Vofsen vår

[hildesb]

Det var en sommerkveld i 2011, da det vanskelige valget ble tatt. Vår kjære, gode, søte og unike familiehund gjennom 13 år måtte avlives. Vi ville ikke se vofsen vår lide med smertene, plutselig klarte hun så vidt å stå. Morgenen etter ville jeg nesten ikke stå opp. Men jeg var fast bestemt på at jeg skulle bli med til dyrlegen, være der til siste stund. Hun fikk først en sprøyte, jeg gråt masse, og før hun ble bevisstløs, slikket hun meg en siste gang på hånden min. Det gjorde alt mye verre, men samtidig var det en fin avskjed.

Hun ligger gravlagt i hagen vår, med en egen stein hvor jeg har skrevet "Lillefix". Hun skal aldri glemmes; jeg tror ikke vi greier å glemme henne. Hun var fantastisk på alle måter.

Vi fikk henne da jeg var fem år, jeg var redd for henne i begynnelsen, men alt ble så mye bedre da jeg turte å gå på gulvet noen dager etter vi fikk henne, og hun var så snill mot meg. Vi ble bestevenner hun og jeg, og det vil vi alltid være. Hun har en helt spesiell plass i hjertet mitt. Det er ikke uten grunn at hunder blir kalt menneskets beste venn, hun er uforglemmelig.

Etter nesten to år er savnet blitt mindre, men det vil alltid være der. Jeg har mange gode minner fra de 13 årene vi fikk med henne. Den lystige tonen i stemmen hennes, det søte, blide ansiktet, de vakre øynene, trippingen hennes på gulvet og hennes mindre smarte øyeblikk. Hun fikk meg alltid til å smile og le, hun var den beste medisin.

Jeg kjenner veldig godt på savnet akkurat nå. Det hjelper å tenke at hun hadde det vondt de siste dagene, og at hun fikk det bedre etterpå. Men aller helst ville jeg ha hatt henne her hos meg nå. <3