Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg har 2 hann hunder som virkelig har store problemer med hverandre. Zion er rundt 8 mnd og Tiesto er rundt 1 år. De er begge ukastrerte. De har vokst opp sammen siden Zion var rundt 2 mnd gammel. Begge disse hundene er fra gatene i Mexico. De har vært venner hele veien men problemene startet rundt for 1 mnd siden. Da begynte små slossingen og knuffingen. Etter hvert ble det verre og verre, og flere slåsskamper. Nå kan vi ikke ha de sammen da det virker som om de har lyst å ta livet av hverandre. Er det testosteronet som herjer i dem begge i denne alderen? Kan det være grunnen? Fra før har vi en hann hund til som er kastrert og 3 hunn hunder som er steriliserte. Er det en måte for dem å prøve å bli flokkledere?

Har noen noe tips til meg som jeg kan prøve? Er så slitsomt å ikke kunne ha de sammen lenger...

Skrevet

Nei vi skal ikke bruke dem i avl. Men jeg liker virkelig ikke tanken på å kastrere dem....... Kan det være eneste mulighet? De andre hundene er kastrert og sterilisert før jeg fant dem.

Skrevet
Nei vi skal ikke bruke dem i avl. Men jeg liker virkelig ikke tanken på å kastrere dem....... Kan det være eneste mulighet? De andre hundene er kastrert og sterilisert før jeg fant dem.

Skjønner godt det, har selv ukastrert hannhund, men om de holder på å drepe hverandre så kan det jo kanskje være lurt? Vist det er testosteron som gjør det. Eventuelt kan du holde dem adskilt/trene på å være rolige sammen frem til testosteronet har stabilisert seg.

I norge har man jo muligheten å kjemisk kastrere, det er altså ikke permanent, men varer i x-antall måneder. Vet ikke om du har det alternativet i mexico? I så måte kunne du ha funnet ut om det faktisk er testosteronet som skaper problemer eller ikke.

Skrevet

Skjønner godt det, har selv ukastrert hannhund, men om de holder på å drepe hverandre så kan det jo kanskje være lurt? Vist det er testosteron som gjør det. Eventuelt kan du holde dem adskilt/trene på å være rolige sammen frem til testosteronet har stabilisert seg.

I norge har man jo muligheten å kjemisk kastrere, det er altså ikke permanent, men varer i x-antall måneder. Vet ikke om du har det alternativet i mexico? I så måte kunne du ha funnet ut om det faktisk er testosteronet som skaper problemer eller ikke.

