt er så fantastisk, og så er ikke hunden deres en gang ett år selv.

Jeg kan jo også nevne at han har vært VELDIG vanskelig frem til for ca 3-4 uker siden hvor han roet seg merkbart, heldigvis. Vi har fått mange grå hår og vi har måttet pønske, trikse, og vri hjernen for å finne ut av noen ting (og sende litt meldinger til andre med samme eller lignende rase for å spørre om tips og råd, og litt beroligende ord!). Han kan som sagt ikke tvinges til ting, og det gjelder også med atferd vi ikke syns er så spesielt hyggelig å ha i hus (sitte i sofaen og plutselig blir man brølt inn i øret og dratt i armen fordi han får en eller annen morsom idè om at han skal bestemme f. eks, det har vi heldigvis klart å jobbe oss rundt nå!).

Det blir sikkert flere grå hår på veien også!

[Mari]

Det blir bra til slutt, IW. Men valpetiden er oppskrytt, små monster er de.

[NTL]

Jeg kan skrive under på alt det Mari sier (har Cane nå, men har også hatt Boerboel). Det er som tatt ut av min egen munn når jeg prøver å forklare folk om mine Caner. Etter å ha eid 8 stykker og hatt flere kull, ser jeg en helt annen verden enn det de som har 9 mnd Caner og Boerboel beskriver. Med 11 år med rasen, har jeg fått se at den hunden du har som er 2 år, har ingen ting i seg av det alvoret en 4 - 5 åring har fått. Så mange vet ikke hva en hund med vakt virkelig er. De handler på eget initiativ når det er en trussel de ikke liker, men som i dine øyne egentlig ikke er en trussel. Og man trener det ikke bort. Jeg pleier å si at har du fått en av disse typene med det innstinktet de er ment å ha (finnes jo alltid noen unntak)og tror at du trener bort vakten, det er som å slippe en polarhund inn i en saueflokk og tro du klarer å rope den inn når den har satt etter sauen. Det går ikke med en gjennomsnittelig polarhund. Så de er fantastiske hunder for de som kan leve med voktingen og hva den innebærer av begrensninger og ekstra annsvar. Så jeg blir litt frustrert når folk annonserer unghunder til omplassering og skryter av hvor godt de fungerer med hunder av eget kjønn. For det går som regel over når den er fullvoksen. Får du en det går med, er det en bonus og ikke noe man kan forvente seg av disse rasene.

[ace0]

Takker alle sammen for flotte svar!

[mastiffen]

Hei

Her kommer min erfaring med rasen.

Vi har en hannhund på 1 år, og er positivt overrasket over valpetiden, rolig og trygg valp.

En hund med mye personlighet, er det noe han ikke vil så merkes det ! Vil han ikke være i bur så kommer han seg ut, garantert!(Tispen i huset hadde løpetid)
Veldig bestemt og båndtrening tok litt lengre tid med han. Ellers kan han rydde stuebordet på et sekund med halen sin, han er stor og klønete og har litt lopper i blodet til tider Vi har små barn og må derfor passe godt på for han løper rett på eller "pisker" med halen og det er ikke greit for en på 3 år.

Han er ellers veldig grei å ha med å gjør, finnes ikke agressiv, har blitt angrepet to ganger av småhunder, men enser dem ikke og fortsetter med sitt. Veldig overrasket over hvor trygg han er, takler alle situasjoner med stor ro. En skikkelig kosebamse, men ligger ikke i ro på fanget

Men helt klart en hund for spesielt interesserte, en rase som krever en bestemt eier.

Vi har drevet med Cane Corso og sitter med et inntrykk av at boerboelen er av en helt annen klasse, tryggere.

Vi var på boerboeltreff i sommer og sitter med samme inntrykket der, trygge og greie hunder, lite lyd og lite agresjon.

Vil anbefale norsk boerboel klubb på facebook, der kan du se bilder og få svar fra erfarne boerboel eiere og oppdrettere.