Aner ikke om de har det alternativet her i mexico.... Men jeg tror da at jeg først holder dem adskilt frem til testosteronet har roet seg og så prøve å ha dem sammen igjen. Og ikke ta kastrering som første mulighet. De var bestevenner før......synd det skal være slik, plutselig. Men jeg tipper at det er minste mann som prøver å være sjefen.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Den trenger ikke å bli det, og det avhenger av mange faktorer. Dessverre er jo eurasier også en rase som er litt utsatt for nervøsitet og usikkerhet, så da blir det ekstra nøye med disse tingene. Oppdretter og linjer. Sunne linjer både fysisk og mentalt, og foreldre som er trygge og har tidligere kull der valpene jevnt over er stødige hunder.  God sosialisering og miljøtrening - alene, uten den andre hunden. Vi hadde en fryktaggressiv hund da vi fikk valp, vi gikk ikke tur med dem sammen det første halvåret for at valpen ikke skulle lære av den voksne. Valpen må lære å gjøre alt på egenhånd, og vennes til ulike miljøer og situasjoner. Er du alene, eller har du familie som kan hjelpe til? Hvis ikke kan det bli krevende å lufte, trene og sosialisere både en valp og en voksen hund hver for seg. En annen ting er to hunder av motsatt kjønn. Det er jo en ganske stor risikofaktor med stress under løpetid, og dette kan forverre situasjonen både for tispa og hannhunden. Jeg ville vurdert å få en tispe til, rett og slett for å gjøre hundeholdet veldig mye enklere. Det kan være krevende nok med to ellers stabile hunder under løpetid. 
    • Vurdere å skaffe meg en hund nummer 2. Har en voksen labrador tispe fra før av, hun er en nervøs type, litt skvetten og var på lyder og skygger. Ønsker meg en Eurasier, hannhund, men lurer på om denne rasen er av typen som vil adoptere hennes oppførsel og nervøsitet? Eller vil eurasier valpen, siden det er en ganske egen og sta rase, være nærmest uaffektert av det? Jeg ønsker jo ikke å skaffe en hund til dersom den også blir en nervøs hund..
    • Takk for mange gode tips 😌 Det er ikke noe problem hos veterinær, hun er veldig snill ved håndtering og sånn da  ☺️
    • Hun er ung, og har dårlige erfaringer. Jeg tenker at det kan hjelpe å gi henne tid, og trene i utstillingslignende settinger. Tren uten å stille opp for dommeren, belønn masse, og gå ut igjen av ringen uten å stille opp for visning. Tren også på oppstilling og visning for seg selv uten for ringen og i andre settinger, hjemme, på parkeringsplassen, i parken osv. Gå videre med å trene i utstillingsring og stille opp, men la treningsdommer bare belønne uten å ta på henne. Og selvfølgelig respektere alle signaler på at hun er utrygg, la henne selv ta initiativ. Om utstilling ikke er viktig for dere er det såklart like greit å droppe det, men det kan nok fint gjøres å gjøre positivt igjen med trening og tålmodighet. Og det er viktig at hun f.eks. kan stå på et veterinærbord og bli undersøkt også.
    • Har ei tispe på snart 2 år. vi har drevet litt med utstilling siden hu var valp fra 4 måneder til hu ble ca 1 år. Den første tiden på treninger gikk det veldig bra , hu er sosial hund utad og elsker oppmerksomhet og byliv. Etter en tid begynte hu å rygge fra dommeren i ringen , kunne sette seg og rygge unna men vi fikk allikevel satt hun opp igjen og fikk bra premier på utstillinger . Helt til vi kom til den 5 siste utstillingen, da gikk det bra første dagen men 2 dagen da vi gikk i ringen gikk det bra helt til vi skulle stille henne opp, hode og tenner gikk fint helt til dommer skulle kjenne mot rygg da rygger hun bakover og klappet med tennene mot dommer .  Så jeg tok en avgjørelse med å si vi trekker oss .. her innså jeg kanskje at hun har jo prøvd å gitt oss tegn litt hele veien med å sette seg og rygge unna, men folk rundt trodde det var kun trass siden hu er en bestemt tispe .  etter dette oppsøkte jeg fysioterapeut og tok MR og røntgen av henne og det ble påvist betennelse på begge sider i lysken/ hoften. Det vi så når fysio skulle gå over hu var at det var tydelig vondt . Men nå i dag 1 år etterpå med gjentatte behandlinger og styrke treninger har hu endelig blitt friskemeldt og vi kan gå tilbake til det normale. Vi har vært med 2 ganger på utstillingstreninger , første gangen gikk veldig bra . Men det var folk som hu kjenner i miljøet fra før  .2 gangen oppsøkte vi nytt sted , hu var veldig glad for å komme og se så mange hunder og mennesker og hu hilste og koste med flere .  Men da vi løpte i ringen og skulle stille henne opp før treningdommeren rakk å ta på henne «snappet « hun . Så da gikk vi ut av utstilling posisjonen ,da gikk hun bort til dommer og damen og nusset og koste med dem.. utenfor ringen er det heller ikke noe problem .  Så nå lurer jeg på om jeg bare skal droppe utstilling helt for hennes del, når jeg ser at det minnesbilde fra smerte fra siste utstillingene sitter i henne så sterkt ..  Hun er jo en fantastisk og glad hund ellers. Vi skal vertfall ha en lang pause og fokusere på  noe annet og bare være hund. Har noen opplevd noe lignende, og er det beste å bare droppe utstilling helt ?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...